Miste hunden!

[Clancy]

Mamma har alltid vært veldig sterk. Hun har veldig få igjen i sin familie, og fra 2002 til 2011 var det ca 1 til 2 dødsfall hvert år. Hun har mistet både mor og bror og de var desidert de tyngste for henne. Hun har nektet psykolog for å bearbeide det, noe jeg har prøvd å pushe for, men jeg kan ikke presse noe mer enn jeg allerede gjør.

Problemet er at vi fikk en hund for 14 år siden. Hun har vært mammas støttespiller siden dagen hun kom, og har vært en fantastisk hund. Jeg er uendelig glad i den lille krabaten. Hun kom til oss året mamma ble ufør, så mamma har vært mye hjemme med henne og vært den som har tatt vare på henne. Fordi pappa jobber mye så er mamma mye alene med hunden, så de har fått en god dynamikk og er veldig glade i hverandre.

Nå har hunden blitt veldig syk og de anbefaler at hun avlives. Hun har ikke vondt, så de utsatte det litt til. Jeg dro hjem til mamma for å være der og for å si hade til hunden. Jeg har vært helt knekt på grunn av dette, men mamma har det verre. Etter et par glass vin sa mamma at hun ikke vet om hun klarer dette, og hintet til at hun ville dø med hunden. Jeg syntes dette er veldig skummelt og vet ikke hva jeg skal gjøre? Hun har vært mye frem og tilbake, sier at det kunne vært verre (hun kunne mistet et barn eller barnebarn) i en setning og så i neste hinter hun til at hun ikke kommer til å overleve sorgen.

Både jeg, søsknene mine og pappa er der for henne og føler med henne, men det virker ikke som det hjelper. Jeg gruer meg uendelig til neste uke når hunden skal avlives for jeg er så redd for mamma

Noen som har noe tips?

IKKE kom her å si at "Det er bare et dyr". Da kan du kommentere et annet sted.

Det her er om min empati for mamma og at jeg vil hjelpe henne uten å tvinge henne til å føle mindre fordi andre syntes det er unødvendig.

Endret 25. september 2023 av Clancy

[AnonymBruker]

Nesten så jeg syns at du burde melde bekymring til fastlegen. Om hun er så langt nede at hun ikke ser for seg et liv når hunden er borte så tenker jeg at hun trenger hjelp, og at den må komme til henne. 

Anonymkode: aee4f...046

[Lorieen]

Er det et alternativ med ny hund?

[AnonymBruker]

Jeg vet hvordan det er, det er helt forferdelig. Har en i familien som også følte slik for dyret sitt, men hun planla egentlig å dø med det. Jeg vet ikke om annet kan hjelpe enn å rett og slett finne henne en ny valp eller kjæledyr hun kan lene seg på på samme måte. Jeg sier ikke erstatte hunden, men bli kjent med en ny.. 

Anonymkode: b995b...1d0

[AnonymBruker]

Fra en som sa det samme: Med mindre hun har masse dødelige medisiner, eller kontakter som selger narko, skal det utrolig mye til. Jeg har vært uten hunden min i to år, og har ikke klart å skaffe medikamentene som trengs, eller rett og slett finne fram tauet, fordi jeg er for feig. Jeg eksisterer enda, men lever ikke. Jeg er fortsatt for feig til å ta en "voldelig" utgang, og siden jeg ikke har klart å skaffe medikamenter, og ikke har råd til Sveits, sitter jeg her... En ny hund hadde føltes utrolig feil, og jeg hadde blitt sur om noen hadde gjort som det foreslås her: å skaffe meg en ny! Det eneste dere kan gjøre er å være der for henne og ta ting i hennes tempo... Om hun gjør alvor av "truslene" håper jeg dere kan føle trøst i at det er hennes liv og hennes ønske, og at hun ikke lider mer.

Anonymkode: 3950a...2fd

[Clancy]

8 minutter siden, Lorieen said:

Er det et alternativ med ny hund?

 

8 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg vet hvordan det er, det er helt forferdelig. Har en i familien som også følte slik for dyret sitt, men hun planla egentlig å dø med det. Jeg vet ikke om annet kan hjelpe enn å rett og slett finne henne en ny valp eller kjæledyr hun kan lene seg på på samme måte. Jeg sier ikke erstatte hunden, men bli kjent med en ny.. 

Anonymkode: b995b...1d0

Vi har tenkt på ny hund, ja! Der har hun også vært litt frem og tilbake. Hun vil gjerne, men mener at hun og pappa begynner å bli litt for gamle. De har alltid hatt en hund, så jeg har foreslått omplassering, for det har de gjort før og de er gode med hund.

Men ja, både jeg og mamma har vært i kontakt med oppdretteren til hunden vi har nå. Siden hun har fulgt med og vært med oss hele veien så syntes vi hun er veldig god og ønsker å kjøpe av henne igjen.  Problemet er at hun ikke skal sette valper på sin hund før i Desember 2024 og men det kan jo være både godt og vondt at hun får den tiden til å bearbeide sorgen og for å kunne glede seg til det nye familiemedlemmet.

 

9 minutter siden, AnonymBruker said:

Nesten så jeg syns at du burde melde bekymring til fastlegen. Om hun er så langt nede at hun ikke ser for seg et liv når hunden er borte så tenker jeg at hun trenger hjelp, og at den må komme til henne. 

Anonymkode: aee4f...046

Jeg kan høre med pappa. Han har samme fastlege så jeg tror det hadde vært lurt.

 

 

Endret 25. september 2023 av Clancy

[Clancy]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Fra en som sa det samme: Med mindre hun har masse dødelige medisiner, eller kontakter som selger narko, skal det utrolig mye til. Jeg har vært uten hunden min i to år, og har ikke klart å skaffe medikamentene som trengs, eller rett og slett finne fram tauet, fordi jeg er for feig. Jeg eksisterer enda, men lever ikke. Jeg er fortsatt for feig til å ta en "voldelig" utgang, og siden jeg ikke har klart å skaffe medikamenter, og ikke har råd til Sveits, sitter jeg her... En ny hund hadde føltes utrolig feil, og jeg hadde blitt sur om noen hadde gjort som det foreslås her: å skaffe meg en ny! Det eneste dere kan gjøre er å være der for henne og ta ting i hennes tempo... Om hun gjør alvor av "truslene" håper jeg dere kan føle trøst i at det er hennes liv og hennes ønske, og at hun ikke lider mer.

Anonymkode: 3950a...2fd

Jeg skjønner deg godt. Jeg selv har vært i samme båt. Jeg tror ikke hun gjør alvor av dem, men jeg får så vondt av at hun har vondt. 

Det er det med ny hund jeg er litt redd for. Det kommer nok til å føles feil, men de har ikke hatt et hus uten hund i mer enn 2mnd, og det var fra forrige hund til hun vi har nå. Så i mammas 55 år har hun alltid hatt hund rundt seg. Tror ikke hun ser det som en erstatning på noen måte, for alle i familien er klar over at vesla vår aldri kan erstattes eller glemmes. 

[AnonymBruker]

Clancy skrev (28 minutter siden):

 

Vi har tenkt på ny hund, ja! Der har hun også vært litt frem og tilbake. Hun vil gjerne, men mener at hun og pappa begynner å bli litt for gamle. De har alltid hatt en hund, så jeg har foreslått omplassering, for det har de gjort før og de er gode med hund.

Men ja, både jeg og mamma har vært i kontakt med oppdretteren til hunden vi har nå. Siden hun har fulgt med og vært med oss hele veien så syntes vi hun er veldig god og ønsker å kjøpe av henne igjen.  Problemet er at hun ikke skal sette valper på sin hund før i Desember 2024 og men det kan jo være både godt og vondt at hun får den tiden til å bearbeide sorgen og for å kunne glede seg til det nye familiemedlemmet.

 

Jeg kan høre med pappa. Han har samme fastlege så jeg tror det hadde vært lurt.

 

 

Det kan jo også bli noe å se frem til og glede seg til også hvis dere klarer å snu det slik. Føler veldig med deg. 

Anonymkode: b995b...1d0

[Lea]

Føler så veldig med dere. Jeg har mistet hund selv og det gjør så ufattelig vondt. De er jo ett familiemedlem. Klem

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon selv, har vært deprimert hele livet, men etter at jeg mistet hunden min har det nådd et helt nytt nivå. Hunden var det som gjorde at jeg orket å holde ut dagene. Nå er jeg så langt nede at jeg er usikker på om jeg orker å ta vare på en hund, og om den er "nok" til å forbli i denne verden. Jeg kan bare snakke for meg, men når jeg ser tilbake, så skulle jeg ønske at jeg hadde skaffet meg ny hund med en gang. 

Anonymkode: 4658f...997

[AnonymBruker]

Jeg mistet hunden min gjennom 13 år for et halvt år siden. Sorgen har vært, og fortsatt er, helt enorm. Men må et eller annet vis vet man innerst inne at hunder har kortere liv enn mennesker, og at det er ok. Dagene må bare gå.

Anonymkode: 56e4c...707

[AnonymBruker]

Føler så mye med din mamma 💔. Vi har nylig mistet vår lille pomme (hun ble bare 4 år) og aldri har jeg kjent på slik sorg 😭. Jeg brøt helt sammen. Det aller verste med å ha hund (kanskje katt også) er den dagen vi må ta farvel. Vår lille fulgte etter meg uansett hvor jeg gikk og lå sammen med meg om natta. Jeg har mistet både mamma og pappa, men sorgen og savnet etter vår "pelskling" overskygger alt. Jeg gråter bare jeg tenker på henne selv om det er gått over en måned siden hun døde, men vet at sorgen vil blekne etter hvert så jeg holder ut. Jeg håper jeg får møte henne igjen på "den andre siden". Ja, jeg vet at en ny hund hadde trøstet meg, men samtidig at ny avskjed vil komme en dag så jeg vil ikke klart å glede meg over denne nye.

Jeg vet ikke helt hva jeg ville anbefalt TS, men kanskje en ny valp før den forferdelige tunge dagen hadde hjulpet. Noen å komme hjem til og få trøst av. Får vondt i magen av bare å tenke på hva mammaen din skal gjennom. Trøsteklem til dere alle.

Anonymkode: 648b1...ae8

[PITTY]

Sorg over menneske eller dyr går ut på det samme mener nå jeg. Med en slik mental tyngde som du beskriver bør du fikse noe profesjonell hjelp tenker jeg.

Hun presenterer disse dystre tankene til nettopp dere, men sannsynligvis klarer dere ikke alene å bøte på hennes dysterhet.

[femme_pilot]

Vet det er vanskelig og sender masse klemmer❤️

Å miste kjæledyr er forferdelig tungt. Ser andre foreslår omplassering. Det vil jeg virkelig anbefale. Jeg har selv en omplasseringshund og han var virkelig ment for å komme inn i familien. 

Omplasseringshunder er jo ofte i alle mulige aldre og raser så man kan virkelig finne en som passer til familien.

Lykke til videre og håper dere finner en løsning🥰

[AnonymBruker]

Er i nøyaktig samme situasjon, og tenkte det samme som din mor da jeg i samme situasjon med helsen. Men man kommer til fornuft og vet at det er irrasjonelt å dø sammen med dyret når man har familie som elsker en. Viktigste fremover er å være der for mamman din fysisk og gjennom meldinger som viser at man føler med henne. Datteren min ville også at jeg skulle få meg en ny, men det er jeg ikke hverken praktisk eller emosjonelt klar for enda, men kanskje om et år? Det er tungt, og det blir som oftest verre før det blir bedre. Viktigste er at hun får tatt et godt farvel, vi valgte hjemmeavliving som gjorde det bedre for oss. Det gikk stille og rolig for seg❤️

Anonymkode: ed56b...b27

[AnonymBruker]

Ps, jeg måtte ta noe beroligende før avlivingen, men det gikk fint. 

Anonymkode: ed56b...b27

[Chantielle]

Det er så leit og vondt når man innser at ens firbente familiemedlem må få slippe. Jeg mistet en av mine hunder for 3 mnd, siden. Ja, jeg har flere, og har hatt flere tidligere, men denne ene og spesielle hunden ble jeg utrolig sterkt knyttet til.  Det er vanskelig å forklare,( jeg vil ikke bli gjenkjent med for mange detaljer rundt det) men hun stod meg utrolig nære. Hun kom til meg i en tid som var vanskelig for meg, da jeg også hadde mistet flere av mine nære,så det hadde nok mye med det å gjøre også.

Det høres antageligvis sprøtt ut for de som ikke har opplevd en slik nærhet til en hund, men der og da.. klarte jeg nesten ikke å se hvordan en hverdag uten henne skulle være/fungere. Hun ble gammel, hun ble syk, det er slik livet er, de må få slippe. Det var ille, det var vanskelig, det var utrolig vondt. Jeg har mistet før..både 2 og 4 -bente, det hang ikke helt på greip, den enorme sorgen jeg følte på. Den var på en måte ikke helt 'legitim'..

Jeg tenker på henne flere ganger,hver dag, og etter hvert, så kjenner jeg på takknemlighet for alt hun ga meg. Nja, jeg skal forsøke å ikke  skrive en hel bok om temaet..hehe..men jeg vil bare gi et inntrykk av at jeg forstår hvor vanskelig det er.

Få en ny hund, sa folk. Ja, det er en bra plan..sånn i og for seg. Men den nye kan aldri erstatte den du har mistet. En ny hund kan ta fokuset vekk ifra den sorgen man har..men den kan aldri erstatte den du hadde.

Alle 'forhold' til de man har nære seg, om det gjelder 2 eller 4-bente er individuelt,følelsen/kjemien vi aldri bli den samme.
Jeg tror det er viktig at den det gjelder,samt de rundt, 'bare' aksepterer at det er en stor sorg for den det gjelder. Vær der, prat og vær imøtekommende for den sorgen som vedkommende er rammet av.

 La vedkommende  selv få kjenne på om hen er 'moden' for en ny livskamerat, la ting synke inn rett og slett.

Noe som har irritert meg skikkelig er de som har sagt' 'jammen du har jo flere hunder'...og ja, selvfølgelig er jeg glad i de også!  Men jeg har ikke d e n hunden, den som stod meg så utrolig nært.

Dette var kanskje ikke til noen hjelp....men for meg selv, så følte jeg at det var veldig viktig at de rundt meg forstod den sorgen det ble når jeg mistet henne. Og at en annen hund, ikke ville kunne erstatte henne. 
'Ventetiden'......fra man vet at man mister sin 4-bente venn....til at man faktisk har mistet den, er den verste og den vanskeligste.

Min tanke er..bare vær der for mammaen din når sorgen er der, la det synke inn, la henne bearbeide sorgen. Etterhvert, så vil hun kanskje føle for å få en ny hund, et helt nytt individ hun kan konsentrere seg om.

 

 

 

 

 

[Clancy]

4 minutter siden, Chantielle said:

Det er så leit og vondt når man innser at ens firbente familiemedlem må få slippe. Jeg mistet en av mine hunder for 3 mnd, siden. Ja, jeg har flere, og har hatt flere tidligere, men denne ene og spesielle hunden ble jeg utrolig sterkt knyttet til.  Det er vanskelig å forklare,( jeg vil ikke bli gjenkjent med for mange detaljer rundt det) men hun stod meg utrolig nære. Hun kom til meg i en tid som var vanskelig for meg, da jeg også hadde mistet flere av mine nære,så det hadde nok mye med det å gjøre også.

Det høres antageligvis sprøtt ut for de som ikke har opplevd en slik nærhet til en hund, men der og da.. klarte jeg nesten ikke å se hvordan en hverdag uten henne skulle være/fungere. Hun ble gammel, hun ble syk, det er slik livet er, de må få slippe. Det var ille, det var vanskelig, det var utrolig vondt. Jeg har mistet før..både 2 og 4 -bente, det hang ikke helt på greip, den enorme sorgen jeg følte på. Den var på en måte ikke helt 'legitim'..

Jeg tenker på henne flere ganger,hver dag, og etter hvert, så kjenner jeg på takknemlighet for alt hun ga meg. Nja, jeg skal forsøke å ikke  skrive en hel bok om temaet..hehe..men jeg vil bare gi et inntrykk av at jeg forstår hvor vanskelig det er.

Få en ny hund, sa folk. Ja, det er en bra plan..sånn i og for seg. Men den nye kan aldri erstatte den du har mistet. En ny hund kan ta fokuset vekk ifra den sorgen man har..men den kan aldri erstatte den du hadde.

Alle 'forhold' til de man har nære seg, om det gjelder 2 eller 4-bente er individuelt,følelsen/kjemien vi aldri bli den samme.
Jeg tror det er viktig at den det gjelder,samt de rundt, 'bare' aksepterer at det er en stor sorg for den det gjelder. Vær der, prat og vær imøtekommende for den sorgen som vedkommende er rammet av.

 La vedkommende  selv få kjenne på om hen er 'moden' for en ny livskamerat, la ting synke inn rett og slett.

Noe som har irritert meg skikkelig er de som har sagt' 'jammen du har jo flere hunder'...og ja, selvfølgelig er jeg glad i de også!  Men jeg har ikke d e n hunden, den som stod meg så utrolig nært.

Dette var kanskje ikke til noen hjelp....men for meg selv, så følte jeg at det var veldig viktig at de rundt meg forstod den sorgen det ble når jeg mistet henne. Og at en annen hund, ikke ville kunne erstatte henne. 
'Ventetiden'......fra man vet at man mister sin 4-bente venn....til at man faktisk har mistet den, er den verste og den vanskeligste.

Min tanke er..bare vær der for mammaen din når sorgen er der, la det synke inn, la henne bearbeide sorgen. Etterhvert, så vil hun kanskje føle for å få en ny hund, et helt nytt individ hun kan konsentrere seg om.

 

 

 

 

 

Setter utrolig stor pris på det du skriver! Takk ❤️ Jeg bodde med nurket til hun var 11 før jeg flyttet ut, så jeg er utrolig nær henne selv og har vært på bunn flere ganger enn jeg tør å innrømme hver gang jeg tenker på at hun kommer til å forsvinne fra oss. Å miste et dyr er noe av det verste jeg har gått igjennom og kommer til å gå igjennom nå igjen.

Hele gjengen her er svært preget så vi er heldigvis klare for å hjelpe mamma når det kommer. Vi forstår godt sorgen, og det er ingen som kommer til å forminske den. Det er jeg trygg på.

Jeg har spurt en av mine beste venner om han hadde lyst til å la mamma være barnevakt for valpen hans mens han er på jobb, noe mamma syntes virket veldig koselig. Så jeg håper det hjelper litt på ensomheten når hun er hjemme mens pappa er på jobb.

Det er fullt opp til mamma og pappa om de ønsker ny hund (de bor sammen og er fortsatt gift), så de snakker titt og ofte om det. Støtter dem fult ut om de ikke gjør det, og støtter dem fullt ut om de gjør det! 100% opp til dem!

[Chantielle]

Clancy skrev (På 25.9.2023 den 20.59):

Setter utrolig stor pris på det du skriver! Takk ❤️ Jeg bodde med nurket til hun var 11 før jeg flyttet ut, så jeg er utrolig nær henne selv og har vært på bunn flere ganger enn jeg tør å innrømme hver gang jeg tenker på at hun kommer til å forsvinne fra oss. Å miste et dyr er noe av det verste jeg har gått igjennom og kommer til å gå igjennom nå igjen.

Hele gjengen her er svært preget så vi er heldigvis klare for å hjelpe mamma når det kommer. Vi forstår godt sorgen, og det er ingen som kommer til å forminske den. Det er jeg trygg på.

Jeg har spurt en av mine beste venner om han hadde lyst til å la mamma være barnevakt for valpen hans mens han er på jobb, noe mamma syntes virket veldig koselig. Så jeg håper det hjelper litt på ensomheten når hun er hjemme mens pappa er på jobb.

Det er fullt opp til mamma og pappa om de ønsker ny hund (de bor sammen og er fortsatt gift), så de snakker titt og ofte om det. Støtter dem fult ut om de ikke gjør det, og støtter dem fullt ut om de gjør det! 100% opp til dem!

 Det å være barnevakt for en annens hund er en super tanke! Det vil nok være veldig positivt! Da får de også litt 'hjelp på veien' ang. det å ha en firbent venn i dagliglivet  Da får de litt tid på seg til å 'fordøye sorgen', samt har gleden av å ha en hund som selskap.

Så godt at dine foreldre er så samstemt, jeg skal tippe de får seg en ny 4-bent bestevenn om ikke så lenge 😉 
Lykke til og gode tanker sendes deres vei! 🙂 
 

Endret 3. oktober 2023 av Chantielle

[AnonymBruker]

Helt forferdelig å miste sin beste venn, så forferdelig at jeg kommer ikke til å skaffe meg hund igjen. Den sorgen er helt overveldende. Min ble 16 år, men på slutten var det tydelig at han ikke hadde det bra, så valget var enkelt, selv om det var helt grusomt. Husker dagene etterpå, da jeg kom hjem og ingen møtte meg i døra. Hørte bjeffingen hans i lang tid etterpå, og hører han avogtil enda. To år siden han forlot meg. Jeg valgte å kremere han og har urnen stående i stua. Får meg ikke til å begrave den, enda. Vil ha han rundt meg en stund til. 

Tenker jo at hos din mor så ligger det sorg som ikke er bearbeidet fra før. Og ved å miste hunden, vet hun at hun må gjennom mye det samme atter en gang. Og den sorgprosessen er overveldende. Er nok lurt å ha fastlegen med på laget. En ny hund kan kanskje bli et plaster på såret, men tror nok at å bearbeide sorgen er det viktigste i første omgang. Får man ikke bearbeidet den, så ligger den jo der, og forsvinner ikke, til tross for ny hund. 

Om dere har mulighet til å begrave hunden hjemme, eller ha en grav å gå til, så kan det kanskje hjelpe. Evt kremere og ha urna hjemme til hun er klar for å grave den ned. Vet man kan få laget smykker og ringer av asken, slik at man kan ha de med seg på den måten. Viktig at man da bestiller en urne som kan åpnes. (Her limte krematoriet igjen lokket, selv om jeg bestilte uten lim, så min plan om smykke ble ikke gjennomført)

PS! Et lite tips, ta ubeskrivelig mange bilder, videoopptak og lydopptak av bjeffingen. Det kan også være en trøst i sorgen. 

Lykke til 🌹

Anonymkode: 44a57...6da