Hvordan hjelpe gutt på 8 år som mistet et nært familiemedlem og sørger så hardt?

[AnonymBruker]

Han kan overveldes av dyp sorg og gå helt i svart. Ingenting hjelper. Han snakker villig, men gråter og er utrøstelig. Savnet er så dypt og hardt i den lille kroppen, det er hjerteskjærende å se han så lei seg. Storesøsteren, som kjente dette familiemedlemmet enda bedre, sørger helt annerledes, hun er mye mer kontrollert, og det virker ikke som det sitter så hardt hos henne. 
Men denne gutten har det tungt. Innimellom virker det som han oppsøker sorgen og bruker den for å få meg interessert i ham. Han er svært oppmerksomhetssøkende, og jeg bruker mye mer tid på han enn søsteren. Fordelingen er kanskje så mye som 80-20 i %.
Jeg møter gutten når han trenger meg, og jeg oppfordrer han til å gå videre, men samtidig er han flink som ikke stenger sorgen inne.

Noen med lignende erfaringer med følsomme barn?

Anonymkode: fd43f...3c0

[AnonymBruker]

Helsesøster, barnesykolog osv.

Hvem er du? Tante? Bonusmor?

Anonymkode: 72ab6...a08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Helsesøster, barnesykolog osv.

Hvem er du? Tante? Bonusmor?

Anonymkode: 72ab6...a08

Jeg er mammaen. 
Ts

Anonymkode: fd43f...3c0

[Millimani]

Er det en voksen person eller et barn som døde? Besteforelder/oldeforelder?

[AnonymBruker]

Psykolog uten tvil!

Anonymkode: c331a...df2

[AnonymBruker]

Millimani skrev (13 timer siden):

Er det en voksen person eller et barn som døde? Besteforelder/oldeforelder?

 

En voksen, men ikke gammel. Overraskende dødsfall.

 

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Psykolog uten tvil!

Anonymkode: c331a...df2

 

Nja, jeg vet ikke. Jeg vil ikke at han skal få inntrykk av at vi sykeliggjør sorgen. Sorg er normalt, og siden dette kom overraskende er det heller ikke unormalt å få en brå og kraftig reaksjon. Å gå til psykolog er jeg redd vil «bekrefte» for ham at han er unormal, noe han ikke er. Hvis du skjønner….

Ts

Anonymkode: fd43f...3c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

 

En voksen, men ikke gammel. Overraskende dødsfall.

 

 

Nja, jeg vet ikke. Jeg vil ikke at han skal få inntrykk av at vi sykeliggjør sorgen. Sorg er normalt, og siden dette kom overraskende er det heller ikke unormalt å få en brå og kraftig reaksjon. Å gå til psykolog er jeg redd vil «bekrefte» for ham at han er unormal, noe han ikke er. Hvis du skjønner….

Ts

Anonymkode: fd43f...3c0

Nei du sykligjør ikke. 

Psykolog eller helsesøster er der for å lære din gutt å takle livet på best mulig måte. De gir han hjelpemidler i hverdagen som du ikke klarer å gi gutten din. 

Her er det du som sykligjør gutten ved å snakke ned om de som er der for å hjelpe. 

 

Anonymkode: ecc69...bd8

[Bålkaffe]

Sorg arter seg på forskjellige måter hos forskjellige folk.

Og innimellom, spesielt når dødsfallet skjer uventet, så blir den sorgen så stor og så vanskelig at man trenger profesjonell hjelp til å få verktøy til å bearbeide den. Dette er et traume, og traumet som sønnen din er i nå, det trenger han profesjonell hjelp med å få jobba seg igjennom.

Tror du guttungen din føler seg spesielt normal nå, hvor han har disse sorg-anfallene som er så dype og vanskelig som de er?

Det er synd at det er så stort stigma rundt det med sorg, hva som ansees som "normalt" og at det å gå til psykolog for å få profesjonell hjelp med noe man ikke klarer å håndtere på egen hånd at man er redd for at barnet sitt, som opplever livets første sorg i en så ung alder, skal bli sykeliggjort.

Endret 5. oktober 2023 av Bålkaffe

[Millimani]

AnonymBruker skrev (34 minutter siden):

Å gå til psykolog er jeg redd vil «bekrefte» for ham at han er unormal, noe han ikke er. Hvis du skjønner….

Ts

Anonymkode: fd43f...3c0

Helsesøster eller barnepsykolog er en god løsning. Han er ikke unormal, men trenger litt hjelp i en vanskelig tid. Det er typisk for flere både barn og voksne i en sånn situasjon. Psykologer er til for å hjelpe, blant annet i sånne situasjoner som dere står i nå. Jeg er ganske sikker på at flere vil anbefale psykolog for gutten, og det er jo ikke noe hele omverdenen trenger å vite. Ønsker han å holde psykologen hemmelig for andre, så er det jo bare for han å holde det hemmelig. Noen trenger hjelp til å komme seg ut av en dyp sorg og et fortvilet savn. Da er det bedre med noe profesjonelt enn at det skal stå stille med en forventning om at det løser seg selv.

Endret 5. oktober 2023 av Millimani

[AnonymBruker]

Ikke så rart at ungene sørger ulikt. Den som ikke får oppmerksomhet må bare kontrollere det og den du overøser med oppmerksomhet dyrker sorgen. 
Dette har du i stor grad skapt selv

Anonymkode: 25f7e...d2c

[AnonymBruker]

Det er ikke unormalt å gå til psykolog.

Anonymkode: d89c9...d04

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Ikke så rart at ungene sørger ulikt. Den som ikke får oppmerksomhet må bare kontrollere det og den du overøser med oppmerksomhet dyrker sorgen. 
Dette har du i stor grad skapt selv

Anonymkode: 25f7e...d2c

I all verden. Hvorfor sier du sånt?

Eldste er en helt annen type, mye roligere, tilsynelatende mer kontrollert og krever ikke mye. Jeg er stadig hos henne og forsøker å snakke, men hun trenger det ikke og syns jeg maser. Da lar jeg henne være.

Yngste derimot er en helt annen type. Han søker meg hele tiden, og hvis han kunne velge hadde han vært med meg 24/7. Jeg har ikke oppdratt dem ulikt, de er bare to vidt forskjellige personer. Jeg møter selvsagt yngste der han trenger det, men jeg oppfordrer han også til å stå mer på egne ben.

Nå har dette dødsfallet slått hardt hos yngste, men jeg syns jeg ser tendenser til at han dyrker det for å få oppmerksomheten min. Han kan f.eks ta meg i hånda og dra meg inn på et rolig rom, fordi han vil prate om xxx og sorgen han føler. Vi har hatt mange gode samtaler, men å gjenta dem og gjenta dem og gjenta dem, fører ikke noe sted. Det har jeg også forklart ham, i tillegg til at det er fint å sørge, men det er også greit å gå videre. Xxx hadde ønsket det.

Angående psykolog og helsesykepleier. På forrige foreldremøte ble vi foreldrene oppfordret til å ta mindre kontakt. De opplever at foreldre og barn løper ned dørene deres over de minste ting. Vi ble fortalt at VI er de beste støttespillerne barna våre har, vi kjenner dem best. Følelser er helt normalt og de kommer i alle former. Derfor vil jeg vente litt med å kontakte dem. Så derfor spør jeg her da. Hvordan kan jeg møte barna best i sorgen over å miste et nært familiemedlem brått? 

 

Anonymkode: fd43f...3c0

[Bacteria]

AnonymBruker skrev (48 minutter siden):

Ikke så rart at ungene sørger ulikt. Den som ikke får oppmerksomhet må bare kontrollere det og den du overøser med oppmerksomhet dyrker sorgen. 
Dette har du i stor grad skapt selv

Anonymkode: 25f7e...d2c

Er det mulig? Skjerp deg

[AnonymBruker]

Det virker som om du ikke vet helt hva en psykolog er eller hva den kan hjelpe med. Absolutt alle kunne hatt godt av et par samtaler med psykolog i løpet av livet. Da får man det bedre med både seg selv og andre og står sterkere i kriser.

Når det er sagt så mener ikke jeg nødvendigvis at barnet ditt trenger psykolog. Hvis det er slik at han ønsker seg mer oppmerksomhet fra deg generelt så kan du kanskje prøve å gi han oppmerksomhet rundt andre ting? Sette av litt tid til å være sammen og gjøre andre ting som ikke har med dødsfallet å gjøre.

Anonymkode: 0ba0b...573

[AnonymBruker]

Kondolerer med tapet til dere alle 3 ❤️

Høres mer ut som storesøster holder sin smerte inne så lillebror kan få mer plass. Pass på at hun også blir sett og hørt i sin sorg. 
 

Avhengig av hvor lenge siden dødsfallet skjedde kan det høres ut som om det kan utvikle seg til komplisert sorg. Et slags hekt på sorgen. 
ville anbefale deg å få dem begge inn i sorggruppe  for barn og unge. 
Hvis det ikke finnes der dere bor bør du snakke med fastlegen om hvor nærmeste senter er. 
 

Anonymkode: 86e49...67f

[AnonymBruker]

Bacteria skrev (2 minutter siden):

Er det mulig? Skjerp deg

Ja det er mulig. Barns reaksjoner, lengde og hyppighet beror i størst grad på den respons / mangel på respons barnet får av omsorgspersoner. Eksempelvis vil et barn som får lite respons i mindre grad ha forventninger til omsorgspersonen og barnet vil kreve mindre, fordi barnet har erfaring med at kravet i liten grad innfris. 
Barn som overøses med oppmerksomhet vil fortsette og gjenta adferden fordi erfaringen til barnet er at adferden gir belønning i form av oppmerksomhet fra omsorgspersonen. 
Det er vi foreldre som i stor grad former våre barn. Det gjør vi gjennom vår egen adferd, vår respons og den omsorg vi gir / ikke gir barnet 

Anonymkode: 25f7e...d2c

[AnonymBruker]

Det finnes sorggrupper for barn og unge her jeg bor. Det er kirken som har det, men det er livssynsåpent.

Anonymkode: e3cce...978

[Bacteria]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ja det er mulig. Barns reaksjoner, lengde og hyppighet beror i størst grad på den respons / mangel på respons barnet får av omsorgspersoner. Eksempelvis vil et barn som får lite respons i mindre grad ha forventninger til omsorgspersonen og barnet vil kreve mindre, fordi barnet har erfaring med at kravet i liten grad innfris. 
Barn som overøses med oppmerksomhet vil fortsette og gjenta adferden fordi erfaringen til barnet er at adferden gir belønning i form av oppmerksomhet fra omsorgspersonen. 
Det er vi foreldre som i stor grad former våre barn. Det gjør vi gjennom vår egen adferd, vår respons og den omsorg vi gir / ikke gir barnet 

Anonymkode: 25f7e...d2c

Du vet ingenting om den situasjonen ts beskriver.

Det er vel så sannsynlig at barnas forskjellige reaksjon kommer av forskjeller i deres personlighet. 
Kan opplyse at min familie har opplevd tre store tap i de siste årene, bla to brå dødsfall, og alle de tre yngste barna reagerte på helt forskjellig måte. Det hadde med personlighet å gjøre, og også at relasjonen til de avdøde var forskjellig fra barn til barn pga aldersforskjell.

Har ikke opplevd så sterke reaksjoner som  ts beskriver, så har ikke mye å bidra med der. Her var det en av tenåringene som reagerte mest, og hun fikk god hjelp av samtaler med kommunalt helsepersonell. 
 

Å si «Dette har du i stor grad skapt selv» til en mor i en vanskelig situasjon er å hoppe på en stygg konklusjon du har null grunnlag for. 

[Millimani]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

 

Angående psykolog og helsesykepleier. På forrige foreldremøte ble vi foreldrene oppfordret til å ta mindre kontakt. De opplever at foreldre og barn løper ned dørene deres over de minste ting. Vi ble fortalt at VI er de beste støttespillerne barna våre har, vi kjenner dem best. Følelser er helt normalt og de kommer i alle former. Derfor vil jeg vente litt med å kontakte dem. Så derfor spør jeg her da. Hvordan kan jeg møte barna best i sorgen over å miste et nært familiemedlem brått? 

 

Anonymkode: fd43f...3c0

"På forrige foreldremøte ble vi oppfordret til å ta mindre kontakt". Hvorfor det??? Det er noe av det dummeste. Det er en grunn til at de er der! De skal være gode støttespillere, trøste, støtte, hjelpe barna. Samtale med barna om det som har skjedd. Du får kontakte fastlegen deres heller da, men det må du gjøre uansett for å få henvisning til psykolog. Eller så kan du selvsagt gå privat, men du virker jo ikke interessert. Kjære deg, hvordan skal du ellers få profesjonell hjelp til ungen? 

Selvfølgelig er dere de beste støttespillerne barna har, fordi dere kjenner dem best. Slik vil det alltid være gjennom deres barndom og ungdom. MEN noen ganger må foreldrene få hjelp av andre til å få barna til å gå videre. Psykolog-hjelp er faktisk veldig vanlig når det oppstår sånne situasjoner. Jeg kjenner ei som mista pappaen i selvmord da hun var 11 år, ei som mista en nabogutt i en tragisk ulykke da de begge var 10 år gamle, og ei som mista bestevenninna si i kreft da de var 15 år gamle. Alle de fikk psykolog-hjelp, og verst var det for jenta på 11. Som om ikke det er nok så vet jeg også om en familie som opplevde å miste to av seks barn, en i ulykke og en i selvmord. Jeg kan ramse opp mange flere. Hvis du tror at de sistnevnte, og de jeg ikke nevner detaljer om, har klart seg uten profesjonell hjelp så tar du feil.

Ta kontakt med legen din, eller helsesykepleier/skolepsykolog. Det er ikke flaut, nå handler det om at du må hjelpe barnet ditt. Eller strengt tatt begge barna dine. Som en annen skriver så kan det virke som storesøster kanskje gjemmer seg litt bort, men det er viktig at hun også får snakka om det. Det er også viktig at du snakker med begge barna samtidig om temaet. Prøv å få dem til å åpne seg slik at den andre hører det, og la dem leve ut følelsene sine. Det finnes også sorg-grupper for barn, og det er også en fin terapi-metode.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

 

En voksen, men ikke gammel. Overraskende dødsfall.

 

 

Nja, jeg vet ikke. Jeg vil ikke at han skal få inntrykk av at vi sykeliggjør sorgen. Sorg er normalt, og siden dette kom overraskende er det heller ikke unormalt å få en brå og kraftig reaksjon. Å gå til psykolog er jeg redd vil «bekrefte» for ham at han er unormal, noe han ikke er. Hvis du skjønner….

Ts

Anonymkode: fd43f...3c0

Å få skikkelig hjelp fra starten av er ikke å sykeliggjøre noe som helst! Det er normalt å gå til psykolog! Psykologer lærer deg gode teknikker for å håndtere ting slik at det blir grundig bearbeidet, egentlig burde alle gå til psykolog en eller annen gang i løpet av livet!

Anonymkode: c331a...df2