Frivillig omsorgsovertakelse

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Og hvis det ikke er omsorgssvikt i bildet hos dere så kan jeg tenke meg at barnet ditt hadde følt på et enormt svik, følt seg forlatt, følt at ingen kunne være glad i hen +++++. Det verste som skjer da og en reell konsekvens, er jo at barnet etterhvert utvikler en rusavhengighet eller blir kriminell. Fremtiden ser uansett ikke bra ut. 

Anonymkode: d43f3...7c1

Ja, dette var nok veldig hjelpsomt for en forelder som er kommet i en slik situasjon... 

TS, jeg har ingen erfaring direkte med det du spør om, men jeg jobber med barn med ulike spesielle behov og er også avlastningshjem gjennom barnevernet. Min erfaring er at foreldre som frivillig går til det steget at de ønsker hjelp i ulik grad av barnevernet er enormt glade i barna sine, ønsker det aller beste for dem, og er utrolig sterke som klarer å be om hjelp når de ikke lenger strekker til på egenhånd. Håper det ordner seg for dere ❤️

Anonymkode: 60a9a...8fd

[AnonymBruker]

Takk for alle svarene så langt 😊 Det er spesielle behov ja, flere diagnoser som gjør situasjonen svært utfordrende (genetisk tilstand som gir bl.a autisme, store atferdsvansker, mange kroppslige sykdommer, vansker med søvn og spiseproblemer). Det er ikke en enkel tanke, og smerter meg helt enormt i det hele tatt å tenke dette som et alternativ.. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal stå i dette mer, har også flere barn. Ønsker selvsagt det beste for barnet mitt, og vet det ikke er optimalt å bo helt/delvis i et annet hjem eller institusjon/bolig. Jeg har avlastning, en helg annenhver måned, men det hjelper virkelig ikke nok når hver eneste dag er ekstremt utfordrende. Fått avslag på BPA

Anonymkode: e4d2e...67f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hvor gammelt er barnet og hva er problemet? 

Det er nok svært, svært få foreldre som frivillig leverer ungen til barnevernet og snur ryggen til. Det mener jeg personlig er så drøyt at jeg ikke har ord. At en mor eller far derimot sier fra seg hovedomsorgen til den andre parten (eller til og med en steforelder)  er mye mer vanlig. 

Undersøkelser og forskning på dette feltet har påpekt hvor mye verre det ofte blir for barn, når de separeres fra foreldre. Og hvis det ikke er omsorgssvikt i bildet hos dere så kan jeg tenke meg at barnet ditt hadde følt på et enormt svik, følt seg forlatt, følt at ingen kunne være glad i hen +++++. Det verste som skjer da og en reell konsekvens, er jo at barnet etterhvert utvikler en rusavhengighet eller blir kriminell. Fremtiden ser uansett ikke bra ut. 

Anonymkode: d43f3...7c1

Det er jo helt feil. Det er svært vanlig at barnevernet overtar daglig omsorg med samtykke fra foresatte, særlig til ungdom med atferdsutfordringer. Å overlate daglig omsorg betyr selvfølgelig ikke at man "snur ryggen til." 

Dermed er det kanskje ikke så sannsynlig at du vet hva du snakker om når du hevder at forskning viser at situasjonen blir verre for disse barna heller. Men du har kanskje noen gode kilder å vise til? 

Anonymkode: 1602c...592

[AnonymBruker]

Ja. Eldste her bor på institusjon 50% pga. uheldige situasjoner mellom han og yngre søsken. 😥 Han har en mental alder som er mye lavere enn fysisk alder, også er han stor og sterk for alderen. 
 

Føles som en stor sorg da vi egentlig føler at vi har fått det til ganske bra her hjemme tidligere, men nå gikk det ikke lengre. 

Anonymkode: 63678...797

[AnonymBruker]

Har du tenåringer så prøv å unngå at de havner på barnevernets anstalter. Det flyter med narkotika og er et voldelig miljø der. Jentene blir voldtatte og misbrukte og ender opp som narkomane og prostituerte. Det er mange dødsfall for unge under barnevernet. 

Anonymkode: 78974...720

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Hvor mange av de ungdommene og barna startet med rusmidler og kriminalitet på instutisjon? Det er vel en relativ dyster statistikk. 

Anonymkode: d43f3...7c1

De fleste startet nok med rus før foreldrene tok det valget. Siste utvei. Nå har somregel disse barna søsken også. Har vokst opp med en søster med kjempeproblemer helt fra hun var liten. Skulle ønske foreldrene mine hadde funnet et avlastningshjem. De prøvde alt av tiltak, men ikke det.  Hadde vært fint å ha en helg i måneden som ikke var full av drapstrusler, skriking, sparke hull i vegger og dører, rus, et hav av voldelige eldre gutter (menn) som bare kom inn og tok seg til rette. Det var egentlig værst på skoledager da jeg måtte være alene med henne en time før foreldrene mine kom hjem fra jobb. 

Anonymkode: f2c7b...96e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Takk for alle svarene så langt 😊 Det er spesielle behov ja, flere diagnoser som gjør situasjonen svært utfordrende (genetisk tilstand som gir bl.a autisme, store atferdsvansker, mange kroppslige sykdommer, vansker med søvn og spiseproblemer). Det er ikke en enkel tanke, og smerter meg helt enormt i det hele tatt å tenke dette som et alternativ.. Jeg vet bare ikke hvordan jeg skal stå i dette mer, har også flere barn. Ønsker selvsagt det beste for barnet mitt, og vet det ikke er optimalt å bo helt/delvis i et annet hjem eller institusjon/bolig. Jeg har avlastning, en helg annenhver måned, men det hjelper virkelig ikke nok når hver eneste dag er ekstremt utfordrende. Fått avslag på BPA

Anonymkode: e4d2e...67f

Her høres det ikke ut som om barnevernet er riktig instans. Du dekkes nok bedre av andre lovverk, og må kreve mer avlastning/full avlastning etter helseloven/forvaltningsloven! Har du en koordinator i kommunen? Kanskje du kan få hjelp fra løvemamma-organisasjonen? 

Jeg har vært borti flere tilfeller faktisk, der foreldre ikke følte seg hørt eller fikk tilstrekkelig hjelp, og endte i desperasjon med å mer eller mindre sette barna sine på trappa til kommunen.

Anonymkode: f225d...fdf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Alle har hvert der 👋 gi det litt tid det blir bedre ❤️‍🩹❤ kontakt helsestasjon.

Anonymkode: 9ca2b...4cb

Alle kan ha tenkt det, men ikke alle har vært der at det faktisk er et seriøst alternativ. 
 

Ts: jeg har igjennom jobben min møtt flere foreldre som har plassert barna frivillig i fosterhjem. Jeg har også snakket med barna deres. Jeg har merket meg at det er to ulike situasjoner her; de som har gitt barna fra seg når de er så ekstremt utslitt, maktesløs og psykisk syk at de ikke orker å forholde seg til barna på en god nok måte etter barnet er flyttet. Og gjerne har flyttingen skjedd på den måten at foreldrene bare har dukket opp på døra til barneverntjenesten og krevd at barnet må flyttes samme dag (for de får uansett ikke bo hjemme et sekund lengre). Ofte kommer disse flyttingene som et sjokk, avvising, sorg og svik for barna og ungdommene det gjelder. 
 

Jeg har sett at det gjerne går dårlig med de barna som føler seg avvist og sviktet av foreldrene sine, der de er flyttet i all hast og foreldrene ikke har ønsket noe særlig med kontakt i etterkant. Da har det blitt noen år med forverret psykisk helse og gjerne flykt inn i rusen. 

Så har vi de som har gitt fra seg barna på et tidligere tidspunkt, og fortsatt ønsker å være involvert i barnets liv og er aktiv deltakende i hverdagen deres. Ikke slik at de må være sammen med barnet hver dag altså, men en melding eller telefonsamtale, der man viser at man bryr seg om og er glad i, er like viktig. Og at omsorgsovertakelsen har skjedd gradvis; barna har blitt godt informert om hva som skal skje, hvor de skal flytte og fått bli kjent med (og trygg på) familien de skal bo hos. 
 

Det går så klart best med sistnevnte barn og ungdom, der de fremdeles vet at foreldrene ønsker å være i deres liv og er fortsatt like glad i dem, men at de (foreldrene) bare trenger litt hjelp. Enten for en periode eller at det er en fast løsning. Barn og ungdom forstår og godtar mer enn vi tror, bare de får en god forklaring og tid til å bli kjent med den nye situasjonen.
 

 

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Det som er fint med frivillig plassering er at du får være så mye sammen med barnet som du og barnet selv ønsker, og st du fremdeles har foreldreansvaret. Det er ikke snakk om å gi fra seg et barn, men å la helsepersonell/ fagfolk ta hovedvekten av  omsorgsoppgavene. 

Anonymkode: 7f843...f57

De aller fleste foreldre har foreldreansvaret, selv om barnet ikke er frivillig plassert også. 

Anonymkode: a19db...7ad

[AnonymBruker]

Står litt i det samme nå. Har barn med diagnoser, og har kjempet mot kommunen i mange år for at barnet, og vi, skal få nok hjelp og avlastning. Selv strekker vi ikke til lenger, og er helt tom for energi, pga. alt for lite hjelp over all for lang tid, men barnet bare blir dårligere og dårligere i fungering.

Nå er barnevernet koblet på, pga manglende hjelp fra helse og omsorg. Og også statsforvalteren. Aner ikke hva som skjer...

Anonymkode: c0f42...3ac

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

De fleste startet nok med rus før foreldrene tok det valget. Siste utvei. Nå har somregel disse barna søsken også. Har vokst opp med en søster med kjempeproblemer helt fra hun var liten. Skulle ønske foreldrene mine hadde funnet et avlastningshjem. De prøvde alt av tiltak, men ikke det.  Hadde vært fint å ha en helg i måneden som ikke var full av drapstrusler, skriking, sparke hull i vegger og dører, rus, et hav av voldelige eldre gutter (menn) som bare kom inn og tok seg til rette. Det var egentlig værst på skoledager da jeg måtte være alene med henne en time før foreldrene mine kom hjem fra jobb. 

Anonymkode: f2c7b...96e

Oi, det hørtes ikke bra ut. Hadde din søster noen diagnoser?

Anonymkode: d735b...12d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Oi, det hørtes ikke bra ut. Hadde din søster noen diagnoser?

Anonymkode: d735b...12d

Hun fikk ingen diagnoser som barn eller ungdom. Foreldrene mine tok henne med på masse forskjellig utredning. I voksen alder har hun blitt diagnosert med litt forskjellige personlighetsforstyrrelser, alt etter hvilken behandler hun har vært hos. Schizoid personlighetsforstyrrelse, borderline personlighetsforstyrrelse og narsissistisk personlighetsforstyrrelse. Om dette stemmer vet jeg ikke. Jeg mener hun er en sosiopat. 

Hun er ikke noe bedre som voksen selv om hun har bodd hjemme hos foreldrene til hun var 20 år. Tror ikke det hadde spillt noen rolle om hun hadde bodd på et ungdomshjem. Hun hadde vært den samme. Hun hadde nok ødelagt noen av de andre ungdomene på hjemmet (og de ansatte), så sånn sett var det jo bra at hun var hjemme. 

Anonymkode: f2c7b...96e

[AnonymBruker]

Tenk på barnet ditt og hvor uønsket det må føle seg.

Anonymkode: 1e1b7...a20