Familiekrise

[Gjest Bestemor??]

Hei.

Har akkuratt hatt en opprivende samtale med min sønn. Han skal bli far om 41/2 mnd... 20 år gammel. Han er akkuratt ferdig i militæret og har ikke begynt på utdannelsen sin enda, han er så ung og kan jo ikke bli far enda. Føler at dette kommer til å ødelegge hele livet hans.

Jenta han skal ha barn med er 6 år eldre, de har ikke hatt fast følge, men hatt jevnlig sex en stund. (De har ikke hatt det på et par mnd da) Hun er 100% sikker på at det er han som er faren, og i følge min sønn er hun ikke en som flyr rundt.

Men jeg føler jo akkuratt nå at dette bare er trist, og at han ødelegger livet sitt. Men hva kan han gjøre?? Og jeg er jo ikke klar til å bli bestemor, er jo ikke 50 engang.

andre som har vært i samme situasjon?? Noen gode råd til hvordan jeg skal takle det??

[Gjest Gjest]

Er bare 25 selv og har ikke vært gravid en gang. Men kjære deg, dette er da ikke verdens undergang. Han kan jo ta utdannelse og jobbe og gjøre alt sånt likevel. Familien deres tilføres bare med et nytt menneske som dere alle kommer til å bli glade i

[Gjest mzluze i.i]

min mann har 2 barn fra ekteskap før meg, og hans første barn kom da mannen var 17.

Ok, ikke helt heldig, men barnet kom, akkurat som ditt barnebarn kommer til å komme...så her er det bare å gjøre det beste ut av det. Støtt opp, still opp, og vær der. (det gjorde hans foreldre, og all ære til de for det)

Å lage bråk og sutre, være sinna, sur, skuffet eller hva som helst hjelper ingen nå.

Å få barn tidlig er i mine øyne ikke heldig, men kommer barna så kommer de...og det er ikke barnets feil.

Elsk ditt lille kommende barnebarn du...for det vil elske deg. Enten pappa'en er 20 eller 35.

[Gjest Gjesta]

Han er jo tross alt 20 år, og er da ikke så ung! Kanskje er dette et større problem for deg enn for ham? Eller kanskje han brått ble voksen i dine øyne, noe du ikke var forberedt på?

Enig med Frysepulver. Prøv å se det positive i situasjonen. Sønnen din har sikkert aldri trengt din støtte mer enn nå.

[Imprezza]

Nå er ikke jeg i samme situasjon som deg, men jeg skjønner godt at du er opprørt. Men når du får kommet over det første sjokket, så vil jeg råde deg til å forsøke å se mulighetene istedenfor begrensingene. Han kan fremdeles ta utdannelse. Mange småbarnsforeldre som har gjort det.

Tror det er viktig at du oppmuntrer ham til å ta ansvar, og etablere/beholde et godt forhold til barnets mor.

Det er ihvertfall av stor betydning for hele resten av livet hans. Alt vil bli mye enklere om de to kan være venner, eller ihvertfall samarbeide til beste for både barnet og hverandre.

Og så får jo du et barnebarn! Kanskje ikke så fristende akkurat nå, men når barna først er der så blir man jo bare så uendelig glad i dem!

[Gjest Gjest]

En av mine nærmeste venninner ble gravid som nittenåring. Da sønnen var to uker gammel havnet hun på krisesenter pga familievold.

Barnefaren flyttet tilbake til hjemlandet sitt. Gutten er nå fem år. Hun har brutt kontakten med nesten hele sin familie, så hun har hatt minimal støtte (de støttet barnefaren som var voldelig). De har levd på hemmelig adresse og hun har studert.

Neste år begynner sønnen på skolen, og hun er ferdig utdannet bachelor i psykologi til sommeren.

Så selv hun, som hadde alle odds mot seg og har hatt eneomsorgen for barnet hele tiden fikk det til.

Skjønner at du sikkert er sjokkert og alt det der, men dette går så bra skal du se

[Gjest Gjest]

Jeg kommer også til å bli farmor, og det gjør meg faktisk litt trist. Det blir ofte slik at når to foreldre ikke er sammen så er det moren og hennes familie som får være mest med barnet. Jeg gruer meg til mine sønner blir eldre. Det skal mye til om ikke en av de, eller kanskje alle tre, får barn før ekteskapet eller blir skildt. Jeg bekymrer meg på mine sønners vegne og er direkte redd for at de ikke vil få sett ungene så mye som de ønsker. Og jeg som farmor får sett de enda mindre.

Snakk om å bekymre seg. Guttene mine er ikke ferdig med bleier enda

Vil råde deg til å oppfordre din sønn til å være så delaktiv som mulig i sitt barns liv. Det skal litt til å få et nært og godt far/barn forhold med hver andre helg og en dag i uken.... Slik er det med min manns barn fra før. Det er rett og slett for lite tid sammen.

Lykke til som farmor. Håper dere får sett barnet mye

[:-) anna]

Aller først: Gratulerer

Dette kommer til å bli en stor glede for alle sammen.

Støtt dem og engasjer deg.

Det du kan gjøre nå er å hjelpe sønnen din å få være far fra første stund. Ettersom den kommende moren er så mye eldre, kan det fort skje at han ikke blir så engasjert i livet til barnet sitt som han senere kan komme til å ønske. Om han har dere som støtte og fundament vil det være lettere for ham å ta de riktige valgene.

Det å ha unge foreldre er ikke bare dumt. Min mann har en 18 år gammel sønn. (Han ble far da han var 20) Og jeg har vært hans stemor siden jeg var 22.

Selv har jeg foreldre som var godt voksne da jeg ble født. Jeg ser jo at vi har gjort helt andre ting sammen med stesønnen min, og han har et helt spesielt forhold både til sin far og til besteforeldrene. Som førstemann har han fårr oppleve alle som unge og spreke. Og bare så det er sagt. Vi har gode jobber og er tilsynelatende "vellykkede" både vi og mammaen.

[Gjest Gjest]

Forresten: Om min stesønn er like tidlig ute som sin far ser du oss i Se og Hør om et par år.

Uansett er det ganske sannsynlig at jeg blir bestemor før jeg fyller 40 eller i allefall 45.

[Gjest :-) anna (egenlig logga av)]

og det var meg over der ja...

[Ugla]

Kjære "Bestemor??"

Forstår at dette kom litt brått på deg, og derfor reagerer litt i sjokk.

Det blir sikkert bedre for deg, når du får "fordøyet" det...

Tror det er familier som har opplevd større kriser enn dette...

Synes du er for ung til å bli bestemor (er ikke klar til å bli bestemor), sier du? Se det possitive i det: du blir en ung (sprek) bestemor og kan få mange fine år sammen med barnebarnet ditt. Du kan få oppleve det vokser opp, blir konfirmert, får jobb - ja kanskje tilogmed egne barn.

Jeg vet om flere flotte fedre som var "bare" 20-21 når de fikk sitt første barn!

Og en familie:

Mor: 20 år

Bestemor: 41 år

Oldemor: 62 år

Kanskje ingen "ønske-situasjon" for dere, men når det først har skjedd, så:

Tenk possitivt...

Lykke til, alle sammen...

[Gjest Gjesta]

Jeg var nitten da jeg fikk mitt første ban

Alt går, bare man innstiler seg på det.

Gratulerer, sørg for å la barnemoren få tilstrekkelig med luft rundt seg, så kommer hun nok til deg / dere

[Gjest Besta]

Gratulerer! men bli for all del ikke "reservemamma" for barnebarnet ditt og sy puter under armene på sønnen din fordi du synes han er så ung nå og tror han vil trenge hjelp til alt. Han har gjort en voksen ting og da må han ta et voksent ansvar. Ellers kan du ende opp med at sønnen din blir som sønnen min. Han fikk barn som 20-åring og er nå 31. Selvfølgelig gikk forholdet over styr. Det var jo ikke akkurat planlagt og hadde det ikke blitt barn, hadde de sikkert ikke vært sammen mer enn noen mnd. Jenta var pen, men ikke akkurat noe "kjerringemne". Fordi de var så "hjelpeløse", stilte jeg opp hele tiden. Resultatet er at jeg har dulla så mye med ham at han ikke kan fikse noe selv. Jeg har vasket klærne hans, kommet hjem til ham og ryddet, passet barnet sent og tidlig, kjøpt klær til dem osv.osv. Det bare ble sånn. Han måtte jo få studere, feste og alt det andre gutter på hans alder gjør. Så det jeg noen år senere ga fra meg til min nye svigerdatter, var en stor og en liten unge. Jeg var så gald da han traff ei skikkelig jente, men nå er hun skikkelig lei av både mann og barn. De har ingen felles og min nye svigerdatter, som faktisk er et grepa kvinnfolk, har uttalt at hun vurderer å flytte ut. Så mitt råd er: det er lett å bli overivrig, men tenk deg om og la ham forsøke å klare seg selv.

[Gjest Kane]

Har akkuratt hatt en opprivende samtale med min sønn. Han skal bli far om 41/2 mnd... 20 år gammel......

Han er da gammel nok til å ta ansvar for egne handlinger, jeg var 19 da jeg fikk mitt første barn og han har vokst seg til en flott ungdom.

Føler at dette kommer til å ødelegge hele livet hans......

Virkelig? Er ikke det å overreagere "big time"?? Hvordan ødelegge?? Jeg håper virkelig jeg har mer å gi barna mine dersom jeg kommer i din situasjon enn fortvilelse fordi jeg mener de gjør en feil... Det er faktisk en viktig del av det å være forelder - å la dem begå handlinger som i våre øyne er feil fordi det heter livserfaring, det er ikke noe man får av andre men opplever selv...

Jenta han skal ha barn med er 6 år eldre......

Så vet hun nok meget godt hva hun gjør når hun velger å få barn med en hun ikke er fast sammen med, da er hun nok forberedt på å være alene med omsorgen og har nok tenkt gjennom dette og snakket med din sønn..

Hun er 100% sikker på at det er han som er faren, og i følge min sønn er hun ikke en som flyr rundt......

Men du tror han ikke?? Siden du måtte skrive det liksom?? Jeg håper virkelig du ikke skyver fra deg sønnen din ved å ytre dine bekymringer høyt...

Men jeg føler jo akkuratt nå at dette bare er trist, og at han ødelegger livet sitt. Men hva kan han gjøre?? Og jeg er jo ikke klar til å bli bestemor, er jo ikke 50 engang.......

Hva har din alder med din sønns valg om å bli far å gjøre? Er du så trist fordi det ikke passer inn i dine planer for ham? Hva ligger bak denne bekymringen din - for det virker på meg som om der er noe mer....

Noen gode råd til hvordan jeg skal takle det??

←

Jeg har ett godt råd, start med å respektere din sønn og hans valg. Stå ved hans side, selv om det skulle vise seg å være et dårlig valg han tok uten å si "hva sa jeg" Støtt han fordi du er hans mor og det er en mors "lodd i livet" om du vil... Og gled deg over barnet som kommer inn i livet ditt fordi det bærer dine gener - gitt av din sønn.. Barnet må jo bare bli like skjønn som sin far............

forøvrig hadde du vært min mor ville jeg blitt dødelig såret og fornermet over din reaksjon og gjort det jeg mente var riktig på tross av at det kanskje var det motsatte av dine ønsker fordi det var mitt valg....

[Gjest vsn]

Herregud for en egoistisk tankegang du har.

Du har da ikke noe ansvar for ungen selv om du blir bestemor. Jeg håper du ikke sier til sønnen din at han nå ødelegger livet sitt. Ble ditt liv ødelagt da han ble født?

[Elbereth]

Ærlig talt, dette er da ikke verdens undergang! Skønner jo godt at du ble overrasket og synes det er for tidlig, men å si at det ødelegger livet hans er jo å dra det helt ut av dimensjoner...

Jeg fikk mitt første barn da jeg var 22, var akkurat begynt å studere, og mannen var like gammel. Selvsagt var vi unge og vi måtte innstille oss på et annet liv enn en del av medstudentene. Å studere med små barn er annerledes enn å være fri og frank, men slett ikke umulig eller vanskelig.

I dag har vi store barn og kan nyte livet på en helt annen måte enn de av våre venner som nå nærmer seg 40 og har små unger.

Gled deg over barnebarnet du får, og støtt sønnen din!

[Gjest Bestemor??]

Hei.

Takk for både konstruktive og mindre konstruktive tilbakespill. Jeg har selvfølgelig ikke sagt til sønnen min at dette ødelegger livet hans. Men jeg må som mor få lov til å bli sjokkert og tenke på fremtiden til min egen sønn. Jeg har 3 barn og vet hva som kreves som foreldre. Min sønn er en typisk 20 åring, og ikke spesielt voksen for alderen. Han bor fortsatt hjemme (i hybelen i kjelleren) og vet ikke helt hva han skal studere ol. Jeg tenker litt på den økonmiske situasjonen han setter seg i, og begynne voksenlivet med å betale barnebidrag er ikke bare bare. Han må også da tenke på bo situasjonen, planen var å flytte til en annen by for å studere og bo i kollektiv, men det egner seg ikke med spedbarn. Han bør da heller ikke reise vekk for å studere, da vil han miste mye verdifull til med barnet. Beklager om det bekymrer meg litt, men jeg mener dette begrenser hans muligheter i livet.

Vel, jeg synes ikke det var unaturlig å spørre om han var sikker på at han var barnefaren, da dette ikke har vært kjæresten hans, har aldri møtt eller hørt om jenta engang. Da må det jo være lov å lure.

Selfølgelig kommer jeg til å bli glad i barnebarnet mitt. Men ynsgtemann er bare 14 og jeg hadde sett for meg noen år uten små barn før jeg ble bestemor.

[La Guapa]

Hei.

Har akkuratt hatt en opprivende samtale med min sønn. Han skal bli far om 41/2 mnd... 20 år gammel. Han er akkuratt ferdig i militæret og har ikke begynt på utdannelsen sin enda, han er så ung og kan jo ikke bli far enda. Føler at dette kommer til å ødelegge hele livet hans.

Jenta han skal ha barn med er 6 år eldre, de har ikke hatt fast følge, men hatt jevnlig sex en stund. (De har ikke hatt det på et par mnd da) Hun er 100% sikker på at det er han som er faren, og i følge min sønn er hun ikke en som flyr rundt.

Men jeg føler jo akkuratt nå at dette bare er trist, og at han ødelegger livet sitt. Men hva kan han gjøre?? Og jeg er jo ikke klar til å bli bestemor, er jo ikke 50 engang.

andre som har vært i samme situasjon?? Noen gode råd til hvordan jeg skal takle det??

←

Min mann ble pappa da han var 19 år.

Svigermor gråt da hun hørte det første gang....

Det har vært godt for ham å ha støtte fra familien sin gjennom disse årene.

Det gikk selvfølgelig ikke lang tid før han ble bidragsyter og kun fikk se jenta si annenhver helg.Det var veldig tungt for ham.

De var begge veldig unge og da er det lett at barnet blir et våpen for å såre den andre.

Heldigvis er de voksne nå, begge to og vi har et fantastisk samarbeid.

Når det er slik at barnet vilbli født vil jeg råde deg til å være så upartisk som mulig!

Det beste du kan gjøre er å roe gemyttene (for tro meg det vil bli uenigheter når barnet er født)

Sørg for å gjøre deg godt kjent med barnemoren og sats på et vennskap!Det har både du og sønnen din alt å tjene på.Bestreb deg på å ikke falle for fristelsen til å legge henne for hat om hun er urimelig mot sønnen din.Det beste du kan gjøre er å fungere som en støtteperson for dem begge.Kanskje kan gode råd som belyser barnets beste fra bestemor ofte løse problemene.

Hold fokus på barnet!Det har tross alt best av å ha et godt forhold til hele familien sin.

Det at du ikke føler deg klar for å bli bestemor glemmer du nok når barnet kommer!

klem fra La Guapa, stemor til ei jente på 10 år.

[Gjest Gjest_Studentmamma_*]

Gratulerer

Så fantastisk heldig du er som skal få et barnebarn!

Og gutten din er heldig som skal få lov til å bli en viktigste mannspersonen i et lite menneskes liv! Selv om han ikke er så voksen for alderen nå, kommer han ti å vokse med oppgaven. -Hvis barnets mor lar han få lov, hvis han selv går inn for det, og skjønner at han må stille opp for barnet sitt,- at det er en utrolig viktig oppgave han har fått, -og en stor gave!, og hvis du støtter han og ikke OVERTAR ansvaret for barnet når det skal være sammen med faren.

Skjønner godt bekymringene dine. Gutten din har ikke VALGT å bli far så ung. Og det er sant at det gir begrensninger i livet hans. Er jo ikke så veldig aktuelt å flytte til en annen by for studere. Men,- det er mulig! Det er mange muligheter; deltidsstudier, heltidsstudier (men at han komme hjem noen langhelger i md). Begynner han på universitetet har han trolig forelesning bare et par dager i uka; og har muligheten til reise hjem for å møte barnet sitt ofte. Ting ordner seg. Bosituasjon og alt.

Bor forresten barnets mor i samme by som dere?

Har gutten din dårlig økonomi,eller er student, må han ikke betale bidrag. Da betaler staten. Så det trenger du ikke bekymre deg over.

En ting er ihvertfall sikkert:

Dette er ikke snakk om valg. Det er det for sent til. Det er snakk om å se det positive i ting; en liten baby skal komme til verden!

Så fantastisk heldig dette barnet (og foreldrene ) er hvis DU vil stille opp. Med det mener jeg ikke å ta over oppgavene til sønnen din, men støtte han, hjelpe han å lære se å ta seg av et barn, slik at han kan ta vare på barnet sitt alene iblant. Prøve å hjelpe han til å se hvilken gave dette er,- selv om han må forandre litt på planene i livet sitt. Og barna dine skal få en liten nevø, eller niese! Det komme til å bli kjempefott! En gave!

Men, det avhenger av om barnets mor kjenner dere og vil komme på besøk med barnet og overlate det til dere iblant. Så det er jo viktig at dere blir kjent med henne, og setter barnet i fokus, og viser at dere er en ressurs, og at dere er innstilt på å være der for barnet.

En ting er sikkert:

Et barn skal komme til verden; og at du føler at du ikke er moden for å bli bestemor, synes jeg du skal prøve å gjøre noe med. Gled deg heller! Barnet mitt har ikke besteforeldre her i byen, dessverre. Men de savner han veldig og skulle ønske de kunne vært en del av dagliglivet hans. De er utrolig glade for å ha fått et barnebarn Jeg skulle ønske barnet mitt hadde hatt besteforeldre i samme by. Det hadde vært fantastisk. Både for dem, for barnet mitt, og for oss foreldre.

Jeg håper virkelig du klarer å glede deg, og blir kjent med barnebarnet ditt! Du har mange koselige stunder i vente! Sønnen din også!

Du er utrolig heldig!

Mange må vente i 30-40 år før barna deres får barn, og de får bli besteforedre. Noen blir det aldri, og det er et stort savn for mange.

DU er utrolig heldig!

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Hei.

Har akkuratt hatt en opprivende samtale med min sønn. Han skal bli far om 41/2 mnd... 20 år gammel. Han er akkuratt ferdig i militæret og har ikke begynt på utdannelsen sin enda, han er så ung og kan jo ikke bli far enda. Føler at dette kommer til å ødelegge hele livet hans.

Jenta han skal ha barn med er 6 år eldre, de har ikke hatt fast følge, men hatt jevnlig sex en stund. (De har ikke hatt det på et par mnd da) Hun er 100% sikker på at det er han som er faren, og i følge min sønn er hun ikke en som flyr rundt.

Men jeg føler jo akkuratt nå at dette bare er trist, og at han ødelegger livet sitt. Men hva kan han gjøre?? Og jeg er jo ikke klar til å bli bestemor, er jo ikke 50 engang.

andre som har vært i samme situasjon?? Noen gode råd til hvordan jeg skal takle det??

←

Gratuelere som blivende bestemor.

Min bror ble far som 18-åring da han fortsatt var under utdanning. Det har ikke ødelagt livet hans, han fullførte utdanningen og klarte å få seg jobb innenfor det feltet han utdannet seg til. Han og barnets mor er ikke sammen lenger, hennes liv ble heller ikke ødelagt bare for å si det. Barnet har det også bra med besteforeldre på begge sider som elsker han.

Har du fortalt dine barn om når du tror du er klar for bestemorsrollen? Slik at de kan tilpasse livet sitt etter ditt.

Beklager, kjente at jeg ble provosert av innstillingen her.