Jeg vil så gjerne treffe henne

[tøbba]

Jeg vil så fryktelig gjerne treffe hennne. Hun som hadde et forhold til mannen min for 2-4 år siden.

Hun vil ikke treffe meg. Jeg må respektere det, sier alle. Og det gjør jeg jo. Men jeg ønsker så sterkt å treffe henne og ønsket er like sterkt nå som det var for to år siden.

Jeg vil ikke skrike til henne, eller anklage. Jeg vil bare at hun skal se meg og jeg vil se henne. Så kanskje jeg kan få fred og ro.

Jeg vil snakke fredelig og rolig. Jeg vil ikke si at det var hennes feil. Jeg vil ikke si at det ikke var hennes feil heller. Jeg kan forstå, endel.

Hun er i tankene mine hele tiden. Det som skjedde var så ødeleggende. Han skulle bare ha spenning. Uforpliktende, befrienede. Så uendelig uvitende og naiv han var.

Jeg vet ikke hvordan man tilgir. Men du pleiet jo å tilgi alt sa han. Ja jeg vil gjerne, men hvordan ?

[tøbba]

ÅJA

- kan ikke dere PLIIIIS si at det er helt forståelig å greit at jeg oppsøker henne selv om hun ikke vil. Hun har ikke vondt av å forholde seg til meg. Jeg er snill jeg. Her handler det ikke bare om hennes ønsker men også om mine ønsker og føleleser.

ELLER ?

[Leo]

Helt ærlig, så mener jeg at siden dette begynner å bli så vidt lenge siden at du bør la det ligge. Tror ikke du oppnår noe som helst med å begynne å grave i dette nå. Du lever det livet du har valgt og hun lever sitt.

Jeg mener absolutt ikke å være slem. Dette er et velment råd.

Klem fra Leo

[tøbba]

:cry: Feil svar Leo. Prøv igjen

(Jeg tør nok ikke oppsøke henne, men det hadde vært så deilig å få litt støtte på at det var lov.)

[Leo]

Hvis du vet svaret selv, så er jo saken grei! Jeg kan jo ikke svare noe jeg ikke mener!

Du må gjøre det DU føler er riktig, men rådet fra en gammel dame er at du tenker deg nøye om før du begynner å grave i mø** som er så gammel. Den blir nemlig mer hard og uforsonlig med tiden.

Klem fra Leo

[tøbba]

Hvis jeg ikke hadde vært så ordentlig og snill., så hadde jeg oppsøkt henne med en gang sånn som jeg ville. Så hadde jeg vært ferdig med det. I steden for å ta så forbanna masse hensyn ("#¤%##).

Men også da var meldingen at dette var noen HUN var ferdig med. Men hva med meg? Jeg var ikke, og jeg er ikke ferdig med det.

Hvor gammel er man, når man er gammel dame i dette forumet forresten?

(kanskje hører jeg til den kategorien selv...?)

[Væren]

Lov og lov, tøbba...

I krig og kjærlighet er alt tillatt!

Det er kanskje feil svar, dette også, men jeg kan faktisk sette meg inn i ditt behov for å treffe denne kvinnen. Møte ansikt til ansikt det som truet og var i ferd med å velte hele din tilværelse, og som i det minste ristet den i grunnvollene.

Om det er riktig av deg å ta kontakt med henne, er jeg ikke overbevist om. Men jeg tror du føler et behov for å få det overstått, treffe henne og se hvem hun egentlig er, for så kanskje å bli ferdig, i den grad det er mulig, og komme videre.

Husk også at det er forskjell på å tilgi og på å glemme!

Kanskje du kan greie å tilgi, men ingen kan forvente at du skal klare å glemme helt det som har hendt, til det har det satt altfor dype spor. Det som hendte vil alltid være der, om enn litt mer utydelig og utvisket ettersom tiden går, og selv om du etterhvert også stoler på mannen din og tilliten blir gjenopprettet i forholdet deres.

Du har et sår i sjelen, og det vil nok etterlate et arr. Ikke nødvendigvis et arr som gjør deg skadeskutt eller svak, men kanskje tvert i mot som noe som gjør deg sterkere. Det du har opplevd har gjort noe med deg.

Jeg har ikke noe råd å gi til deg, tøbba, for det skal man være forsiktig med i sånne saker. Men jeg har lyst til å gi deg en klem, nettopp fordi jeg antar jeg ville ha følt det på samme måten selv om jeg var i din situasjon.

Kanskje det hjelper bare bittelittegranne det å bli forstått?

Gode klemmer fra

[Leo]

Jeg forstår også, tøbba, og det er derfor jeg gir det rådet jeg gir. Det kunne like gjerne ha vært meg, men jeg tror ikke at det kommer noe godt ut av deg for DEG! Du risikerer at sårskorpen faller av og at du må begynne på nytt!

Klem fra

Leo (32)

[Tilde]

Stort sett enig med Væren...forstår godt ønsket ditt om å treffe henne.

MEN hadde det vært meg, hadde jeg ikke brydd meg det minste med å være snill mot henne og ta hensyn. Nei,hvorfor skulle jeg det?!

MEN du bør være snill mot degselv.

Du bør ha tenkt nøye igjennom det.

Har du godt av å treffe henne egentlig?! Hva vil du oppnå?

[L@dy]

Jeg tror jeg hadde oppsøkt henne. Nå sier jeg ikke at det er det rette for deg. Men om jeg hadde opplevd det samme som deg, og det hadde ødelagt så mye av mitt liv, ja da hadde jeg nok oppsøkt henne.

Hva sier din mann om det?

[tøbba]

Om det er riktig av deg å ta kontakt med henne, er jeg ikke overbevist om. Men jeg tror du føler et behov for å få det overstått, treffe henne og se hvem hun egentlig er, for så kanskje å bli ferdig, i den grad det er mulig, og komme videre.

Der tok du det på kornet Væren. Sånn føles det for meg. At dette er noe jeg må for min egen del. Jeg får ikke lagt det i fra meg.

Men så har jeg denne voldsomme respekten for dette mennesket som sier at hun ikke vil. Jeg har nå i to år respektert det. Men hva med MIN selvrespekt. (Og ved nærmere ettertanke, hva slags respekt har hun vist for meg?)

Nemlig Væren. Det hjelper å bli forstått.

Når det gjelder det å tilgi. Så har jeg pleid å si det slik. At det er ikke sikkert jeg klarer å tilgi. Det er ikke sikkert jeg skal og kan. Men jeg må FORSONE meg med det som har skjedd. Så kort har jeg kommet. Glemme kan man vel ikke.

Tilde. Jeg tror egentlig jeg ville være snill mot meg selv. Hvis jeg oppsøkte henne. Det kan ikke være noe mer med henne nå som kan skade meg. Annet enn et spøkelse jeg er redd for som som jeg vil ta ut i lyset.

Mannen min vil ikke at jeg skal treffe henne.

Det som skjedde har ødelagt veldig mye av mitt, mine barn og manns liv. Selvfølgelig kan man si at det min reaksjon som er grunnen. Ikke det som skjedde. men, ja. Hm (trenger kanskje ikke ta på meg skylda igjen..?)

tøbba (eldgammel 65 årgang)

[Lionda]

Det som skjedde har ødelagt veldig mye av mitt, mine barn og manns liv. Selvfølgelig kan man si at det min reaksjon som er grunnen. Ikke det som skjedde. men, ja. Hm (trenger kanskje ikke ta på meg skylda igjen..?)  

Nei, det synes jeg ikke du trenger. Din reaksjon kom jo på grunn av det han gjorde, ikke tatt ut av luften.

Og jeg synes heller ikke din reaksjon er urimelig. Du prøver jo virkelig å forstå og forsone deg med dette. Kanskje det er derfor du har vært så snill og hensynsfull mot alle andre enn deg selv oppe i dette? Fordi du prøver så hardt å forstå, og hvis du forstår, kan du ikke bli ordentlig sint?

Husk at det er forskjell på å forklare og unnskylde. Uansett om du forstår ned til minste detalj hvorfor han (de) gjorde det, er det like galt at det skjedde. Og kanskje fokuserer du så mye på at du skal klare å forsone deg med det som skjedde at du prøver å hoppe over "stadier" som kanskje er nødvendige for å komme dit?

Om det opprinnelige spørsmålet ditt. Hmm.. Jeg er ikke sikker på at det er riktig av deg å oppsøke henne når hun ikke vil. Men jeg skjønner veldig godt at du vil. Er ikke sikker på at det ville være galt av deg heller, å la være å ta hensyn til henne litt siden hun har latt være å ta hensyn til deg før, men så er det det med at "two wrongs don't make a right".

Men jeg er helt sikker på at jeg ikke synes det er riktig av henne å nekte å treffe deg. Jeg synes at hun skylder deg såpass, selv om hun er ferdig med dette. Hvis det at du treffer henne kunne hjelpe til med å rette opp det hun har vært med på å ødelegge, synes jeg hun godt kunne gjøre det, selv om det er ubehagelig for henne. Dette har tross alt ikke vært spesielt behagelig for deg heller.. *klem*

Og enda en klem fra

[monja]

Er du sikker på at du vil treffe henne? Det er vel ikke "ulovlig" i den forstand, men.... Dette er vel noe du i bunn og grunn må finne ut av selv? Jeg ble selv kontaktet av kona til en elsker jeg hadde for leeeeeenge siden, og selv om hun sa hun bare ville prate ut om det ble det ganske hissige og utrivelig etterhvert.....for oss begge tror jeg. Jeg hadde gjerne vært foruten det møte jeg. Men jeg er jo såklart ikke stolt over at jeg var hans elskerinne heller da, og hun hadde kanskje rett til å kjefte og smelle overfor meg. Likevel tror jeg nok hun hadde vanskeligere å komme over det etter at jeg fikk et ansikt - ifølge mannen hennes. Du ble sikkert ikke noe klokere av dette, men jeg tror du skal tenke deg godt om før du tar kontakt. Uansett, du bestemmer dette selv. Lykke til uansett hva det blir til.

[Væren]

Men så har jeg denne voldsomme respekten for dette mennesket som sier at hun ikke vil. Jeg har nå i to år respektert det.  Men hva med MIN selvrespekt. (Og ved nærmere ettertanke, hva slags respekt har hun vist for meg?)

Du skylder i hvert fall ikke henne noe, det er i hvert fall sikkert!

Hvorfor skulle du ta hensyn til hennes følelser og være fintfølende i denne saken? Hvis du takler et slikt møte, synes jeg faktisk hun skylder deg såpass som å stille opp for deg! Nå setter jeg meg veldig inn i situasjonen din kjenner jeg, så det er kanskje ikke fornuften som taler her...

Jeg vet også forbasket godt at jeg hadde følt det samme behovet som deg, men sikkert vært en idiot og tatt hensyn til den andre. Vi skal jo liksom alltid være så omtenksomme og forståelsesfulle for alle andre enn oss selv, ikke sant!?

"Snill pike" - syndromet... Må ikke plage noen!!!

Og din mann ønsker heller ikke at du skal treffe henne...

Nei, han gjør vel ikke det. Ubehagelig!

Men kanskje det er på tide at du får bearbeidet dette traumet på en skikkelig måte?

Kanskje det er på tide å ivareta dine ønsker og behov, selv om både hun og din mann kanskje har greid å gå videre i livet?

Jeg synes du skal velge det som er riktig for deg, tøbba, og så får denne kvinnen og din mann forholde seg til det og respektere din avgjørelse dersom det å evt. ta kontakt med henne er det som må til for at du faktisk skal få det bedre!

Men som jeg sa tidligere; det er ikke lett å gi råd mht. hva du skal gjøre.

Jeg tror det bare er du selv som kjenner på hva som er riktig for deg akkurat nå. Uansett hva du velger å gjøre kan det bli vondt, sårt og vanskelig. Enten du tar kontakt med henne, eller du lar være og velger å leve videre med tankene og fantasiene dine på hva dette egentlig var.

Til syvende og sist blir det ditt valg, det er du som skal leve videre med avgjørelsen, og i ekteskapet ditt. Jeg håper du finner ut av dette, tøbba, og du skal vite at jeg virkelig føler med deg!

Klem fra nok en -65 modell!

[Usikker]

Hvis jeg ikke hadde vært så ordentlig og snill., så hadde jeg oppsøkt henne med en gang sånn som jeg ville. Så hadde jeg vært ferdig med det. I steden for å ta så forbanna masse hensyn  ("#¤%##).

Har ikke vært i lignende situasjon selv - men jeg kjenner veldig godt igjen det usagnet som jeg har sitert over her!

Tror både du og jeg trenger å ta mer hensyn til oss selv også! VI er også viktige - VÅRE følelser er også viktige!

Uansett hva du gjør i denne saken, så STÅ PÅ!!! 8)

DU ER VIKTIG - DINE FØLELSER ER DINE

[OppNed]

Heia tøbba. Gamle-tøbba Hehe, oppesen nå, som 67-modell!!!

Så kos at du har registrert deg, forresten. Nesten som i gamledager (ett-to år blir fort gamledager på nett)

Du...vet du hva? Hvis du føler for å oppsøke henne, så gjør det. Helt sant. Det kan være terapi i dette. Litt ufarliggjørende, kanskje. Ved å visualisere denne skikkelsen, så vil du muligens finne ut at du har overdimensjonert dette kvinnfolket i de svarte, ubehagelige og jævlige tankesnurreriene som du sannsynligvis har slitt med.

Jeg gjorde det. Pr telefon, riktignok. Men jeg visste hvordan hun så ut, hvem hun var. De jobbet i samme bedrift, og han gikk i den tradisjonelle, feige fella. Når han fryktet som verst å miste meg, så utleverte han henne. Etter å en periode å ha gjort forsøk på å skjerme henne, hvilket selvfølgelig fucket meg opp ytterligere.

Men på dette tidspunktet begynte følelsene for ham å falme kraftig; det er jo fryktelig mange løgner involvert i en elskerinne-historie. Disse ble plukket vekk, en etter en. Som bladene på en rose. Når de er borte, sitter du igjen med en stilk full av pigger, og det vakre er borte.

Og jeg begynte å fokusere på meg selv, og hvilket liv jeg ville ha. Men hvis du velger å gjøre dette, så sørg for at du er sterk nok. For det er en kollossal påkjenning. Til tross for at det ofte er en nødvendighet for å komme til bunns. Først når alt grumset ligger på bordet, kan du ta tak i jeg'et ditt og begynne den møysommelige prossessen som det er å bygge dette opp igjen.

Men samtalen var en triumf. Jeg fikk bekreftet mine innerste mistanker; hun var en intetsigende bimbo. Helt tam, enkel og ureflektert. Og eplekjekk av en annen verden, sånn i utgangspunktet.

Men jeg beholdt roen, og var saklig, informativ og høflig (mens det brant som helvete innvendig). Det gikk kort tid før hun ble redusert til en stammende "ingenting" med skjelvende stemme. Det skjedde når det begynte å gå opp for henne at hun var utlevert av ham. Neket. Som om en utro mann er mer lojal mot en elskerinne enn en ektefelle...

Hun trodde hun hadde grep om situasjonen; hun visste jo tross alt ting om meg, mitt liv med ham, barna, som hun trodde jeg ikke visste at hun visste. Overraskelsesmomentet ble dundret i bordet når jeg flettet inn sannheter om hennes og hans hemmelig-liv som hun trodde var hennes (engang deres) hemmeligheter.

Utskjemt, er vel det rette ordet. Og Ydmyket av det mennesket som hun elsket å tro var et kvinnfolk som levde og åndet for barn og jobb; uten evnen til å slå knock-out mentalt på henne. Hun trodde jo hennes kvinneliget (for ham kun representert i form av spennende, fremmed kropp) var et ess. Ett ess som ble redusert til en skitten Svarte-Per. Han drog henne ned, for å si det sånn. Takes two to tangle.

Det som ble resultatet av dette, var at jeg bare foraktet ham enda mer. For en smak. Det at han hadde risket hele opplegget vårt på noe så enkelt slo bare enda en spiker i kista. Og de siste følelsene bare døde hen. Og jeg var ferdig med ham.

Så for min del så var dette en riktig beslutning. En drahjelp i riktig retning. For angre har jeg aldri gjort. Kanskje ville det gått sånn, så uansett.

Og for din del, tøbba, så synes jeg du skal følge instinktene dine. Jeg tror ikke du vil få fred før du begynner å ta hensyn til deg selv. Gjør det du må gjøre; kanskje berger det til og med ekteskapet ditt. Kanskje ikke. Hvorfor utsette en prosess som så uansett vil gå sin gang? Enten resultatet blir slik eller sånn?

Og så: et ballespark til elsklingen din. Han befinner seg neppe i en posisjon hvor han med rette kan diktere hva du ønsker å gjøre for å klatre ovenpå. Gjør det du må gjøre. Og gjør det med hevet hode. Det er faktisk du som kan se deg i speilet og glise fett mot din egen integritet midt oppi dette.

Hvis det skal fungere slik at denne elskerinnen, og alle andre elskerinner i verden, med rette skal la være å ta ansvar for sine handlinger selv om dette rammer andre, så kan ihvertfall du gi en god, lang faen i å ta hensyn til henne. Oppriktig talt.

Klem Maiken

[Gjest Lisa-Beth, uinnlogget]

Jeg har vært i en lignende situasjon, for en del år siden.

Var veldig nysgjerrig på hvem den andre var, selv om dette ikke var et forhold over tid og min mann (dengang samboer) hevdet at vi hadde pause i forholdet. Uten at han ennå ikke vet det, ringte jeg henne, men utgav meg for å være representant for et eller annet kvasi-firma. Det ble en besettelse for meg å høre stemmen hennes, holdt nesten på å spionere på henne, men besinnet meg... :oops:

Det jeg oppnådde ved samtalen var at hun ble ufarliggjort. Hun ble ikke lenger noen trussel for meg eller mitt være eller ikke være i samboerskapet. Jeg hadde lenge fablet om tanken på hevn, men luften gikk liksom ut av ballongen... Kanskje feigt av meg at jeg ikke presenterte meg skikkelig, men jeg oppnådde det jeg trengte å oppnå allikevel. Hun var dessuten riktig hyggelig, men det gjorde det ikke værre, for trusselen var ikke der lenger. Sideeffekten en periode ble at jeg hatet trønderdialekten, hun er trønder, men det er gått over nå.

Hadde på et eller annet vis forsøkt å nærme meg henne jeg, hvis jeg var deg. Kanskje få det ut av systemet.

Medsøsterlig hilsen,

Lisa-Beth

[LilleBille]

Enig med Væren og Maiken - gjør som du føler for.

Hvis du trenger å møte henne for at du skal bli ferdig med det - gjør det - gjør det for din skyld.. og ikke ta hensyn til de andre.

Lykke til!

[tøbba]

Takk for veldig fine svar. Både fra dere som er enige og uenige. Dette er verdifullt for meg !

For å ta Leo først så er jeg ikke så redd for om sårskorpen faller av. Dette såret har prøvd å gro med sand og glassskår i. Alle sier ikke rør såret ! Ja så prøver jeg på det. Men det verker, og når noen kommer bort i det begynner det å blø i gjen. Jeg tror jeg må få orden på det såret Leo.

Lionda: Jeg tror du har rett i det med fasene som jeg ikke kommer igjennom fordi jeg strever så med å forsone meg og forstå. Men jeg tror også at det med å treffe henne er en av de fasene jeg må gjennom.

Du diskuterer også om det er riktig av meg. En del av meg syns at hun "skylder" meg et møte. Selv om det er ubehagelig for henne. Hennes argument er ikke at det er vondt for henne, men at det bare blir fælt for meg. Det tror ikke jeg. Jeg føler meg så UMYNDIGGJORT !!

Monja. Det er kjempefint å få innspill fra noen som har erfaringer.

Jeg tror ikke jeg vil kjefte og smelle. Det er ikke meg. Lykkelig ville jeg kanskje ikke gå i fra et sånt møte, og folk rundt meg kunne vel tolke det sånn at det ikke var bra for meg. Men selv om det er vondt i øyeblikket og man må felle noen tårer og får litt av hvert å tenke på etterpå. Så tror jeg at det gjør godt å få klarhet i ting for meg.

Jeg har snakket med henne på telefonen en gang, et par mnd etter. Den samtalen var en stor lettelse. Noe falt på plass, men det var ikke lett for noen av oss å prate. Jeg vil gjerne treffe henne også, og prate mer.

Så klemmer jeg Væren for forståelse og fine ord .

Hei Maiken. Takker deg for den uforbeholdne støtten du bestandig gir ! Ja jeg tror det handler om å ufarliggjøre. Se at hun er en vanlig jente. Tror ikke det skader meg om hun er fin eller grei. Det noe med å få ting på plass. Det er spennede å høre det om dine erfaringer, men jeg ønsker jo ikke å knekke henne.

Lisa-Beth. Takk for verdifullt svar.

For å spørre litt mer (er jo livredd for at denne tråden skal dø. Det er så godt å få diskutere dette).

Væren skriver "i krig og kjærlighet er alt tillatt". Er dere enige i det? Jeg er ikke enig. Utsagnet rettferdigjør f.eks utroskap. (og overgrep under krig, fælt ordtak syns jeg)

Er det ikke heller sånn at jeg har rett, i fra en menneskelig synsvinkel, til å treffe henne? At hun kanskje må tåle litte grann nå, for å hjelpe meg og min familie videre? Eller kan hun virkelig sitte der og si: Det er ikke mitt bord ?

Er det virkelig ikke hennes bord?

[Væren]

Jeg er egentlig helt enig med deg i at det ordtaket kan slå helt feil ut, tøbba, men jeg tror du forstår hva jeg mener likevel. Dessuten har utroskap ingenting med kjærlighet å gjøre, og dermed heller ikke tillatt! Utroskap er som regel en søken etter spenning, og sjelden liv laga.

Velger du å ta kontakt med henne, så gjør du det for å prøve å redde kjærligheten og ekteskapet, og ikke minst i kjærlighet til deg selv og din egen integritet!

Jo mer jeg tenker på dette, jo mer føler jeg at du skal sette deg selv og dine behov først nå. Oppsøk henne hvis det er det som må til! Du har noe som må ut av systemet på en eller annen måte, og jeg tror du skal følge magefølelsen din tøbba. Så får det heller bli så ubehagelig som det blir.

Stor klem tilbake!