Hva er din største sorg i livet?

[AnonymBruker]

At jeg valgte og gjøre opprør og flytte fra fosterforeldrene mine ❤️ var ung og dum og trodde jeg hadde det så ille. 
Og at jeg ikke besøkte mine foreldre mere, nå er dem borte begge to og for seint. Men husker siste gang jeg så pappa han lyste opp når han så meg, så det er et veldig godt minne. Mamma var så syk på sisten, så aner ikke om hun husker jeg var der engang. Men jeg husker det, og fikk møte min yngste for første og siste gang. Har bilde av det

Anonymkode: 93d4a...827

[AnonymBruker]

Blir så lei av meg av å lese alt her. Min største sorg er å ha mistet faren og broren min til kreft, så alt for tidlig.

Anonymkode: bade5...eaf

[AnonymBruker]

Å ha vokst opp med to narsissistiske foreldre som ikke evnet å gi omsorg og trygghet i oppveksten til meg og mine søsken, og hvordan det preger oss den dag i dag. De har ikke endret seg eller beklaget for noe og avfeier det med at det var lenge siden. Faren min er i tillegg alkoholiker, og ikke av den trivelige sorten for å si det sånn. Min mor har nesten ikke noe pent å si om noen, og har i alle år baksnakket andre og oss søsken alt etter hvem hun har snakket med. Jeg lærte nokså tidlig at jeg ikke kunne betro meg til henne uten at hun sa det videre og gjerne latterliggjorde det. 

Igjen har det ført til at jeg har problemer med relasjoner og forhold. Som igjen fører til sorgen over at jeg ikke har fått etablert meg med min egen familie, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å klare det. Jeg prøver å ikke tenke på det med å holde meg opptatt med jobb, trening og diverse aktiviteter.

Anonymkode: e5395...ada

[Mellion]

Min største sorg er at jeg kunne ha avverget noen fra å ha død. Men jeg var et barn og skjønte ikke hva som skjedde.. 

[Nowayback]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Ikke barn og familieliv. 

Anonymkode: 9042b...9e8

Samme her, men det er ikke mitt valg.

Å kaste bort slutten av tenårene og store deler av 20-årene på arbeidsledighet var ikke noe sjakktrekk. Angst og nevrotisisme sørget for det.

Samtidig er det en stor sorg at jeg mistet pappa til kreft da jeg gikk på barneskolen. Og nå dør familien vår ut.

 

[AnonymBruker]

At jeg gikk glipp av 3 år av sønnen min sitt liv pga en falsk bekymringsmld til barnevernet ... 

Anonymkode: 1ef16...0b3

[AnonymBruker]

At broren min døde som 6-åring. Tenker mye på hvordan oppveksten min hadde vært hvis det ikke hadde skjedd, og tenker mye på om han hadde hatt familie og om jeg hadde vært tante. Og hvor bra det hadde vært for foreldrene mine å hatt flere barnebarn/større familie. 
 

ellers er det en sorg at det ene barne mitt er født med diagnose som kommer til å gjøre livet litt mer utfordrende. 

Anonymkode: cde97...2c6

[MariaIsabel]

At faren til sønnen min valgte alkohol foran ham ... 

... og at det ikke er lov å drepe.

Endret 29. august 2023 av MariaIsabel

[AnonymBruker]

Min store sorg er at jeg aldri klarer å fullføre noe som helst og føler meg som en taper. Jeg klarer å kamuflere det med at jeg har funnet meg en bra mann og har barn som klarer seg meget godt. Men jeg sliter veldig med konsentrasjonen og fått adhd diagnosen som voksen.
 

Holder fortsatt med å ta fag i håp om å klare en bachelor en dag. 
Jeg har en grei jobb, men det skinner igjennom at jeg henger etter på alt (føler alle andre tar alt så lett, mens jeg henger etter på absolutt alt). 
Har høy IQ da (tester flere tester ). 

Jeg skuffer ofte folk fordi de tror jeg er en person som tar alt på strak arm og er akademisk flink. Etter en stund i arbeidslivet, så blir jeg ofte hanket inn på kontoret og får høre at dem hadde så høye tanker om meg og trodde jeg skulle levere alt på høyt nivå og jeg skuffer dem fordi jeg ikke klarer å levere det dem forventet av meg (jeg har aldri løyet på intervju og sagt at jeg er bedre enn det jeg er). 

Anonymkode: 03c4e...954

[AnonymBruker]

At jeg ikke har kjerne familie som alle andre. Veldig sårt i høytider..

Min mor har jeg måtte kutte kontakt med da hun bryter meg ned psykisk. Min far døde av kreft for noen år tilbake. Har en lillesøster. Ellers meget lite kontakt.

Ønsker ikke egne barn. Og har ikke partner.

Anonymkode: 52da6...306

[AnonymBruker]

Jeg har sørget mye over de årene jeg kastet bort på en psykisk voldelig ekskjæreste. Var sammen med ham fra jeg var 17 til 24 år. Det som skulle vært en fin ungdomstid og studenttilværelse ble brukt på å overleve sammen med den drittsekken. Heldigvis har livet blitt godt etter at jeg kom meg bort fra ham. 

Anonymkode: 5c8a5...df8

[AnonymBruker]

Har vel levd et forskånet liv. Tenker endel på h*n jeg trodde var «den» men som ombestemte seg. Et par ti-år siden nå og ganske dumt egentlig. Usikker på om det egentlig er en sorg over den personen eller om det er en slags sorg over minnet (eller minne over sorgen?)

Anonymkode: 85664...f4c

[AnonymBruker]

Valgte feil partner og far til mine barn. Vi har det jo greit, men føler meg alene med ansvar for alt. Redd for pappapermen som starter snart, for å overlate det kjæreste jeg har hver dag til noen som ikke har tatt noe ansvar før.

Anonymkode: fadbc...eed

[AnonymBruker]

At jeg ikke fikk barn og heller ikke har hatt partner. Jeg mestrer ikke sosiale relasjoner og sørger litt over alt jeg har gått og går glipp av. 

Anonymkode: aacd0...cf7

[AnonymBruker]

At jeg ikke har barn

Anonymkode: 90724...422

[AnonymBruker]

At barnet mitt fikk aggressiv hjernesvulst og så vidt overlevde. Er så klart lettet over at det gikk bra, men bekymringen for tilbakefall er stor. Spesielt når jeg tenker på hvor forferdelig tøft det var å gjennomgå behandling og se barnet lide sånn. Det orker jeg ikke en gang til. Og hvis tilbakefallet kommer, er sjansene dårlige for overlevelse. Rundt oss er alle glade for at det så langt har gått bra, men inni meg er jeg redd for tilbakefall og jeg bekymrer meg veldig for framtiden selv om kreften holder seg borte. Barnet fikk en skade i hjernen og må antakelig lever resten av livet med funksjonsnedsettelser. Barnet ser nå ganske vanlig ut, så mange vet ikke hvordan det er fatt, men h*n må ha egen assistent på skolen og sliter sosialt osv. Jeg tenker ofte på hvordan barnets liv kunne ha vært, og det skjærer meg i hjertet.

Anonymkode: a0121...463

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (40 minutter siden):

At jeg har vært med menn som ikke har fortjent meg, fordi jeg ikke har skjønt min egen verdi før godt oppi 30-årene.

Anonymkode: 21717...1d6

Dette er dessverre ganske vanlig. Vi visste ikke bedre da. Jeg tror jeg fant meg i så mye dårlig behandling fordi jeg aldri hadde sett et godt eksempel, på hvordan et godt forhold skal være. Faren min drakk og mora horet rundt. 

Anonymkode: 15120...d7f

[AnonymBruker]

At jeg endte i et forhold med psykisk vold og manipulering. Det kostet meg 12 år av mitt liv og helsen min. Er mye ensom og ønsket meg mange barn.  Har vært alene med det ene barnet jeg fikk og brukt all min tid på å forhindre skade fra kokko far.

Anonymkode: 8e61c...11b

[AnonymBruker]

At jeg er skikkelig allergisk mot dyr.

 

Anonymkode: 91350...317

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Å ha vokst opp med to narsissistiske foreldre som ikke evnet å gi omsorg og trygghet i oppveksten til meg og mine søsken, og hvordan det preger oss den dag i dag. De har ikke endret seg eller beklaget for noe og avfeier det med at det var lenge siden. Faren min er i tillegg alkoholiker, og ikke av den trivelige sorten for å si det sånn. Min mor har nesten ikke noe pent å si om noen, og har i alle år baksnakket andre og oss søsken alt etter hvem hun har snakket med. Jeg lærte nokså tidlig at jeg ikke kunne betro meg til henne uten at hun sa det videre og gjerne latterliggjorde det. 

Igjen har det ført til at jeg har problemer med relasjoner og forhold. Som igjen fører til sorgen over at jeg ikke har fått etablert meg med min egen familie, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å klare det. Jeg prøver å ikke tenke på det med å holde meg opptatt med jobb, trening og diverse aktiviteter.

Anonymkode: e5395...ada

Har vi samme mor? 😆 beklager at jeg ler…Jeg har kuttet ut mora mi. NULL kontakt. Stort sett fordi «mora skal ikke si unnskyld», «jeg husker ikke», «det har gått så mange år, la det gå!». Nei, mamma, det at dine «kjærester» slo meg da jeg var barn og du trodde ikke på meg har jeg ingen planer om å glemme. 

Anonymkode: 15120...d7f