Hvordan hjelpe gutt på 8 år som mistet et nært familiemedlem og sørger så hardt?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Angående psykolog og helsesykepleier. På forrige foreldremøte ble vi foreldrene oppfordret til å ta mindre kontakt. De opplever at foreldre og barn løper ned dørene deres over de minste ting. Vi ble fortalt at VI er de beste støttespillerne barna våre har, vi kjenner dem best. Følelser er helt normalt og de kommer i alle former. Derfor vil jeg vente litt med å kontakte dem. Så derfor spør jeg her da. Hvordan kan jeg møte barna best i sorgen over å miste et nært familiemedlem brått? 

 

Anonymkode: fd43f...3c0

Men kjære vene. Dette var myntet på de som renner ned dørene fordi lille Per fikk et trass-anfall når han ikke fikk ha med leken sin på skolen, de som tror at sitt barn er et uskyldig offer i alle konflikter og som ikke egentlig har en reell utfordring sammenlignet med et dødsfall. 

Barnet ditt trenger i denne situasjonen tydeligvis mer enn du klarer å gi det. Det gjør antageligvis storesøskenet og. Håper du tar kontakt med fagfolk for veiledning av deg og eventuelt gjerne også samtale med barnet ditt.

Anonymkode: 531eb...123

[AnonymBruker]

Anerkjenn følelsene hans. Er dødsfallet lenge siden? Og hvor nære var gutten din og vedkommende som døde? Kjøp/lån bøker om døden, snakk om døden sammen. La han få uttrykke seg på den måte han ønsker selv (eks. tegne tegninger om døden/den døde, skrive om vedkommende/hendelsen, bygge lego rundt døden osv.). Da lillesøsteren min døde var jeg på omtrent samme alder som sønnen din, og dette var ting som hjalp meg. Vær tilgjengelig for undring og spørsmål. 

Anonymkode: f5bd1...08c

[AnonymBruker]

Millimani skrev (1 time siden):

"På forrige foreldremøte ble vi oppfordret til å ta mindre kontakt". Hvorfor det??? Det er noe av det dummeste. Det er en grunn til at de er der! De skal være gode støttespillere, trøste, støtte, hjelpe barna. Samtale med barna om det som har skjedd. Du får kontakte fastlegen deres heller da, men det må du gjøre uansett for å få henvisning til psykolog. Eller så kan du selvsagt gå privat, men du virker jo ikke interessert. Kjære deg, hvordan skal du ellers få profesjonell hjelp til ungen? 

Selvfølgelig er dere de beste støttespillerne barna har, fordi dere kjenner dem best. Slik vil det alltid være gjennom deres barndom og ungdom. MEN noen ganger må foreldrene få hjelp av andre til å få barna til å gå videre. Psykolog-hjelp er faktisk veldig vanlig når det oppstår sånne situasjoner. Jeg kjenner ei som mista pappaen i selvmord da hun var 11 år, ei som mista en nabogutt i en tragisk ulykke da de begge var 10 år gamle, og ei som mista bestevenninna si i kreft da de var 15 år gamle. Alle de fikk psykolog-hjelp, og verst var det for jenta på 11. Som om ikke det er nok så vet jeg også om en familie som opplevde å miste to av seks barn, en i ulykke og en i selvmord. Jeg kan ramse opp mange flere. Hvis du tror at de sistnevnte, og de jeg ikke nevner detaljer om, har klart seg uten profesjonell hjelp så tar du feil.

Ta kontakt med legen din, eller helsesykepleier/skolepsykolog. Det er ikke flaut, nå handler det om at du må hjelpe barnet ditt. Eller strengt tatt begge barna dine. Som en annen skriver så kan det virke som storesøster kanskje gjemmer seg litt bort, men det er viktig at hun også får snakka om det. Det er også viktig at du snakker med begge barna samtidig om temaet. Prøv å få dem til å åpne seg slik at den andre hører det, og la dem leve ut følelsene sine. Det finnes også sorg-grupper for barn, og det er også en fin terapi-metode.

Tipper det var myntet på foreldrene som mener skole/helsesykepleier skal fikse og blande seg inn i hver minste lille ting som skjer «gullungen». Det blir bare fler og fler av sånne foreldre som overhodet ikke evner å utføre sine oppgaver som foreldre, men heller legger alt ansvaret på skolen. Det var selvsagt ikke myntet på barn som har opplevd dødsfall i nær familie, eller andre alvorlige ting. 

Anonymkode: f5bd1...08c

[Leonaen]

Hei 

Jeg har vært i liknende situasjon. Min sønn på 7år hadde også en voldsom reaksjon etter dødsfall i nær familie. Jeg fikk hjelp av kriseteam. Barna fikk ikke det. Fra kriseteam fikk jeg bare beskjed om at det var sunt at barna fikk oppleve døden så tidlig, for å bli bedre rustet senere i livet. Så du kan jo be om hjelp, det er et lurt råd. Men det er ikke sikkert du får det. 
Her snakket vi om døden hver kveld i et år. Og jeg tok i mot alle følelser. Han var ekstremt sint, lei seg og alt på en gang. Jeg trøstet og sto i det hele veien.

Men hver kveld så snakket vi fint og rolig om døden og om følelser. Vi snakket om dette med å skille følelser, har du vondt fordi xx er død, eller har du vondt fordi du følte at livet var urettferdig over noe helt annet. Og dette med å bruke ordene sine når ting er vanskelig. Sette ord på alt. Det er lov å være sint fordi søster får mer oppmerksomhet, men det har ingenting med døden å gjøre. Skille på følelser. Etter ett år ble det bedre. Gradvis. Tålmodighet er nøkkelen. Og snakke om ting hele tiden. Og at man orker å stå i det. Gi masse klemmer og trøst. Men barna må også lære seg å stå i litt selv og de har godt av å høre fra foreldrene sine at: nå skal jeg trøste søster, etterpå skal jeg trøste deg. 
Men om du føler at det blir for mye og det tar helt av og ingenting fungerer, da bør du be om hjelp 💐💐💐 

Dette kommer til å ordne seg 💐 

[Majer]

Folk er forskjellige, men det som hjalp meg var da min far som ikke engang er medlem av statskirken fortalte meg om nær døden opplevelser, at det kanskje finnes et paradis etter døden og hvordan det kanskje ser ut der. Det høres sikkert kjemperart ut og jeg ble ikke troende av det, men tanken om at det var en teoretisk mulighet for at det eksisterte hjalp meg. Jeg tror og det hjalp at jeg visste at faren min selv ikke var troende.

Poenget er at man må prøve ulike innfallsvinkler. Tiden pleier å hjelpe den og. 

Endret 6. oktober 2023 av Majer