Flere enn meg som har vokst opp i et kristent hjem, men mistet troen etterhvert?

[AnonymBruker]

Hvilket forhold har dere til religionen i dag og hva bidro til at du mistet troen?

Anonymkode: 1e051...6aa

[AnonymBruker]

Har meldt meg ut av statskirken og har et svært anstrengt forhold til religion. Faktisk i en sånn grad at jeg styrer unna religiøse mennesker.

Anonymkode: d8dfc...088

[AnonymBruker]

Ts her. Jeg har også et anstrengt forhold, men hele familien utenom meg er kristne, så jeg må forholde meg til det resten av livet. 
Frem til jeg var ca 35 år kan jeg si med hånden på hjertet at jeg aldri hadde tvilt. Jeg anså kristendommen som en vitenskap, noe min familie fortsatt gjør. For ca ti år siden begynte det bare plutselig å demre for meg at religion ikke er logisk i det hele tatt.. Jeg gikk først gjennom en sorgprosess der jeg kjente på sorg over at jeg ikke skulle til himmelen og møte igjen familie som har dødd. Deretter lettelse over at helvete, som jeg alltid har fryktet, heldigvis ikke finnes. Det er ganske ekstremt når man tenker på det, hvilken makt religion har over mennesker.. 

Anonymkode: 1e051...6aa

[AnonymBruker]

Vokste opp i Jehovas vitner. Dette har sine fine sider, men de driver høykontroll. Du får ikke tolke bibelen på egen hånd og stakkars deg om du er uenig med lederene som bestemmer alt.

En dag forstod jeg at dette er ikke det Jesus ville. Han hadde aldri ønsket en kopi av fariseerne på hans tid vokse til en organisasjon i moderne tid. Han hadde skjemmes over hva de gjør med andre mennesker.

 

Anonymkode: aa377...b84

[AnonymBruker]

Jeg har inntrykk av at det er ganske vanlig å vokse fra barnetroa, også gå andre veier i noen år, for så å finne tilbake til en mer moden og reflektert tro når man blir eldre. Det skjedde med meg og flere andre jeg kjenner til. Man må finne sin egen tro, man kan ikke bare støtte seg til sine foreldres tro hele livet. 

Anonymkode: efa4f...761

[Hannah80]

Jeg har vokst opp som pinsevenn. Som voksen har jeg avsmak av alt av kristendom og religion.

[AnonymBruker]

Det hadde forresten vært interessant å høre ha du legger i at «religion ikke er logisk i det hele tatt».

Anonymkode: efa4f...761

[AnonymBruker]

On 8/31/2023 at 7:52 PM, AnonymBruker said:

Ts her. Jeg har også et anstrengt forhold, men hele familien utenom meg er kristne, så jeg må forholde meg til det resten av livet. 
Frem til jeg var ca 35 år kan jeg si med hånden på hjertet at jeg aldri hadde tvilt. Jeg anså kristendommen som en vitenskap, noe min familie fortsatt gjør. For ca ti år siden begynte det bare plutselig å demre for meg at religion ikke er logisk i det hele tatt.. Jeg gikk først gjennom en sorgprosess der jeg kjente på sorg over at jeg ikke skulle til himmelen og møte igjen familie som har dødd. Deretter lettelse over at helvete, som jeg alltid har fryktet, heldigvis ikke finnes. Det er ganske ekstremt når man tenker på det, hvilken makt religion har over mennesker.. 

Anonymkode: 1e051...6aa

Kjenner meg igjen i det meste her. Min bakgrunn er fra karismatiske sammenhenger som jeg i ettertid ser var veldig basert på følelser. Man måtte føle seg frelst, ellers var man kanskje ikke det og måtte komme fram på møtet for å få sin sak i orden med Gud osv. Bakteppet for alt var trusselen om helvete, som var 100% reell for meg. Det var, ironisk nok, tidvis et helvete å være kristen.

Det var en opprivende prosess, men nå har jeg slått meg til ro med å ikke tro lenger. Men jeg kan ikke fortelle det til hvem som helst, spesielt ikke de som da vil være hundre prosent sikker på at jeg kommer til å havne i helvete. Så jeg blir aldri helt fri fra det.

Anonymkode: a0212...8cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.8.2023 den 22.05):

Jeg har inntrykk av at det er ganske vanlig å vokse fra barnetroa, også gå andre veier i noen år, for så å finne tilbake til en mer moden og reflektert tro når man blir eldre. Det skjedde med meg og flere andre jeg kjenner til. Man må finne sin egen tro, man kan ikke bare støtte seg til sine foreldres tro hele livet. 

Anonymkode: efa4f...761

Det skjedde med meg også. Jeg vokste opp i et liberalt statskirkehjem, og nå etter noen år i voksenlivet er troen en viktig dimensjon for meg, den gir meg glede,  mening og trygghet.

Anonymkode: 9a7ba...5d4

[AnonymBruker]

On 8/31/2023 at 10:05 PM, AnonymBruker said:

Jeg har inntrykk av at det er ganske vanlig å vokse fra barnetroa, også gå andre veier i noen år, for så å finne tilbake til en mer moden og reflektert tro når man blir eldre. Det skjedde med meg og flere andre jeg kjenner til. Man må finne sin egen tro, man kan ikke bare støtte seg til sine foreldres tro hele livet. 

Anonymkode: efa4f...761

Ja, det skjer med ganske mange, og jeg har inntrykk av at de da som regel ender med en ganske romslig tro og er lite fordømmende og svart/hvitt. Kjenner også folk som har gått helt motsatt vei, fra å rølpe og feste i ungdommen til å bli helt fundamentalistiske. De har kanskje et behov for å "ta den helt ut."

Ser i alle fall mange som har kommet skadeskutt ut av tradisjonelle menigheter, som har opplevd at det ikke var rom for tvil eller spørsmål. Det finnes fellesskap for de fleste av oss:

Hjelpekilden har mye for folk som er traumatiserte.
Re:tro er av og med folk som har turt å stille spørsmål ved etablerte kristne sannheter og har funnet, eller er på vei til å finne, en annerledes kristen tro.

Anonymkode: a0212...8cc

[Kvinne87Rogaland]

Tror det er ganske vanlig. Jeg kjenner mange (meg selv inkludert) som har kristne foreldre men ikke er et snev av religiøse selv.

Det er vel ganske naturlig, da vi blir mer intelligente og høyere utdannet for hver generasjon.

Religion er jo egentlig helt absurd og ulogisk. I tillegg er det roten til mye krig og elendighet i verden. La oss drepe hverandre fordi vi tror på hver vår fantasi, liksom 🤷‍♀️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Det skjedde med meg også. Jeg vokste opp i et liberalt statskirkehjem, og nå etter noen år i voksenlivet er troen en viktig dimensjon for meg, den gir meg glede,  mening og trygghet.

Anonymkode: 9a7ba...5d4

Jeg henger meg også på denne, vokste opp som liberal kristen. Har fremdeles troen som en trygg «grunnmur» i livet, og finner trøst og glede i den. Har forøvrig ingen motforestillinger mot vitenskap / medisin / forskning etc.  Det slår meg litt i tråden at det kanskje stiller seg anderledes for de som kommer fra «strenge» / konservative miljøer? Bare en tanke, skal ikke generalisere ang det. 

Anonymkode: cb2d3...7f9

[Gamerface]

Ja. Var vel egentlig kristen fordi man tror på det foreldrene sier som barn.

[AnonymBruker]

Vokste opp i et kristent hjem, men var veldig ung da jeg forsto at dette bare var tullball.

Anonymkode: fdddf...d1f

[AnonymBruker]

On 8/31/2023 at 7:34 PM, AnonymBruker said:

Hvilket forhold har dere til religionen i dag og hva bidro til at du mistet troen?

Anonymkode: 1e051...6aa

Jeg har ingen lyst til å involvere meg med religion, og meldte meg ut av statskirken for noen år tilbake. Jeg mistet troen som barn, da jeg oppfattet det som at vitenskap og religion ikke gikk hånd i hånd. Ble likevel konfirmert pga pengene og samholdet. Jeg tror på naturen og vitenskapen, og er av oppfatningen at religion er noe man fant på for å forklare fenomen man ikke hadde teknologien til å finne ut av før i tiden. 

Anonymkode: e1e1f...fb5

[AnonymBruker]

Kan ikke si jeg hadde troen noen gang, blir litt feil å si når man er så ung at man ikke forstår hva det innebærer. Men heldigvis presset de ikke religion på meg, ble oppdratt til å ha selvstendige tanker 

Anonymkode: 05a45...e9d

[AnonymBruker]

Jeg har gått fra en streng kristen tro, til å være en "hverdagskristen med tvil". Der vil jeg være til jeg dør.

Anonymkode: 540ab...4d2

[AnonymBruker]

Jeg har selv vokst opp i kristne familie, har ingen vonde minner fra det. Følte det trygt og godt. Aldri følt noe press, dem har jo selv sagt jeg må velge når jeg blir eldre/voksen hva som er riktig for meg. Jeg tror på gud, jeg tenker det er litt for mye som stemmer med alt jeg har lest og hvordan ting vil bli, og selv jeg trodde vel den gang sånn blir det ikke, men så har det jo vist seg og bli verre. Går jeg i menigheten og tenker jeg lever ut som en troende, nei det kan jeg vel heller ikke si jeg gjør. Man må jo selv velge tro eller ikke, ingen kan so med sikkerthet den ene eller andre veien. Tenker dem som ler så veldig og kaller alt humbug. 

Anonymkode: 53f02...186

[c_buk]

Vokst opp i et kristent hjem. Jeg stilte for mange spørsmål fra tidlig alfer, så ble åpenbart hvor tynt grunnlaget for religion egentlig var. 

Til min families store fortvilelse var jeg vel aldri religiøs selv. 

Mitt forhold til religion er vel at jeg raskt mister respekten til dømmekraften til et menneske som selv tror på en religion. Jeg synes det viser liten evne til kritisk tenkning og det gjør at jeg stiller meg kritisk til vedkommendes tanker om alt annet. Det går gjennom en ekstra sjekk når de sier noe.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Kjenner meg igjen i det meste her. Min bakgrunn er fra karismatiske sammenhenger som jeg i ettertid ser var veldig basert på følelser. Man måtte føle seg frelst, ellers var man kanskje ikke det og måtte komme fram på møtet for å få sin sak i orden med Gud osv. Bakteppet for alt var trusselen om helvete, som var 100% reell for meg. Det var, ironisk nok, tidvis et helvete å være kristen.

Det var en opprivende prosess, men nå har jeg slått meg til ro med å ikke tro lenger. Men jeg kan ikke fortelle det til hvem som helst, spesielt ikke de som da vil være hundre prosent sikker på at jeg kommer til å havne i helvete. Så jeg blir aldri helt fri fra det.

Anonymkode: a0212...8cc

Ts her. Jeg vokste opp i en frikirkemenighet som også var sterkt preget av følelser.

Enig i at erkjennelsen av tapet av troen var opprivende, jeg synes det tidvis var en tung prosess. Trusselen om helvete var 100% reell for meg også. Det er så grusomt når man tenker på det. Helt fra man er små blir barn fortalt om djevelen og evige flammer dersom man ikke adlyder. Genialt som skremselspropaganda, men fra de fleste andre ståsted ganske grusomt.

Anonymkode: 1e051...6aa