Hvordan er livet etter at din partner er død?

[AnonymBruker]

Min mann er dødssyk og jeg lurer på hvordan livet for meg og ungene blir etter begravelsen.

Selv om han er veldig syk nå så er han hjemme fremdeles, og vi både ser og hører han hver dag, men lurer på hvordan fylle tomrommet etter han?

Jeg lurer på hvordan det blir å legge meg i sengen vår på soverommet, og hvordan det blir når vi skal gi bort eller kaste de klærne og tingene som vi ikke ønsker å beholde?

Blir sorgen svakere over tid eller går det i bølger?

Anonymkode: 843a1...f9f

[AnonymBruker]

Håper noen vil dele sine tanker med deg. Sterkt.

❤️

Anonymkode: 54d25...ed3

[AnonymBruker]

Her kom dødsfallet av min store kjærlighet brått og uventet. De første dagene var jeg i sjokk, og gikk inn i robotmodus der jeg utførte praktiske gjøremål og tok vare på barnet vårt. Så kom sorgen veltende, og jeg gråt og gråt i flere uker. Jeg hadde ingen kontroll på det, og gråt nesten hele tiden. Etter hvert klarte jeg å kontrollere det. Jeg vet at han er død, men gjør alt jeg kan for å ikke føle på det for da kommer sorgen til å sluke meg. Noen dager klarer jeg ikke å stoppe det. Da er det som å være tilbake på dag tre. 

Anonymkode: feeed...cd4

[ThereGoesBob]

Tror underbevisstheten vår fikser brorparten slik at vi skal klare å fungere noenlunde normalt. Ellers så er det vel hva man gjør ut av den nye tilværelsen og det er jo individuelt. Du må være takknemlig for den tiden dere har fått i lag og forsone deg med at livet er kort.

[AnonymBruker]

Så trist å høre om mannen din. Masse klemmer!!!

 

Min mann døde brått for litt over et år siden. I starten prøvde jeg bare å få sydd sammen det praktiske i livet, få avsluttet abonnementer i hans navn, få overført bilen til meg, få overført strømmen, ordnet skiftepapirer osv.

Så hvis han er i stand til det så hjelper det masse om du har tilgang til telefonen hans nå sånn at du får tak i bilder han har lagret hos seg f.eks.

Ellers så har jeg ryddet bort ting litt etter litt. Vi har ganske god plass, så i starten ryddet jeg bare bort det som sto i veien for oss, skoene fra yttergangen, vinterjakka osv. Så kjente jeg etter noen måneder at det føltes ok å sette klærne hans på loftet. Og sånn har det gått gradvis. Når jeg føler for det så rydder jeg litt vekk, men veldig mye står bare framme fortsatt.

Sengen føles veldig tom. Jeg ligger bare på min side selvom jeg har en bred dobbeltseng.

Sorg kommer og går. Det som er sagt om ulike sorgfaser er bare utdatert kunnskap. Alle sørger ulikt og til ulike tider. Det som er viktig er å ha respekt for at alle sørger på ulik måte. Det kan være at du kjenner du har en skikkelig tung dag mens ungene er høyt oppe. Eller svigermor er kjempedeppa og du kjenner at du føler litt kontroll. Da er det viktig å tåle at alle er i ulik fase og bare være litt raus med både seg selv og andre.

Og selvom sorgen ikke er like altoppslukende et år etter så er f.eks merkedager som barnas bursdag, konfirmasjon osv en påkjenning. Det blir så tydelig at det er en som skulle ha vært der som ikke er tilstede. Og sorgen kan også plutselig trigges av en sang på radio, en lukt, et minne. Og så blir man slengt rett i kjelleren igjen. Det jeg føler er at sorgen gjør like vondt nå, men det er litt lettere å komme seg opp igjen nå enn da sorgen var fersk.

Et tips -  si ja til alt som folk tilbyr seg å hjelpe deg med. Hvis noen kan kjøre ungene, lage mat, handle for deg, vaske gulvet, hva som helst så si ja. Man blir så sliten av å sørge at bare vanlige gjøremål føles som å klatre i et fjell.

Anonymkode: 45927...c44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Så trist å høre om mannen din. Masse klemmer!!!

 

Min mann døde brått for litt over et år siden. I starten prøvde jeg bare å få sydd sammen det praktiske i livet, få avsluttet abonnementer i hans navn, få overført bilen til meg, få overført strømmen, ordnet skiftepapirer osv.

Så hvis han er i stand til det så hjelper det masse om du har tilgang til telefonen hans nå sånn at du får tak i bilder han har lagret hos seg f.eks.

Ellers så har jeg ryddet bort ting litt etter litt. Vi har ganske god plass, så i starten ryddet jeg bare bort det som sto i veien for oss, skoene fra yttergangen, vinterjakka osv. Så kjente jeg etter noen måneder at det føltes ok å sette klærne hans på loftet. Og sånn har det gått gradvis. Når jeg føler for det så rydder jeg litt vekk, men veldig mye står bare framme fortsatt.

Sengen føles veldig tom. Jeg ligger bare på min side selvom jeg har en bred dobbeltseng.

Sorg kommer og går. Det som er sagt om ulike sorgfaser er bare utdatert kunnskap. Alle sørger ulikt og til ulike tider. Det som er viktig er å ha respekt for at alle sørger på ulik måte. Det kan være at du kjenner du har en skikkelig tung dag mens ungene er høyt oppe. Eller svigermor er kjempedeppa og du kjenner at du føler litt kontroll. Da er det viktig å tåle at alle er i ulik fase og bare være litt raus med både seg selv og andre.

Og selvom sorgen ikke er like altoppslukende et år etter så er f.eks merkedager som barnas bursdag, konfirmasjon osv en påkjenning. Det blir så tydelig at det er en som skulle ha vært der som ikke er tilstede. Og sorgen kan også plutselig trigges av en sang på radio, en lukt, et minne. Og så blir man slengt rett i kjelleren igjen. Det jeg føler er at sorgen gjør like vondt nå, men det er litt lettere å komme seg opp igjen nå enn da sorgen var fersk.

Et tips -  si ja til alt som folk tilbyr seg å hjelpe deg med. Hvis noen kan kjøre ungene, lage mat, handle for deg, vaske gulvet, hva som helst så si ja. Man blir så sliten av å sørge at bare vanlige gjøremål føles som å klatre i et fjell.

Anonymkode: 45927...c44

Kondolerer ❤️

Takk for gode råd.

Ts

Anonymkode: 843a1...f9f

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker said:

Kondolerer ❤️

Takk for gode råd.

Ts

Anonymkode: 843a1...f9f

Det er beintøft det du skal gjennom. Men man må bare prøve å puste og overleve for barnas del. 

Et tips til - det burde finnes en barnekoordinator på den avdelingen av sykehuset som følger opp din partner, hvis han får noen oppfølging? De er gull verdt med tanke på hva slags støtte og hjelp ungene kan få etter begravelsen. Mine barn har fått være med i en sorggruppe med barn på sin egen alder som også har mistet en forelder. Det er til stor hjelp for dem, å ha noen andre enn meg å snakke om sorgen med.

Og jeg har fått timer hos psykolog i kommunen. Det var veldig nyttig for meg. Ikke fordi psykologen sa så mye lurt til meg, men fordi jeg kunne sitte på kontoret hennes en time og bare grine og snakke om mannen og sorgen og ikke trenge å ta hensyn til noen andres følelser og andres savn. Der inne var det bare meg og sorgen og det var godt for meg.

Anonymkode: 45927...c44

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.9.2023 den 22.01):

Det er beintøft det du skal gjennom. Men man må bare prøve å puste og overleve for barnas del. 

Et tips til - det burde finnes en barnekoordinator på den avdelingen av sykehuset som følger opp din partner, hvis han får noen oppfølging? De er gull verdt med tanke på hva slags støtte og hjelp ungene kan få etter begravelsen. Mine barn har fått være med i en sorggruppe med barn på sin egen alder som også har mistet en forelder. Det er til stor hjelp for dem, å ha noen andre enn meg å snakke om sorgen med.

Og jeg har fått timer hos psykolog i kommunen. Det var veldig nyttig for meg. Ikke fordi psykologen sa så mye lurt til meg, men fordi jeg kunne sitte på kontoret hennes en time og bare grine og snakke om mannen og sorgen og ikke trenge å ta hensyn til noen andres følelser og andres savn. Der inne var det bare meg og sorgen og det var godt for meg.

Anonymkode: 45927...c44

Det er det som er så vanskelig med sorg. Man verner hverandre i familien, og vil ikke gråte og belaste andre som også har sorg. 
For meg handlet om å puste, spise og sove. Altså de grunnleggende behovene den første tiden. I starten ville jeg ha folk rundt meg hele tiden, etter hvert orket jeg ikke folk. 
Jeg har ikke mistet mannen min, men et annet nært familiemedlem som døde brått og var tenåring. 
sjokket er jo så sterkt og lammende at man ikke klarer å stå i det. 
Når man er forberedet og vedkommende er syk har man ofte en slags ventesorg. Da har man vært gjennom ulike faser allerede og sjokket blir ikke like voldsomt. 
Men ventesorg er slitsomt og tar mye krefter, og mange kan klappe sammen etterpå. 

Anonymkode: e7bdd...3ab

[AnonymBruker]

Jeg mistet ektemannen min for 2 mnd siden.

Vært 1492 timer uten han. Det er grusomt. Og klarer ikke å forstå det.

Han bare må komme hjem snart for jeg klarer meg ikke alene mer.

Vi er i midt 30 årene og har vært gift i over 10 år. Han var alt for meg. Han ga livet mitt mening, han var ankeret mitt.

Jeg sitter igjen med barn og gjeld og han hadde ikke forsikring. Det er ett fullstendig kaos 😭

Han døde brått og uventet. Ingen hadde forventet det. Var jeg som fant han. Jeg var bort fra han i 30 min og når jeg kom tilbake  lå han på gulvet død. I følge obduksjon så kunne de bare skrive: plutselig hjertedød som årsak.😔 Hjertet hans bare stoppet og puff så var han aldri med oss mer. Er så uvirkelig, jeg forstår det ikke ennå heller. Jeg forstår ikke at jeg aldri mer vil kunne se han igjen, snakke med han, være med han, ha tryggheten og kjærligheten hans mer. Jeg er i bunnløs sorg.  

Jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Jeg føler jeg aldri kommer til å overleve tapet av han.

 

Anonymkode: f5a6d...9ef

[AnonymBruker]

Det som de andre beskriver her helt ufattelig vondt. det er som det grusomste mareritt, bare at det er virkelig. Man får en enorm fysisk smerte i brystet og det føles som om hele verden går under. Og det gjør den jo på en måte også, for livet slik du kjenner det, er over.

Jeg ble alene med tre barn da min elskede, min klippe, min morsomme, kjekke, snille, kule kjæreste og ektemann gjennom 19 år ble kreftsyk og døde raskt. Det er en ekstra smerte at man ikke kan beskytte barna mot barns verste skrekk, å miste foreldre.
Men nå er det ti år siden. Jeg tenker på ham hver eneste dag fremdeles, men den vonde smerten og intense sorgen er der ikek lenger. Jeg har et fint liv, barna har det bra, og vi har gode minner.
Jeg har blitt glad i en ny mann også.

Det blir en tøff storm for deg dette, men du klarer det og du blir faktisk glad igjen, tro det eller ei.

❤️

Anonymkode: 7de13...28c