Jeg vil ha barn, men...

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Kg har talt. Du er herved en prøver (tråden er flytta) 

Anonymkode: 057d0...d2a

Helt sykt hvordan mod holder på for tiden. Hva tenker de med?

Jaja ts enten er du en prøver eller så er du ufrivillig barnløs.🤷‍♀️🤦‍♀️

Men jeg tenker det er viktige og riktige spørsmål du stiller deg selv, noe enhver igrunn burde stilt seg selv og filosofert litt rundt før de fikk barn.

Anonymkode: d7b92...711

[AnonymBruker]

En ting som er sikkert er at jeg angrer ikke på mine barn, selv om jeg egentlig hadde bestemt å ikke ha barn.  

De tok over hele livet mitt, og jeg har mistet mange på veien. Men tiden med mine barn har betydd så mye mer enn overflatiske og dårlige  vennskap.  

Du overtenker mye. Men i utgangspunktet beturddt at du bryr deg  ok. Du tenker ikke på barn som noe som ligner å skaffe et dyr

Anonymkode: a941d...0b2

[AnonymBruker]

Jeg tenker at ingen av oss kan svare deg på hvordan det vil bli og hvordan det vil gå. Det er fort gjort å svare at sånn eller slik er det å ha barn, basert på egen opplevelse. Men det er ikke noe rett svar med to streker under. 

I dette innlegget har du ramset opp alle bekymringene og argumentene for å la være å få barn, TS.  Hva hvis du ramser opp for deg selv hva som ligger under babyfeberen du kjenner på? Utover kjærligheten til barna, som du ikke vet så mye om enda. Når det gjelder den, så kan jeg i hvert fall fortelle deg at den ikke alltid bare er enkel og kommer av seg selv i det en får barnet på brystet. Jeg gledet meg til å få barn, og strevde en periode med at jeg kjente meg nummen i stedet for å kjenne så mye kjærlighet og morsfølelse da min eldste var baby. 

Ellers tenker jeg at det er en risiko for at det blir tøft å være forelder. Jeg tror det er trygt å si at det kommer både gleder og bekymringer, gode og tøffe stunder. Men hvordan en opplever det, og hva som blir hovedopplevelsen av å være forelder, vil variere. Alt som er sagt i denne tråden, har jeg hørt noen beskrive at de opplever annerledes.

I første svangerskap var jeg selv bekymret for at barnet skulle måtte streve med noen av mine komplekser for utseende, eller oppleve utestengning og mobbing som jeg har gjort. Ellers gledet jeg meg og var lite bekymret. Men skal en få barn, så vet en jo ikke hva som venter. Det kan være at barna mine både får komplekser og kommer til å oppleve mobbing, og det er veldig mye annet vondt som kan skje. Jeg håper jo at de vil oppleve lite fælt, eller at jeg og alle andre rundt klarer å hjelpe og støtte dem godt gjennom det vonde som skjer i livet. Risikoen må en velge å ta. 

Jeg syns det er fantastisk å ha barn, kjenner meg ikke fanget eller bundet eller endret, selv om mannen min sier jeg har endret meg litt. Jeg har hatt mindre tid til egne interesser og mindre egentid en periode, men ikke sånn at det har plaget meg. Jeg kjenner meg lite bekymret og mest lykkelig. Jeg er litt stresset av tidsklemma, men det går greit, jeg har fortsatt litt overskudd. Men det er meg, det er ikke i nærheten av å være noen fasit som gjelder alle. 

Anonymkode: bbbed...b5b