Relasjoner med andre og kptsd

[AnonymBruker]

Hvordan klare å ha sunne og gode vennskap og forhold med kptsd? Noen som klarer det eller snudd på det? 

Det er svært få mennesker jeg stoler på, kun enkelte mennesketyper. Jeg har jobbet mye med meg selv i terapi. Men føler jeg raskt blir revet ned. Jeg er ofte i en indre konflikt med meg selv. Er jeg helt skadet eller er de rundt meg skadelig for meg? Er jeg så beskyttende ovenfor meg selv at jeg ikke tillater meg å ha gode relasjoner i redsel for å bli såret? Eller er det slik at de rundt meg ikke er gode for meg og at de følelsene jeg har er da riktig og reelle? Eller en mellomting? 

Jeg blir helt gal av alt. Alle som skal rette på meg, si hva jeg skal føle og ikke. Mene noe om mine sykdommer. Ha løsninger. Komme med råd når jeg ikke trenger det. 

Noen ganger ønsker jeg bare å trekke meg vekk og aldri ha noen relasjon igjen, for det gjør oftes så vondt. Og jeg føler jeg er helt ødelagt. 

Jeg aner jo ikke hva som er normalt. Hva som er greit og ikke greit. 

Anonymkode: 5fd4d...d5e

[AnonymBruker]

Jeg gir faen i alt og sparer til krypinn på fjellet. Orker ikke mer. Prøvd å være normal og forholde meg til folk hele livet, det bare funker ikke. 

Anonymkode: cbf8c...27b

[AnonymBruker]

Jeg kjenner meg igjen i noe av dette, men ikke alt. Jeg har selv C-PTSD, og jeg sliter mer med at jeg er redd for å ødelegge folk. At det er for mye galt med meg, og jeg er redd for å komme for tett innpå folk. At jeg ikke fortjener bedre enn det jeg har vært igjennom og om folk rundt meg hadde visst om det hadde de ikke villet være med meg. Derfor trekker jeg meg mer unna. 
 

Min «løsning» eller hva jeg skal si er å prøve å ha et litt mer perifert forhold til folk rundt meg. Jeg er medlem av en organisasjon, hvor jeg også har verv. Jeg føler det er lettere når jeg har en «nytte», og altså ansvar for noe av opplegget. Lettere å være med folk da. Får litt felleskap med folk, men ikke for nært innpå. 
 

Jeg har noen venner jeg holder på noe kontakt med over nett. De kjenner meg ganske godt, men vet ikke alt jeg har vært igjennom. Jeg tenker det er helt greit. De vet ikke hvordan jeg føler ifht å ha folk tettere på. Jeg får ikke så mye meninger/råd om mitt liv fra dem, ihvertfall ikke som er sånn ut av det blå. Jeg har hatt mye familie og helsepersonell som har vært der da, og naturlig nok også i skolen, men det er mange år siden jeg var ute av skolen (jeg er 40 nå ca). 
 

Det er vanskelig å finne en balanse. Det er helt sikkert. Når en har opplevd mye vondt er det lett å både trekke seg unna, og mye er triggende uten at det nødvendigvis er ment i vond mening. Er det en mulighet om du er nær nok på folk og forklare ihvertfall noen av dem at du har litt bagasje, og det er vanskelig med velmente råd? Si at du setter pris på innspill, men at du heller kan gi beskjed om du ønsker råd på noe, og ellers liker å finne ut av det selv. Mange kommer jo med råd automatisk, og det kan føles ekstra invaderende om det har vært mye kontrollerende adferd tidligere. Om folk forstår sammenhengen så er det lettere å ta hensyn. Personlig hadde jeg ikke sagt noe til hvem som helst om det. Jeg lukker selv ørene og jatter med på en del når mer fremmende kommer med ting til meg. Jeg er f.eks ufør, og møtt de som skal ha en mening om at jeg bør jobbe litt osv osv. Folk har ikke noe med det, men jeg trenger ikke å forklare eller forsvare meg, bare jatter med, eller bytter tema. 
 

Relasjoner er til tider kjempevanskelig, og jeg har det selv best med færrest mulig tett på, men fint å ha noen få litt nærmere da. 

Anonymkode: cdaed...9d5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hvordan klare å ha sunne og gode vennskap og forhold med kptsd? Noen som klarer det eller snudd på det? 

Nei, det klarer jeg ikke. 

Eller: Jeg er sosial på jobb, hele dagen. Og jeg har barn. Og jeg snakker med fremmede. Men jeg har ingen venner, ingen kjæreste og nesten ingen familie. Mesteparten av tiden på fritiden er jeg alene. 

Jeg tenker at det er sånn det skal være akkurat nå, og at jeg vil akseptere det. 

Anonymkode: 14722...d86

[AnonymBruker]

Det lurer jeg på og. Jeg er alltid på vakt etter om andre er ute etter å skade meg, vil meg vondt og nyter å gjøre det mot meg. Synes jeg får det bekreftet titt og ofte og. Vil selv flytte langt vekk fra andre og være i fred.

Anonymkode: dbbc2...611

[exictence]

Er det ptsd du mener? Hva står k for?

Jeg kan for lite, og sikkert de fleste her. Så vet ikke hvor mye jeg skal føre å si. Men kan jo prøve å si noe, men det er viktig for deg å vite at det er du som kjenner din situasjon best, og det gjør ikke andre.

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvordan klare å ha sunne og gode vennskap og forhold med kptsd? Noen som klarer det eller snudd på det? 

Det er jo kanskje det å ta sjanse på at ting vil mest sannsynlig gå bra. Samtidig er det jo viktig å følge magefølelsen hvis det er noe du ikke vil.

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det er svært få mennesker jeg stoler på, kun enkelte mennesketyper. Jeg har jobbet mye med meg selv i terapi. Men føler jeg raskt blir revet ned. Jeg er ofte i en indre konflikt med meg selv. Er jeg helt skadet eller er de rundt meg skadelig for meg? Er jeg så beskyttende ovenfor meg selv at jeg ikke tillater meg å ha gode relasjoner i redsel for å bli såret? Eller er det slik at de rundt meg ikke er gode for meg og at de følelsene jeg har er da riktig og reelle? Eller en mellomting? 

Det må nok være veldig vanskelig for deg. 

Jeg tenker at det er forferdelig vondt å bli såret, men at det kan likevel være verdt å ta en sjanse på det du tror kan være en god relasjon.

Tenke hva om jeg blir såret? Og hva om jeg ikke blir såret? 

Du har sikkert øvet deg masse allerede. 

 

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg blir helt gal av alt. Alle som skal rette på meg, si hva jeg skal føle og ikke. Mene noe om mine sykdommer. Ha løsninger. Komme med råd når jeg ikke trenger det. 

Det kan jeg godt forstå. Mange ganger er det bare så godt å få luftet sine tanker og bli hørt på, ikke nødvendigvis for å få råd. Jeg tenker at det kan være  en god ide at man sier ifra til andre om at f.eks nå har jeg veldig behov for å bli lyttet til, og ikke få velmenende råd. 

For jeg tror at mange mener velmenende ting når de snakker. Tror du ikke?

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Noen ganger ønsker jeg bare å trekke meg vekk og aldri ha noen relasjon igjen, for det gjør oftes så vondt. Og jeg føler jeg er helt ødelagt. 

Jeg aner jo ikke hva som er normalt. Hva som er greit og ikke greit. 

Anonymkode: 5fd4d...d5e

Føler med deg.

Godt spørsmål om hva som er normalt og hva som ikke er normalt. Alle er jo så forskjellige. Det om er normalt for noen, kn være helt unormalt for andre, og omvendt. 

Det viktigste er at du kjenner på hva som er godt for deg, hva gjør DEG godt.

[AnonymBruker]

Forstår dere kjempe godt. Jeg har også kptsd. Jeg har et sted på fjellet uten folk i nærheten etter å ha vært der har jeg det mye bedre. Men har ikke mulighet til å bo der pga livet mitt her hjemme med barn osv. 

Relasjoner er utfordrende jeg sliter veldig isolerer meg mye. Prøver å gjøre noe med det. Går i terapi. Prøver å dytte meg ut i ting selv om alt i meg hyler at jeg ikke vil. 

Veldig vanskelig. Er ikke i jobb nå heller for klarte det ikke lenger. Vet ikke hvordan fremtiden blir. 

Overfladiske relasjoner er for meg enklest de mest utfordrende er de som kommer nær. 

Klarer ikke knytte meg til folk på samme nivå andre gjør. Er mest slitsomt og minst givende. Men kan ikke gi opp helt heller så jeg pusher og jeg jobber med meg selv vær dag. 

Anonymkode: 85f69...bea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Det lurer jeg på og. Jeg er alltid på vakt etter om andre er ute etter å skade meg, vil meg vondt og nyter å gjøre det mot meg. Synes jeg får det bekreftet titt og ofte og. Vil selv flytte langt vekk fra andre og være i fred.

Anonymkode: dbbc2...611

Ja, samme her 😪 Det er så vondt å ha det slik. For hva er egentlig reelle farer i et vennskap og hva er ikke? Hvor går grensen? Hvem kan jeg stole på? Er det meg det er noe galt med eller er det de andre? 😩

Ts

Anonymkode: 5fd4d...d5e

[AnonymBruker]

exictence skrev (8 minutter siden):

Det viktigste er at du kjenner på hva som er godt for deg, hva gjør DEG godt.

Men én relasjon for meg kan gjøre veldig godt og veldig vondt samtidig. Når er det sykdommen og når er det andre som gjør at det er vondt? 

Ts

Anonymkode: 5fd4d...d5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Men én relasjon for meg kan gjøre veldig godt og veldig vondt samtidig. Når er det sykdommen og når er det andre som gjør at det er vondt? 

Ts

Anonymkode: 5fd4d...d5e

Dette sliter jeg også med så veldig... jeg er livredd for å ta for mye av folk. Når er jeg såret og når er det traumer som snakker? Når er jeg dolket i ryggen og når er det sykdommen som sier det? Når er jeg en dårlig venn og når er det sykdommen forteller meg at jeg er en dårlig venn og ingen kan like meg? Når bryr jeg meg for lite på ordentlig og når føles det bare sånn?

Jeg er så sliten av å finne ut av det.. 

Anonymkode: cbf8c...27b

[exictence]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, samme her 😪 Det er så vondt å ha det slik. For hva er egentlig reelle farer i et vennskap og hva er ikke? Hvor går grensen? Hvem kan jeg stole på? Er det meg det er noe galt med eller er det de andre? 😩

Ts

Anonymkode: 5fd4d...d5e

Tenk, jeg har det faktisk omvendt. Jeg stoler på de fleste, og forstår ikke at det fins folk som ikke mener det beste for meg. Jeg har sikkert derfor opplevd et veldig destruktivt ekteskap. 

Nå har jeg lært litt mer å være kritisk. Jeg har i hvert fall lært å stå litt mer opp for meg selv, og jeg holder meg bevisst unna noe som kanskje ikke er så bra. 

Det er i hvert fall ikke noe galt med deg, og det gjelder vel mest sannsynlig de andre og. Stol på deg selv, så blir det lettere å stole på andre?

 

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Men én relasjon for meg kan gjøre veldig godt og veldig vondt samtidig. Når er det sykdommen og når er det andre som gjør at det er vondt? 

Ts

Anonymkode: 5fd4d...d5e

Det er vel ganske normalt å føle at en relasjon kan føles både god og vondt samtidig. Bare noen føler mye sterkere på ting.

Ikke noe som er normalt og ikke normalt her heller. 

Hvis jeg føler veldig sterkt på ubalanser, så legger jeg meg ned for meg selv og spiller en beroligende sang.

 

[Rufs]

22 minutter siden, exictence said:

Er det ptsd du mener? Hva står k for?

Kompleks. Er forskjell på ptsd og k-ptsd. 

[AnonymBruker]

exictence skrev (10 minutter siden):

Tenk, jeg har det faktisk omvendt. Jeg stoler på de fleste, og forstår ikke at det fins folk som ikke mener det beste for meg. Jeg har sikkert derfor opplevd et veldig destruktivt ekteskap. 

Nå har jeg lært litt mer å være kritisk. Jeg har i hvert fall lært å stå litt mer opp for meg selv, og jeg holder meg bevisst unna noe som kanskje ikke er så bra. 

Det er i hvert fall ikke noe galt med deg, og det gjelder vel mest sannsynlig de andre og. Stol på deg selv, så blir det lettere å stole på andre?

 

Det er vel ganske normalt å føle at en relasjon kan føles både god og vondt samtidig. Bare noen føler mye sterkere på ting.

Ikke noe som er normalt og ikke normalt her heller. 

Hvis jeg føler veldig sterkt på ubalanser, så legger jeg meg ned for meg selv og spiller en beroligende sang.

 

Takk for svar, men dette er ikke helt relatert til folk med kptsd ❤️ Desverre fungerer hjernen til en med kptsd litt anerledes. 

Anonymkode: 5fd4d...d5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Takk for svar, men dette er ikke helt relatert til folk med kptsd ❤️ Desverre fungerer hjernen til en med kptsd litt anerledes. 

Anonymkode: 5fd4d...d5e

Ja, fordi traumene oppstod slik at det ikke er noe Før å komme tilbake til

 Når man behandler ptsd så er fokuset på å gjenopprette livet før traumen skjedde, så hva faen med oss som ble traumatisert som spedbarn. 

Anonymkode: cbf8c...27b

[AnonymBruker]

Jeg har problemer med dette selv. Er selv så traume skadd etter tidligere overgrep at jeg ikke har hatt kjæreste på over 20år og kommer ikke til å ha det noen gang igjen heller og har ikke venner heller av samme grunn at jeg ikke stoler på folk og får flashbacks så jeg er for dårlig. 

Anonymkode: 4822e...f46

[AnonymBruker]

Ja veldig vanskelig å få andre til å forstå. Jeg går med et sterkt ønske i meg om å bli forstått, anerkjent og akseptert som den jeg er. Men det er kjempe vanskelig. 

Har forsøkt å være modig å forklare folk så godt jeg kan. Men virker ikke som de forstår likevel.

Ikke kan jeg heller alltid klare å forklare med ord hvorfor situasjonen er vanskelig eller hva som gjør meg trigget 😔

Noen ganger føler jeg meg helt alene i verden. Får rett og slett ikke til livet mitt ❤️😔

Anonymkode: 85f69...bea

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja, samme her 😪 Det er så vondt å ha det slik. For hva er egentlig reelle farer i et vennskap og hva er ikke? Hvor går grensen? Hvem kan jeg stole på? Er det meg det er noe galt med eller er det de andre? 😩

Ts

Anonymkode: 5fd4d...d5e

Det er det, så slitsomt og. For oss som har grunnleggende tanker om at det er oss det er noe feil med blir det en evig drakamp uten nøytrale holdepunkt.

Anonymkode: dbbc2...611

[AnonymBruker]

Jeg har gitt opp mennesker. Den eneste jeg kan stole på i livet er meg selv. Før stolte jeg kun på psykologen, men den relasjonen er også brutt ned på grunn av små filleting. Men jeg kan ikke noe for at jeg overreagerer. For jeg har ikke bare c-ptsd, men også eupf. Så svart/hvit, splitting og overreaksjon sitter som støpt i ryggmargen. Jeg ser det, jeg vet at det skjer og jeg vet godt hvorfor det skjer, men får ikke til å kontrollere det. 

Jeg er sliten, makter ikke mer. Gitt opp livet og håpet om en fremtid. 

Anonymkode: 5b92c...e12

[AnonymBruker]

Jeg er veldig skeptisk til å orke prøve flere vennskap. Har noen få venner. En del av meg har lyst til å være sosial, men det er enormt vanskelig med nye mennesker. Jeg vet ikke hva jeg kan og ikke kan si. Noen ganger sier jeg for mye, andre ganger ingenting av substans. Jeg føler jeg går rundt med målskive over hodet og på ryggen av og til, må ha bare sympatiske mennesker rundt meg. Jeg er glad i mennesker, men syns nok jeg blir ofte dårligere behandlet enn jeg ville behandlet andre selv. 

Holdningen man møter mye av er : Du har det ikke verre enn andre. Ja alle har sitt, og kanskje mange har trauma og ptsd jeg vet ikke. Ja den siste vennen jeg fikk, kuttet jeg også ut. Hun gikk selv gjennom brudd og hadde mange venner og mye støtte rundt seg, hun gråt en del og fikk mange klemmer masse støtte. Når jeg gråt selv i hennes selskap fordi tårene bare tøt ut, fikk jeg bare kaldt beskjed om at jeg har mat på bordet og bor ikke i Afghanistan, hun ble nesten sint av at jeg turte vise at jeg også er lei i meg... Jeg er også selv en person medmennesker ofte avlaster sine problemer til og jeg liker det at de tør det, men for en eller annen grunn tror de at jeg ikke har følelser. Jeg har. Ært nødt til å kutte ut folk og slutte på jobber på grunn av uhyggelige mennesker.  Stole på mennesker, jeg stoler egentlig på ingen, men noen ganger gir jeg totalt f og setter meg selv i sårbare situasjoner også fordi " ingen er til å stole på likevel" så hvorfor ikke gi f og fortelle alle dine problemer og sykeste tanker til en random person eller 40. 

Jeg trenger bare varme og gode mennesker rundt meg, aner ikke hvor de henger... 

 

 

Anonymkode: ff5e9...c76

[AnonymBruker]

Uff, så trist å høre flere som har det sånn, selv enkelte her som faktisk ikke klarer å ha en relasjon 💔. Så vondt 💔 så frustrerende. 

Jeg har både mann og venner, sånn sett er jeg jo "heldig". Familien klarer jeg å holde på emosjonell avstand for de vet jeg er skadelig. 

Men jeg er i konstant tvil og en stor kamp i hodet mitt. Skal jeg fortsette vennskapet, forholdet? Tråkker de over streken min? Eller reagerer jeg bare sånn fordi jeg er syk? 😭 Er de slemme? Vil de såre meg, bruke meg? Hvorfor reagerer jeg sånn jeg gjør? 

Jeg har noen mennesker i livet jeg aldri tenker sånn om. Jeg kan ikke finne noen røde flagg eller vondt med de. Jeg reagerer ikke på noe de sier eller gjør. De er der alltid for meg. Men jeg er redd jeg blir for mye, så jeg holder de på en viss avstand. 

Finnes det ikke noe for å bli kvitt dette helt? 😪 Det var en kort periode jeg ikke hadde det sånn. Da kuttet jeg ut flere personer og fikk andre inn. Men så gikk det skeis igjen 😭 

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Jeg har gitt opp mennesker. Den eneste jeg kan stole på i livet er meg selv. Før stolte jeg kun på psykologen, men den relasjonen er også brutt ned på grunn av små filleting. Men jeg kan ikke noe for at jeg overreagerer. For jeg har ikke bare c-ptsd, men også eupf. Så svart/hvit, splitting og overreaksjon sitter som støpt i ryggmargen. Jeg ser det, jeg vet at det skjer og jeg vet godt hvorfor det skjer, men får ikke til å kontrollere det. 

Jeg er sliten, makter ikke mer. Gitt opp livet og håpet om en fremtid. 

Anonymkode: 5b92c...e12

Ikke gi opp ❤️ 

Ts 

Anonymkode: 5fd4d...d5e