Mannen min vil ikke være med videre i prosessen

[AnonymBruker]

Leste nå nettopp at skuespillerinnen Hilary Swank fikk tvillinger i en alder av 48år. At dere tar en pustepause nå trenger ikke bety at du aldri skal få egne barn. Elsker mannen din deg høyt nok og forstår han hvor viktig det er for deg med egne barn, så vil han helt sikkert gi det et par forsøk til etterhvert. Gjensidig forståelse og kjærlighet hjelper til.

Anonymkode: 083c4...f65

[AnonymBruker]

Gjest Onkel Lauritz skrev (På 14.10.2023 den 9.50):

Selvfølgelig har dere rett til å ønske det, på samme måte som at menn på 40+ har rett til å ønske å bli fotballproff. 

Et annet spørsmål er om det er så lurt å basere sin egen lykke og livskvalitet på om det blir noe av, og å ofre så veldig mye av penger, tid og tårer på det.

Dette.

Til TS; hva med å bli fosterforeldre? Det er skrikende behov for det. 

Anonymkode: 485c0...16d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Dette.

Til TS; hva med å bli fosterforeldre? Det er skrikende behov for det. 

Anonymkode: 485c0...16d

Dette er ikke det samme som å få egne barn. Disse ungene kommer med STOR bagasje, og de jeg kjenner som har gjort det har blitt utmattet. I tillegg må man jo gi de fra seg igjen. Og det ofte til et oppvekstmiljø du egentlig syns er for dårlig selv. Hjerteskjærende. Å bli forsterforeldre er en emosjonell Berg og dalbane, og ikke en erstatning for egne barn. Det er et overskuddsprosjekt. Og et forhold som er litt på randen (ts vurderer jo faktisk å gå fra mannen fordi han tar et helt rasjonelt og fult forståelig valg), er ikke ideelt for et barn som står i sitt livs krise.

Anonymkode: 12aaf...bf3

[AnonymBruker]

Kjære deg, TS ❤️ Dette er vondt! Har stått i samme situasjon selv der mannen var med på hele prosessen, og der det endte med at det ble bråstopp. Da var det plutselig ikke aktuelt med eggdonasjon eller adopsjon lenger heller.

Hvis du er 40 og har et sterkt barneønske, anbefaler jeg deg at du går videre på egen hånd. Man kan finne kjærligheten på nytt dersom han ikke vil være med videre, men barn er denne sjansen. Jeg hadde dessverre ikke økonomi til å gjøre det på egenhånd og er nå 42,5. Fortsatt sårt og vondt og lurer på hvordan det vil være om 10 år.

Alt godt ❤️

 

Anonymkode: 0f5f4...d82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.10.2023 den 14.29):

Elsker du mannen? Jeg har så stor forståelse for hans vurdering og valg her. Han føler nok at dere HAR prøvd nå. Og det har dere virkelig🤍 Menn er ofte flinkere til å rasjonalisere og forholde seg til tall i slike situasjoner. Det er veldig lite sannsynlig at du blir gravid. Kanskje han vil nyte å være sammen med deg, ikke kaste bort flere år på denne emosjonelle berg og dalbanen. Personlig ville jeg kun ha biologiske barn, så å bruke donorer hadde vært uaktuelt for meg også. Det er en personlig og intim mening, men ikke noe jeg kan noe for. Kanskje mannen din har det på samme måte? 
Ja, han har allerede barn, men jeg syns ikke det skal brukes mot ham her. Man kan jo snu på det, og si hvorfor startet ikke du prosessen i 20-årene dersom det var såå viktig? Sånn kan man jo ikke tenke nå.

Hvor lenge har dere vært sammen egentlig? Var du involvert i barna hans da de var yngre? Det er noe med å begynne healingsprossessen også, livet blir ikke alltid perfekt og sånn vi ønsker. Men man må ta ansvar for livet sitt og ikke grave seg ned heller. Løfte blikket og fylle livet med andre ting. Se på det som en sorg, evt ta noen timer hos psykolog for å bearbeide dette. Vi er jo mange som har måttet innrette seg etter tilfeldigheter og livssorger. Jeg ville hvertfall aldri gått fra min mann som jeg elsker, dersom han tok ansvar og satte en strek der dere er i prosessen nå.

Anonymkode: 12aaf...bf3

 

En livspartner skal ikke være "flink" til å "ta ansvar" for å stenge døren til hennes kanskje viktigste livsmål.

Det er en veldig personlig prosess å bestemme seg for å avslutte prøving uten barn, og en reell forholdskrise når partner ikke vil gå hele løpet med deg. 

Personlig synes jeg donasjon er problematisk fordi det fratar barnet biologisk tilhørighet og personlighetslikhet med omsorgsforeldrene. Det kan gå fint, men er et sjansespill da gener betyr så mye for hvem vi er og hvilke behov vi har. Til og med med vårt felles barn er det mye han forstår mye bedre enn meg fordi de deler viktige personlighetstrekk jeg ikke intuitivt forstår. 

Ts, snakk med mannen din om hva det betyr for deg å gå inn i den livssorgen med fortsatt uprøvde muligheter, og om det i det hele tatt er noe du føler du kan. Hvorfor vil han ikke, er det etiske betenkeligheter eller vil han ikke gjennom flere runder? Kan han godta flere runder om du prøver å ikke involvere ham så mye? 

Anonymkode: a21ac...0bd

[AnonymBruker]

Her er vel bakgrunnen ganske relevant. Har du vært klinkende klar på at du ønsker barn og han har sagt tydelig at det skal dere få, helt fra starten av forholdet. Eller har han sagt fra starten at barn ikke er viktig for han fordi han har barn fra før av, og du ytret heller ikke et behov for å få egne barn, før i det siste? 
 

Hvis han vet, og alltid har visst, at barn er ditt største ønske i livet, så synes jeg han skal ta seg sammen og fullføre dette med det. Uansett. 
 

Hvis dette er et nesten «nyoppstått» behov du har fått, men som du ikke har vært klar på fra start. Som han litt motvillig har gått med på, men ikke hat vært helt ombord med, så bør du nok ta en oppvask med han. Hvis han nå setter seg på bakbeina, må du nesten sette deg selv først. Hvis du har et sterkt ønsket om barn, så kommer ikke det til å gå over. Det vil alltid bli en sorg at du «kunne prøvd mer», så da må du kjøre på!

Anonymkode: 7c4b7...d49

[AnonymBruker]

Skjønner godt at han ikke vil ta vare på en annen manns dna. Hvis han ikke kan få sitt eget så tenker han nok at det er bedre uten. Forstår han godt.

Anonymkode: c8733...337

[AnonymBruker]

Kjsl skrev (På 13.10.2023 den 20.18):

Vi skal forsøke å falle litt til ro og komme oss igjen etter siste mislykkede forsøk. Så vil tiden vise hva som er riktig for meg og for oss fremover.

Jeg tror nok ikle mannen din var så hypp på barn i utgangspunktet, dette gjorde Jan nok bare for å beholde deg, TS. Om du ønsker deg barn, så synes jeg du skal gjøre det som står i din makt for å lykkes! Drit i mannen, forholdet deres kommer statistisk sett ikke til å vare uansett, et barn kommer du aldri til å angre på når ønsket er så stort! 

Anonymkode: 38a7e...148

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Skjønner godt at han ikke vil ta vare på en annen manns dna. Hvis han ikke kan få sitt eget så tenker han nok at det er bedre uten. Forstår han godt.

Anonymkode: c8733...337

Ja lett å si når en aldri har stått i situasjonen. 

Håper det ordner seg TS.

Hilsen mamma til tvillinger etter eggdonasjon. 

Anonymkode: dfbf2...906

[AnonymBruker]

Majer skrev (På 14.10.2023 den 8.19):

Adopsjon er vel vel så greit som andre sine egg?

Adopsjon tar årevis, man får ofte eldre barn, og de har ofte fysiske eller psykiske utfordringer. 

Med eggdonasjon får man en baby, og full kontroll på at babyen får en god og trygg oppvekst fra første sekund. 

Anonymkode: ea16c...4fe

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg tror nok ikle mannen din var så hypp på barn i utgangspunktet, dette gjorde Jan nok bare for å beholde deg, TS. Om du ønsker deg barn, så synes jeg du skal gjøre det som står i din makt for å lykkes! Drit i mannen, forholdet deres kommer statistisk sett ikke til å vare uansett, et barn kommer du aldri til å angre på når ønsket er så stort! 

Anonymkode: 38a7e...148

Nå syns jeg du overdriver. Man kan ha kjempelyst på barn, og likevel sette strek når det gjelder å bruke andre folk sitt dna. For meg hadde også det vært helt uaktuelt, både når det gjelder sperm og egg. Jeg vil bringe min slekt videre og se et barn som er en blanding av meg og mannen. Sånn er det bare for noen, donor eller adopsjon føles ikke riktig for alle. Han føler sikkert de har prøvd alt nå, og orker ikke flere runder. For alt vi vet, er ts et emosjonelt vrak hver gang det ikke går, kanskje hun er blitt helt oppslukt i dette, og han ser at nå er det nok. Vi har bare en side her..

Anonymkode: 12aaf...bf3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

 

En livspartner skal ikke være "flink" til å "ta ansvar" for å stenge døren til hennes kanskje viktigste livsmål.

Det er en veldig personlig prosess å bestemme seg for å avslutte prøving uten barn, og en reell forholdskrise når partner ikke vil gå hele løpet med deg. 

Personlig synes jeg donasjon er problematisk fordi det fratar barnet biologisk tilhørighet og personlighetslikhet med omsorgsforeldrene. Det kan gå fint, men er et sjansespill da gener betyr så mye for hvem vi er og hvilke behov vi har. Til og med med vårt felles barn er det mye han forstår mye bedre enn meg fordi de deler viktige personlighetstrekk jeg ikke intuitivt forstår. 

Ts, snakk med mannen din om hva det betyr for deg å gå inn i den livssorgen med fortsatt uprøvde muligheter, og om det i det hele tatt er noe du føler du kan. Hvorfor vil han ikke, er det etiske betenkeligheter eller vil han ikke gjennom flere runder? Kan han godta flere runder om du prøver å ikke involvere ham så mye? 

Anonymkode: a21ac...0bd

Altså. Han har vært med hele veien, det er sykehuset som sier stopp. Det ts ønsker å fortsette med, er faktisk ulovlig i Norge. Hun må til utlandet for å fikse dette selv.

Ang at hun ønsker å prøve eggdonor betyr jo faktisk at mannen hennes skal få et avkom med en fremmed dames egg. Sæddonor føler jeg det er mer naturlig at menn går med på. Det er kvinnen som da bestemmer at hun vil bære fram et barn. Men med eggdonor er det jo på en måte bare mannens barn. Skjønner noen følelsen jeg beskriver her? Jeg kan forstå at mannen setter strek akkurat her. Han vil ha barn MED HENNE. Og jeg vil tro sannsynligheten for at dette faktisk skal gå, er utrolig liten siden de er gitt opp av det offentlige her. Så det blir både penger ut av vinduet, samt en evig fortsettelse av den emosjonelle Berg og dalbanen de sikkert har vært på i årevis allerede. Når skal de stoppe da?  Vi vet jo ikke hvor preget ts blir av prosessen heller. Er det nerver og angst hele veien, og dype daler ved hvert mislykkede forsøk? Eller er dette noe de kan drive med, mens livet skjer samtidig? 

Anonymkode: 12aaf...bf3