Jeg vil ha barn, men...

[AnonymBruker]

...så begynner jeg å tenke på alt ansvaret og alt som plutselig står på spill, pluss endring av livsstilen.

Babyfeberen lirker i bakgrunnen av hverdagslivet mitt, men jeg vet at det er bare så himla stort ansvar å ha barn, i tillegg til at jeg tenker på alt som kan gå galt. Hva om de arver et utseende de aldri blir fornøyd med? Hva om de arver (eller blir sosialisert) til å få en "uvinnende" personlighet? Hva om de blir mobbeofre? Hva om de arver genene mine som har gitt meg dyskalkuli? Hva om jeg ikke klarer å hjelpe til med matteleksene deres? Hva om jeg og kjæresten ikke klarer å bli ordentlige, gode foreldre, til tross for gode intensjoner? Hva om vi ikke klarer å oppdra de til å bli sunne, tilfredse og suksessfulle mennesker? Og hva om det å få barn tar livet av romantikken i forholdet vårt? Hva om jeg aldri får tid til å reise eller drive med hobbyer? Hva om jeg blir stuck i et evig hamsterhjul/tidsklemme? Hva om jeg mister kontakt med vennene mine?

Jeg kjenner at jeg har litt lyst på barn, men jeg er redd for å bli lurt trill rundt av det biologiske drivet mitt og at jeg skal sette meg fast i en livsstil jeg ikke trives med i hele 20-30 år. Jeg har ingen tvil om at jeg hadde elsket barna mine over alt på jord om jeg hadde født de. Jeg vet det ville skjedd, fordi det gjør jo alle foreldre av natur - uten noe valg om å kunne dempe de følelsene. Det er også et faktum som gjør beslutningen enda større og skumlere. Jeg er bare redd for at jeg skal skyte meg i foten med dette.

Noen som har noen tanker eller innspill angående dette?

Anonymkode: 6b14a...f83

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det er akkurat slike bekymringer som gjør at du vil bli en god mor. Du vil det aller beste for ditt barn.

Anonymkode: ed123...c48

[AnonymBruker]

Her kommer du til å få mye spennende svar! 

Anonymkode: 057d0...d2a

[AnonymBruker]

Det høres ut som du har det som skal til og mer! Alle bekymringene pluss fler vil dukke opp og livsstilen vil bli ugjenkjennelig, men den dype kjærligheten til barnet som du nevner. Herregud, den er verdt hver eneste bekymring og livsstilsendring!

Du blir deg selv 2.0 ved fødsel, en skikkelig oppgradering 😄

Anonymkode: 2e51e...623

[AnonymBruker]

Alle de tingene du bekymrer deg for å miste blir mindre viktig når du får ansvar for et barn, ja, det er et stort ansvar, men slik jeg følte det var at jeg vokste med det. Å passe en nyfødt kommer helt naturlig, enkleste ting i verden for en mor, fordi alt annet blir uviktig i forhold. Derfor blir du også kanskje litt kjedelig for andre voksne en periode, fordi man blir så tåkete i hodet av å ha barn 😂 alt handler om de og ingenting føles mer naturlig. Med årene kommer man tilbake til seg selv, sånn nesten i hvertfall

Anonymkode: 34411...fdc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Alle de tingene du bekymrer deg for å miste blir mindre viktig når du får ansvar for et barn, ja, det er et stort ansvar, men slik jeg følte det var at jeg vokste med det. Å passe en nyfødt kommer helt naturlig, enkleste ting i verden for en mor, fordi alt annet blir uviktig i forhold. Derfor blir du også kanskje litt kjedelig for andre voksne en periode, fordi man blir så tåkete i hodet av å ha barn 😂 alt handler om de og ingenting føles mer naturlig. Med årene kommer man tilbake til seg selv, sånn nesten i hvertfall

Anonymkode: 34411...fdc

Okei, that's it, jeg tror jeg takker nei.

Anonymkode: 6b14a...f83

[Gjest Anonyme-meg]

Det å ha barn er et liv med bekymringer, men også mye glede og frustrasjon. 

Velger du å få barn så kanskje du angrer, men det er absolutt ikke sikkert. For det er mye glede i det å ha barn, se dem vokse og utvikle seg. 

Har du økonomi til barn og bestemmer deg for å få, så begynn med den ene. Kanskje du bestemmer deg for flere kanskje ikke. 

Men det er ihvertfall lettere med en, da har du fortsatt muligheten til å leve litt av det livet du lever idag. 

Men det er et vanskelig valg for du knytter deg for resten av livet. Og det er dyrt. 

[AnonymBruker]

Jeg tenker det samme som deg! Og tenk om barnet er sykt eller noe? Det må jo være det aller verste.

Jeg tenker ihvertfall å vente noen år til å tenke på det..

Anonymkode: 4349c...b88

[AnonymBruker]

Lykken barna gir overgår alle utfordringer! Kjærlighet overgår alt. Det å se dem smile og le er det beste som finnes! Det er så dypt at mitt overfladiske meg før dette livet ikke kunne forstå hvordan det er.

Anonymkode: d634c...be0

[AnonymBruker]

Jeg har alltid vist jeg ikke ønsker barn. Når jeg leser i 40 sekunder på barn og familie forumet om alle småbarnsforeldre som sliter og er utslitt og alle problemene så blir jeg bare mer fornøyd og sikker på at jeg har tatt rett avgjørelse. Ser også dette irl.

Anonymkode: 69bfd...8ff

[AnonymBruker]

Det er ikke bare en baby, det er familie. Det er din baby, ditt barn, din tenåring og ditt voksne barn. Det er muligheten for dine barnebarn.

Det krever mot å være en god mor. Ditt valg, dine muligheter, ditt liv.

Anonymkode: d4dca...7f2

[AnonymBruker]

Jeg har et barn på 5 mnd nå, og klart det er litt slitsomt til tider og kjedelig at jeg ikke kan gjøre så mye etter kl 19 lenger. Det er kjempekoselig nå, men blir man som meg, litt halvgæren av å bare sitte inne, så blir det jo mer stas om noen år. Gleder meg masse til å kunne dra på Hunderfossen, hyttetur, ut i naturen, bade, lage mat osv med barnet. Når barnet blir større kan man etterhvert finne på ting som voksen igjen. Barnet trenger ikke tilsyn 24/7. Jeg har heller ikke lyst til å være 70 år og barnløs. Da vil jeg kose meg som pensjonist, men også få besøk av barn og evt barnebarn. At det blir litt småbarnstress noen år er nok verdt det. 

Jeg var over 30 sa jeg fikk barnet mitt, så har fått reist masse, festet, tatt utdannelse med videreutanning, kjøpt hus og fast jobb. Er ikke interessert i fylla og sånt lenger. Reise kan jeg gjøre igjen når barnet blir litt større. Vi har allerede vært i Sverige og på dagsturer.

Hobby blir det lite av nå, men det skal jeg starte med igjen når barnet klarer å leke litt for seg selv en stund.

Anonymkode: 99e27...12c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg har alltid vist jeg ikke ønsker barn. Når jeg leser i 40 sekunder på barn og familie forumet om alle småbarnsforeldre som sliter og er utslitt og alle problemene så blir jeg bare mer fornøyd og sikker på at jeg har tatt rett avgjørelse. Ser også dette irl.

Anonymkode: 69bfd...8ff

Bra for deg❤️ da kan du sove godt å så lenge du vil🙏

Anonymkode: d634c...be0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har alltid vist jeg ikke ønsker barn. Når jeg leser i 40 sekunder på barn og familie forumet om alle småbarnsforeldre som sliter og er utslitt og alle problemene så blir jeg bare mer fornøyd og sikker på at jeg har tatt rett avgjørelse. Ser også dette irl.

Anonymkode: 69bfd...8ff

Jeg er glad for å høre at du var sikker og valgte det som var riktig for deg. For meg var motsatt valg riktig. Jeg er mor til tre og ville ikke valgt annerledes hvis jeg fikk muligheten til å velge igjen.

Jeg tror det viktigste er at man finner ut hva som er riktig for seg selv, uten å påvirkes for mye av andres forventninger eller egen frykt.

Anonymkode: d4dca...7f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Her kommer du til å få mye spennende svar! 

Anonymkode: 057d0...d2a

Anonymkode: 10e2b...8d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Alle de tingene du bekymrer deg for å miste blir mindre viktig når du får ansvar for et barn, ja, det er et stort ansvar, men slik jeg følte det var at jeg vokste med det. Å passe en nyfødt kommer helt naturlig, enkleste ting i verden for en mor, fordi alt annet blir uviktig i forhold. Derfor blir du også kanskje litt kjedelig for andre voksne en periode, fordi man blir så tåkete i hodet av å ha barn 😂 alt handler om de og ingenting føles mer naturlig. Med årene kommer man tilbake til seg selv, sånn nesten i hvertfall

Anonymkode: 34411...fdc

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Okei, that's it, jeg tror jeg takker nei.

Anonymkode: 6b14a...f83

Ikke baser valgene dine på noen få svar. Det er ikke slik for alle. Det er også hva du selv gjør det til  

Anonymkode: 057d0...d2a

[AnonymBruker]

Barn er slitsomt men det er en god mestringsfølelse man utvikler seg på mangen områder. Det er som når man vet man har gidd jernet i en jobbsammenheng og da føler man seg bra. Det er mye opp og ned men det gjør di fine stundene mer verdi og man setter så mye pris på di fine stundene. Bare tenk på alle du fine koselige stundene man tenker tilbake på fra barndommen, sanseinntrykk følelser osv, det er som om jeg opplever alt på nytt igjenn alt det fine koselige. Og det har vært så helbredende for sjelen min å få barn selv om det er turbulent til tider men for meg er det bare pytt pytt! Jeg har utviklet meg i positiv retning.mer tolmodighet mer kontroll på følelser og angst og bryr meg utroligt mye mindre om usikkerheter om hva andre syns og om alt det overfladiske. Før hadde jeg sosial angst nå bryr jeg meg bare ikke lenger.

Anonymkode: d634c...be0

[Bigote]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Noen som har noen tanker eller innspill angående dette?

Så lenge du sitter med så mye tvil og usikkerhet så ville jeg ventet. Dette er ikke noe som skal projiseres over på et barn. Dropp rådene som forteller deg at du skal kjøre på og håpe på det beste.

Vent til du føler deg trygg på deg selv og livssituasjonen din  

[AnonymBruker]

Det er et veldig stort valg å ta, er også kjempe usikker mye på grunn av det du nevner.

Siden jeg ikke kjenner på at jeg må ha barn, så lar jeg det inntil videre bli opp til tilfeldighetene. Om jeg møter en god mann, om jeg med uhell blir gravid. Senere kan det hende jeg er overbevist om at jeg absolutt vil, å da blir det noe annet.

Er du rundt små barn/babyer? For noen så åpner det å møte babyer øynene deres for om de vil ha eller ikke. Kanskje du må møte problemstillingen fysisk før du kan få litt mer innspill? 

Anonymkode: 36db9...014

[AnonymBruker]

Kg har talt. Du er herved en prøver (tråden er flytta) 

Anonymkode: 057d0...d2a