Gå til innhold

Hvorfor pusher NAV mye på noen ut i jobb, mens andre får ligge hjemme flere år?


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

Dette er ikke ment for å shame, jeg forstår veldig godt at ikke alle er slik. Dessverre er likevel noen slik og det ødelegger selvsagt for andre. Spørsmålet mitt er, hvorfor og hvordan klarer noen å sluntre unna jobb så lenge? 

Eksempler (personer jeg kjenner/er nær og vet ikke skjuler plager/sykdom for meg): 

Person 1: Har ME. Hver helg er hun på fest eller andre arrangement. I løpet av uken er hun stort sett (ikke hver dag) i besøk, ofte på butikken, går tur osv. Etter en helg med fest går gjerne søndagen, mandagen og tirsdagen til "å hente seg inn". Går på AAP og håper på uføretrygd. Hun ser stort sett opplagt ut og har mye energi. I perioder når det er mye loppemarked, så står hun gjerne flere dager i løpet av måneden og selger. 

Person 2: Er ærlig på at hun ikke liker å jobbe. Det er alltid noe feil med jobbene. Det er for langt (30min med buss), kollegene er ikke grei, sjefen er sur, kjedelige oppgaver, for lite oppgaver, for mye oppgaver. Hun har vel hatt 10 jobber i korte perioder. 

Felles for de er at NAV har sluttet å stille krav. Da jeg selv måtte ha hjelp av nav for første gang for å få hjelp til arbeid (jobbet hele livet), så var det ikke måte på hvor mye de maste. Jeg kom meg også raskt tilbake i jobb. 

Er det slik nav gir opp enkelte personer? 

Og hva med å få hjelp til å endre tankegangen? Noen trenger nok et ordentlig dytt. Jeg kan forstå at personen jeg kjenner med ME av og til trenger en fest og våre sosial, men hver helg slik det gjør hun ligger utstrakt søndag-mandag-tirsdag? Er det ok for samfunnet? Vi andre kobber og står på og gjør det vi kan. Og kanskje venninnen min som ikke liker å jobbe må få et ordentlig dytt og realitetssjekk. Det er ikke alt som er gøy. Og man får heller kanskje ikke de gøyeste jobbene hvis man ikke vil utdanne seg. 

Dette er bare et lite sukk. Kanskje noen jobber i NAV og vet hvorfor det er slik? At noen pushes, mens andre kan være i systemet lenge uten at det stilles krav og mer oppfølging.

Anonymkode: 76fb9...89d

  • Liker 12
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Tror det er veldig ulikt ja. Samme hos fastlegen. Hører til stadig folk hevder at de nærmest blir tvunget til å ta ut sykmelding. Selv ble jeg oppfordret til å jobbe da jeg var så syk at jeg knapt kunne gå. 

Anonymkode: 824e9...692

  • Liker 9
  • Nyttig 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min erfaring er at jo mindre man pusher seg selv, jo mindre orker man. Det kan virke komplett uutholdelig å skulle jobbe fulltid fem dager i uka og i tillegg bruke kanskje 2-3 timer på transport og bare det å gjøre seg klar til å dra ut og så komme hjem. 

Gikk selv på AAP i to år i forbindelse med sykdom, da jeg jobbet 50%. Må ærlig innrømme at det var jææævlig tungt å skulle gå tilbake igjen til full tid. 50% var helt nydelig. Men nå har jeg ikke hatt noe ønske om å trygdes så det var bare å komme i gang igjen, så blir det bedre etter hvert. Men jeg kan nesten forstå (men respekterer det overhode ikke) at noen synes overgangen fra frihet hver dag til å gjøre det man ønsker og orker er et gode som er veldig vanskelig å gi slipp på om man blir vant med det.

 

Anonymkode: 68429...8b6

  • Liker 3
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Person 1: Har ME.

Har du undersøkt hva ME er og hva det gjør med kroppen din ? 

Jeg har en venn med ME, og personen virker alltid våken og klar når man er sammen med de, men det man ofte ikke får se er at de må ligge i et mørkt rom i dagesvis etterpå for å hente seg inn igjen. Jeg unner de med ME til å bruke det de har av energi og overskudd på familie, venner og sosialt framfor å slave seg til døde for en arbeidsgiver. 

Virker bare kjipt å dømme noen ut i fra en sykdom du tydeligvis ikke vet hvordan fungerer.... 

Anonymkode: ed6b6...a68

  • Liker 18
  • Hjerte 6
  • Nyttig 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syntes det virker slik ja, også i forb med sykemeldinger.

I Vestland var Nav «på» i forhold til dialogmøter og alt skulle gå helt etter notene på en prosent sykemelding, det var voldsomt som det ble følgt opp med tiltak og møter. Med en lege som pushet på for å stadig øke prosenten jeg jobbet.

I et annet fylke på samme prosenten og samme grunnen (personen har fortalt til meg) har ikke personen hatt noen dialogmøter eller oppfølging iløpet av snart 1 år. Legen til denne personen nærmest slenger sykmeldingen etter personen og hen kan diktere ved hvert oppmøte at den trenger så mye prosent fortsatt.

Fatter ikke hvordan det er mulig?

Anonymkode: cb91c...f72

  • Liker 3
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 1.9.2023 den 10.54):

Person 1: Har ME. Hver helg er hun på fest eller andre arrangement. I løpet av uken er hun stort sett (ikke hver dag) i besøk, ofte på butikken, går tur osv. Etter en helg med fest går gjerne søndagen, mandagen og tirsdagen til "å hente seg inn". Går på AAP og håper på uføretrygd. Hun ser stort sett opplagt ut og har mye energi. I perioder når det er mye loppemarked, så står hun gjerne flere dager i løpet av måneden og selger. 

Besøk, handleturer, gåturer og sosialisering sier ingenting om arbeidsevne og inntektsevne.
At person 1 bruker 3 dager på å hente seg inn etter sosialisering tyder på at vedkommende går langt over tålegrensene for å prøve å leve et normalt liv og er ustabil i formen. Hvordan noen ser ut betyr ingenting. Så synes at du bør frikjenne person 1 fra dommen din.
For alt du vet så kan det hende personen har deltatt på mange tiltak for å prøve å finne seg noe arbeidsrelatert. At vedkommende "håper på uføretrygd" kan være et ønske fordi å stå på den veldig ustabile og usikre ytelsen AAP er ikke enkelt og betryggende når man er kronisk syk og føler man ikke har funksjonsevnen som skal til for å komme ut i jobb. Kanskje er uføretrygd det som skal til for at personen stabiliseres i formen og muligens finner seg en deltidsjobb på sikt?

AnonymBruker skrev (På 1.9.2023 den 10.54):

Person 2: Er ærlig på at hun ikke liker å jobbe. Det er alltid noe feil med jobbene. Det er for langt (30min med buss), kollegene er ikke grei, sjefen er sur, kjedelige oppgaver, for lite oppgaver, for mye oppgaver. Hun har vel hatt 10 jobber i korte perioder. 

 

Du kan trøste deg med at person nr 2 ville vært NAV-klient uansett hvor mye NAV eller andre pusher på. Og du og andre burde være sjeleglad for at du/dere ikke jobber med, mot eller for en slik person. Det stinker ikke akkurat moral, positivitet, produktivitet eller effektivitet, og man kan undre på om det er likegreit at denne personen bare er på NAV.

 

En annen ting er at det må eksistere et arbeidsmarked som etterspør person 1 og 2 her. Hvem der ute vil ansette disse? Som ved person 1 nytter det ikke med OK funksjonsevne og litt arbeidsevne når man ikke har noe inntektsevne. Og person 2 får ingen inntektsevne når arbeidsevnen ikke er der. For inntektsevne reguleres av arbeidsgiverne. Ikke person 1, 2 eller NAV. Så hvor mye krav kan NAV egentlig stille da? Det nytter ikke at NAV krever og pusher når inntektsevnen, altså interessen fra arbeidsgiverne, ikke er der.

Det er nok mye du ikke vet rundt prosessene hos NAV rundt disse personene. Og det er nok enda mer du ikke vet rundt personene i prosessen hos NAV. Så når man ikke vet så bør man stole mer på de i prosessene som faktisk vet.

Endret av Bombasi
  • Liker 13
  • Hjerte 1
  • Nyttig 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Syntes det virker slik ja, også i forb med sykemeldinger.

I Vestland var Nav «på» i forhold til dialogmøter og alt skulle gå helt etter notene på en prosent sykemelding, det var voldsomt som det ble følgt opp med tiltak og møter. Med en lege som pushet på for å stadig øke prosenten jeg jobbet.

I et annet fylke på samme prosenten og samme grunnen (personen har fortalt til meg) har ikke personen hatt noen dialogmøter eller oppfølging iløpet av snart 1 år. Legen til denne personen nærmest slenger sykmeldingen etter personen og hen kan diktere ved hvert oppmøte at den trenger så mye prosent fortsatt.

Fatter ikke hvordan det er mulig?

Anonymkode: cb91c...f72

Jeg opplevde også at jeg så å si selv kunne diktere kriteriene og opplevde veldig lite press fra NAV. Men jeg har et veldig åpenbart, fysisk handicap som også gir meg en del tilleggsutfordringer og som tydelig er begrensende. Det er mulig at det er lettere å forholde seg til folk som har veldig synlige utfordringer enn de som har psykiske diagnoser eller sykdommer som historisk sett har vært veldig kontroversielle som ME og fibromyalgi.

Anonymkode: 68429...8b6

  • Liker 1
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For det første er det store forskjeller på de ulike lokalkontorene. Bemanning og prioritering kan være forskjellig. Mange steder må man prioritere veldig hardt hvem som kan få oppfølging, da bemanningen er svært dårlig.

En som er syk går mest sannsynlig på enten sykepenger eller AAP. Her er det klare regler for oppfølging, men igjen så er bemanningen ofte dårlig. Og hva man gjør på fritiden vet jo ikke Nav noe om. Nav må forholde seg til legeerklæringer og hva personen selv sier. Men alle må ha en aktivitetsplan og den må følges. Men hva som er i aktivitetsplanen er veldig individuelt.

Ved arbeidsledighet så er tanken på at de fleste skal klare seg selv. Derfor blir man ikke prioritert før man har vært ledig nærmere to år mange steder. Veldig dumt, men igjen bemanning. 

Anonymkode: 7bc15...2ea

  • Liker 4
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var arbeidsledig i lang tid og det ble aldri stilt noen krav til meg. Men jeg var på minstesatsen på AAP. Jeg tror NAV skjønte at det ikke var en situasjon jeg ønsket å være i. Jeg prøvde mitt beste å få jobb, men slet veldig.

Anonymkode: cee61...881

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan si at du antakelig ikke vet noe særlig om disse to i det hele tatt, selvom du tror det. Jeg forstår ikke hvorfor du tror at de forteller deg den fulle sannheten. Jeg merker jo bare av måten du skriver her at jeg aldri ville utdypet noe for deg når det kommer til alvorlige psykiske vansker feks. Da kommer man ofte heller med en unnskyldning/ forklaring som selvsagt vil virke vag, man kan tross alt ikke lyve på seg alvorlige fysiske sykdommer. 

At hun med me er ute hver helg kan være en periode med sorg over hva livet har blitt og at hun enten kjenner på en "gi f"-greie eller at hun må slenge seg på gøye ting for å prøve å finne mening med livet. Jeg tror ikke folk forstår hvor trist det er med utmattelse. Og du sier jo selv at hun blir helt slått ut av det. En arbeidsdag hadde gjort minst det samme hva gjelder å stjele energi. Og selvsagt er det lett å sitte som arbeidsfør å mene at det er feil bruk av den energien man har, men igjen - en sorgrespons eller en start på å komme tilbake ut igjen. 

Jeg er ufør pga mental helse. Ytterst få vet mer enn akkurat det og mange vet ikke engang at det er pga mental helse. Alle ville sagt at "men hun er så vakker og blid når jeg møter henne. Hun ser så frisk ut". Men alle gangene folk ikke møtte meg var en annen historie, som selvsagt ikke kunne bli fortalt fra andre enn meg. Og jeg har aldri vært komfortabel med å fortelle ærlig hvordan de (flest) dårlige dagene mine har vært, nettopp fordi jeg har vært redd for at det skal brukes mot meg. At jeg legger alt på bordet og likevel får servert en "men hun ser jo så bra ut. Jeg tror hun overdriver for å slippe å jobbe". Uansett, det å klamre meg til festivaler, å delta på andre sosiale sammenkomster når det gikk, å gå turer osv var faktisk en ekstremt viktig del av min vei tilbake til samfunnet. Denne høsten har jeg begynt å studere. Fulltid. Men vet du hva? Jeg kunne fortsatt ikke byttet ut studiene med 100% arbeid og klart det. Det er det sikkert mange som synes er veldig merkelig, men jeg tror faktisk ikke at jeg kunne jobbet 50% engang. Kanskje èn dag i uka, men da hadde jeg vært helt ødelagt i dagevis etterpå. Så tro på dem du. De syke altså. Og at Nav vet mer enn deg og gjør rett vurdering. 

En digresjon. Under den såkalte arbeidsutprøvingen (som jeg slapp unna bortsett fra akkurat dette her) så skulle jeg og noen til være på Jula for å se hvor mye vi klarte. Jeg fikk fullstendig angst, satt på huk nederst i i hjørnet av butikken og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, helt på gråten. Jeg fikk lov til å gå ganske raskt. Da sto noen av de andre ute og tok en pause. Jeg var sikker på at alle kunne se hvor vrak jeg var. I sommer møtte jeg en av dem som sto utenfor den gangen og hun sa til meg: "den jobbingen på Jula var bare tull. Du var jo smart og bare dro derfra fordi det var så teit! Det skulle jeg også ha gjort!" Så hva man går gjennom og hva andre ser er virkelig to forskjellige ting. 

 

Anonymkode: 7b02e...88e

  • Liker 3
  • Hjerte 2
  • Nyttig 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 1.9.2023 den 11.06):

Har du undersøkt hva ME er og hva det gjør med kroppen din ? 

Jeg har en venn med ME, og personen virker alltid våken og klar når man er sammen med de, men det man ofte ikke får se er at de må ligge i et mørkt rom i dagesvis etterpå for å hente seg inn igjen. Jeg unner de med ME til å bruke det de har av energi og overskudd på familie, venner og sosialt framfor å slave seg til døde for en arbeidsgiver. 

Virker bare kjipt å dømme noen ut i fra en sykdom du tydeligvis ikke vet hvordan fungerer.... 

Anonymkode: ed6b6...a68

Å nei, de skal ikke «slave seg til døde for en arbeidsgiver», men de andre skal? 

Anonymkode: 80f19...f8f

  • Liker 14
  • Nyttig 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (50 minutter siden):

Jeg kan si at du antakelig ikke vet noe særlig om disse to i det hele tatt, selvom du tror det. Jeg forstår ikke hvorfor du tror at de forteller deg den fulle sannheten. Jeg merker jo bare av måten du skriver her at jeg aldri ville utdypet noe for deg når det kommer til alvorlige psykiske vansker feks. Da kommer man ofte heller med en unnskyldning/ forklaring som selvsagt vil virke vag, man kan tross alt ikke lyve på seg alvorlige fysiske sykdommer. 

At hun med me er ute hver helg kan være en periode med sorg over hva livet har blitt og at hun enten kjenner på en "gi f"-greie eller at hun må slenge seg på gøye ting for å prøve å finne mening med livet. Jeg tror ikke folk forstår hvor trist det er med utmattelse. Og du sier jo selv at hun blir helt slått ut av det. En arbeidsdag hadde gjort minst det samme hva gjelder å stjele energi. Og selvsagt er det lett å sitte som arbeidsfør å mene at det er feil bruk av den energien man har, men igjen - en sorgrespons eller en start på å komme tilbake ut igjen. 

Jeg er ufør pga mental helse. Ytterst få vet mer enn akkurat det og mange vet ikke engang at det er pga mental helse. Alle ville sagt at "men hun er så vakker og blid når jeg møter henne. Hun ser så frisk ut". Men alle gangene folk ikke møtte meg var en annen historie, som selvsagt ikke kunne bli fortalt fra andre enn meg. Og jeg har aldri vært komfortabel med å fortelle ærlig hvordan de (flest) dårlige dagene mine har vært, nettopp fordi jeg har vært redd for at det skal brukes mot meg. At jeg legger alt på bordet og likevel får servert en "men hun ser jo så bra ut. Jeg tror hun overdriver for å slippe å jobbe". Uansett, det å klamre meg til festivaler, å delta på andre sosiale sammenkomster når det gikk, å gå turer osv var faktisk en ekstremt viktig del av min vei tilbake til samfunnet. Denne høsten har jeg begynt å studere. Fulltid. Men vet du hva? Jeg kunne fortsatt ikke byttet ut studiene med 100% arbeid og klart det. Det er det sikkert mange som synes er veldig merkelig, men jeg tror faktisk ikke at jeg kunne jobbet 50% engang. Kanskje èn dag i uka, men da hadde jeg vært helt ødelagt i dagevis etterpå. Så tro på dem du. De syke altså. Og at Nav vet mer enn deg og gjør rett vurdering. 

En digresjon. Under den såkalte arbeidsutprøvingen (som jeg slapp unna bortsett fra akkurat dette her) så skulle jeg og noen til være på Jula for å se hvor mye vi klarte. Jeg fikk fullstendig angst, satt på huk nederst i i hjørnet av butikken og visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, helt på gråten. Jeg fikk lov til å gå ganske raskt. Da sto noen av de andre ute og tok en pause. Jeg var sikker på at alle kunne se hvor vrak jeg var. I sommer møtte jeg en av dem som sto utenfor den gangen og hun sa til meg: "den jobbingen på Jula var bare tull. Du var jo smart og bare dro derfra fordi det var så teit! Det skulle jeg også ha gjort!" Så hva man går gjennom og hva andre ser er virkelig to forskjellige ting. 

 

Anonymkode: 7b02e...88e

Du klarer å studere 100%, men klarer ikke en deltidsjobb et eller annet sted? Akkurat…

Anonymkode: 80f19...f8f

  • Liker 12
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

AnonymBruker skrev (På 1.9.2023 den 11.06):

Har du undersøkt hva ME er og hva det gjør med kroppen din ? 

Jeg har en venn med ME, og personen virker alltid våken og klar når man er sammen med de, men det man ofte ikke får se er at de må ligge i et mørkt rom i dagesvis etterpå for å hente seg inn igjen. Jeg unner de med ME til å bruke det de har av energi og overskudd på familie, venner og sosialt framfor å slave seg til døde for en arbeidsgiver. 

Virker bare kjipt å dømme noen ut i fra en sykdom du tydeligvis ikke vet hvordan fungerer.... 

Anonymkode: ed6b6...a68

Har selv ikke ME, men helt enig i det du skriver. Men kjenner både dem som har det, og noen som har fatigue etter kreft. Hadde dem jobbet hadde dem aldri klart noe sosialt. Om den personen ts beskriver har veldig glede og være sosial, skal hun få være det. Tydeligvis skjønner ikke alle det, man blir så navlebeskuende. Hun fester og holder på i helgen, da er hun vel ikke så syk, kan vel jobbe hun ærlig talt. Så tisker man og visker man. Tingen er at om jobben gjør at man ikke kan ha noe sosial lov ved siden av, så er man for dårlig til og jobbe. I følge mange skal man tydeligvis ikke klare og jobbe og ikke være ute utenom heller. Jeg klarer begge deler, derfor har jeg en jobb. Mens andre igjen for og klare hverdag og alt, kan dem ikke jobbe. Man mister veldig mye nyttig og ikke kunne jobbe, så tror ikke vi skal misunne dem som ikke kan. Men ingen skal måtte slite seg ut i en jobb, og ikke kunne leve et verdig liv på fritiden 

Anonymkode: 3aabd...9e5

  • Liker 2
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

AnonymBruker skrev (På 1.9.2023 den 10.54):

Dette er ikke ment for å shame, jeg forstår veldig godt at ikke alle er slik. Dessverre er likevel noen slik og det ødelegger selvsagt for andre. Spørsmålet mitt er, hvorfor og hvordan klarer noen å sluntre unna jobb så lenge? 

Eksempler (personer jeg kjenner/er nær og vet ikke skjuler plager/sykdom for meg): 

Person 1: Har ME. Hver helg er hun på fest eller andre arrangement. I løpet av uken er hun stort sett (ikke hver dag) i besøk, ofte på butikken, går tur osv. Etter en helg med fest går gjerne søndagen, mandagen og tirsdagen til "å hente seg inn". Går på AAP og håper på uføretrygd. Hun ser stort sett opplagt ut og har mye energi. I perioder når det er mye loppemarked, så står hun gjerne flere dager i løpet av måneden og selger. 

Person 2: Er ærlig på at hun ikke liker å jobbe. Det er alltid noe feil med jobbene. Det er for langt (30min med buss), kollegene er ikke grei, sjefen er sur, kjedelige oppgaver, for lite oppgaver, for mye oppgaver. Hun har vel hatt 10 jobber i korte perioder. 

Felles for de er at NAV har sluttet å stille krav. Da jeg selv måtte ha hjelp av nav for første gang for å få hjelp til arbeid (jobbet hele livet), så var det ikke måte på hvor mye de maste. Jeg kom meg også raskt tilbake i jobb. 

Er det slik nav gir opp enkelte personer? 

Og hva med å få hjelp til å endre tankegangen? Noen trenger nok et ordentlig dytt. Jeg kan forstå at personen jeg kjenner med ME av og til trenger en fest og våre sosial, men hver helg slik det gjør hun ligger utstrakt søndag-mandag-tirsdag? Er det ok for samfunnet? Vi andre kobber og står på og gjør det vi kan. Og kanskje venninnen min som ikke liker å jobbe må få et ordentlig dytt og realitetssjekk. Det er ikke alt som er gøy. Og man får heller kanskje ikke de gøyeste jobbene hvis man ikke vil utdanne seg. 

Dette er bare et lite sukk. Kanskje noen jobber i NAV og vet hvorfor det er slik? At noen pushes, mens andre kan være i systemet lenge uten at det stilles krav og mer oppfølging.

Anonymkode: 76fb9...89d

Nr 1 har enten ikke me eller så har hun en mild grad me.

Jeg har me og kan fint fungere i noen dager. Eller litt jevnt over. Kommer an på graden jeg er i. Når jeg var i mild grad, jobbet jeg i bar nesten hver lørdag 3 timer. Dette tok jo på og ble liggende 3 dager hver uke. Me det gjør jeg av uansett hva jeg gjør. Så om jeg da velger å bruke oppe tiden min på å stå bak eller foran baren, det er det ingen som har noe med. 

Dessuten er folk dumme. De er selv ute hver lørdag,  den ene dagen de 3 timene jeg er på jobb. Også sier de at de ikke skjønner at jeg er syk, for jeg er på jobb alltid. Altid? Jeg er på jobb en dag i uka akkurat de 3 timene du også er her, så nei jeg er ikke på jobb alltid .

Jeg må også hvile meg opp til å dra på jobb. Det betyr at jeg ikke kan gjlre så mye to dager før jobb. Så da var min uke 3 timer jobb lørdag.  Ble liggende søndag til tirsdag.  Fikk gjort litt hjemmeoppgaver på onsdag. Sitte i ro tors og fredag. For å klare 3 timer på lørdag 

Hvorfor gjør du det da? Jo fordi det gir meg en følse av litt normal hverdag. Og at jeg gjør noe JEG har lyst til.  Ingen andre har noe med hva jeg velger å prioritere min energi på.

Jeg hadde samme problem når jeg var sykere. Da lå jeg 5 dager i uka, var oppe og i bedre form lørdagog søndag.  Så da var jeg på btikkem og sosial de to dagene, for å ikke eksistere de neste 5 dagene igjen. 

Anonymkode: d2071...884

  • Liker 1
  • Hjerte 1
  • Nyttig 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man kan jo diskutere og sette hverandre opp mot hverandre, noen her mener sikkert dem er dårligere så derfor kan jo ikke det være det man har. Hva med og passe på seg selv? Ingen vet alt om alle heller, så derfor blir det vanskelig og bedømme helheten. Om man selv er sykmeldt, er det jo også arbeidskollegaer som skal bedømme om man faktisk er syk 😅 vi er så bedømmende. Hadde dere likt om dere selv ble syk og så skal andre betvile om du faktisk er syk? Ikke alle sykdommer synes heller, eller så ser man ikke dem når dem er på sitt værste

Anonymkode: 3aabd...9e5

  • Liker 1
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen mennesker har et vanskelig sinnelag og liten evne til tilpasning til andre mennesker. Disse er ofte en plage både for seg selv (dårlig humør, kritisk innstilling) og omgivelsene. Det vil alltid være en viss andel av befolkningen som er ute av jobbsystemet av disse grunnene. De kan like lite fungere i samfunnet som en som har kreft; for å si det sånn. 

Anonymkode: f890d...82b

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Om dette er sant, tror jeg disse to mest sannsynligvis feiler ting de ikke forteller til deg. Med god grunn. Du legger ut om dem på et offentlig forum. 

Anonymkode: 8258c...97c

  • Liker 5
  • Nyttig 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eksempler (personer jeg kjenner/er nær og vet ikke skjuler plager/sykdom for meg): 
 

du tror du vet alt. Det tror jeg noen tror om meg også, men realiteten er at ingen vet. Ikke forteller jeg om mine samtaler med nav heller. Så du vet ikke hva deres avtale med Nav kanskje er.  Slutt å bry deg om andre og pass på deg selv!

Anonymkode: ef8c4...de4

  • Liker 4
  • Nyttig 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

De fleste som arbeider 100% har energi til å feste hver helg. De fleste kommer hjem og er dausliten, for så ta tak i hus, hjem, barn, etc.

 

Men de som er uføre må få lov til å drive med hobbier, feste, sideinkomster - helt etter egen personlig interesse. De som jobber 100% har også hobbier, interesser og lyst til gå på cafe, shoppe, feste. Men prioriterer arbeid.

 

Makes no sense.

 

Ps. Nå prater jeg om de som har vondt i vilja, ikke de som faktisk er syke. Men de som faktisk er syke, fester ikke, holder ikke på med hobby i flere timer hver dag, renoverer hus, går på shopping og cafe flere ganger i uka, og fester definitivt ikke! 
 

På en annen side; hvem vil ansette noen med så store vansker med vilja? Jeg vil ikke ha den som kollega. Men «vondt i viljen» burde bekostes av individet, ikke skattebetalerne. 

Anonymkode: 14859...014

  • Liker 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo ikke sikkert det er så enkelt.

Jeg har møtt flere folk som er på stønader "fordi de sliter med ryggen/dysleksi/slemme sjefer/urettferdig behandling osv".

Felles for dem er at de ikke fungerer sosialt i et arbeidsliv, ikke klarer å følge alminnelige forventninger og ikke har selvinnsikt i det hele tatt. Disse folkene vil aldri egentlig kunne forklare hvorfor de ikke jobber, men det er likevel veldig gode grunner til at de ikke passer i arbeidslivet. 

  • Liker 4
  • Nyttig 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...