Deprimert 12-åring

[AnonymBruker]

Lacy skrev (1 time siden):

Jeg tenker at det er en ærlig sak at denne flyttingen burde vært droppet, men når det først er et faktum, har du en del innspill her. Dette kan arbeide ut i fra når det kommer til å styrke barnet psykisk og validere henne. Jeg tenker og at det er viktig å ha lav terskel for å være en ansvarlig voksen og evt legge til rette for at barnet kan være mer hos deg, dialog med skole etc. ved behov. Det ligger til sakens natur at de andre foreldrene ikke nødvendigvis er like opptatte av hva barna mener om å flytte sammen på denne måten.

Denne endringen griper inn på alle barnets arenaer og hun har ingen måte å skjerme seg selv på. Det er avgjørende for henne at du er en god og ansvarlig voksne i denne situasjonen.

Flytting burde vært droppet. inkludert søsken blir de ganske mange barn i liten bolig. Jeg kan, og bør, kreve økt samvær, men litt bekymret for datter da hun føler seg ekstremt nedprioritert av den andre foreldre og sørger over dette. Litt av denne sorgen er med på å gjøre hennes nedfor tror jeg. Hun er også sjalu når stesøsken er med hennes foreldre. En vanskelig situasjon som jeg absolutt ikke ser noen løsning på akkurat nå. Igjen, så ønsker jeg og si takk for gode og konstruktive svar

Anonymkode: 508b5...78d

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Flytting burde vært droppet. inkludert søsken blir de ganske mange barn i liten bolig. Jeg kan, og bør, kreve økt samvær, men litt bekymret for datter da hun føler seg ekstremt nedprioritert av den andre foreldre og sørger over dette. Litt av denne sorgen er med på å gjøre hennes nedfor tror jeg. Hun er også sjalu når stesøsken er med hennes foreldre. En vanskelig situasjon som jeg absolutt ikke ser noen løsning på akkurat nå. Igjen, så ønsker jeg og si takk for gode og konstruktive svar

Anonymkode: 508b5...78d

Kanskje datteren din kan ha mindre samværsprosente enn 50 og at hun i stedet får noe ekstra samvær kun hun og forelderen som har flyttet ut. La oss si at forelderen tar henne med på noe kun de to om ikke annenhver uke så jevnlig. Noe de kan kose seg sammen med å gjøre eller oppleve, eller bare kvalitetstid. Hun trenger å føle seg prioritert og dette er en sårbar alder.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Flytting burde vært droppet. inkludert søsken blir de ganske mange barn i liten bolig. Jeg kan, og bør, kreve økt samvær, men litt bekymret for datter da hun føler seg ekstremt nedprioritert av den andre foreldre og sørger over dette. Litt av denne sorgen er med på å gjøre hennes nedfor tror jeg. Hun er også sjalu når stesøsken er med hennes foreldre. En vanskelig situasjon som jeg absolutt ikke ser noen løsning på akkurat nå. Igjen, så ønsker jeg og si takk for gode og konstruktive svar

Anonymkode: 508b5...78d

Kan far få fast ansvar for å kjøre henne til og fra trening/fritidsaktivitet? Tid alene sammen i bil er kvalitetstid og god mulighet til å snakke sammen. Også mulig å ta en lengre kjøretur, og evt. ha med matpakke. 
Det er kjempeviktig at far setter av tid til datteren sin, alene! 

Anonymkode: 5d577...e22

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (14 minutter siden):

Kanskje datteren din kan ha mindre samværsprosente enn 50 og at hun i stedet får noe ekstra samvær kun hun og forelderen som har flyttet ut. La oss si at forelderen tar henne med på noe kun de to om ikke annenhver uke så jevnlig. Noe de kan kose seg sammen med å gjøre eller oppleve, eller bare kvalitetstid. Hun trenger å føle seg prioritert og dette er en sårbar alder.

Takk, dette har vært prøvd og fungert bra. Nå ønsker den andre mer fritid med kjæreste. Er som å stange hode i veggen. Håper timen hos ressurshelsetjenesten kan hjelpe henne

Anonymkode: 508b5...78d

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Takk, dette har vært prøvd og fungert bra. Nå ønsker den andre mer fritid med kjæreste. Er som å stange hode i veggen. Håper timen hos ressurshelsetjenesten kan hjelpe henne

Anonymkode: 508b5...78d

Der synes jeg du skal være ærlig og si at jenta virker deprimert og sårt savner tid med forelderen sin.  Forslaget over om å følge til aktivitet kun de to er jeg for øvrig helt enig i. Det at en av foreldrene kjører barnet gir mulighet til å snakke og de kan kanskje få et felleskap der som gjør at hun føler hun blir sett og de har noe eget kun de to.

[AnonymBruker]

Men mindre samvær kan vel egentlig føre til at det blir verre? Hvis hun trenger bekreftelse og tid fra far fordi hun forståelig nok blir litt usikker og sjalu vil jo noe annet enn 50/50 være ganske dumt? Hun er nå stesøster med en venninne? Dette bør jo forsøkes snudd om til en mulighet. Du må på ingen måte fremstå bitter overfor fars nye partner. Jeg vil tenke det er viktig at far inkluderer datter og at datter "tvinges" til å være med(med mindre noen faktisk er uhyggelig med henne). Har du snakket med far om at hun føler seg nedprioritert? Det er vel ikke noe far ønsker? 

Her må du bare (forutsatt at det er sant) bekrefte at far fortsatt er pappa og bryr seg om henne, at det er plass til henne der, at hun alltid kan komme til deg hvis det er noe, at ja, det er vanskelig når familier forandrer seg, men det betyr ikke at det blir verre, gi det litt tid.

Du krisemaksimerer noe veldig altså. Det er greit å være trist.

Anonymkode: 23461...3ef

[fru Alving]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Men mindre samvær kan vel egentlig føre til at det blir verre? Hvis hun trenger bekreftelse og tid fra far fordi hun forståelig nok blir litt usikker og sjalu vil jo noe annet enn 50/50 være ganske dumt? Hun er nå stesøster med en venninne? Dette bør jo forsøkes snudd om til en mulighet. Du må på ingen måte fremstå bitter overfor fars nye partner. Jeg vil tenke det er viktig at far inkluderer datter og at datter "tvinges" til å være med(med mindre noen faktisk er uhyggelig med henne). Har du snakket med far om at hun føler seg nedprioritert? Det er vel ikke noe far ønsker? 

Her må du bare (forutsatt at det er sant) bekrefte at far fortsatt er pappa og bryr seg om henne, at det er plass til henne der, at hun alltid kan komme til deg hvis det er noe, at ja, det er vanskelig når familier forandrer seg, men det betyr ikke at det blir verre, gi det litt tid.

Du krisemaksimerer noe veldig altså. Det er greit å være trist.

Anonymkode: 23461...3ef

Hun krisemaksimerer ikke. Det er helt utrolig at et voksent menneske flytter inn med ny partner (rett etter brudd )som har flere barn og også en ny partner som er en familievenn. Det er utrolig egoistisk.

Og det å ikke prioritere egne barn i en sårbar alder fordi man vil bruke tid på kjæresten. Spar meg.

[AnonymBruker]

fru Alving skrev (5 minutter siden):

Hun krisemaksimerer ikke. Det er helt utrolig at et voksent menneske flytter inn med ny partner (rett etter brudd )som har flere barn og også en ny partner som er en familievenn. Det er utrolig egoistisk.

Og det å ikke prioritere egne barn i en sårbar alder fordi man vil bruke tid på kjæresten. Spar meg.

Det står ikke noe om rett etter brudd. Det er også irrelevant hvor "utrolig" hva han har gjort er. Og det er helt greit at foreldre får nye partnere og flytter sammen med de. Hvis datter føler seg satt til side er det selvsagt noe å ta opp og prøve å gjøre noe med. Hvis far faktisk ønsker å bortprioritere barnet sitt er det også en realitet å forholde seg til. Da kreves andre tiltak. 

Anonymkode: 23461...3ef

[Lacy]

Primærfølelsen her er jo gjerne sorg knyttet til ‘tap’ av en forelder. TS kan ikke styre medforelder, man kan legge til rette for gode samvær, egentid etc, men om medforelder ender opp med å bli mer engasjert i andres barn enn sine egne, får ikke TS gjort noe med dette. Medforelderen har ansvar for sin egen relasjon til barna sine. Sorgen over å føle seg valgt bort, må TS håndtere sammen med barnet.

Sekundært er det tingene jeg har nevnt tidligere, som gjør at dette forårsaker et konstant trykk på barnet.

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Men mindre samvær kan vel egentlig føre til at det blir verre? Hvis hun trenger bekreftelse og tid fra far fordi hun forståelig nok blir litt usikker og sjalu vil jo noe annet enn 50/50 være ganske dumt? Hun er nå stesøster med en venninne? Dette bør jo forsøkes snudd om til en mulighet. Du må på ingen måte fremstå bitter overfor fars nye partner. Jeg vil tenke det er viktig at far inkluderer datter og at datter "tvinges" til å være med(med mindre noen faktisk er uhyggelig med henne). Har du snakket med far om at hun føler seg nedprioritert? Det er vel ikke noe far ønsker? 

Her må du bare (forutsatt at det er sant) bekrefte at far fortsatt er pappa og bryr seg om henne, at det er plass til henne der, at hun alltid kan komme til deg hvis det er noe, at ja, det er vanskelig når familier forandrer seg, men det betyr ikke at det blir verre, gi det litt tid.

Du krisemaksimerer noe veldig altså. Det er greit å være trist.

Anonymkode: 23461...3ef

Dessverre er det ofte slik at menn ikke tar styring i eget familieliv. I en konstellasjon med mine og dine barn, kan fars barn ende opp med å få lavere prioritet enn mors barn, fordi mor har styringen i familien. Dette er ikke nødvendigvis villede handlinger, men det inntreffer. For at det skal fungere med en klassevenn som stesøsken, krever dette samme grad av tillit og lojalitet som man har til biologisk søsken. For å oppnå det bør de ha en grunnleggende god relasjon, de bør ikke ha hatt krangler på skolen og de bør være på ca samme nivå sosialt, ikke rivaliserende. Dette er mye å forlange av et barn. Det er å forenkle problematikken å foreslå at dette kan være en løsning.

Selvfølgelig ville det vært en mulighet, men jeg tenker at foreldre som innehar den graden av innsikt ikke ville flyttet sammen før rollene var etablert på en god måte, uten at barna fikk være med å bestemme. 
 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Men mindre samvær kan vel egentlig føre til at det blir verre? Hvis hun trenger bekreftelse og tid fra far fordi hun forståelig nok blir litt usikker og sjalu vil jo noe annet enn 50/50 være ganske dumt? Hun er nå stesøster med en venninne? Dette bør jo forsøkes snudd om til en mulighet. Du må på ingen måte fremstå bitter overfor fars nye partner. Jeg vil tenke det er viktig at far inkluderer datter og at datter "tvinges" til å være med(med mindre noen faktisk er uhyggelig med henne). Har du snakket med far om at hun føler seg nedprioritert? Det er vel ikke noe far ønsker? 

Her må du bare (forutsatt at det er sant) bekrefte at far fortsatt er pappa og bryr seg om henne, at det er plass til henne der, at hun alltid kan komme til deg hvis det er noe, at ja, det er vanskelig når familier forandrer seg, men det betyr ikke at det blir verre, gi det litt tid.

Du krisemaksimerer noe veldig altså. Det er greit å være trist.

Anonymkode: 23461...3ef

Jeg krisemaksimerer ikke og har ikke nevnt «pappa» her, det er antatt. Jeg er bekymret for datter som virker nedfor. Skilsmisse og skole er de to tingene jeg føler kan ha Noe med dette å gjøre

Anonymkode: 508b5...78d

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg veldig godt. Er selv i den situasjon der far gikk rett inn i nytt forhold og introduserte ny dame og barn en måned etter bruddet. Et av mine barn har sagt at hun vet at far er mer glad i de «nye» barna enn henne, og de savner sårt alenetid med far. De har flyttet sammen nå. Hvis jeg prøver å nevne det til far, får jeg bare beskjed om at jeg er sjalu og at jeg ikke skal blande meg.
 

Det jeg gjør, er å holde kjæresteforholdet mitt unna barna slik at de slipper noen «nye» her, bruke mye tid med dem, lytte om de vil snakke og skape fine familiestunder med bare oss. Snakker selvfølgelig ikke ned far eller de andre. 
 

vær der for barnet ditt og gjør det du synes er riktig i ditt hjem. Fint du har ordnet samtale, jeg tenker familievernkontoret også kan hjelpe (selv om det ikke har vært noen hjelp å få her). Lykke til! ❤️

Anonymkode: b02c8...5b7

[AnonymBruker]

Det er nesten så jeg tror dette er her vi bor, på samme trinn som mitt barn.. om det er tilfelle er historien gjort om litt, noe jeg kan forstå. Jeg vet de to eldste også her strever med denne situasjonen, mens foreldrene som har «funnet hverandre» overhodet ikke er lydhøre og bare kjører på.. 🤷‍♀️ Meg bekjent har begge gitt uttrykk for å ville bo mer hos den andre, men enn så lenge er det 50/50. 
Tror en bare må støtte dem som best en kan, anerkjenn følelsene. Strever de sosialt ville jeg dratt i gang sosiale aktiviteter med venner/potensielle venner når barnet var hos meg. Filmkvelder etc. 

Føler med dere og håper dere får hjelpen dere trenger.

Anonymkode: 2922a...850

[Anna Maria]

Min sønn var i en temmelig lik situasjon, for mange år tilbake siden da han var elleve. Skilsmisse. Nytt forhold med det samme, den nye dama flyttet inn i barndomshjemmet hans gravid. Veldig deprimert. Han hadde ingen venner på skolen, så jeg flyttet skole på han dit jeg flyttet. Ikke langt fra min eks men annet skoledistrikt. Slet med skolearbeidet, fordi konsentrasjon og det kognitive var så preget av depresjonen, slik det også er hos voksne. Så ble han suicidal, og måtte få mer omfattende hjelp. Poenget mitt her som jeg vil ha frem er at elleveåringer og tolvåringer godt kan få en depresjon, slik voksne får det. De kan behøve hjelp, i noen tilfeller medisin, selv om en er litt forsiktig med det. Og store livsbelastninger kan utløse depresjonen. Så en skal ha et åpent blikk, og begynner man å bli i tvil kontakte helsesøster eller fastlege, som kan henvise videre til bup.

P.S Det går kjempefint med sønnen min nå. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Det er nesten så jeg tror dette er her vi bor, på samme trinn som mitt barn.. om det er tilfelle er historien gjort om litt, noe jeg kan forstå. Jeg vet de to eldste også her strever med denne situasjonen, mens foreldrene som har «funnet hverandre» overhodet ikke er lydhøre og bare kjører på.. 🤷‍♀️ Meg bekjent har begge gitt uttrykk for å ville bo mer hos den andre, men enn så lenge er det 50/50. 
Tror en bare må støtte dem som best en kan, anerkjenn følelsene. Strever de sosialt ville jeg dratt i gang sosiale aktiviteter med venner/potensielle venner når barnet var hos meg. Filmkvelder etc. 

Føler med dere og håper dere får hjelpen dere trenger.

Anonymkode: 2922a...850

Hvorfor gidder du å lage innlegg om å kjenne igjen folk. Det er skikkelig lavmål.

Anonymkode: 63d3c...763

[AnonymBruker]

Det kan jo være mor til barna som har funnet seg en annen mor og "sett lyset". Slike ting har skjedd før, kjenner flere i min bransje som plutselig har forelsket seg i en av samme kjønn som godt gift flerbarnsforeldre. 

Og slike ting er nok vanskelig å fordøye for både ekspartner, familie og ikke minst barna.

Anonymkode: cd97a...036

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 minutter siden):

Hvorfor gidder du å lage innlegg om å kjenne igjen folk. Det er skikkelig lavmål.

Anonymkode: 63d3c...763

Tror ikke du klarte å lese alt jeg skrev.. og for enkelte er det dessuten trøst i å vite at andre familier og barn står i temmelig lik situasjon som en selv. ❤️

Anonymkode: 2922a...850

[AnonymBruker]

Jeg tror det viktigste du gjør er å validere hennes følelser og opplevelser av dette. Mange ønsker å bagatellisere for å ikke sverte den andre forelderen, noe som fort skaper en avstand til henne. Hun trenger støtte i at det er lov å være sint og lei seg, dette er en utrolig kjip situasjon. Samtidig lærer man mye om seg selv og livet når man går gjennom tunge stunder, også som barn/tenåring. Snakk så åpent du klarer med henne, anerkjenn følelsene hun har, og hjelp henne å fokusere energien på andre ting. Litt sånn som man gjør med små barn i grunn. Og skulle det bli et tema, så går det an å forklare at når man blir forelsket så kortslutter hjernen litt, det er ikke sikkert den andre forelderen er helt ved sine fulle fem. 

Anonymkode: 5e4f0...9d8