Relasjoner med andre og kptsd

[Nuka]

Det er fryktelig slitsomt å ha det sånn, men det er ikke deg det er noe galt med. Ikke nødvendigvis de andre heller, da mennesker ikke er så fæle egentlig, men de færreste har erfaring nok til å klare å ta hensyn eller forstå en kptsd uansett hvor mye de vil.

Jeg har kptsd og det er vanskelig. Jeg har hatt det siden tidlig tenårene. Problemet med kptsd er at det ofte har "satt seg" man kan jobbe med det i terapi o.l, men det vil mest sannsynligvis ikke bli mye bedre eller helt bra igjen. Man lærer jo måter å takle det på og teknikker for egenpleie som gjør at man kan fungere -til en viss grad. Jeg personlig bor i skogen, i ei rolig bygd og har valgt det sjøl på grunn av diagnosen og angst oppå dette. Å fungere i en sosial jobb er faktisk bare å glemme, men derimot maskinfører i et lite firma eller eget firma går hvis jeg tar forhåndsregler. 

Å handle er ikke noe "gøy", men det er en ting man må. Jeg handler veldig mye på nettet når unga og/eller jeg trenger klær og utstyr og vi har bare noen få venner. Da mener jeg få. 

I perioder der angsten er rolig kan jeg være sosial, men da kun hvis jeg er med eller har med meg noen jeg kjenner veldig godt. Altså da fra enten vennekretsen eller nærmeste kjernefamilie. 

[AnonymBruker]

exictence skrev (6 minutter siden):

Jeg synes det er interessant å høre om andres situasjon, hvordan de lever og har det. Hvordan de ser på relasjoner og hvordan de forholder seg.

Men når du har de nada kunnskap er det veldig merkelig å komme råd og trekke inn inn inn dine erfaringer med destruktivt ekteskap som vise(og som andre også har bemerket) at du virkelig ikke forstår hva k-ptsd etJeg ville aldri gått inn på en tråd som het vi som går på cellegift og tenkt at jeg kunne hjelpe.

Anonymkode: 34770...bf8

[AnonymBruker]

Jeg kan bare svare som "pårørende". Det jeg kan si er at viljen til å jobbe med seg selv har alt og si. I mitt tilfelle ville det kanskje vært levelig om viljen hadde vært tilstede. Dessverre var den ikke det og noen valg måtte tas.

Samtidig har jeg vært vitne til det motsatte, der det helt fint går. Denne personen var veldig flink til å jobbe med seg selv. Nedturer og utfordringer er det, men viljen og ønsket om å få bedre og bedre kontroll over seg selv har gjort det mulig å leve godt i et forhold med barn.

Anonymkode: baa68...9f4

[AnonymBruker]

Jeg har lært, etter å ha brent meg mange ganger, at det beste er å ikke ha for nære venner. Nære venner som liksom skal bekrefte og anerkjenne ting - det går alltid galt. Det kan være en befrielse å møte noen som har det likt,  men man må passe på å ikke forvente at de skal være sjelesørgere. Det går sjeldent bra.

Anonymkode: ba1cb...1bc

[exictence]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Men når du har de nada kunnskap er det veldig merkelig å komme råd og trekke inn inn inn dine erfaringer med destruktivt ekteskap som vise(og som andre også har bemerket) at du virkelig ikke forstår hva k-ptsd etJeg ville aldri gått inn på en tråd som het vi som går på cellegift og tenkt at jeg kunne hjelpe.

Anonymkode: 34770...bf8

Ok

Men jeg gav ikke råd, og jeg trodde jeg var tydelig på at jeg ikke hadde erfaring i det. Jeg spurte også hva K sto for, da jeg ikke visste.

Jeg sa hva jeg gjorde når jeg opplevde uro. Det var ikke ment sm råd. Beklager at du oppfattet det sånn

[Nuka]

Jeg tenker at det er veldig viktig å ha i bakhodet at alle er forskjellige. Det er forskjellige grader av kptsd og forskjellige grunnlag. 

Skal ikke sitte å nekte for at jeg føler meg litt støtt av kommentaren om å ville jobbe med seg selv. Forstår at kommentaren ikke var vondt ment og bygger på erfaringer, men det handler ikke alltid om å ikke ville jobbe med seg selv. Ofte kommer en slik diagnose sammen med tilbakevendende depresjon i ulik grad og selv om man tror man har fått vite alt er det ofte dessverre langt fra virkeligheten, men å være pårørende i slike tilfeller er mildt sagt vanskelig og frustrerende så jeg kan forstå bakgrunnen til uttalelsen. 🌺 

[AnonymBruker]

Nuka skrev (15 minutter siden):

Jeg tenker at det er veldig viktig å ha i bakhodet at alle er forskjellige. Det er forskjellige grader av kptsd og forskjellige grunnlag. 

Skal ikke sitte å nekte for at jeg føler meg litt støtt av kommentaren om å ville jobbe med seg selv. Forstår at kommentaren ikke var vondt ment og bygger på erfaringer, men det handler ikke alltid om å ikke ville jobbe med seg selv. Ofte kommer en slik diagnose sammen med tilbakevendende depresjon i ulik grad og selv om man tror man har fått vite alt er det ofte dessverre langt fra virkeligheten, men å være pårørende i slike tilfeller er mildt sagt vanskelig og frustrerende så jeg kan forstå bakgrunnen til uttalelsen. 🌺 

Helt enig. Og nå man ikke har kjent det kroppen selv burde man frastå fra å uttale seg(kommentaren ble jo skrevet av en pårørende)

Anonymkode: 34770...bf8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg vet veldig godt at du mente godt med innlegget ditt 🥰

For oss med relasjonskader så fungerer ikke hjernen våres helt som en normal en. Så der normale har et sunt og normalt (innen for det normale) forhold til seg selv og relasjoner, har de med relasjonsskader et helt annet syn på både seg selv og andre. 

Jeg kan kun snakke for meg selv, men i hele oppveksten hadde jeg ikke noen sunne relasjoner. Jeg ble seksuelt misbrukt og manipulert/groomet. Foreldrene mine var avvisende, fraværende og slemme. På skolen ble jeg mobbet. Så jeg lærte hverken å regulere følelsene mine, vise følelser, hvordan en god relasjon fungerte, hvordan være en god venn, grenser, selvrespekt etc. 

Jeg ble behandlet som søppel. Så i oppveksten lærte jeg meg usunne teknikker for å overleve rundt andre. 

Jeg tok fysisk skade av oppveksten. Hjernen min er ikke utviklet som en sunn og frisk hjerne. Enkelte hjerneceller er forstørret og minket og koblinger fungerer ikke som normalt. I tillegg gjør jeg det jeg kan for å beskytte meg selv. 

Så i relasjoner til andre kan det bli mye indre konflikt. Man er ikke dummere enn andre. Men kan bli veldig usikker på om det er andre som er feilen eller seg selv. Jeg kan fort mistolke en situasjon. Tro at situasjonen er farlig uten at den er det. Heletiden være på vakt etter røde flagg. Samtidig kan jeg godta langt mer enn andre, for jeg har ikke lært om egne grenser og hva som er greit/ikke greit. 

I tillegg, jeg kan akseptere mer dårlig oppførsel og behandling for det jeg er kjent med er mye verre. 

Det blir litt som å lære seg noe nytt i voksen alder. Men der signaler, fakta, kunnskap og hjernen er motsigende og det blir derfor vanskelig å lære korrekt. 

Er ikke så flink til å forklare, men håper det var forståelig ❤️ 

Ts

Anonymkode: 5fd4d...d5e

Jeg kjenner meg igjen i alt utenom seksuelt midbruk. 💜Men sliter med å sette ord på hvordan det er å være relasjonsskadet. Tror det er mange av oss. Det virker jo også som om flertallet sliter med å danne nye vennskap etter en viss alder. Mulig det handler mer om dette i tråden, enn at folk har det så travelt.

Anonymkode: fcadf...935

[AnonymBruker]

Nuka skrev (1 time siden):

Jeg tenker at det er veldig viktig å ha i bakhodet at alle er forskjellige. Det er forskjellige grader av kptsd og forskjellige grunnlag. 

Skal ikke sitte å nekte for at jeg føler meg litt støtt av kommentaren om å ville jobbe med seg selv. Forstår at kommentaren ikke var vondt ment og bygger på erfaringer, men det handler ikke alltid om å ikke ville jobbe med seg selv. Ofte kommer en slik diagnose sammen med tilbakevendende depresjon i ulik grad og selv om man tror man har fått vite alt er det ofte dessverre langt fra virkeligheten, men å være pårørende i slike tilfeller er mildt sagt vanskelig og frustrerende så jeg kan forstå bakgrunnen til uttalelsen. 🌺 

Jeg er også enig ❤️

Jeg har jobbet hardt med meg selv, med og uten hjelp. Jeg vil så gjerne, noen ganger klarer jeg, forså at alt detter sammen igjen. 

Jeg har hørt så mange ganger at det er bare å gjøre slik og slik fra folk som ikke vet eller skjønner. Man føler seg litt mislykket og dømt. Misforstått og svak. 

Men ja, kan forstå frustrasjonen fra de rundt også. 

Ts

Anonymkode: 5fd4d...d5e

[AnonymBruker]

exictence skrev (4 timer siden):

Ok

Men jeg gav ikke råd, og jeg trodde jeg var tydelig på at jeg ikke hadde erfaring i det. Jeg spurte også hva K sto for, da jeg ikke visste.

Jeg sa hva jeg gjorde når jeg opplevde uro. Det var ikke ment sm råd. Beklager at du oppfattet det sånn

Poenget er at k-ptsd er en alvorlig diagnose utløst av helt grusomme ting som det vanlige mannen i gata ikke en forestille seg og det å da høre hva andre som har null forståelse for lidelsen gjør når de føler uro blir som fortelle en kreftpasient på cellegift hva en selv pleier å gjøre når en er kvalm pga omgangssyken. Og det å få spørsmål hva den beste måten å ha det godt på  er veldig sårt og triggende. 
 

Og det er fint du vil lære,men da er det bedre å opprette en egen tråd eller lese på nett  

Anonymkode: 34770...bf8