Lever bare for andre/har lagt vekk meg selv

[AnonymBruker]

Har levd for andre (barn) i flere år og føler bare sterkere og sterkere at jeg har mistet meg selv. Komplisert livssituasjon over lang tid og føler jeg bare går i samme sirkel hele veien.

Er innerst inne ulykkelig på omtrent alle områder av livet, men uansett hvor mye jeg kjemper så klarer jeg ikke å endre ting. Enkelte ting er også utenfor min makt.

Jeg elsker selvsagt barna, som de fleste andre foreldre, men merker mer og mer at det tærer på å leve et liv mest for deres skyld. Jeg har verken karriere/arbeid som gir meg noe, og andre områder i livet ligger også nede.

Jeg er så sliten av å ha det slik og lever med en stor livssorg og med få pustepauser i hverdagen hvor jeg kan hente meg inn. I tillegg er det vanskelig ift relasjoner rundt meg, noe som også påvirker.

Merker en ny depresjons-periode siger på nå som vi går mot mørkere tider. Jeg er bare så lei meg for at livet mitt ble slik, og for at det føles som om det meste har vært motgang og tøffe tider, og slik har bare årene gått. Det har handlet mye om å ivareta andre og å rett og slett bare komme seg gjennom lange perioder med motgang.

Jeg vet nesten ikke lenger om jeg klarer å fortsette. Føler meg så tom og som om livet mitt er så ufattelig trangt og lite. Føler meg kvalt i det. Og jeg kommer ikke ut av det vonde, jeg klarer ikke endre alt som må endres for at jeg skal føle at jeg har det bedre.

Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget. Hadde jeg følt at jeg kunne svikte barna mine, så hadde jeg gjort slik de gjør på film: Satt meg på en buss eller fly og bare reist og skapt meg et nytt liv.

K38

Anonymkode: 35665...029

[Perfume]

Føler veldig med deg! ❤️

Lurer på.. Er det NOE du kan se for deg ( hvor enn urealistisk) som kunne hjulpet, uten å måtte svikte barn og rømme avgårde? 

Hva føler du helt konkret at du trenger? 

Er det småting som kan hjelpe litt? Typ Barnevakt, osv? 

[AnonymBruker]

Du kan ta utdanning/ videreutdanning selv om du har barn. Forbered deg på den tiden som kommer, når de blir voksne. Fremtidsutsikter gir mening.

Anonymkode: 61327...792

[AnonymBruker]

Har du psykolog?

Anonymkode: dda79...dcf

[AnonymBruker]

Perfume skrev (10 timer siden):

Føler veldig med deg! ❤️

Lurer på.. Er det NOE du kan se for deg ( hvor enn urealistisk) som kunne hjulpet, uten å måtte svikte barn og rømme avgårde? 

Hva føler du helt konkret at du trenger? 

Er det småting som kan hjelpe litt? Typ Barnevakt, osv? 

Barnevakt er en ting, så jeg kan puste ut litt fra pliktene - helst med jevne mellomrom. 
 

Helt konkret trenger jeg å kunne få leve, være meg, i en annen type liv. Med andre mennesker rundt meg, jobbe i den bransjen som jeg måtte oppgi. Og det ser ganske umulig ut. Jeg føler alle valg jeg har tatt bare har ført meg til feil sted, og jeg er så ulykkelig. Tenker at jeg må holde ut, men jeg er allikevel så ulykkelig.
 

Men småting kan også hjelpe noe, jeg tror det! Bare tid til å puste, litt mindre a4-opplegg, at livet er et evig kav og mas hvor jeg bare eksisterer for å dekke alle andres behov. Hvor jeg hele tiden må legge vekk mine behov.

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Du kan ta utdanning/ videreutdanning selv om du har barn. Forbered deg på den tiden som kommer, når de blir voksne. Fremtidsutsikter gir mening.

Anonymkode: 61327...792

Ja, det forsøker jeg å få på plass. Har vært en del motgang på det området også, men jeg er på vei mot noe. 

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Har du psykolog?

Anonymkode: dda79...dcf

Ja. 
 

 

Anonymkode: 35665...029

[AnonymBruker]

Er det ingenting som har gjort deg lykkelig på lenge? Klarer du få deg ofte barnevakt? Hva er det som kan gjøre deg lykkelig? Hvorfor måtte du oppgi en bransje du likte jobbe i? 

Anonymkode: fe3a3...8d7

[AnonymBruker]

Ingen du liker være med som gjør du kjenner at du lever litt? Som ikke er helt a4?  Som vil stille opp for deg?

Anonymkode: fe3a3...8d7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 17.10.2023 den 21.14):

Er det ingenting som har gjort deg lykkelig på lenge? Klarer du få deg ofte barnevakt? Hva er det som kan gjøre deg lykkelig? Hvorfor måtte du oppgi en bransje du likte jobbe i? 

Anonymkode: fe3a3...8d7

Huff, vet ikke helt hva jeg skal svare. Det er selvfølgelig noen ting som gjør meg lykkelig (tror jeg) og jeg har en stor kjærlighet til mine barn, men ellers føler jeg meg låst. Kan forsåvidt få barnevakt, men ikke så ofte, og det er komplisert. Jeg måtte oppgi jobben fordi det ikke lot seg kombinere med barn, særlig uten støtte fra hjemmebanen.

AnonymBruker skrev (På 18.10.2023 den 8.24):

Ingen du liker være med som gjør du kjenner at du lever litt? Som ikke er helt a4?  Som vil stille opp for deg?

Anonymkode: fe3a3...8d7

Joda, det er noen. De stiller opp for meg når vi møtes, men det får blitt veldig sjelden. Mesteparten av tiden så lever jeg så fastlåst/et trangt lite liv hvor de nærmeste relasjonene er ganske vonde. Dette klarer jeg ikke frigjøre meg fra av mange grunner. Derfor er jeg ulykkelig, rett og slett. Det lille positive blir på en måte bare en dråpe i havet, som forsvinner igjen så snart jeg må hjem til et liv som føles som et … ja, fengsel.

Og så fortsetter jeg bare å gi av meg selv, i et mønster som er det jeg er vant med egentlig fra barndommen av. Jeg er så sliten av det.

Det positive i alt nå er at jeg øver på å sette grenser for meg selv og håper jo at det kan ha betydning i de relasjonene som er vonde. På sikt så håper jeg at det vil være frigjørende.

Anonymkode: 35665...029

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Huff, vet ikke helt hva jeg skal svare. Det er selvfølgelig noen ting som gjør meg lykkelig (tror jeg) og jeg har en stor kjærlighet til mine barn, men ellers føler jeg meg låst. Kan forsåvidt få barnevakt, men ikke så ofte, og det er komplisert. Jeg måtte oppgi jobben fordi det ikke lot seg kombinere med barn, særlig uten støtte fra hjemmebanen.

Joda, det er noen. De stiller opp for meg når vi møtes, men det får blitt veldig sjelden. Mesteparten av tiden så lever jeg så fastlåst/et trangt lite liv hvor de nærmeste relasjonene er ganske vonde. Dette klarer jeg ikke frigjøre meg fra av mange grunner. Derfor er jeg ulykkelig, rett og slett. Det lille positive blir på en måte bare en dråpe i havet, som forsvinner igjen så snart jeg må hjem til et liv som føles som et … ja, fengsel.

Og så fortsetter jeg bare å gi av meg selv, i et mønster som er det jeg er vant med egentlig fra barndommen av. Jeg er så sliten av det.

Det positive i alt nå er at jeg øver på å sette grenser for meg selv og håper jo at det kan ha betydning i de relasjonene som er vonde. På sikt så håper jeg at det vil være frigjørende.

Anonymkode: 35665...029

Kan være vanskelig med jobb ser jeg når du har alt aleine! Det er noen ting du tror gjør deg lykkelig??? Vet du ikke? Bra du har kjærlighet til dine barn og det merker de nok! Ingen relasjon som gjør deg bedre som kan komme hjem til deg? Som gir deg noe tilbake?  Så slipper du være i fengsel på en måte? Som du også kan være med når du har fri? Føler du alltid du må gi mere en du får tilbake? 
positivt du begynner sette grenser for deg selv så relasjonene dine blir bedre!  Vet de du føler det sånn? Bruk tid med de du liker være med! Fortell hva du føler og få deg avlastning på en eller annen måte! Alt blir bedre!

Anonymkode: fe3a3...8d7

[AnonymBruker]

Klem til deg❤️ Høres kanskje banalt ut, men trener du? Ved trening, gjerne styrketrening, utløses kroppens endorfiner og det har blitt forsket på at kan gi like god effekt som antidepressiver. Så føler en seg også bedre kroppslig. Det er tiltak å komme i gang, jeg vet det, men det har virkelig noe for seg.

Anonymkode: abfc8...7c9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.10.2023 den 20.10):

Har du psykolog?

Anonymkode: dda79...dcf

Det er fort gjort å si til folk at de burde gått til psykolog, men det finnes virkelig ikke psykologer nok til oss alle, desverre.. Da må man punge ut!

Anonymkode: ca3ed...eda

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.10.2023 den 13.33):

Det er fort gjort å si til folk at de burde gått til psykolog, men det finnes virkelig ikke psykologer nok til oss alle, desverre.. Da må man punge ut!

Anonymkode: ca3ed...eda

Jeg er heldig, for har psykolog med avtale. Så burde være takknemlig for det.

Det er det at jeg er så bundet av barn og omsorgsoppgaver som tynger meg mest, faktisk. Det blir så liten plass igjen til meg. Føler at jeg kveles sakte, og blir mer og mer sliten og nedbrutt. Det hjelper ikke å bare prate, prate, prate for å endre på det. Omsorgsoppgavene er der enten jeg vil eller ei. Det må løses med konkret HJELP/BISTAND TIL AVLASTNING.

Og ja. Har forsøkt å skaffe avlastning over lang tid. Det er heller ikke så lett å få til, tydeligvis. Er nytt forsøk på gang nå, men ting tar tid og det er liksom så overraskende for enkelte etater/tjenester at også MØDRE trenger litt pauser og mulighet til å ivareta seg selv. Akkurat DET er prioritert så langt ned at det er helt utrolig. Som mor skal du liksom tåle alt og strekke deg utover alt og ha så tunge omsorgsbyrder som bare det ... føler at det MENNESKET jeg også er teller null & niks.

(Andre som kjenner seg igjen?)

Sukk. Jeg er bare så lei og sliten av dette tunge livet her. Det blir heller aldri noe bedre (og det er ikke som at jeg sitter på r**** og ikke gjør en innsats selv...). Vel ... har ikke blitt noe bedre foreløpig ihvertfall.

TS

Anonymkode: 35665...029

[AnonymBruker]

Min erfaring er at frigjøring og bryte mønstrene ofte er en del av svaret. Jeg måtte undersøke i dybden mine egne ideer om hvordan ting måtte være, ta et oppgjør med hvorfor jeg mente de tingene jeg gjorde. Hvor kommer det fra, hvorfor og er det slik jeg skal ha det nå?

Jeg mener at prating faktisk kan hjelpe mye med slike ting. Prating kan også hjelpe når man vet hva man ønsker å gjøre, men sliter med gjennomføringen.

Har også stått på andre siden av en slik frigjøring og oppdaget at en person som jeg hadde forventninger til brøt med disse forventningene fordi det var til hens eget beste. Egoist! tenkte jeg først og kjente på skuffelse der og da. Det var noe jeg snart kom meg gjennom - og over.

Anonymkode: f77d8...561

[AnonymBruker]

Ikke for å kuppe tråden din. Men du har barn som elsker deg og duver heldigere enn mange andre. Min søster mistet barnet sitt i ei ulykke, og må bære en tung sorg for resten av livet. En sorg som hele familien bærer sammen. 
Jeg er lykkelig hver dag for å ha mine barn sammen med meg, da jeg har erfart at det er ingen selvfølge. 
Du har mange muligheter, det er tankene dine som er destruktive. Du kan omskolere deg, bytte jobb, ta deg en sykmelding for en periode etc. Lag deg gode dager der du gjør ting som gir deg glede. Hold kontakten med familie og venner. Trene, eller se en god serie. 
 

Anonymkode: 8f570...8d2

[frivis]

Har du noe å leve for? De fleste lever for noe, selv om det er meningsløst til syvende og sist det de lever for. Takknemlighet er noe man må minne seg om så ofte som mulig å være. Du har barn som sikkert er glad i deg, og det er en gave som du kan være svært takknemlig for. Du har kanskje nok til mat og drikke, og kanskje til og med til en plass å bo, mye å være takknemlig for. 

Jeg har aldri noen gang i mitt liv følt meg så fullstendig komplett fornøyd med livet som nå når jeg er over 40 år. Har vært single i over 10 år. Har ett barn jeg er evig takknemlig for. Er veldig heldig, mangler ingenting. Er nok neppe noe rik på penger, men er rik på det som er viktig, livet. 

[AnonymBruker]

On 10/11/2023 at 11:11 AM, AnonymBruker said:

Har levd for andre (barn) i flere år og føler bare sterkere og sterkere at jeg har mistet meg selv. Komplisert livssituasjon over lang tid og føler jeg bare går i samme sirkel hele veien.

Er innerst inne ulykkelig på omtrent alle områder av livet, men uansett hvor mye jeg kjemper så klarer jeg ikke å endre ting. Enkelte ting er også utenfor min makt.

Jeg elsker selvsagt barna, som de fleste andre foreldre, men merker mer og mer at det tærer på å leve et liv mest for deres skyld. Jeg har verken karriere/arbeid som gir meg noe, og andre områder i livet ligger også nede.

Jeg er så sliten av å ha det slik og lever med en stor livssorg og med få pustepauser i hverdagen hvor jeg kan hente meg inn. I tillegg er det vanskelig ift relasjoner rundt meg, noe som også påvirker.

Merker en ny depresjons-periode siger på nå som vi går mot mørkere tider. Jeg er bare så lei meg for at livet mitt ble slik, og for at det føles som om det meste har vært motgang og tøffe tider, og slik har bare årene gått. Det har handlet mye om å ivareta andre og å rett og slett bare komme seg gjennom lange perioder med motgang.

Jeg vet nesten ikke lenger om jeg klarer å fortsette. Føler meg så tom og som om livet mitt er så ufattelig trangt og lite. Føler meg kvalt i det. Og jeg kommer ikke ut av det vonde, jeg klarer ikke endre alt som må endres for at jeg skal føle at jeg har det bedre.

Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget. Hadde jeg følt at jeg kunne svikte barna mine, så hadde jeg gjort slik de gjør på film: Satt meg på en buss eller fly og bare reist og skapt meg et nytt liv.

K38

Anonymkode: 35665...029

Vet du, jeg hadde det slik for et års tid siden. Følte jeg kun levde for barna, og den uken jeg ikke hadde dem satt jeg bare å ventet på dem i tillegg til å utslette meg selv med verv og jobb. 

Jeg traff en dame på jobben som jeg falt for litt før dette, men greide ikke slippe henne inn. Hun ventet og ventet, og holdt meg i hånda når det var som mørkest. Så bestemte jeg meg for å ha et nyttårsforsett der jeg skulle si mer nei, sette grenser som hjalp meg. Litt etter litt løsnet det og nå ser alt så mye bedre ut. Jeg har fått meg verdens beste kjæreste, og jeg har et liv igjen. 

Moralen her er vel, ikke gi opp, sett grenser og strev etter å få en bedre hverdag. Prøv å få til en eneste ting hver dag som gjør DEG glad. Deg, og ikke alle andre 🧡

Anonymkode: 672cd...ac3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 11.10.2023 den 11.11):

Har levd for andre (barn) i flere år og føler bare sterkere og sterkere at jeg har mistet meg selv. Komplisert livssituasjon over lang tid og føler jeg bare går i samme sirkel hele veien.

Er innerst inne ulykkelig på omtrent alle områder av livet, men uansett hvor mye jeg kjemper så klarer jeg ikke å endre ting. Enkelte ting er også utenfor min makt.

Jeg elsker selvsagt barna, som de fleste andre foreldre, men merker mer og mer at det tærer på å leve et liv mest for deres skyld. Jeg har verken karriere/arbeid som gir meg noe, og andre områder i livet ligger også nede.

Jeg er så sliten av å ha det slik og lever med en stor livssorg og med få pustepauser i hverdagen hvor jeg kan hente meg inn. I tillegg er det vanskelig ift relasjoner rundt meg, noe som også påvirker.

Merker en ny depresjons-periode siger på nå som vi går mot mørkere tider. Jeg er bare så lei meg for at livet mitt ble slik, og for at det føles som om det meste har vært motgang og tøffe tider, og slik har bare årene gått. Det har handlet mye om å ivareta andre og å rett og slett bare komme seg gjennom lange perioder med motgang.

Jeg vet nesten ikke lenger om jeg klarer å fortsette. Føler meg så tom og som om livet mitt er så ufattelig trangt og lite. Føler meg kvalt i det. Og jeg kommer ikke ut av det vonde, jeg klarer ikke endre alt som må endres for at jeg skal føle at jeg har det bedre.

Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget. Hadde jeg følt at jeg kunne svikte barna mine, så hadde jeg gjort slik de gjør på film: Satt meg på en buss eller fly og bare reist og skapt meg et nytt liv.

K38

Anonymkode: 35665...029

Tipper du lever med iallefall 1 barn med spesielle behov, som du har tatt hovedansvaret for i mange år. Er midt oppi dette, jeg også, og kjenner meg så godt igjen i det du skriver. 

Hjemmesituasjonen kjennes ut som den skal kvele meg. Jeg er fremdeles gift, men mange år hvor han ikke har tatt sin del, har satt enorme spor. Kjærligheten er borte. 

Anonymkode: 0f3f6...cf0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 2.12.2023 den 2.07):

Ikke for å kuppe tråden din. Men du har barn som elsker deg og duver heldigere enn mange andre. Min søster mistet barnet sitt i ei ulykke, og må bære en tung sorg for resten av livet. En sorg som hele familien bærer sammen. 
Jeg er lykkelig hver dag for å ha mine barn sammen med meg, da jeg har erfart at det er ingen selvfølge. 
Du har mange muligheter, det er tankene dine som er destruktive. Du kan omskolere deg, bytte jobb, ta deg en sykmelding for en periode etc. Lag deg gode dager der du gjør ting som gir deg glede. Hold kontakten med familie og venner. Trene, eller se en god serie. 
 

Anonymkode: 8f570...8d2

Jeg er klar over at jeg er heldig som har barn. Mange har ikke det, og det er en sorg. Men det store ansvaret for barna og redselen for at noe skal skje dem (eller meg) holder på å knekke meg for tiden. Jeg er på grensa til utslitt, er omsirgstrett som f… og livet har vært en evig unntakstilstand de siste årene. Av forskjellige grunner (husker ikke hva jeg har skrevet her før).

frivis skrev (På 2.12.2023 den 2.21):

Har du noe å leve for? De fleste lever for noe, selv om det er meningsløst til syvende og sist det de lever for. Takknemlighet er noe man må minne seg om så ofte som mulig å være. Du har barn som sikkert er glad i deg, og det er en gave som du kan være svært takknemlig for. Du har kanskje nok til mat og drikke, og kanskje til og med til en plass å bo, mye å være takknemlig for. 

Jeg har aldri noen gang i mitt liv følt meg så fullstendig komplett fornøyd med livet som nå når jeg er over 40 år. Har vært single i over 10 år. Har ett barn jeg er evig takknemlig for. Er veldig heldig, mangler ingenting. Er nok neppe noe rik på penger, men er rik på det som er viktig, livet. 

Jeg lever jo for barna, det gjør jeg. Og så har jeg en slags hobby som jeg brenner for, noe som jeg skal prøve å finne litt mer tid til neste år. Håper at det kan være mulig, at jeg kan få noe avlastning f.eks til barn, slik at jeg kan finne noen «lommer» hvor jeg kan puste/bare være meg.

Jeg har også en dyktig terapeut så er heldig sånn sett, men å gå i behandling tar også tid og er ingen quick fix. Kjenner litt på det akkurat nå i jula, at jeg gjerne skulle hatt en kjapp løsning på det som har vært & er tunge belastninger i livet. For det er tungt å stå i.

Økonomi er ikke på topp, og det er en kilde til bekymring. Men jeg håper på at det kan bli bedre i 2024…

AnonymBruker skrev (På 7.12.2023 den 9.50):

Vet du, jeg hadde det slik for et års tid siden. Følte jeg kun levde for barna, og den uken jeg ikke hadde dem satt jeg bare å ventet på dem i tillegg til å utslette meg selv med verv og jobb. 

Jeg traff en dame på jobben som jeg falt for litt før dette, men greide ikke slippe henne inn. Hun ventet og ventet, og holdt meg i hånda når det var som mørkest. Så bestemte jeg meg for å ha et nyttårsforsett der jeg skulle si mer nei, sette grenser som hjalp meg. Litt etter litt løsnet det og nå ser alt så mye bedre ut. Jeg har fått meg verdens beste kjæreste, og jeg har et liv igjen. 

Moralen her er vel, ikke gi opp, sett grenser og strev etter å få en bedre hverdag. Prøv å få til en eneste ting hver dag som gjør DEG glad. Deg, og ikke alle andre 🧡

Anonymkode: 672cd...ac3

Tusen takk! Skal prøve det du sier om en ting hver dag som gjør meg glad❤️

AnonymBruker skrev (På 14.12.2023 den 22.21):

Tipper du lever med iallefall 1 barn med spesielle behov, som du har tatt hovedansvaret for i mange år. Er midt oppi dette, jeg også, og kjenner meg så godt igjen i det du skriver. 

Hjemmesituasjonen kjennes ut som den skal kvele meg. Jeg er fremdeles gift, men mange år hvor han ikke har tatt sin del, har satt enorme spor. Kjærligheten er borte. 

Anonymkode: 0f3f6...cf0

Ja, jeg lever med et barn som nylig har fått en diagnose. Det er beintøft. I tillegg har det kommet utfordringer på barn nr to. Jeg er aleneforsørger og det er jeg som bærer alt… Jeg føler meg utslitt og trenger desperat å få hentet inn meg selv litt, om jeg skal klare å forsette å gi og gi, og bære og bære, stille opp i møter, behandlinger, osv osv.

TS

Anonymkode: 35665...029