Å miste noen brått i en ulykke

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 19.9.2023 den 19.01):

Jeg mistet pappaen min i en grusom ulykke med en hogstmaskin som trillet over han. Det sto om ulykken i samtlige av landets aviser, noe som var ekstra tungt. Jeg var i tillegg gravid i uke 11 da det skjedde. Begynte å fossblø, sikker på jeg mistet babyen. 

Det første jeg spurte om da jeg fikk vite om ulykken var om han hadde ligget lenge, om han hadde ropt etter hjelp. Ulykken ble etterforsket, men jeg fikk vite med én gang at det hadde skjedd så fort og brutalt at han hadde ikke fått tenkt seg om en gang før det skjedde, uten å gå videre inn på detaljene. En mager trøst, men likevel. Godt å vite at han ikke pintes til døde.

Dødsfallet gikk såpass inn på meg at babyen ble født tre mnd for tidlig. Dette er noen år siden nå, men jeg savner han fortsatt veldig. Vi hadde endelig fått kontakt igjen etter at han ble bestefar til min eldste.

Viktig å bearbeide sorgen, ikke benekte den. Søk hjelp om det blir for tungt å være. 

Anonymkode: b14ad...c3a

Så vondt og brutalt. Godt å vite at det gikk raskt. Håper det gjorde det med den personen jeg også mistet.. God klem til deg ❤️

Anonymkode: 83f1f...0e9

[Karelia]

Jeg var i en alvorlig ulykke for mange år siden. Jeg overlevde med nød og neppe, men skulle vært død. Hvordan jeg overlevde er fortsatt et mysterium, for det strider med alle fysiske lover. Det som skjedde var at jeg fikk sleng på bil med henger, i 90-sone på E6. Ingen midtdeler, og bil og henger ble slengt hit og dit til jeg endte opp på tvers, og det kom en trailer midt imot. Den hadde ingen mulighet til å stoppe eller svinge unna, og traff bilen min rett i siden. 

Jeg har klare minner fra hele ulykken, og sekundene da traileren kom mot meg har brent seg fast. Jeg var 100 % sikker på at jeg kom til å dø, og som sagt er det ingen som forstår hvordan jeg unnslapp. Men det som er poenget mitt, er hva jeg følte når jeg ventet på å dø. 

Alt gikk i sakte film, og selv om det nok varte i noen få sekunder så føltes det som minutter. Jeg er et livsglad menneske og er egentlig livredd for å dø (av mange ulike årsaker), men i de sekundene følte jeg bare fullstendig ro. Jeg husker at jeg tenkte "Så det er sånn jeg skal dø", men det var ingen vonde følelser, bare fred. Så husker jeg ikke mer før jeg våknet opp på sykehuset lenge etterpå. Først da kom angsten for hva som kunne ha skjedd, og konsekvensene for de rundt meg.

For et par år siden mistet jeg et familiemedlem i en trafikkulykke. Da tenkte jeg mye på hvordan dødsøyeblikket hadde vært for henne. Var hun redd? Kjente hun smerte? Jeg tok kontakt med en legekollega, som forklarte mye om både hvordan hjernen fungerer i sånne situasjoner, og hva man eventuelt kan registrere av smerte i det sekund man dør (jeg kan mye selv, men måtte få det bekreftet av noen som visste enda mer). Og som følge av det har jeg avfunnet meg med at hun sannsynligvis døde uten å ha det fælt. Jeg kan ikke vite det sikkert, men det er den mest sannsynlige forklaringen og da velger jeg å stole på det. Og jeg velger å tro at hun døde med fred i seg, slik jeg følte da jeg nesten døde. For når jeg som er så redd for døden kjente fred i den situasjonen, så er sjansen stor for at det gjelder veldig mange andre også.

Hvis det er mulig, så vil jeg sterkt anbefale deg å prøve å nøste opp i trådene som kan gi deg svar. Kan du få innsyn i journalen, og få en fagperson til å se etter spor der? Kan du snakke med vitner eller politi som har rekonstruert ulykken? Er det andre som har peiling, som du kan spørre?

Hvis det ikke er noen mulighet til å finne svar, så vil jeg sterkt anbefale deg å søke hjelp til å bearbeide dette. Å miste noen man er glad i, kan prege en resten av livet. Å miste noen på en traumatisk måte, og uten å få svarene man trenger; det er 1000 ganger verre. Det er bedre å søke hjelp nå, enn å vente til traumene har fått satt seg og ødelagt for mye for deg.

Sender deg varme tanker. Hilsen intensivsykepleier og medmenneske ❤

[AnonymBruker]

Karelia skrev (17 timer siden):

Jeg var i en alvorlig ulykke for mange år siden. Jeg overlevde med nød og neppe, men skulle vært død. Hvordan jeg overlevde er fortsatt et mysterium, for det strider med alle fysiske lover. Det som skjedde var at jeg fikk sleng på bil med henger, i 90-sone på E6. Ingen midtdeler, og bil og henger ble slengt hit og dit til jeg endte opp på tvers, og det kom en trailer midt imot. Den hadde ingen mulighet til å stoppe eller svinge unna, og traff bilen min rett i siden. 

Jeg har klare minner fra hele ulykken, og sekundene da traileren kom mot meg har brent seg fast. Jeg var 100 % sikker på at jeg kom til å dø, og som sagt er det ingen som forstår hvordan jeg unnslapp. Men det som er poenget mitt, er hva jeg følte når jeg ventet på å dø. 

Alt gikk i sakte film, og selv om det nok varte i noen få sekunder så føltes det som minutter. Jeg er et livsglad menneske og er egentlig livredd for å dø (av mange ulike årsaker), men i de sekundene følte jeg bare fullstendig ro. Jeg husker at jeg tenkte "Så det er sånn jeg skal dø", men det var ingen vonde følelser, bare fred. Så husker jeg ikke mer før jeg våknet opp på sykehuset lenge etterpå. Først da kom angsten for hva som kunne ha skjedd, og konsekvensene for de rundt meg.

For et par år siden mistet jeg et familiemedlem i en trafikkulykke. Da tenkte jeg mye på hvordan dødsøyeblikket hadde vært for henne. Var hun redd? Kjente hun smerte? Jeg tok kontakt med en legekollega, som forklarte mye om både hvordan hjernen fungerer i sånne situasjoner, og hva man eventuelt kan registrere av smerte i det sekund man dør (jeg kan mye selv, men måtte få det bekreftet av noen som visste enda mer). Og som følge av det har jeg avfunnet meg med at hun sannsynligvis døde uten å ha det fælt. Jeg kan ikke vite det sikkert, men det er den mest sannsynlige forklaringen og da velger jeg å stole på det. Og jeg velger å tro at hun døde med fred i seg, slik jeg følte da jeg nesten døde. For når jeg som er så redd for døden kjente fred i den situasjonen, så er sjansen stor for at det gjelder veldig mange andre også.

Hvis det er mulig, så vil jeg sterkt anbefale deg å prøve å nøste opp i trådene som kan gi deg svar. Kan du få innsyn i journalen, og få en fagperson til å se etter spor der? Kan du snakke med vitner eller politi som har rekonstruert ulykken? Er det andre som har peiling, som du kan spørre?

Hvis det ikke er noen mulighet til å finne svar, så vil jeg sterkt anbefale deg å søke hjelp til å bearbeide dette. Å miste noen man er glad i, kan prege en resten av livet. Å miste noen på en traumatisk måte, og uten å få svarene man trenger; det er 1000 ganger verre. Det er bedre å søke hjelp nå, enn å vente til traumene har fått satt seg og ødelagt for mye for deg.

Sender deg varme tanker. Hilsen intensivsykepleier og medmenneske ❤

Tusen takk for at du delte dette ❤️ Det var ingen vitner til stede da denne personen døde, vedkommende ble funnet av tilfeldige forbipasserende neste morgen. Vi venter fortsatt på fullstendig obduksjonsrapport og håper den kan gi oss noen svar. Politiet har en teori om hva som skjedde, men ingen kan vite helt sikkert. Men de har utelukket at det har vært noe kriminelt, det tyder på en ulykke. Takk for gode ord ❤️

Anonymkode: 83f1f...0e9

[Gjest blåbærpike]

.

Endret 24. september 2023 av blåbærpike

[AnonymBruker]

Karelia skrev (På 23.9.2023 den 4.02):

Jeg var i en alvorlig ulykke for mange år siden. Jeg overlevde med nød og neppe, men skulle vært død. Hvordan jeg overlevde er fortsatt et mysterium, for det strider med alle fysiske lover. Det som skjedde var at jeg fikk sleng på bil med henger, i 90-sone på E6. Ingen midtdeler, og bil og henger ble slengt hit og dit til jeg endte opp på tvers, og det kom en trailer midt imot. Den hadde ingen mulighet til å stoppe eller svinge unna, og traff bilen min rett i siden. 

Jeg har klare minner fra hele ulykken, og sekundene da traileren kom mot meg har brent seg fast. Jeg var 100 % sikker på at jeg kom til å dø, og som sagt er det ingen som forstår hvordan jeg unnslapp. Men det som er poenget mitt, er hva jeg følte når jeg ventet på å dø. 

Alt gikk i sakte film, og selv om det nok varte i noen få sekunder så føltes det som minutter. Jeg er et livsglad menneske og er egentlig livredd for å dø (av mange ulike årsaker), men i de sekundene følte jeg bare fullstendig ro. Jeg husker at jeg tenkte "Så det er sånn jeg skal dø", men det var ingen vonde følelser, bare fred. Så husker jeg ikke mer før jeg våknet opp på sykehuset lenge etterpå. Først da kom angsten for hva som kunne ha skjedd, og konsekvensene for de rundt meg.

For et par år siden mistet jeg et familiemedlem i en trafikkulykke. Da tenkte jeg mye på hvordan dødsøyeblikket hadde vært for henne. Var hun redd? Kjente hun smerte? Jeg tok kontakt med en legekollega, som forklarte mye om både hvordan hjernen fungerer i sånne situasjoner, og hva man eventuelt kan registrere av smerte i det sekund man dør (jeg kan mye selv, men måtte få det bekreftet av noen som visste enda mer). Og som følge av det har jeg avfunnet meg med at hun sannsynligvis døde uten å ha det fælt. Jeg kan ikke vite det sikkert, men det er den mest sannsynlige forklaringen og da velger jeg å stole på det. Og jeg velger å tro at hun døde med fred i seg, slik jeg følte da jeg nesten døde. For når jeg som er så redd for døden kjente fred i den situasjonen, så er sjansen stor for at det gjelder veldig mange andre også.

Hvis det er mulig, så vil jeg sterkt anbefale deg å prøve å nøste opp i trådene som kan gi deg svar. Kan du få innsyn i journalen, og få en fagperson til å se etter spor der? Kan du snakke med vitner eller politi som har rekonstruert ulykken? Er det andre som har peiling, som du kan spørre?

Hvis det ikke er noen mulighet til å finne svar, så vil jeg sterkt anbefale deg å søke hjelp til å bearbeide dette. Å miste noen man er glad i, kan prege en resten av livet. Å miste noen på en traumatisk måte, og uten å få svarene man trenger; det er 1000 ganger verre. Det er bedre å søke hjelp nå, enn å vente til traumene har fått satt seg og ødelagt for mye for deg.

Sender deg varme tanker. Hilsen intensivsykepleier og medmenneske ❤

Jeg også vil takke for at du delte dette. Jeg mistet for ikke lenge siden et ungt familiemedlem i en ganske så lik setting som det du forteller om. Sleng på bilen, tverra og kom bil imot. Død på stedet. 
Det gikk nok veldig fort. 
Fantastisk at du overlevde. 
Dette var godt å lese. 
💗

Anonymkode: d1d81...b8d

[Enkefrue]

Mistet mannen for 4.5 år siden. En dag vant vi budrunden på et hus, tre dager senere døde han i en ulykke. Jeg husker ingen verdens ting fra den første uka. Holdt meg noenlunde fattet da jeg hadde en to åring å ta hånd om, men familie og venner tok det meste. Hunden dro på ferie til bror og konen. Flytta inn hos mine foreldre og måtte ta beroligende og sovemedisin. Et sant mareritt som jeg ikke unner en sjel i verden. Surrealistisk å tenke at jeg klare å komme litt videre med hverdagen og rutiner. 
Etter en stund ble jeg besatt av å lese det som stod på nettavisene om ulykken og jeg måtte daglig kjøre forbi dødsplassen. Var jeg ikke på grava en dag av en grunn måtte jeg to ganger dagen etter. Levde i en boble av stress, uro og dårlig samvittighet. Og sinne.

[AnonymBruker]

Enkefrue skrev (2 minutter siden):

Mistet mannen for 4.5 år siden. En dag vant vi budrunden på et hus, tre dager senere døde han i en ulykke. Jeg husker ingen verdens ting fra den første uka. Holdt meg noenlunde fattet da jeg hadde en to åring å ta hånd om, men familie og venner tok det meste. Hunden dro på ferie til bror og konen. Flytta inn hos mine foreldre og måtte ta beroligende og sovemedisin. Et sant mareritt som jeg ikke unner en sjel i verden. Surrealistisk å tenke at jeg klare å komme litt videre med hverdagen og rutiner. 
Etter en stund ble jeg besatt av å lese det som stod på nettavisene om ulykken og jeg måtte daglig kjøre forbi dødsplassen. Var jeg ikke på grava en dag av en grunn måtte jeg to ganger dagen etter. Levde i en boble av stress, uro og dårlig samvittighet. Og sinne.

Hvordan går det med deg den dag i dag? ❤️

Anonymkode: 83f1f...0e9

[Enkefrue]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Hvordan går det med deg den dag i dag? ❤️

Anonymkode: 83f1f...0e9

Har det helt greit ❤️ jobber fult, er takknemlig for 7 åringen vår og håper hele tiden at han ser ned på oss og ser at vi har det bra. Aner virkelig ikke hva jeg skulle gjort uten familien 😊

Håper og tror jeg takler rollen som alenemamma fint 🙈 savner kunne dele alle opp og nedturer med mannen ❤️

[AnonymBruker]

Jobber i Ambulansetjenesten og har vært på mange forskjellige ulykker med døde. Synes som oftest at de som har vært utsatt for en overraskende ulykke ser veldig fredelige ut. Ser ikke ut som de har forstått hva som har skjedd, eller at de har vært redd eller hatt vondt ❤️

Anonymkode: e0bdc...061