Hva er din største sorg i livet?

[Nowayback]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

At jeg ikke skjønte hvordan og hvor mye oppvekst påvirker voksenlivet. Hadde jeg visst så kanskje mye kunne vært unngått.

Anonymkode: 2022e...b7c

Det er latterlig hvor mye den betyr.

Og lite visste jeg den gangen at man arver gjerne foreldrenes klassenivå, og at jeg absolutt ikke hadde like muligheter som mange av mine klassekamerater. Jeg har et søsken som likevel har gjort det svært godt, tross foreldre uten særlig utdannelse. Men vedkommende har pådratt seg mye gjeld og er likevel nede i gjørma, selv med over 1 mill i inntekt. Meant to be.

Jeg er økonomisk ordnet, men er lavt utdannet så jeg kommer meg heller ingen vei.

[Thjelp]

At jeg mistet faren min når jeg var 15, som førte til en lang identitets krise. Endte med å ta fagbrev i noe jeg egentlig ikke liker å gjøre, og lurer ofte på om jeg hadde vært bedre stelt om jeg gikk høyere utdanning når jeg var yngre. 

At 20 årene gikk bort til å prøve å prestere på jobb uten hell, sosial isolering og spiseforstyrrelse. Jeg føler jeg gjemte meg i hele 20 års alderen og angrer veldig på at jeg ikke levde livet til det fulle i denne perioden.

At jeg nå som 32 åring er foreldreløs etter moren min gikk bort i fjor. Jeg føler meg helt tom, og klippen jeg engang hadde er borte. En stor sorg har også over søstrene min som ikke fikk 30 år med foreldre. Både jeg og de er alt for unge til dette, og jeg forstår virkelig ikke at hun ikke lengre bare er en telefon unna. Du er aldri klar for å miste mamma💕 Uansett alder

 

Endret 30. august 2023 av Thjelp

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

At jeg ikke skjønte hvordan og hvor mye oppvekst påvirker voksenlivet. Hadde jeg visst så kanskje mye kunne vært unngått.

Anonymkode: 2022e...b7c

Enig. Jeg er mannen på nesten 40 som skrev i et tidligere innlegg at jeg har autisme. I tillegg til autisme-diagnosen så tok jeg med meg mange av problemene i barndommen inn i voksenlivet. Jeg var født før det var vanlig å få diagnsoen autisme, så jeg fikk ikke hjelpen jeg trengte. I tillegg hadde foreldrene mine også udiagnostisert autisme som gjorde ting vanskelig. 

Anonymkode: 56ba0...49c

[AnonymBruker]

En stor sorg for meg er at jeg var alt for ung og privilegert til å innse at faren til mine barn var et helt fantastisk godt valg. Jeg byttet han ut som man skifter et par sokker. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på han, selv om det er over tyve år siden. Selv om vi har voksne barn nå har vi fremdeles mye kontakt, jeg forsøker å være takknemlig for å ha han i livet mitt. 

Anonymkode: e89e9...57a

[AnonymBruker]

At barnet mitt er kroniskt sykt og plaget. 

Anonymkode: cec4c...37a

[AnonymBruker]

Topsi skrev (På 29.8.2023 den 19.10):

At jeg ikke fikk barn...

Hvorfor er det en sorg? 

Anonymkode: e0677...194