Relasjoner med andre og kptsd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette sliter jeg også med så veldig... jeg er livredd for å ta for mye av folk. Når er jeg såret og når er det traumer som snakker? Når er jeg dolket i ryggen og når er det sykdommen som sier det? Når er jeg en dårlig venn og når er det sykdommen forteller meg at jeg er en dårlig venn og ingen kan like meg? Når bryr jeg meg for lite på ordentlig og når føles det bare sånn?

Jeg er så sliten av å finne ut av det.. 

Anonymkode: cbf8c...27b

Det er ikke dumt å være litt varsom. Har man relasjonstraumer er man mer utsatt for nye uheldige relasjoner. Men samtidig er det slitsomt å være på vakt for farer. 

Anonymkode: 26e15...010

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg er veldig skeptisk til å orke prøve flere vennskap. Har noen få venner. En del av meg har lyst til å være sosial, men det er enormt vanskelig med nye mennesker. Jeg vet ikke hva jeg kan og ikke kan si. Noen ganger sier jeg for mye, andre ganger ingenting av substans. Jeg føler jeg går rundt med målskive over hodet og på ryggen av og til, må ha bare sympatiske mennesker rundt meg. Jeg er glad i mennesker, men syns nok jeg blir ofte dårligere behandlet enn jeg ville behandlet andre selv. 

Holdningen man møter mye av er : Du har det ikke verre enn andre. Ja alle har sitt, og kanskje mange har trauma og ptsd jeg vet ikke. Ja den siste vennen jeg fikk, kuttet jeg også ut. Hun gikk selv gjennom brudd og hadde mange venner og mye støtte rundt seg, hun gråt en del og fikk mange klemmer masse støtte. Når jeg gråt selv i hennes selskap fordi tårene bare tøt ut, fikk jeg bare kaldt beskjed om at jeg har mat på bordet og bor ikke i Afghanistan, hun ble nesten sint av at jeg turte vise at jeg også er lei i meg... Jeg er også selv en person medmennesker ofte avlaster sine problemer til og jeg liker det at de tør det, men for en eller annen grunn tror de at jeg ikke har følelser. Jeg har. Ært nødt til å kutte ut folk og slutte på jobber på grunn av uhyggelige mennesker.  Stole på mennesker, jeg stoler egentlig på ingen, men noen ganger gir jeg totalt f og setter meg selv i sårbare situasjoner også fordi " ingen er til å stole på likevel" så hvorfor ikke gi f og fortelle alle dine problemer og sykeste tanker til en random person eller 40. 

Jeg trenger bare varme og gode mennesker rundt meg, aner ikke hvor de henger... 

 

 

Anonymkode: ff5e9...c76

Jeg tror vi "tiltrekker" oss destruktive mennesker fordi vi kanskje ikke føler oss verdt mer, fortjener mer eller pga redsel? Eller at det er det vi er kjent med? 

Og vi som har vært igjennom så mye, som så sårt trenger gode mennesker rundt oss ❤️ 

Det var virkelig ikke greit av venninnen din ❤️

Ts

Anonymkode: 5fd4d...d5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Jeg tror vi "tiltrekker" oss destruktive mennesker fordi vi kanskje ikke føler oss verdt mer, fortjener mer eller pga redsel? Eller at det er det vi er kjent med? 

Og vi som har vært igjennom så mye, som så sårt trenger gode mennesker rundt oss ❤️ 

Det var virkelig ikke greit av venninnen din ❤️

Ts

Anonymkode: 5fd4d...d5e

Jeg vet ikke om vi tiltrekker dem, destruktive folk har en tendens til å prøve seg på alt, men problemet vårt er vel at vi ikke kjenner igjen destruktiv oppførsel eller dårlig oppførsel som nettopp det, og går før det har vart lenge

Anonymkode: cbf8c...27b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Det er ikke dumt å være litt varsom. Har man relasjonstraumer er man mer utsatt for nye uheldige relasjoner. Men samtidig er det slitsomt å være på vakt for farer. 

Anonymkode: 26e15...010

Det som er skadelig er at man ikke vet om det er sykdommen som snakker eller om personen faktisk utsetter deg for noe skadelig. 

Ja, veldig slitsomt 😔

Ts

Anonymkode: 5fd4d...d5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg vet ikke om vi tiltrekker dem, destruktive folk har en tendens til å prøve seg på alt, men problemet vårt er vel at vi ikke kjenner igjen destruktiv oppførsel eller dårlig oppførsel som nettopp det, og går før det har vart lenge

Anonymkode: cbf8c...27b

Ja, det har du rett i ❤️ man godtar kanskje for mye? 

Ts

Anonymkode: 5fd4d...d5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja, det har du rett i ❤️ man godtar kanskje for mye? 

Ts

Anonymkode: 5fd4d...d5e

Ja bare at for oss føles det ikke som for mye, det føles enten som at det er slik det skal være, eller at det er oss det er noe feil med, eller hvis vi setter grenser så stikker de og vi blir helt alene og ingen liker oss, så grenser er farlige.

Men sunne snille mennesker er ikke slik, men mønstrene i oss forventer det på en måte eller hva jeg skal si.. jeg har forsøkt å jobbe så hardt for å passe inn med de "friske", og klart til en viss grad, og unngår alle mine instinkter og første reaksjoner, men det tar jo så jævlig med energi..

Naboen kommer med kake "hva vil hun? Hva skylder jeg henne? Hvorfor fortjener jeg dette?? Hva koster dette meg? Jeg er en grådig person som tar imot" mens jeg feks baker til hele bygda.

Noen er oppriktig interessert i hvordan det går med meg "de er sikkert snart drittlei av å høre på,å nå må jeg ikke si for mye om det, for det blir for mye. Nå kuppet jeg hele samtalen, de kom ikke til ordet en gang, nå vil de ikke snakke mer med deg" 

Osv osv.. 

Anonymkode: cbf8c...27b

[AnonymBruker]

exictence skrev (6 timer siden):

Er det ptsd du mener? Hva står k for?

Jeg kan for lite, og sikkert de fleste her. Så vet ikke hvor mye jeg skal føre å si. Men kan jo prøve å si noe, men det er viktig for deg å vite at det er du som kjenner din situasjon best, og det gjør ikke andre.

Det er jo kanskje det å ta sjanse på at ting vil mest sannsynlig gå bra. Samtidig er det jo viktig å følge magefølelsen hvis det er noe du ikke vil.

Det må nok være veldig vanskelig for deg. 

Jeg tenker at det er forferdelig vondt å bli såret, men at det kan likevel være verdt å ta en sjanse på det du tror kan være en god relasjon.

Tenke hva om jeg blir såret? Og hva om jeg ikke blir såret? 

Du har sikkert øvet deg masse allerede. 

 

Det kan jeg godt forstå. Mange ganger er det bare så godt å få luftet sine tanker og bli hørt på, ikke nødvendigvis for å få råd. Jeg tenker at det kan være  en god ide at man sier ifra til andre om at f.eks nå har jeg veldig behov for å bli lyttet til, og ikke få velmenende råd. 

For jeg tror at mange mener velmenende ting når de snakker. Tror du ikke?

Føler med deg.

Godt spørsmål om hva som er normalt og hva som ikke er normalt. Alle er jo så forskjellige. Det om er normalt for noen, kn være helt unormalt for andre, og omvendt. 

Det viktigste er at du kjenner på hva som er godt for deg, hva gjør DEG godt.

Du har ikke diagnosen selv?

Anonymkode: 34770...bf8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Ja bare at for oss føles det ikke som for mye, det føles enten som at det er slik det skal være, eller at det er oss det er noe feil med, eller hvis vi setter grenser så stikker de og vi blir helt alene og ingen liker oss, så grenser er farlige.

Men sunne snille mennesker er ikke slik, men mønstrene i oss forventer det på en måte eller hva jeg skal si.. jeg har forsøkt å jobbe så hardt for å passe inn med de "friske", og klart til en viss grad, og unngår alle mine instinkter og første reaksjoner, men det tar jo så jævlig med energi..

Naboen kommer med kake "hva vil hun? Hva skylder jeg henne? Hvorfor fortjener jeg dette?? Hva koster dette meg? Jeg er en grådig person som tar imot" mens jeg feks baker til hele bygda.

Noen er oppriktig interessert i hvordan det går med meg "de er sikkert snart drittlei av å høre på,å nå må jeg ikke si for mye om det, for det blir for mye. Nå kuppet jeg hele samtalen, de kom ikke til ordet en gang, nå vil de ikke snakke mer med deg" 

Osv osv.. 

Anonymkode: cbf8c...27b

Kjenner meg så igjen ❤️

Ts

Anonymkode: 5fd4d...d5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Men én relasjon for meg kan gjøre veldig godt og veldig vondt samtidig. Når er det sykdommen og når er det andre som gjør at det er vondt? 

Ts

Anonymkode: 5fd4d...d5e

Det er helt umulig for noen som ikke har den diagnosen å forstå oss. Og siden det med følelser er vanskelig er det ikke lett å vite hva som er godt for oss som vedkommende nevnte. For å ikke glemme den evige runddansen rundt at vi ikke fortjener å ha det godt/bra 😕

Anonymkode: 34770...bf8

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen, ønsker å bli med i en sosial gruppe med de som har KPTSD, gjøre kjekke ting og aktiviteter med folk som forstår og er som oss selv. Reise på hyttetur med egent soverom til alle hvis man trenger tid alene. spillekveld, god mat, tur og annet gøy sammen.

Anonymkode: 42d30...512

[exictence]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Du har ikke diagnosen selv?

Anonymkode: 34770...bf8

Nei. Har ingen erfaring med venner heller. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Kjenner meg igjen, ønsker å bli med i en sosial gruppe med de som har KPTSD, gjøre kjekke ting og aktiviteter med folk som forstår og er som oss selv. Reise på hyttetur med egent soverom til alle hvis man trenger tid alene. spillekveld, god mat, tur og annet gøy sammen.

Anonymkode: 42d30...512

Det kunne vært fint, men også redd for at at det hadde vært veldig triggende. Mange av oss er ikke kjempegode på selvregulering, og jeg synes det er like vanskelig å omgås folk med KPTSD som helt «vanlige» folk. 

Men finnes det sånne grupper?

Anonymkode: 14722...d86

[AnonymBruker]

Jeg er relasjonsskadet, uten å ha diagnosen til ts. Meen kjenner meg igjen i det som skrives…og må bare si at ofte så ER folk helt jævlige, og vi må også lytte til magefølelsen. Jeg psyket meg opp et par ganger og prøvde å si til en veninne hvordan sinnet hennes påvirket meg. Altså hun kommuniserte på en svært aggressiv måte, fordi det var slik familiedynamikk med både foreldre og mann var naturlig. Tilbakemeldingen var at jeg måtte jobbe med meg selv. Dette var sikkert ikke graverende, men det var ganske mange andre ting som oppsto. Da konkluderte jeg med at et vennskap med en sårbar, relasjonsskadet person(meg) og en som henne, dessverre gikk på bekostning av egen psyke og helse😌For fem år siden tok jeg et slags oppgjør og fjernet eller distanserte meg fra triggere. Har et par i dag og; feks en veninne som veksler ekstremt i humør og gjerne lar det gå ut over meg. Men jeg reagerer kun med stillhet, gidder ikke svare på sånt. Og anser oss ikke for å være nære. Hun setter seg selv høyest i enhever situasjon, og det blir et baluba når jeg gjør det samme(er fysisk syk og eksisterer men lever ikke et godt liv).

Anonymkode: fcadf...935

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det kunne vært fint, men også redd for at at det hadde vært veldig triggende. Mange av oss er ikke kjempegode på selvregulering, og jeg synes det er like vanskelig å omgås folk med KPTSD som helt «vanlige» folk. 

Men finnes det sånne grupper?

Anonymkode: 14722...d86

Tror også det hadde vært fint, men samtidig tror jeg det kunne ha bidratt til en del misforståelser og vonde følelser. ❤️

Kanskje hvis man hadde hatt en veileder der som guidet oss 🥰😅

Ts

Anonymkode: 5fd4d...d5e

[AnonymBruker]

exictence skrev (2 timer siden):

Nei. Har ingen erfaring med venner heller. 

Jeg vet veldig godt at du mente godt med innlegget ditt 🥰

For oss med relasjonskader så fungerer ikke hjernen våres helt som en normal en. Så der normale har et sunt og normalt (innen for det normale) forhold til seg selv og relasjoner, har de med relasjonsskader et helt annet syn på både seg selv og andre. 

Jeg kan kun snakke for meg selv, men i hele oppveksten hadde jeg ikke noen sunne relasjoner. Jeg ble seksuelt misbrukt og manipulert/groomet. Foreldrene mine var avvisende, fraværende og slemme. På skolen ble jeg mobbet. Så jeg lærte hverken å regulere følelsene mine, vise følelser, hvordan en god relasjon fungerte, hvordan være en god venn, grenser, selvrespekt etc. 

Jeg ble behandlet som søppel. Så i oppveksten lærte jeg meg usunne teknikker for å overleve rundt andre. 

Jeg tok fysisk skade av oppveksten. Hjernen min er ikke utviklet som en sunn og frisk hjerne. Enkelte hjerneceller er forstørret og minket og koblinger fungerer ikke som normalt. I tillegg gjør jeg det jeg kan for å beskytte meg selv. 

Så i relasjoner til andre kan det bli mye indre konflikt. Man er ikke dummere enn andre. Men kan bli veldig usikker på om det er andre som er feilen eller seg selv. Jeg kan fort mistolke en situasjon. Tro at situasjonen er farlig uten at den er det. Heletiden være på vakt etter røde flagg. Samtidig kan jeg godta langt mer enn andre, for jeg har ikke lært om egne grenser og hva som er greit/ikke greit. 

I tillegg, jeg kan akseptere mer dårlig oppførsel og behandling for det jeg er kjent med er mye verre. 

Det blir litt som å lære seg noe nytt i voksen alder. Men der signaler, fakta, kunnskap og hjernen er motsigende og det blir derfor vanskelig å lære korrekt. 

Er ikke så flink til å forklare, men håper det var forståelig ❤️ 

Ts

Anonymkode: 5fd4d...d5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg vet veldig godt at du mente godt med innlegget ditt 🥰

For oss med relasjonskader så fungerer ikke hjernen våres helt som en normal en. Så der normale har et sunt og normalt (innen for det normale) forhold til seg selv og relasjoner, har de med relasjonsskader et helt annet syn på både seg selv og andre. 

Jeg kan kun snakke for meg selv, men i hele oppveksten hadde jeg ikke noen sunne relasjoner. Jeg ble seksuelt misbrukt og manipulert/groomet. Foreldrene mine var avvisende, fraværende og slemme. På skolen ble jeg mobbet. Så jeg lærte hverken å regulere følelsene mine, vise følelser, hvordan en god relasjon fungerte, hvordan være en god venn, grenser, selvrespekt etc. 

Jeg ble behandlet som søppel. Så i oppveksten lærte jeg meg usunne teknikker for å overleve rundt andre. 

Jeg tok fysisk skade av oppveksten. Hjernen min er ikke utviklet som en sunn og frisk hjerne. Enkelte hjerneceller er forstørret og minket og koblinger fungerer ikke som normalt. I tillegg gjør jeg det jeg kan for å beskytte meg selv. 

Så i relasjoner til andre kan det bli mye indre konflikt. Man er ikke dummere enn andre. Men kan bli veldig usikker på om det er andre som er feilen eller seg selv. Jeg kan fort mistolke en situasjon. Tro at situasjonen er farlig uten at den er det. Heletiden være på vakt etter røde flagg. Samtidig kan jeg godta langt mer enn andre, for jeg har ikke lært om egne grenser og hva som er greit/ikke greit. 

I tillegg, jeg kan akseptere mer dårlig oppførsel og behandling for det jeg er kjent med er mye verre. 

Det blir litt som å lære seg noe nytt i voksen alder. Men der signaler, fakta, kunnskap og hjernen er motsigende og det blir derfor vanskelig å lære korrekt. 

Er ikke så flink til å forklare, men håper det var forståelig ❤️ 

Ts

Anonymkode: 5fd4d...d5e

Kjenner meg så igjen. Tusen takk for at du skrev dette ♥️

Anonymkode: 14722...d86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Kjenner meg så igjen. Tusen takk for at du skrev dette ♥️

Anonymkode: 14722...d86

❤️❤️❤️

Det er så vondt å ha det sånn 😔💔

Ts

Anonymkode: 5fd4d...d5e

[exictence]

Hva synes dere selv er den beste måten for dere å ha det godt?

Noen behandlinger dere synes kan være nyttige for dere?

[AnonymBruker]

exictence skrev (3 timer siden):

Nei. Har ingen erfaring med venner heller. 

Merkelig å da tenkte at dette var tråden for deg 🤷‍♀️

Anonymkode: 34770...bf8

[exictence]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Merkelig å da tenkte at dette var tråden for deg 🤷‍♀️

Anonymkode: 34770...bf8

Jeg synes det er interessant å høre om andres situasjon, hvordan de lever og har det. Hvordan de ser på relasjoner og hvordan de forholder seg.