Flere enn meg som har vokst opp i et kristent hjem, men mistet troen etterhvert?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Ts her. Jeg vokste opp i en frikirkemenighet som også var sterkt preget av følelser.

Enig i at erkjennelsen av tapet av troen var opprivende, jeg synes det tidvis var en tung prosess. Trusselen om helvete var 100% reell for meg også. Det er så grusomt når man tenker på det. Helt fra man er små blir barn fortalt om djevelen og evige flammer dersom man ikke adlyder. Genialt som skremselspropaganda, men fra de fleste andre ståsted ganske grusomt.

Anonymkode: 1e051...6aa

Dette synes jeg er helt horribelt å høre, på grensen til omsorgssvikt  ❤️ Jeg kommenterte ovenfor, vokste opp som liberal kristen - det var aldri prat om helvete eller fortapelse, slikt ble forbundet med svovelpredikanter… Hos oss ble det fokusert på medmenneskelighet, omsorg, verdighet og nysgjerrighet over den forunderlige verden rundt oss. Med Gud som en trygg borg vi kom fra, og skulle en dag returnere til. Jeg forstår absolutt at man vil ut av slike miljøer mange av dere beskriver, og ikke vil oppdra barna sine der - det hadde ikke jeg heller villet!  Jeg synes det er så trist at det er det dere beskriver som ofte blir forbundet med å være kristen - for meg er det indre fred og trygghet til å være fri og freidig i verden. Dessverre blir religion ofte misbrukt til å holde kontroll over folk, det gjør meg rett og slett sittende forbanna - for å si det rett ut! Jeg håper du har det bedre i livet ditt nå ❤️

Anonymkode: cb2d3...7f9

[Lawyam]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Dette synes jeg er helt horribelt å høre, på grensen til omsorgssvikt  ❤️ Jeg kommenterte ovenfor, vokste opp som liberal kristen - det var aldri prat om helvete eller fortapelse, slikt ble forbundet med svovelpredikanter… Hos oss ble det fokusert på medmenneskelighet, omsorg, verdighet og nysgjerrighet over den forunderlige verden rundt oss. Med Gud som en trygg borg vi kom fra, og skulle en dag returnere til. Jeg forstår absolutt at man vil ut av slike miljøer mange av dere beskriver, og ikke vil oppdra barna sine der - det hadde ikke jeg heller villet!  Jeg synes det er så trist at det er det dere beskriver som ofte blir forbundet med å være kristen - for meg er det indre fred og trygghet til å være fri og freidig i verden. Dessverre blir religion ofte misbrukt til å holde kontroll over folk, det gjør meg rett og slett sittende forbanna - for å si det rett ut! Jeg håper du har det bedre i livet ditt nå ❤️

Anonymkode: cb2d3...7f9

Ja, så enig. Nå stilte jo Jesus seg synlig frem for å vise hvilken verden Han ville ha og hva Han ville; syke friske, døde levende, fattige mat, hjelp i farlige situasjoner (stiller stormer), viser omsorg og medmenneskelighet og kjærlighet til alle Han møter uavhengig av hvem de er, deler ut visdom - og tar på seg straffen for alle onde gjerninger. Han ber etterkommerene ta over stafettpinnen og videreformidle det Han lærte oss. Han kom for å vise hva Gud ville, Han var en utsending fra Gud - og så er det eneste folk får ut av det; at Gud straffer og vil ha dem kastet i Helvete? Det var vel ingen på den tid som ble spurt om de hadde holdt alle bud før Han helbredet dem og tilga de, Han sa bare; du er tilgitt/helbredet og det var på et eneste grunnlag; Han ville! Og at de kom til Han og ba om hjelp. De konsentrerte ikke alt de hadde om å stå i et hjørne og samle tilhengere for å fortelle at Han der ønsker å forvise oss rett til Helvete om vi hører på Han, så ikke gå bort å hør hva Han sier for da går det dere ille. De som kom fikk hjelp, de som ikke ville fikk ikke, men de hadde vært velkomne  De foretrakk derimot Helveteshistorien noe som hindrer dem å komme til Han og som hindrer andre å søke Han. Og så skylder de det på Han og Gud. Det er så usigelig trist.

Endret 3. september 2023 av Lawyam

[Forundret..]

Hva er egentlig ett kristent hjem?

Hvor går grensen, når er det kristent? 

Holder det bare med at en forelder er kristen?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Dette synes jeg er helt horribelt å høre, på grensen til omsorgssvikt  ❤️ Jeg kommenterte ovenfor, vokste opp som liberal kristen - det var aldri prat om helvete eller fortapelse, slikt ble forbundet med svovelpredikanter… Hos oss ble det fokusert på medmenneskelighet, omsorg, verdighet og nysgjerrighet over den forunderlige verden rundt oss. Med Gud som en trygg borg vi kom fra, og skulle en dag returnere til. Jeg forstår absolutt at man vil ut av slike miljøer mange av dere beskriver, og ikke vil oppdra barna sine der - det hadde ikke jeg heller villet!  Jeg synes det er så trist at det er det dere beskriver som ofte blir forbundet med å være kristen - for meg er det indre fred og trygghet til å være fri og freidig i verden. Dessverre blir religion ofte misbrukt til å holde kontroll over folk, det gjør meg rett og slett sittende forbanna - for å si det rett ut! Jeg håper du har det bedre i livet ditt nå ❤️

Anonymkode: cb2d3...7f9

❤️takk! Har heldigvis klart å fjerne meg fra noe av tankegodset og barna mine hører ingenting om kristendom fra meg. Heldigvis hadde jeg fantastiske foreldre utenom kristendomsdelen, jeg synes det er så rart at man kan være så reflektert og intelligent ellers, og når det kom til tro ikke helt det samme. Det var ikke rom for tvil og ble alltid sagt at livet hadde to utganger - himmel og helvete.

ts

Anonymkode: 1e051...6aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

❤️takk! Har heldigvis klart å fjerne meg fra noe av tankegodset og barna mine hører ingenting om kristendom fra meg. Heldigvis hadde jeg fantastiske foreldre utenom kristendomsdelen, jeg synes det er så rart at man kan være så reflektert og intelligent ellers, og når det kom til tro ikke helt det samme. Det var ikke rom for tvil og ble alltid sagt at livet hadde to utganger - himmel og helvete.

ts

Anonymkode: 1e051...6aa

Ja, unnskyld, jeg ble litt revet med - det var ikke meningen å antyde at du ikke hadde gode og kjærlige foreldre. De er jo på mange vis «offer» for denne kontrollen de også, og er jo selvfølgelig glad i barna sine - og ønsker at de skal være trygge. Jeg forstår logisk sett at dersom noen oppriktig tror på helvete vil de selvfølgelig advare barna sine, og gjøre alt i sin makt for å hindre at de havner der - det hadde nok jeg også gjort dersom jeg trodde på det. Men for meg da som ikke vokste opp med denne tankegangen, men fokus på det gode - både i livet og «etterlivet» - oppleves det som skremsel og tankekontroll. Vi ble jo tvert i mot opplært og oppmuntret til å reflektere over hvordan verden fungerer, vår plass i den og finne vårt eget personlige bånd til Gud. Og at det er kjernen - nemlig kjærlighet og fellesskap - som er det viktige, resten er bare «støy». Men nå sporer jeg av tråden din, det var jo ikke dette du spurte om 😅😂

Anonymkode: cb2d3...7f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Ja, unnskyld, jeg ble litt revet med - det var ikke meningen å antyde at du ikke hadde gode og kjærlige foreldre. De er jo på mange vis «offer» for denne kontrollen de også, og er jo selvfølgelig glad i barna sine - og ønsker at de skal være trygge. Jeg forstår logisk sett at dersom noen oppriktig tror på helvete vil de selvfølgelig advare barna sine, og gjøre alt i sin makt for å hindre at de havner der - det hadde nok jeg også gjort dersom jeg trodde på det. Men for meg da som ikke vokste opp med denne tankegangen, men fokus på det gode - både i livet og «etterlivet» - oppleves det som skremsel og tankekontroll. Vi ble jo tvert i mot opplært og oppmuntret til å reflektere over hvordan verden fungerer, vår plass i den og finne vårt eget personlige bånd til Gud. Og at det er kjernen - nemlig kjærlighet og fellesskap - som er det viktige, resten er bare «støy». Men nå sporer jeg av tråden din, det var jo ikke dette du spurte om 😅😂

Anonymkode: cb2d3...7f9

Takk for gode tanker og ingenting å unnskylde for😊Ja jeg tenker som deg at foreldre som mine også er ofre i dette og at de nok bare ville beskytte oss barna fra det vonde.

Jeg er oppi det hele litt stolt av meg selv for at jeg har klart å «få øynene opp» for at det nok hverken finnes noen himmel eller helvete.

ts

Anonymkode: 1e051...6aa

[AnonymBruker]

Vokst opp i en agressiv menighet som brukte meg til å gjøre misjonsarbeid (typ - jeg ble aktivt sendt mot de barna hvis foreldre ikke var i meningheten og nesten gitt et manus for hva jeg skulle si for å overtale de til å bli med meg på bønnemøte). 

Mitt forhold til religion er veldig anstrengt i dag. Synes til og med det er ubehagelig å være gjest i kirkelig vielse, selv om den i dag er nesten sekulær sammenlignet med der jeg vokste opp med. Men er noe med settingen: presten, alteret, salmene også videre som gjør meg dårlig. Er med nød og neppe at jeg orker meg igjennom det. 

Anonymkode: a96ad...87e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Vokst opp i en agressiv menighet som brukte meg til å gjøre misjonsarbeid (typ - jeg ble aktivt sendt mot de barna hvis foreldre ikke var i meningheten og nesten gitt et manus for hva jeg skulle si for å overtale de til å bli med meg på bønnemøte). 

Mitt forhold til religion er veldig anstrengt i dag. Synes til og med det er ubehagelig å være gjest i kirkelig vielse, selv om den i dag er nesten sekulær sammenlignet med der jeg vokste opp med. Men er noe med settingen: presten, alteret, salmene også videre som gjør meg dårlig. Er med nød og neppe at jeg orker meg igjennom det. 

Anonymkode: a96ad...87e

Skjønner reaksjonen din veldig godt, det må ha vært fælt! 
ts

Anonymkode: 1e051...6aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (22 timer siden):

Ja, unnskyld, jeg ble litt revet med - det var ikke meningen å antyde at du ikke hadde gode og kjærlige foreldre. De er jo på mange vis «offer» for denne kontrollen de også, og er jo selvfølgelig glad i barna sine - og ønsker at de skal være trygge. Jeg forstår logisk sett at dersom noen oppriktig tror på helvete vil de selvfølgelig advare barna sine, og gjøre alt i sin makt for å hindre at de havner der - det hadde nok jeg også gjort dersom jeg trodde på det. Men for meg da som ikke vokste opp med denne tankegangen, men fokus på det gode - både i livet og «etterlivet» - oppleves det som skremsel og tankekontroll. Vi ble jo tvert i mot opplært og oppmuntret til å reflektere over hvordan verden fungerer, vår plass i den og finne vårt eget personlige bånd til Gud. Og at det er kjernen - nemlig kjærlighet og fellesskap - som er det viktige, resten er bare «støy». Men nå sporer jeg av tråden din, det var jo ikke dette du spurte om 😅😂

Anonymkode: cb2d3...7f9

Ts her igjen😅Kom bare til å tenke på om du/dere aldri fikk høre om helvete? Ble ikke livets utgang nevnt? Veldig fint fokus menigheten du vokste opp i hadde, men bare nysgjerrig på om aldri helvete ble nevnt?

Anonymkode: 1e051...6aa

[AnonymBruker]

Jeg har opplevd det motsatte; vokste opp i et hjem med ateister, men diverse opplevelser gjorde at jeg har stor respekt for Jesus, og tror på Gud. Bare ikke dogmatisk Kristendom. Så jeg er vel en av de som ikke kan settes i bås, og det ser ut til å irritere/forvirre mange. Merkelig nok.

Anonymkode: c4ea2...de6

[AnonymBruker]

Vokst opp i kristen familie og er agnostiker idag. Kan ikke tro på noe som ikke kan bevises. Vokste vel egentlig bare opp og fant ut at jeg kunne stole mer på meg selv og bestemme selv hva jeg tror på og ikke.

Anonymkode: 97910...dac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (38 minutter siden):

Ts her igjen😅Kom bare til å tenke på om du/dere aldri fikk høre om helvete? Ble ikke livets utgang nevnt? Veldig fint fokus menigheten du vokste opp i hadde, men bare nysgjerrig på om aldri helvete ble nevnt?

Anonymkode: 1e051...6aa

Kort sagt : Vi tror ikke på helvete 😊 Vi tror at vi kommer fra Gud, og går tilbake til Gud. Vi tilhører den liberale delen av DNK ( DNK favner bredt, så jeg påstår ikke å snakke for alle),  det er vi som feks får «skylda» eller «æren»  å ha stemt fram likekjønna vigsel. «Vanlige» mennesker som du sikkert ikke tenker over er «religiøse», men med en indre personlig tro.  Jeg legger ved en link til en kronikk i NRK, det er selvfølgelig bare en prests uttalelse, men du ser litt av tegninga. Jeg er selv ingen teolog, men det min far lærte meg var ca, tenk hvor glad min far er i meg, med alle sine menneskelig feil og mangler, kunne han noengang latt meg lide en time en gang?Nei! Selv om jeg skulle være vanskelig og tidvis ufordragelig. Han hadde gitt sitt liv for meg uten å blunke. Og Gud da, med sin uendelige ubeskrivelige kjærlighet - skal han sende sine barn til evig pine? Henger ikke på greip, vi tror ikke på det (kan jo selvfølgelig ta feil, men dette er det vi tror 😉) Vi tror da heller ikke på Gud som en skjeggete mann i himmelen, det er billedlig ment 😊 Vi tror heller ikke at bare en tro nødvendigvis er riktig, men mer «la hver og en bli salig i sintro» Derfor opplever jeg menigheter som forkynner veldig smale lærer som skumle- alle skal være frie og trygge slik de er.  Poenger er å føle samhold og att alt i verden er ett - kommet fra Gud, og at følelsen av å være «frakoblet» eller ensom i verden er «helvete» Jeg forklarer meg dårlig, dette er jo en følelse av sinnsro som er vanskelig å forklare kortfatttet skriftlig 🙈Håper ikke dette bare ble svada!  https://www.nrk.no/ytring/ingen-kommer-til-helvete-1.11540657

Anonymkode: cb2d3...7f9

[AnonymBruker]

Vokste opp som ateist. 

Når en liten jeg plutselig kom hjem og fortalte om gud og tro, så oppfordret foreldrene mine til å finne gud og vise det fram. Så får jeg lov å være med.

Alle mine venner snakket om noko inni seg. Det var jo en bra start.

Lille meg møtte altså på skolen med en biologibok jeg egentlig ikke forstod og spurte min religionslærer om å vise hvor i kroppen gud er. Jeg må vite. Hun pekte på hjertet.

Men jeg forstod ikke.

Har spurt etter en bok om hjertet på biblioteket, som viser alt. Ble spurt om jeg har det som pensum selv om jeg er så liten. Men jeg måtte ha. Endte opp med en bok som omhandlet hjertekirurgi og med mange tegninger av hjertet. Min mamma syntes at jeg blir voksen så fort og var stolte av at jeg ville ha med meg en såpass bok.

Møtte altså med denne boken opp hos religionslæreren og spurte hvor er han fyren du snakker om? Hvor i hjertet? Det er ingen mann tegnet opp her!

Og mens hun snakket om mye metafysisk og følelser jeg ikke fattet, så skjønte jeg at hun ikke visste heller sånn egentlig. Jeg spurte om hun tror på en fantasi. Jeg husker hun ble skikkelig satt ut og at hun ikke gadd å svare meg lenger.

Jeg skjønte også veldig fort at fantasien om gud kontrollerer folk. De snakker om gud og gjør åpenbart meningsløse ting på grunn av det. Jeg skjønte at religion, dvs. organisert tro er vanskelig å takle.

Lille meg fortalte altså hjemme med trist stemme at jeg fant en fantasi som alle mener er sant men som ingen kan vise meg virkelig er sant. At de er besatt som i en av disse filmene med magi og sånn. Og at jeg har det vanskelig å takle at mine venninner ikke hører på meg når jeg sier det er en fantasi.

De syntes det var morsom. Jeg har gjort bra research. Dette er definisjonen på tro. Det finnes ikke bevis. Og så har jeg lært noe veldig viktig. De sa at jeg må akseptere at andre har en annen oppfatning av verden. Når jeg ikke er sta på mine krav om bevis, så er de andre mindre sta på troen sin. Dette kan eksistere side ved side. Det er greit så lenge de andre ikke påtvinge det på meg heller.

Anonymkode: 00cfa...5cf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Kort sagt : Vi tror ikke på helvete 😊 Vi tror at vi kommer fra Gud, og går tilbake til Gud. Vi tilhører den liberale delen av DNK ( DNK favner bredt, så jeg påstår ikke å snakke for alle),  det er vi som feks får «skylda» eller «æren»  å ha stemt fram likekjønna vigsel. «Vanlige» mennesker som du sikkert ikke tenker over er «religiøse», men med en indre personlig tro.  Jeg legger ved en link til en kronikk i NRK, det er selvfølgelig bare en prests uttalelse, men du ser litt av tegninga. Jeg er selv ingen teolog, men det min far lærte meg var ca, tenk hvor glad min far er i meg, med alle sine menneskelig feil og mangler, kunne han noengang latt meg lide en time en gang?Nei! Selv om jeg skulle være vanskelig og tidvis ufordragelig. Han hadde gitt sitt liv for meg uten å blunke. Og Gud da, med sin uendelige ubeskrivelige kjærlighet - skal han sende sine barn til evig pine? Henger ikke på greip, vi tror ikke på det (kan jo selvfølgelig ta feil, men dette er det vi tror 😉) Vi tror da heller ikke på Gud som en skjeggete mann i himmelen, det er billedlig ment 😊 Vi tror heller ikke at bare en tro nødvendigvis er riktig, men mer «la hver og en bli salig i sintro» Derfor opplever jeg menigheter som forkynner veldig smale lærer som skumle- alle skal være frie og trygge slik de er.  Poenger er å føle samhold og att alt i verden er ett - kommet fra Gud, og at følelsen av å være «frakoblet» eller ensom i verden er «helvete» Jeg forklarer meg dårlig, dette er jo en følelse av sinnsro som er vanskelig å forklare kortfatttet skriftlig 🙈Håper ikke dette bare ble svada!  https://www.nrk.no/ytring/ingen-kommer-til-helvete-1.11540657

Anonymkode: cb2d3...7f9

Takk for svar, dette må jeg lese mer om.

ts

Anonymkode: 1e051...6aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Vokste opp som ateist. 

Når en liten jeg plutselig kom hjem og fortalte om gud og tro, så oppfordret foreldrene mine til å finne gud og vise det fram. Så får jeg lov å være med.

Alle mine venner snakket om noko inni seg. Det var jo en bra start.

Lille meg møtte altså på skolen med en biologibok jeg egentlig ikke forstod og spurte min religionslærer om å vise hvor i kroppen gud er. Jeg må vite. Hun pekte på hjertet.

Men jeg forstod ikke.

Har spurt etter en bok om hjertet på biblioteket, som viser alt. Ble spurt om jeg har det som pensum selv om jeg er så liten. Men jeg måtte ha. Endte opp med en bok som omhandlet hjertekirurgi og med mange tegninger av hjertet. Min mamma syntes at jeg blir voksen så fort og var stolte av at jeg ville ha med meg en såpass bok.

Møtte altså med denne boken opp hos religionslæreren og spurte hvor er han fyren du snakker om? Hvor i hjertet? Det er ingen mann tegnet opp her!

Og mens hun snakket om mye metafysisk og følelser jeg ikke fattet, så skjønte jeg at hun ikke visste heller sånn egentlig. Jeg spurte om hun tror på en fantasi. Jeg husker hun ble skikkelig satt ut og at hun ikke gadd å svare meg lenger.

Jeg skjønte også veldig fort at fantasien om gud kontrollerer folk. De snakker om gud og gjør åpenbart meningsløse ting på grunn av det. Jeg skjønte at religion, dvs. organisert tro er vanskelig å takle.

Lille meg fortalte altså hjemme med trist stemme at jeg fant en fantasi som alle mener er sant men som ingen kan vise meg virkelig er sant. At de er besatt som i en av disse filmene med magi og sånn. Og at jeg har det vanskelig å takle at mine venninner ikke hører på meg når jeg sier det er en fantasi.

De syntes det var morsom. Jeg har gjort bra research. Dette er definisjonen på tro. Det finnes ikke bevis. Og så har jeg lært noe veldig viktig. De sa at jeg må akseptere at andre har en annen oppfatning av verden. Når jeg ikke er sta på mine krav om bevis, så er de andre mindre sta på troen sin. Dette kan eksistere side ved side. Det er greit så lenge de andre ikke påtvinge det på meg heller.

Anonymkode: 00cfa...5cf

Takk for svar!

Anonymkode: 1e051...6aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Takk for svar, dette må jeg lese mer om.

ts

Anonymkode: 1e051...6aa

Det er bra å lese, og få inspirasjon. Men husk at alt du leser er andres tanker og refleksjoner, ikke bare bytt ut det tankegodset du er oppvokst med, med andres tankegods ❤️ Alle bør selv reflektere over lærdom vi tar til oss ( kanskje livet ut, vi endrer oss stadig som vi får nye erfaringer?), og finne sin indre ro slik det faller naturlig for seg selv. Ingen andre vet egentlig noe mer enn deg når det kommer til åndelige spørsmål ( selv om de høylytt påstår det), du har ditt indre kompass som alle andre. Men det er aldri feil å tilegne seg både kunnskap og innsikt i alle temaer som man fatter interesse for, og funderer over! Og alle kan ha behov for å samtale med andre om stort og smått.  Lykke til på ferden din ❤️

Anonymkode: cb2d3...7f9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Det er bra å lese, og få inspirasjon. Men husk at alt du leser er andres tanker og refleksjoner, ikke bare bytt ut det tankegodset du er oppvokst med, med andres tankegods ❤️ Alle bør selv reflektere over lærdom vi tar til oss ( kanskje livet ut, vi endrer oss stadig som vi får nye erfaringer?), og finne sin indre ro slik det faller naturlig for seg selv. Ingen andre vet egentlig noe mer enn deg når det kommer til åndelige spørsmål ( selv om de høylytt påstår det), du har ditt indre kompass som alle andre. Men det er aldri feil å tilegne seg både kunnskap og innsikt i alle temaer som man fatter interesse for, og funderer over! Og alle kan ha behov for å samtale med andre om stort og smått.  Lykke til på ferden din ❤️

Anonymkode: cb2d3...7f9

Takk, ja jeg tenker det er viktig å lese for å bli informert om ulike livssyn og trosretninger. For min del er det nok ikke mer tro igjen, men jeg kjenner behov for å forstå hvordan tro kan bli så viktig i andres liv at de påvirker folk sterkt.

ts❤️

Anonymkode: 1e051...6aa

[AnonymBruker]

Jeg gikk motsatt vei, vokste opp i et ateistisk hjem og ble kristen selv. 

Anonymkode: 3aa27...b67

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.8.2023 den 19.36):

Har meldt meg ut av statskirken og har et svært anstrengt forhold til religion. Faktisk i en sånn grad at jeg styrer unna religiøse mennesker.

Anonymkode: d8dfc...088

Samme her, men jeg vet ikke om jeg skal definere at jeg har vokst opp i kristent hjem. De var forsåvidt kristne, men gikk ikke i kirken eller bedehus.

Anonymkode: 5ddee...2ff

[Spiren]

Jeg ble døpt katolikk og måtte gjennom obligatorisk undervisning for å komme gjennom første kommunion som tredjeklassing. Foreldrene er ikke spesielt religiøse men følte presset fra øvrig familie til å presse meg videre.

Jeg husker den første forvirringen når jeg kranglet med presten som påstod at gud hadde skapt alt, på samme tid som jeg begynte å lære noe annet på skolen, av en like bestemt lærer.

Jeg husker også urettferdigheten jeg følte når jeg ble tvunget til å skrifte (bekjenne synder) til en prest som sa at jeg måtte oppføre meg bedre, når jeg var ærlig om at far slo meg hjemme.

Jo eldre jeg ble, jo mer forstod jeg at religion er basert på makt og frykt. Hvor det fokuseres mest på begrensninger og manglende toleranse for å passe inn, enn å faktisk elske og omfavne. I 20 årene meldte jeg meg ut av kirken. En handling som familien mente var unødvendig (vi praktiserte troen i liten grad). Jeg har tatt vare på bekreftelsen som sier jeg er utmeldt. Denne er viktig for meg fordi det var det første, skriftlige beviset for meg selv at jeg tok et konkret standpunkt mot noe jeg ikke trodde på, og anså som hyklersk. 

I dag tilhører jeg ingen trossamfunn. Og følger ikke skikker med mindre jeg personlig ser mening i dem. Det er ikke nok for meg å gjøre noe som vane, utelukkende fordi det har blitt praktisert før "slik vi alltid har gjort".

Jeg er likevel tolerant mot alle andre med ulik religionstilhøringhet, etnisitet og seksuell legning, og tilpasser meg disse i anledninger som bryllup, dåp og andre ritualer jeg blir invitert på.

Dersom jeg skulle få egne barn, ville jeg introdusert barna innen ulike religioner, og la dem selv bestemme hvor de føler seg hjemme når de hadde vært modne nok, trygge på seg selv og hatt kunnskap om hva de involverer seg i.

Etter å ha møtt ulike mennesker, mener jeg at det ikke spiller noen rolle hvilken merkelapp man setter på sin tro. Jeg mener også at det er en privatsak og sier lite om en person. Hvordan denne velger å møte verden og andre (spesielt annerledes mennesker), sier mye mer.

Endret 5. september 2023 av Spiren