Flere par som lever som kun foreldre?

[AnonymBruker]

Jeg og samboer har vært sammen I 8 år, 2 barn.

Ingen nærhet, ingen klem, kyss. Nesten ikke noe prat. Vi prater om det praktiske og gjør hver våre ting. Nesten ingen latter eller smil.

Utrolig trist. Det har bare fadet ut. Jeg vet ikke. Ingen som tar initiativ. Vi lever sammen med vært vårt liv.

 

Er det flere som lever som oss?

Anonymkode: 95bd7...afd

[AnonymBruker]

Min kjæreste gjorde det med sin eks. Han var singel en god del år før vi møttes, men forholdet preger han enda. Han måtte rett og slett skru av vesentlig deler av seg selv for å holde ut. Og som han sier så kjentes det ut som å være levende død på slutten der. Heldigvis var hun utro, og hun gikk fra han. Ett år senere kom hun krypende tilbake og proklamerte sin kjærlighet og at hun hadde gjort en tabbe.

Han var endelig fri og kunne aldri tenke seg å være i samme hus som henne igjen.

Han annså seg som så skadet etter valgene sine at han hadde forsont seg med å leve resten av livet alene .

Så dukket jeg opp. Jeg elsker han, og han er en så nydelig og fantastisk mann at jeg ikke kan tro hvor heldig jeg er som har funnet han ❤️

Anonymkode: 69464...2ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Jeg og samboer har vært sammen I 8 år, 2 barn.

Ingen nærhet, ingen klem, kyss. Nesten ikke noe prat. Vi prater om det praktiske og gjør hver våre ting. Nesten ingen latter eller smil.

Utrolig trist. Det har bare fadet ut. Jeg vet ikke. Ingen som tar initiativ. Vi lever sammen med vært vårt liv.

Er det flere som lever som oss?

Anonymkode: 95bd7...afd

Hvorfor tar ikke du noen initiativ? 

Anonymkode: 98b0d...4d6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvorfor tar ikke du noen initiativ? 

Anonymkode: 98b0d...4d6

Det føles bare rart.. unaturlig. Som om begge tenker "hva skjer nå"? Vanskelig å forklare

Jeg føler jeg får svært lite igjen av han, derfor gir jeg nesten ingenting heller

Anonymkode: 95bd7...afd

[AnonymBruker]

Vi har vært på vei dit, flere ganger. Hver gang har vi greid å snu utviklinga og finne tilbake til hverandre. Det handler om at begge må ønske det, og at begge må være villige til å gjøre jobben. Er du det? I så fall må du nok snart ta det initiativet.

Anonymkode: ba996...e31

[AnonymBruker]

Første baby på 2 mnd her og føler vi er sånn allerede. 

Anonymkode: 459eb...9c4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Første baby på 2 mnd her og føler vi er sånn allerede. 

Anonymkode: 459eb...9c4

De første månedene etter fødsel er unntakstilstand. ❤️

Anonymkode: ba996...e31

[AnonymBruker]

Vært med mannen i 18 år, og vi er også egentlig bare foreldre. Snakker greit sammen, da, og det er vel det som gjør at vi holder det gående. Sjelden konflikter, men også sjelden klemmer og kyssing. Sex skjer så og si aldri (kan gå år mellom hver gang). Vi har prøvd å stoppe den dårlige utviklingen, men så flyter vi bare fra hverandre likevel. Booker oss kjæresteturer og parweekender sammen, men kjærestefølelsen er der bare ikke lengre. 

Selv om folk (spesielt her inne) liker å peke med fingeren og si "men har DU gjort og prøvd sånn og sånn da?", så er det ingen quick fix på manglende intimitet i et forhold. Det er ikke BARE å slå på en bryter, og så blir jeg tent på ham. Har tvunget meg selv til intimitet med ham, men kroppen min stritter imot innvendig. Kroppen min slår seg helt av når han nærmer seg, uten at jeg forstår det. Han, som er mann, kan tydeligvis ha intimitet når som helst (menn kan jo faktisk hamre over damer de ikke engang liker)🙄

Så kan man jo undre seg over hva han gjorde for at jeg ikke klarer å se ham som en trygg havn lengre. Og da tror jeg vi må ti år tilbake, da jeg sto alene med småbarn og husarbeid og middager alene dag etter dag, mens han kom hjem til dekket bord, sovende barn og ryddig hus. Jeg var kokk, hushjelp, nanny, gartner og altmuligkvinne, og jeg følte meg også litt som moren hans. Fristet ikke sånn veldig å hoppe til sengs med ham da, selv om han er kjekk og suksessfull og alt det der. Jeg tror egentlig jeg burde være alene.

Anonymkode: c2379...8e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Vært med mannen i 18 år, og vi er også egentlig bare foreldre. Snakker greit sammen, da, og det er vel det som gjør at vi holder det gående. Sjelden konflikter, men også sjelden klemmer og kyssing. Sex skjer så og si aldri (kan gå år mellom hver gang). Vi har prøvd å stoppe den dårlige utviklingen, men så flyter vi bare fra hverandre likevel. Booker oss kjæresteturer og parweekender sammen, men kjærestefølelsen er der bare ikke lengre. 

Selv om folk (spesielt her inne) liker å peke med fingeren og si "men har DU gjort og prøvd sånn og sånn da?", så er det ingen quick fix på manglende intimitet i et forhold. Det er ikke BARE å slå på en bryter, og så blir jeg tent på ham. Har tvunget meg selv til intimitet med ham, men kroppen min stritter imot innvendig. Kroppen min slår seg helt av når han nærmer seg, uten at jeg forstår det. Han, som er mann, kan tydeligvis ha intimitet når som helst (menn kan jo faktisk hamre over damer de ikke engang liker)🙄

Så kan man jo undre seg over hva han gjorde for at jeg ikke klarer å se ham som en trygg havn lengre. Og da tror jeg vi må ti år tilbake, da jeg sto alene med småbarn og husarbeid og middager alene dag etter dag, mens han kom hjem til dekket bord, sovende barn og ryddig hus. Jeg var kokk, hushjelp, nanny, gartner og altmuligkvinne, og jeg følte meg også litt som moren hans. Fristet ikke sånn veldig å hoppe til sengs med ham da, selv om han er kjekk og suksessfull og alt det der. Jeg tror egentlig jeg burde være alene.

Anonymkode: c2379...8e3

Akkurat samme her også

 

Stod alene med en kolikkbaby i 4 mnd. Det henger igjen, og kroppen stivner til. 

Anonymkode: 95bd7...afd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Akkurat samme her også

 

Stod alene med en kolikkbaby i 4 mnd. Det henger igjen, og kroppen stivner til. 

Anonymkode: 95bd7...afd

Begge må ta vare på hverandre, hvis ikke forsvinner gnisten.

Anonymkode: 7703f...b1f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg og samboer har vært sammen I 8 år, 2 barn.

Ingen nærhet, ingen klem, kyss. Nesten ikke noe prat. Vi prater om det praktiske og gjør hver våre ting. Nesten ingen latter eller smil.

Utrolig trist. Det har bare fadet ut. Jeg vet ikke. Ingen som tar initiativ. Vi lever sammen med vært vårt liv.

 

Er det flere som lever som oss?

Anonymkode: 95bd7...afd

Akkurat sånn har vi det også så du er ikke alene om det 

Anonymkode: 47a5a...f36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

det ingen quick fix på manglende intimitet i et forhold. Det er ikke BARE å slå på en bryter, og så blir jeg tent på ham. Har tvunget meg selv til intimitet med ham, men kroppen min stritter imot innvendig. Kroppen min slår seg helt av når han nærmer seg, uten at jeg forstår det. Han, som er mann, kan tydeligvis ha intimitet når som helst (menn kan jo faktisk hamre over damer de ikke engang liker)🙄

Så det at mannen din er villig til å ha sex med deg, men du ikke med ham, viser at det er noe galt med mannen din, eller menn generelt?

Jeg er mann og i et nokså dødt forhold. For meg så er intimitet (inklusive, men ikke bare sex) en del av følelseslivet mitt. Jeg blir mer glad i en dame når vi har sex eller hun viser affeksjon. Når hun ikke har tatt initiativ på 10 år og later til å foretrekke å lese en bok så blir jeg litt mindre glad i henne, dag for dag.

Så vil kanskje juryen her på KG si at jeg støvsuger for lite, trener for lite, krever for mye, snakker for lite om følelser. Og kanskje har de noe rett. Men vi er der vi er…

Anonymkode: 6af2b...f7c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Akkurat samme her også

 

Stod alene med en kolikkbaby i 4 mnd. Det henger igjen, og kroppen stivner til. 

Anonymkode: 95bd7...afd

Vår første var også kolikkbaby (i 6 mnd), og jeg var helt på randen av utmattelse. Fikk brystbetennelse 4 ganger, sov minimalt, og skjønte etterhvert at jeg hadde vært fødselsdeprimert helt fra fødselen. Ved min side var mannen som gikk på jobb som vanlig, kom hjem til dekket bord, oppførte seg som om alt var helt...vanlig? Ikke én gang oppsøkte han hjelp til meg som bare var en spak skygge av meg selv. Ikke da jeg lå med kraftig feber mens det rant blod fra brystene mine engang. I ettertid har han beklaget seg helt genuint med at han ikke forstod alvoret i situasjonen. 

Jeg har prøvd å tilgi ham (i hjertet og hodet mitt) tusen ganger, men jeg klarer ikke overbevise meg selv om at han er den trygge havnen jeg kan søke til når jeg som mest trenger det. Han ser liksom ikke når jeg sliter? Selv når jeg sier "jeg er helt utslitt, jeg klarer snart ikke mer😭". Og slik hadde jeg det ofte da barna var små, for jeg sto med hele byrden alene. Han var for det meste på jobb.

Nå vet jeg ikke om noen andre (menn) kunne gjort det så mye bedre, tror mange kvinner føler på mye av det samme jeg har kjent på. Som kvinne står man ofte alene med veldig mye greier rundt barn og hjem, og selv nå som vi har tenåringer er det JEG som alltid tar hånd om følelser hos barna. Mannen min klarer ikke engang sense at et barn går rundt med klump i magen. Jeg fatter ikke hvordan man IKKE klarer å sense det... 

Anonymkode: c2379...8e3

[Turtellure12]

Så trist å høre. Naturlig nok vil lidenskapen bli mer stagnert etter hvert, men ofte vil vennskapet man har i bunn gjøre at par holder sammen over tid. Latter, humor, samme fremtidsmål, felles verdier og noen felles interesser er alfa omega. Er min mening i alle fall. Noe som har fungert bra for oss, 18 år som gift.

[AnonymBruker]

Hadde vært morsomt om mannen og kvinnen hadde svart hver for seg. Jeg tror mange av svarene, som skal beskrive de ulike parene som har holdt sammen i årevis, ville spriket godt.

Fin oppsummering av manges problem dette tror jeg, hvor kvinnen koser seg med det trygge og gode, mens mannen råtner bort:

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Når hun ikke har tatt initiativ på 10 år og later til å foretrekke å lese en bok så blir jeg litt mindre glad i henne, dag for dag.

 

Anonymkode: eed31...fc9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Så det at mannen din er villig til å ha sex med deg, men du ikke med ham, viser at det er noe galt med mannen din, eller menn generelt?

Jeg er mann og i et nokså dødt forhold. For meg så er intimitet (inklusive, men ikke bare sex) en del av følelseslivet mitt. Jeg blir mer glad i en dame når vi har sex eller hun viser affeksjon. Når hun ikke har tatt initiativ på 10 år og later til å foretrekke å lese en bok så blir jeg litt mindre glad i henne, dag for dag.

Så vil kanskje juryen her på KG si at jeg støvsuger for lite, trener for lite, krever for mye, snakker for lite om følelser. Og kanskje har de noe rett. Men vi er der vi er…

Anonymkode: 6af2b...f7c

Jeg mener ikke at det er noe galt med menn som kan ha sex med "hvem som helst når som helst". Men kvinner er litt annerledes skrudd sammen, selv om vi liker å portrettere oss som frigjorte seksuelle vesener. Jeg kan lett tenne på menn, jeg, men ikke på menn som på et eller annet vis har såret meg eller oversett mine følelser. Trenger i utgangspunktet ingen spesiell connection med en mann for å kunne tenne på ham. 

Hvorvidt en mann støvsuger eller ei er ikke poenget (for meg i hvertfall). Det handler mer om å bli sett. Jeg SER min mann når han har noe greier som plager ham, eller når det blir for mye jobb, eller når han sover dårlig natt etter natt, men jeg får ikke det samme tilbake. Han ser kun at huset og barna og hagen "går rundt", så da er jo alt greit? Så lenge alt det praktiske går rundt, betyr det for ham at ting er bra. Tror egentlig aldri han har SETT meg og hva jeg har slitt med til tider. Har ofte tenkt at det derfor er enklere å være alene.

Anonymkode: c2379...8e3

[AnonymBruker]

Har det akkurat sånn. Ingen klem, ingen kyss, ingen komplimenter, kjærlige ord eller dype samtaler. Jeg har følt meg uattraktiv etter fødsel pga hemoroider men selv om jeg har forklart grunnen til at jeg ikke tar initiativ til sex så har han aldri prøvd å gjøre meg selvsikker eller sagt det gjør ingenting at jeg har hemoroider. Han bare klagde at jeg ikke ville ha sex men har gjort null for å få opp lysten. Har også vært utslitt siden alt med legging og natt faller på meg som ammer, han sier han heller ikke får sove men det er jo ikke han som ammer. Han våkner selvfølgelig litt ved gråting men så sovner han igjen. Jeg må ligge i samme posisjon hele natta og greier ikke sove ordentlig.

Har også mistet litt lysten fordi jeg slet mye begynnelsen med amming og var på randen av sammebrudd. Han gjorde ingenting for å lette hverdagen min selv om han burde sett jeg var på bristepunktet. Og i tillegg så driver han og kommenterer feil. Hvorfor det er en flekk på kjøkkenbenken, hvis det drypper litt av en skje når jeg mater barnet så er det bare nistirring og kommentarer som at sånt skjer aldri når han mater. Altså når han har såpass OCD med enkelte ting så blir jeg nervøs og usikker og lysten er borte. 

Men ja, det er sikkert noe mer jeg skulle gjort. Trist å ha det sånn. 

 

 

 

Anonymkode: 106f8...fc9

[AnonymBruker]

Da må dere jo sporenstreks til parrterapi!!!! Dere kan da ikke leve sånn?!

Jeg har vært gift med mannen min i 20 år, og vi har datenights hver fredag og lørdag, kun han og jeg. Barna( nå 15 og 18) spiser før. Barn er ingen unnskyldning for at det går dårlig. Skjerpings.

Anonymkode: c41f6...b51

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Da må dere jo sporenstreks til parrterapi!!!! Dere kan da ikke leve sånn?!

Jeg har vært gift med mannen min i 20 år, og vi har datenights hver fredag og lørdag, kun han og jeg. Barna( nå 15 og 18) spiser før. Barn er ingen unnskyldning for at det går dårlig. Skjerpings.

Anonymkode: c41f6...b51

Pekefinger og "skjerpings!" kommer en sjelden veldig langt med.

Anonymkode: c2379...8e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Pekefinger og "skjerpings!" kommer en sjelden veldig langt med.

Anonymkode: c2379...8e3

Man MÅ jo ta grep, ikke bare sutre over at det ikke går uten å løfte en finger.

Anonymkode: c41f6...b51