Mormor

[Eponine]

I mangel av tilstedeværende foreldre tok hun meg inn, bare tre år gammel. Og der ble jeg, frem til jeg ble voksen nok til å få mitt eget. Men selv det sørget hun for, hus og bil skulle jeg ha Skjønner ikke hvordan hun kunne være så snill, men som hun sa, jeg var liksom den eneste hun hadde. Og da ville hun bruke pengene på meg.

Vi snakket sammen i dag, en av de samtalene som er vonde, uendelig vonde. Hun er syk, og skal dø. Og jeg sa det eneste jeg følte var riktig , "det er i orden mormor, jeg vil ikke at du skal lide, jeg vil at du skal ha det godt. Gå når du føler for det.". Men du så hardt det var å si de ordene! Det gjør fortsatt vondt, men det er vondere at hun lider.

Jeg orket ikke å høre diagnosen, alt jeg vet er at det er dødelig, og at hun ikke blir bedre. Hun fortalte at det kommer til å bli en tid fremover som blir preget av mye smerter for hennes del. Jeg forventer at det er snakk om bukspyttkjertelkreft med spredning. Tarmene har grodd sammen med svultser, og svultser blokkerer for spiserør, samtidig som at bukspyttkjertelen har skrumet inn.

Det som er vondt, er at mange rundt meg muligens ikke forstår så godt hvor vondt det gjør. For jeg har ikke så mange igjen , av nær familie. Det er liksom bare hun som er foreldreren min, og det føles så rart å liksom skulle konfronteres med dette..

Samtidig så er det det eneste jeg ønsker at hun skal få slippe..jeg hater at hun lider, det er det aller verste med det hele. For andre så er det en gammel dame som bare skal dø uansett, for meg er det den eneste mammaen jeg har hatt som lider umenneskelig mye.

Det verste er behandlingen fra sykehuset..hun ble lovet at de skulle ta seg av littegrann av komplikasjonene hun hadde, men ble likevel sendt hjem i store smerter før de tok seg av det Så nå ligger hun i egen seng og lider uten å klare å snakke i tlf engang

Jeg var der i dag, til å begynne med så bare lå hun der.. og det var da vi hadde "øyeblikket". Hun så på meg, og sa at hun ikke hadde lenge igjen, og at hun ikke kom til å bli bedre. Jeg sa at jeg ikke ønsket at hun skulle lide. Og hun sa Takk.. det at hun takket meg, det satte seg i hodet mitt egentlig.

Det teiteste er jo at jeg har sittet og foreberedt meg på 2 års dagen for sambos dødsfall, og tenkt hvor tungt det skulle bli. Nå kommer det litt sånn på siden igjen, og jeg får jo helt flashback, for det var jo akkurat i denne perioden, for 2 år siden at jeg gikk igjennom akkurat det samme med han, men med blodkreft istedet. Hvorfor må alltid januar og februar månedene være så urkete

Jeg hadde tenkt å skrive en hel del om dette med å kjempe seg opp fra sorgen etter samboer, og hva jeg hadde lært. Alt fra sykehusfeilene, til oppslagene i VG 1 1/2 år senere da det ble kjent hva sykehusene hadde gjort, til hvordan finne tilbake til livet og optimismen. Men optimismen er jo der fortsatt..jeg har jo ikke mistet det jeg har bygd opp..men det skal likevel bli tøft og se en av mine aller nærmeste gå igjennom de samme lidelsene som samboer.. det skal det

Takk for at jeg fikk lufte tankene litt..

[Gjest Bellatrix]

[Gjest Gjest]

Henger meg på den

Vanskelig å finne de rette ordene...

[Gjest Hel]

[Gjest Lille Du]

Kjære Eponine;

Har selv hatt en mormor som har fungert som en mor for meg store deler av mitt liv...av ulike grunner...

Trodde at hun skulle få leve evig! At hun alltid skulle få være her. Hvem skulle jeg ringe hver dag om hun ble borte? Hvem skulle eg fortelle nyheter til først om ikke til henne?

Eg føler at den kontakten man har med sin mormor når forholdene er slik som med oss er til tider bedre enn man kan ha med sin egen mor.

Uansett; Nå er ho borte for godt. Hennes gode sjel vandret en natt i høst...

Holdt ut Eponine! Du er ikke alene....

Lille Du

[Amanlis]

Vil bare gi deg en stor

[Gjest Gjest]

Skjønner det er ufattelig tungt..

har også hatt et par slike, hva skal man kalle det, 'nære spesielle' samtaler/opplevelser med mine besteforeldre..

Det var så utrolig tungt der og da, men jeg er veldig glad i ettertid jeg var der akkurat da..

Livet er tungt...ikke til å komme fra det..og for noen er det ekstra tungt..

Føler virkelig med deg..

en stor til deg...

[Eponine]

Tusen takk alle! For støtten og klemmene! Det betyr så mye.

Det har skjedd MYE på den tiden fra jeg skrev dette, som var en god stund siden.

Akkurat rundt denne tiden, så så det ut til at vi ikke skulle få hjelp. Hun har nemlig desverre bukspyttkjertel kreft, en veldig smertefull sykdom som er helt uutholdelig om man ikke får smertestillende. Det fikk ikke hun. Så i en periode på 1 og en halv måned, så slet vi noe veldig , jeg stellte henne alene, samtidig som jeg kjempet med sykehusene og leger om å få smertestillende. Mens hun var helt utkjørt og bare lå i sengen med sterke sterke smerter.

Men mirakler kan skje.. og til tross for kaoset, smertene, lidelsene, og hvor fantastisk galt det hele så ut til å gå- fikk hun til slutt smertelindringen. Selv om den kom sent, så er jo det bedre enn aldri.

Hun fikk en nydelig tid uten smerter og i virkelig god form! Desverre ser det ut til nå at hun er på slutten igjen, da kreften har spredt seg betraktlig mye.Men likevel, så vil jeg aldri glemme dette vannhullet mellom sykdommen som gjorde så godt for oss.

Hver gang jeg snakker med henne, og skal gå, så sier vi farvel for siste gang. For vi vet ikke når det blir den siste. Er så fryktelig glad i henne, så det gjør vondt. Selv om jeg skal være glad på hennes vegne når hun slipper å lide mer.

Kjære Eponine;

Har selv hatt en mormor som har fungert som en mor for meg store deler av mitt liv...av ulike grunner...

Trodde at hun skulle få leve evig! At hun alltid skulle få være her. Hvem skulle jeg ringe hver dag om hun ble borte? Hvem skulle eg fortelle nyheter til først om ikke til henne?

Eg føler at den kontakten man har med sin mormor når forholdene er slik som med oss er til tider bedre enn man kan ha med sin egen mor.

Uansett; Nå er ho borte for godt. Hennes gode sjel vandret en natt i høst...

Holdt ut Eponine! Du er ikke alene....

Lille Du

←

Kjære Lille du!

Takk for svaret! Har faktisk lurt på om det var flere som meg, som hadde mormor som mamma.

Vet akkurat hvordan du føler det, jeg trodde også at hun skulle leve evig. Selv om jeg jo forsto at hun bare ble eldre og eldre.

Kontakten mellom mormor og meg er også helt spesiell ja, vi er så veldig nære, og vi har et så fint forhold.

Er også fryktelig lei meg over å høre at hun døde i høst!

Det var veldig trist å høre! Det må være fryktelig vondt for deg..

Skulle ønske jeg kunne gi deg en skikkelig klem! Tusen takk igjen for at du svarte.

[Gjest Bellatrix]

[Gjest Gjesta]

Har ikke så mye å si, annet enn at det gjør inntrykk på meg, det du skriver. Ønsker deg en god framtid.

[Gjest Malina]

Uff, nå fikk jeg helt klump i halsen! Jeg kan ikke sette meg inn i din situasjon,men du skal vite at jeg føler med deg!

Klem fra Line!

[Eponine]

Takk alle!

Nå er hun død, hun døde i dag.

Jeg holdt rundt henne og fortalte hvor glad jeg var i henne når hun døde..

og hun bare sovnet stille inn.. det er godt at hun sovnet stille og ikke hadde det vondt i øyeblikket, selv om jeg vet at de siste dagene var veldig tunge for henne.

Men som hun holdt ut! Hun var sterk. Veldig sterk.

Takk igjen alle!

Må hun hvile i fred

[Usikker]

[Missbumblebee]

Så godt at du fikk være med når hun sovnet inn. Da min momo døde for noen år siden holdt jeg henne i hånden. Det er forferdelig vondt når man mister en som er en så nær, men samtidig er det godt å vite at men fikk fulgt med til reisens slutt.

[Fjellrypa]

Gråter litt her jeg sitter, jeg. Du skriver utrolig godt om dine erfaringer, og jeg føler med deg. Kondolerer!

[Gjest Gjest]

Hei, du... Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, men jeg følte jeg måtte skrive noe. Det opplevdes helt surrealistisk å lese innlegget ditt, jeg har aldri lest i dette forumet før og så kommer jeg altså over dette...

Jeg mistet mormoren min for ca 3 uker siden, hun hadde også kreft i bukspyttkjertelen med spredning og problemer med tarmene, hun slapp imidlertid smerter for hundøde bare en og en halv uke etter at hun kom på sykehuet pga avføringsproblemer, og vi visste ikke at hun hadde kreft før to dager før. Hun var kanskje på mange måter heldig for hun døde av hjertesvikt som følge av næringstilførselen hun hadde fått tidligere i uken.

Men, det er ikke dette som er rart - at de hadde liknende sykdomsbilde - jeg flyttet også til mormor når jeg var liten pga vanskelige familieforhold, jeg var 4år. Nå fikk jeg beholde moren min til jeg var 18, men omstendighetene gjorde at hun ikke var i stand til å ta seg av meg, så mormor var på en måte begge foreldrene mine. Jeg også som du at andre tenker at - pytt sann - det var jo bare en besteforelder, og det er litt sårt. Jeg må innrømme at jeg foreløpig takler dette mye bedre enn jeg noensinne hadde trodd (har vært mye redd for den dagen hun skulle bli borte), men det oppleves litt tungt når felles venner av meg og samboeren min, som jeg ikke har kjent så lenge og som ikke kjenner til detaljene i bakgrunnen min, hopper rundt og nyter våren, og synes det er rart at jeg har trukket meg litt tilbake.

Det føles på en måte tyngre når man må gå rundt å late som man er glad? Jeg har ikke behov for å snakke om det i tide og utide, men jeg føler det vanskelig å være like aktiv og deltakende som jeg pleier. Jeg kunne på en måte godt å blitt med på ting hvis andre forstå at jeg bare hadde lyst til å være med og ikke si så mye...

Hm.. nå skrev jeg meg visst litt bort, jeg ville egentlig bare fortelle at jeg har opplevd omtrent det samme som deg! Jeg hadde en lærer på bareneskolen som var oppvokst hos bestemoren sin, men utover det har jeg aldri møtt noen. Man føler seg fort litt alene i en sånn situasjon!

Klem fra meg

[Gjest Gjest]

Dette var leit å lese. Jeg har selv en mor som fikk diagnosen bukspyttkjertelkreft i mai. Hvor lenge hun har gått med dette er ikke godt å si, men hun klaget lenge på mageproblemer, og var igjennom mange prøver. Den aller siste viste da svulsten, og man sitter her og irriterer seg over at de ikke kunne tatt den prøven først. Jeg vet at det er en dyster prognose, men hun har vært i relativ fin form ganske lenge og har vært heldig og fått smertebehandling. Den siste tiden nå har hun blitt dårligere, og jeg vet ikke om det er sykdommen, varmen eller en kombinasjon. Hun skulle iallefall få cellebehandling, men siden hun nå er i såpass dårlig form ville de ikke sette dette igang. Da må man si at man blir temmelig frustrert, når det nettopp er dette at hun har ventet så lenge som har gjort allmenntilstanden verre. Dersom de hadde satt igang behandling, kunne det kanskje ha hindret at svulsten vokste og at det ble spredning - noe som nå har skjedd. Jeg håper hun blir noe bedre iallefall, men innser at det ikke er mye å gjøre med denne kreftdiagnosen. Jeg må fordet si at jeg er litt skuffet over helse Norge og behandlingen av pasienter med alvorlige kreftsykdommer. Det er akkurat som de tenker at her er det ikke noe håp allikevel, så da prioriterer man ikke henne. Det er ille at man skal vente i over 1 måned til diagnosen blir stilt før man kommer inn til samtale for behandling, og enda mer skremmende er at det stort sett bare går en vei med denne kreftdiagnosen.

Jeg føler med deg over tapet av din mormor, og vet akkurat hvordan du har det. Jeg har et slikt forhold til min mor, og jeg orker ikke å tenke meg livet uten henne.