Flere par som lever som kun foreldre?

[AnonymBruker]

Akkurat nå, ja. Vi har et lite barn som "aldri" sover og sånn sett er det unntakstilstand. Men at vi ikke har hatt sex på over ett ÅR, det hadde jeg ikke trodd. Jeg hadde heller ikke trodd at han skulle bidra såpass lite med barnet.

Jeg tar hver eneste morgen, kveld og natt. Det er stort sett jeg som både leverer og henter i barnehagen. Jeg jobber på kvelden for å kunne flekse på dagtid og gi barnet litt kortere dag i bhg, hans jobb er altfor viktig til at han kan strekke seg og flekse selv. På natten sover han tungt og hevder at han ikke hører barnet, så da må jeg opp. Jeg har ikke fått mer enn maks 3 timer sammenhengende søvn på halvannet år. Likevel får jeg daglig kritikk for diverse husarbeid som ikke er gjort, og ting jeg gjør feil. 

Men som sagt, det er unntakstilstand akkurat nå og jeg håper vi får rettet opp i det, med begges innsats. 

Anonymkode: 494b5...dcc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Akkurat nå, ja. Vi har et lite barn som "aldri" sover og sånn sett er det unntakstilstand. Men at vi ikke har hatt sex på over ett ÅR, det hadde jeg ikke trodd. Jeg hadde heller ikke trodd at han skulle bidra såpass lite med barnet.

Jeg tar hver eneste morgen, kveld og natt. Det er stort sett jeg som både leverer og henter i barnehagen. Jeg jobber på kvelden for å kunne flekse på dagtid og gi barnet litt kortere dag i bhg, hans jobb er altfor viktig til at han kan strekke seg og flekse selv. På natten sover han tungt og hevder at han ikke hører barnet, så da må jeg opp. Jeg har ikke fått mer enn maks 3 timer sammenhengende søvn på halvannet år. Likevel får jeg daglig kritikk for diverse husarbeid som ikke er gjort, og ting jeg gjør feil. 

Men som sagt, det er unntakstilstand akkurat nå og jeg håper vi får rettet opp i det, med begges innsats. 

Anonymkode: 494b5...dcc

Hvordan kan du finne deg i det? At dine behov ikke betyr en drit for han? At du ikke har sovet mer enn 3 timet på 1,5 ÅR? I alle dager...

Anonymkode: 95bd7...afd

[AnonymBruker]

Sånn har vi det også. Veldig trist. Lever bare for barna. 

Anonymkode: 30c39...f46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Akkurat nå, ja. Vi har et lite barn som "aldri" sover og sånn sett er det unntakstilstand. Men at vi ikke har hatt sex på over ett ÅR, det hadde jeg ikke trodd. Jeg hadde heller ikke trodd at han skulle bidra såpass lite med barnet.

Jeg tar hver eneste morgen, kveld og natt. Det er stort sett jeg som både leverer og henter i barnehagen. Jeg jobber på kvelden for å kunne flekse på dagtid og gi barnet litt kortere dag i bhg, hans jobb er altfor viktig til at han kan strekke seg og flekse selv. På natten sover han tungt og hevder at han ikke hører barnet, så da må jeg opp. Jeg har ikke fått mer enn maks 3 timer sammenhengende søvn på halvannet år. Likevel får jeg daglig kritikk for diverse husarbeid som ikke er gjort, og ting jeg gjør feil. 

Men som sagt, det er unntakstilstand akkurat nå og jeg håper vi får rettet opp i det, med begges innsats. 

Anonymkode: 494b5...dcc

At du gidder. 
Unntakstilstand, for deg tydeligvis men ikke han. 

Anonymkode: 2e236...687

[AnonymBruker]

Det er da bare å snakke sammen. Skjønner ikke at det er så vanskelig for mange. Jeg og mannen kommuniserer godt i hverdagen, og har greid å holde på gnisten i snart 30 år.

Anonymkode: 50de7...b08

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Det er da bare å snakke sammen. Skjønner ikke at det er så vanskelig for mange. Jeg og mannen kommuniserer godt i hverdagen, og har greid å holde på gnisten i snart 30 år.

Anonymkode: 50de7...b08

Alltid like flott med sånne som må gni inn at de har fått til alt og synd for dere tullinger som ikke får det til liksom! Nei, det er ikke bare å snakke sammen. Hvis det var så enkelt så ble vel ingen skilt! Mener du at nesten halve Norges befolkning er helt ute av stand til å kommunisere med partneren?

Anonymkode: 54c9b...ed3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Det er da bare å snakke sammen. Skjønner ikke at det er så vanskelig for mange. Jeg og mannen kommuniserer godt i hverdagen, og har greid å holde på gnisten i snart 30 år.

Anonymkode: 50de7...b08

Men det fører ikke til noe, for min del er det som å prate til en vegg. Får ja, nei, korte ord tilbake.  Det er liksom ikke ordentlige samtaler 

Anonymkode: 95bd7...afd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Alltid like flott med sånne som må gni inn at de har fått til alt og synd for dere tullinger som ikke får det til liksom! Nei, det er ikke bare å snakke sammen. Hvis det var så enkelt så ble vel ingen skilt! Mener du at nesten halve Norges befolkning er helt ute av stand til å kommunisere med partneren?

Anonymkode: 54c9b...ed3

Jeg tenker noen bare er litt bedre på å være kjærester enn andre. 

Anonymkode: c41f6...b51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

... Jeg tar hver eneste morgen, kveld og natt. Det er stort sett jeg som både leverer og henter i barnehagen. ... Jeg har ikke fått mer enn maks 3 timer sammenhengende søvn på halvannet år. Likevel får jeg daglig kritikk for diverse husarbeid som ikke er gjort, og ting jeg gjør feil....

Anonymkode: 494b5...dcc

Hva svarer du  når han kritiserer deg da?

Jeg hadde blitt forbanna første gang : "du tuller nå? Du sov hele natt, mens jeg var oppe mange ganger slik at jeg ikke fikk nok søvn igjeeen, og må både prestere på jobb og ta alt av morgener og legging, henting og levering. Hvorfor forventer du at jeg gjør alt husarbeid eller fungerer 100%?"

Eller enda bedre, velge å tolke det på best mulig måte,og stille seg uforstående hvis han faktisk forventer at du gjør det: "Ja, du har helt rett, viktig å få støvsugd idag, ble litt søl. Antar du tar det mens jeg begynner å legge ungen, eller vil du heller starte legginga mens jeg ordner det?"

Anonymkode: 43583...063

[Fremmed fugl]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg tenker noen bare er litt bedre på å være kjærester enn andre. 

Anonymkode: c41f6...b51

Hva er det som gjør at disse er litt bedre kjærester enn andre, og da mer spesifikt sett opp mot trådens tema. Som handler om par som lever sammen som foreldre, men ikke lengre kjærester.

Folk kan være helt ræva på å være kjærester uten å bli rammet av dette problemet vil jeg påstå. Samtidig som folk som har mange gode egenskaper som kjærester vil kunne havne i grøften som er trådens tema. 

[Fremmed fugl]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Det er da bare å snakke sammen. Skjønner ikke at det er så vanskelig for mange. Jeg og mannen kommuniserer godt i hverdagen, og har greid å holde på gnisten i snart 30 år.

Anonymkode: 50de7...b08

"Du, er en ting."

"Ja..."

"Jeg har ikke lyst på å være fysisk med deg, blir kvalm bare å tenke på det."

"Ok, nå har vi snakket sammen så da er alt bra."

Hvis ditt råd om å snakke sammen skal gi noen mening, annet enn at du ønsker å fortelle hvor fint dere har det, så må du fortelle hva som dere gjør med det vanskelige når dere kommuniserer. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Vært med mannen i 18 år, og vi er også egentlig bare foreldre. Snakker greit sammen, da, og det er vel det som gjør at vi holder det gående. Sjelden konflikter, men også sjelden klemmer og kyssing. Sex skjer så og si aldri (kan gå år mellom hver gang). Vi har prøvd å stoppe den dårlige utviklingen, men så flyter vi bare fra hverandre likevel. Booker oss kjæresteturer og parweekender sammen, men kjærestefølelsen er der bare ikke lengre. 

Selv om folk (spesielt her inne) liker å peke med fingeren og si "men har DU gjort og prøvd sånn og sånn da?", så er det ingen quick fix på manglende intimitet i et forhold. Det er ikke BARE å slå på en bryter, og så blir jeg tent på ham. Har tvunget meg selv til intimitet med ham, men kroppen min stritter imot innvendig. Kroppen min slår seg helt av når han nærmer seg, uten at jeg forstår det. Han, som er mann, kan tydeligvis ha intimitet når som helst (menn kan jo faktisk hamre over damer de ikke engang liker)🙄

Så kan man jo undre seg over hva han gjorde for at jeg ikke klarer å se ham som en trygg havn lengre. Og da tror jeg vi må ti år tilbake, da jeg sto alene med småbarn og husarbeid og middager alene dag etter dag, mens han kom hjem til dekket bord, sovende barn og ryddig hus. Jeg var kokk, hushjelp, nanny, gartner og altmuligkvinne, og jeg følte meg også litt som moren hans. Fristet ikke sånn veldig å hoppe til sengs med ham da, selv om han er kjekk og suksessfull og alt det der. Jeg tror egentlig jeg burde være alene.

Anonymkode: c2379...8e3

Vet du hva, da lager du deg et liv alene! Livet er altfor kort (jeg gjenter; ALT FOR KORT) til at du skal sitte å ha det slik.

♥️✌️

Anonymkode: b93f3...be5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg tenker noen bare er litt bedre på å være kjærester enn andre. 

Anonymkode: c41f6...b51

Noen er også bedre på rådgiving enn andre. 

Anonymkode: 98b0d...4d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Akkurat nå, ja. Vi har et lite barn som "aldri" sover og sånn sett er det unntakstilstand. Men at vi ikke har hatt sex på over ett ÅR, det hadde jeg ikke trodd. Jeg hadde heller ikke trodd at han skulle bidra såpass lite med barnet.

Jeg tar hver eneste morgen, kveld og natt. Det er stort sett jeg som både leverer og henter i barnehagen. Jeg jobber på kvelden for å kunne flekse på dagtid og gi barnet litt kortere dag i bhg, hans jobb er altfor viktig til at han kan strekke seg og flekse selv. På natten sover han tungt og hevder at han ikke hører barnet, så da må jeg opp. Jeg har ikke fått mer enn maks 3 timer sammenhengende søvn på halvannet år. Likevel får jeg daglig kritikk for diverse husarbeid som ikke er gjort, og ting jeg gjør feil. 

Men som sagt, det er unntakstilstand akkurat nå og jeg håper vi får rettet opp i det, med begges innsats. 

Anonymkode: 494b5...dcc

Høres mer ut som det er han som må gjøre en innsats. Og du som bør gjøre mindre innsats. Og ta deg en husmorferie ei helg så du får hvilt ordentlig ut før du blir syk. Da kan det på magiske vis vise seg at mannen din klarer både nattevåk og husarbeid.

Anonymkode: 98b0d...4d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Å ta grep handler ikke bare om å ordne men også å protestere. 

Den gangen jeg og mannen hadde en kneik der han oppførte seg dårlig og såret meg, blei jeg noe så inn i helvete forbanna - og det var tydelig, for å si det sånn. Jeg la ikke 2 pinner i kors for å få til en date osv, det fikk han gjøre. For jeg var møkk lei hele gubben og det var ikke diskret gråt for å få formidlet det. En del menn er eksperter på å numme både seg selv og partner når de ikke har det bra, og å tilrettelegge og puse forsterker dynamikken. 

Det var ikke egentlig strategisk fra min side og vanligvis er jeg snill jente, men vi har aldri hatt så bra sexliv og kommunikasjon som etter jeg ble dritforbanna på hele mannen. Vi damer må slutte å tro at å være grei løser alt. Iblant må man være ugrei og veldig tydelig. Ikke som å si stygge ting men gni inn alvoret og ikke gi seg før den andre skjønner det. 

Anonymkode: 98b0d...4d6

Jeg er glad det løste seg for dere. Men dette vil ikke være overførbart for alle. Mitt bunnpunkt kom da mannen bare fokuserte på seg selv etter at jeg hadde vært gjennom brutal sykdom i nærmeste familie hvor personen til slutt døde i armene mine (bokstavelig talt). Jeg var lei meg, ikke sint, jeg hadde ikke energi til å bli sint lenger. Jeg sa at det ikke var OK hvordan han oppførte seg, spesielt på dødsdagen. Han var bare tverr og defensiv og gikk ut av rommet da jeg ikke ga meg. Jeg har tatt det opp senere også og han står på sitt. Han har ingen interesse for hvordan den perioden var for meg.

Og da er jeg kommet til et punkt at jeg gidder ikke lenger. Hvis jeg ikke kan få noe mer ut av forholdet enn som så kan det være det samme.

Men det merkelige er at mannen oppfører seg som om han bare ignorer det som skjedde lenge nok og later som alt er tipp topp så vil alt gå over. Jeg forstår ikke at det er mulig å tro at når du driter i din nærmeste når hun står i en krise så er det fremdeles håp for forholdet.

Anonymkode: 3e618...21e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg er glad det løste seg for dere. Men dette vil ikke være overførbart for alle. Mitt bunnpunkt kom da mannen bare fokuserte på seg selv etter at jeg hadde vært gjennom brutal sykdom i nærmeste familie hvor personen til slutt døde i armene mine (bokstavelig talt). Jeg var lei meg, ikke sint, jeg hadde ikke energi til å bli sint lenger. Jeg sa at det ikke var OK hvordan han oppførte seg, spesielt på dødsdagen. Han var bare tverr og defensiv og gikk ut av rommet da jeg ikke ga meg. Jeg har tatt det opp senere også og han står på sitt. Han har ingen interesse for hvordan den perioden var for meg.

Og da er jeg kommet til et punkt at jeg gidder ikke lenger. Hvis jeg ikke kan få noe mer ut av forholdet enn som så kan det være det samme.

Men det merkelige er at mannen oppfører seg som om han bare ignorer det som skjedde lenge nok og later som alt er tipp topp så vil alt gå over. Jeg forstår ikke at det er mulig å tro at når du driter i din nærmeste når hun står i en krise så er det fremdeles håp for forholdet.

Anonymkode: 3e618...21e

Ja, det høres ut som meg og eksen da bla mamma var tetminal. Kommer aldri til å forstå hvordan menn kan svikte sånn. Men det er vel også derfor jeg blir sint og ikke lei meg nå. Selv når nåværende sier rett ut at han håper x skal gå over. Det kan han faktisk bare glemme. Da er vi ikke mer, om han ikke deltar på en ekte måte i vårt forhold. 

Anonymkode: 98b0d...4d6

[AnonymBruker]

Hvorfor jeg er så påståelig ang parterapi er fordi jeg har en god venninne som har de samme problemene som ts. For noen uker siden begynte de i parterapi, og ting har snudd helt, for først nå skjønte mannen at han var på vei til å miste kona. Min mann og jeg som har vært gift i 20 år, har "ryddet" hele veien. Det er en jobb som må gjøres. vi har ikke noe usnakket da vi har pratet sammen i alle år. Min venninne og mannen har ikke tatt opp noe på 20 år. De har en stor jobb å gjøre, men det er håp så lenge begge vil jobbe med forholdet.

Anonymkode: c41f6...b51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg er glad det løste seg for dere. Men dette vil ikke være overførbart for alle. Mitt bunnpunkt kom da mannen bare fokuserte på seg selv etter at jeg hadde vært gjennom brutal sykdom i nærmeste familie hvor personen til slutt døde i armene mine (bokstavelig talt). Jeg var lei meg, ikke sint, jeg hadde ikke energi til å bli sint lenger. Jeg sa at det ikke var OK hvordan han oppførte seg, spesielt på dødsdagen. Han var bare tverr og defensiv og gikk ut av rommet da jeg ikke ga meg. Jeg har tatt det opp senere også og han står på sitt. Han har ingen interesse for hvordan den perioden var for meg.

Og da er jeg kommet til et punkt at jeg gidder ikke lenger. Hvis jeg ikke kan få noe mer ut av forholdet enn som så kan det være det samme.

Men det merkelige er at mannen oppfører seg som om han bare ignorer det som skjedde lenge nok og later som alt er tipp topp så vil alt gå over. Jeg forstår ikke at det er mulig å tro at når du driter i din nærmeste når hun står i en krise så er det fremdeles håp for forholdet.

Anonymkode: 3e618...21e

Var du og eller er du åpen for å ta imot trøst generelt? 
 

Min samboer klager på liknende som du gjør. Men hver gang jeg vil trå til å gi henne trøst tar noen slags stolthet over hos henne og hun bagatelliserer hendelsen. Vet ikke hvorfor?
 

Vi var ute med ungene her om dagen og hun falt ganske hardt på bakken på en lekeplass. Jeg så ikke når hun falt men kom bort til henne med engang jeg forsto hva hadde skjedd. Nei det gikk fint det, der og då. Et par dager senere viser det seg hun har brotet et ben. Sta og for stolt for å ta imot trøst. Men klage på å motta for liten empati kan hun. Fullstendig mindblowing 🫠

Anonymkode: b5023...365

[AnonymBruker]

Vokste opp som barn i en slik familie, preger meg den dag i dag. Sliter med forhold aner ikkehvordan sunt forhold ser ut. Følte alltid det var anspent hjemme og falskt. Var mest mulig hos venner. 

Anonymkode: be7a2...72f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 26.9.2023 den 10.31):

Vår første var også kolikkbaby (i 6 mnd), og jeg var helt på randen av utmattelse. Fikk brystbetennelse 4 ganger, sov minimalt, og skjønte etterhvert at jeg hadde vært fødselsdeprimert helt fra fødselen. Ved min side var mannen som gikk på jobb som vanlig, kom hjem til dekket bord, oppførte seg som om alt var helt...vanlig? Ikke én gang oppsøkte han hjelp til meg som bare var en spak skygge av meg selv. Ikke da jeg lå med kraftig feber mens det rant blod fra brystene mine engang. I ettertid har han beklaget seg helt genuint med at han ikke forstod alvoret i situasjonen. 

Jeg har prøvd å tilgi ham (i hjertet og hodet mitt) tusen ganger, men jeg klarer ikke overbevise meg selv om at han er den trygge havnen jeg kan søke til når jeg som mest trenger det. Han ser liksom ikke når jeg sliter? Selv når jeg sier "jeg er helt utslitt, jeg klarer snart ikke mer😭". Og slik hadde jeg det ofte da barna var små, for jeg sto med hele byrden alene. Han var for det meste på jobb.

Nå vet jeg ikke om noen andre (menn) kunne gjort det så mye bedre, tror mange kvinner føler på mye av det samme jeg har kjent på. Som kvinne står man ofte alene med veldig mye greier rundt barn og hjem, og selv nå som vi har tenåringer er det JEG som alltid tar hånd om følelser hos barna. Mannen min klarer ikke engang sense at et barn går rundt med klump i magen. Jeg fatter ikke hvordan man IKKE klarer å sense det... 

Anonymkode: c2379...8e3

Så mange kvinner som føler seg sviktet, tenk, menn gjør så godt de kan og blir møtt av bitterhet.

Anonymkode: d714c...25e