Gå til innhold

Annerledes barndom


surgodis

Anbefalte innlegg

Pappa fikk kreft (non-hodkins) da jeg var 6 1/2.

Så det jeg husker best fra barneskolen og barndommen var spørsmål om pappa var blitt frisk nå,om sykehusbesøk,blodoverføringer,en tynn og litn pappa som mistet håret og ikke klarte å gå men som samtidig hadde glimt i øyet og smilte. Pappa som snubler på bytur og vi oppdager ikke at den tynne huden på armen hans har revnet før jeg får blod i hånda mi.

Holdt han i hånda hele tiden jeg.

Husker en kvalm pappa som ikke klarte å jobbe,medisinglass,venner av mine foreldre som plutselig sluttet å komme på besøk,usikkerhet om han kom til å leve lenge,like redd hver gang jeg kom hjem fra skolen for det kunne jo hende han ikke var der mer.

Husker jeg lå våken i timesvis hver kveld å ba til gud om at han måtte gjøre pappa frisk,mens jeg gråt..

Men han klarte å komme over kneika gang på gang så etter noen år så ble jeg sikker på at dette kom han til å klare.

Han hadde perioder der han var friskmeldt og husker spesielt en gang da jeg var 12 kansje og viste han hadde vært på sykehuset å skulle få vite om kreften var borte denne gangen. Kom hjem og pappa sitter i stolen å leser avisen.Er på tur opp i 3 etg da jeg stopper i trappa å spør. Er du frisk eller ikke?Å han smiler å sier at nå er kreften borte!!Ville eksplodere i glede,hyle,skrike å springe til han å bare klemme han,å aldri slippe..

Men sier heller at det er bra å går opp å setter meg å ser tv..........

Kreften kom tilbake ikke lenge etterpå..Å ble bare verre.....

Husker den dagen han døde så alt for godt..

Jeg og min søster skulle til norway cup før første gang og mamma og pappa skulle være med. Pappa var hjelpetrener for laget vårs.

Vokner tidlig på morgene av at mamma kommer inn på rommet å sier at de ikke kan være med for pappa er så syk. Husker jeg ble rasende.Å lei meg.Redd for at det ikke blir tur alikavell. Står opp,å før jeg kommer opp trappa til stua hører jeg pappa sliter med å puste,han hikster etter luft,men sier ingenting. Sitter der i stolen å later som ingenting. Smiler når han klarer.

Mamma smører pappa inn med tigerbalsam,mens jeg å min søster pakker.For vi får dra alikavell....

Vi hadde ikke vært mange timene i Oslo før jeg får bekjed om å ringe sykehuset for Pappa ble innlagt umiddelbart etter vi hadde dratt.

Mamma sier pappa gikk i koma ganske fort og hadde ikke vært våken siden like etter innleggelsen. Hun sier at de ikke tror han kommer til å overleve natten. Hun sier også at Pappa hadde sagt like før han ble borte at det verste med å dø var å ikke få se meg og min søster vokse opp og at vi var livet hans. Går gråtende fra telefonboksen mens min søster snakker med mamma.

Hele fotball-laget står gråtende i en ring etterpå..

Den natten der er den verste jeg har hatt noensinne....

Men sovnet etter lange og mange bønner til den såkalte gud.

Vokner tidligtidlig på morgenen av at jeg hører det kommer noen inn på klasserommet vi ligger på.Jeg ligger med ryggen til døren og tør ikke snu meg,tør ikke puste i tilfelle det er dårlig nytt. Sovner igjen å vokner å er sikker på at dette har gått bra.For det har jo gått bra alle de andre gangene han var syk. Intet nytt er godt nytt....

Alle var glade og sikker på at dette var gått bra.

Men i halv ti tiden så ser jeg min tantes volvo kommer kjørende og min tante og onkel og to andre slektninger kommer ut av bilen og alle har mørke solbriller på...........

Så husker jeg bare litt bruddstykker. At jeg tenker at jeg ikke skal gråte,men tårene bare renner,hele laget gråter og de andre lagene på skolen kan ikke skjønne hva som skjer. Blir fulgt inn på et klasserom,får vite at Pappa hadde sovnet inn i halv 6 tiden på morgenen. Han hadde ikke klart det.

Mamma hadde voknet minutter før han døde og var der med han.

Klokken var ca halv 6 da jeg hadde voknet av at noen kom inn på klasserommet og har spurt alle de voksne som var der om noen av de var der inne og alle sier nei...

Pappa døde 1 august 1993.Bare 50 år gammel.

På den dagen norwaycup turneringen startet.......

Over 8 år etter kreften ble oppdaget tok den han. Spiste han opp.

Jeg var 14 1/2 år.

Sluttet å spille fotball den dagen jeg...Klarte ikke mer.

Tror pappa viste han kom til å dø,at han holdt ut lenge nok til å få meg og min søster bort slik at vi slapp å se han på det siste.

Mamma har fortalt at pappa hadde fylt opp alle fryseboksene,kjølerommet og kjøleskap med mat vi liker.

Mamma sitt favoritt pålegg ekte geitost hadde han kjøpt mye av.

Regninger betalt og forsikringen i orden.Så husgjelden ble slettet.....

Begravelsen var fin tror jeg.

Husker kun at kirken var full og det var blomster ned nesten hele kirkegulvet.

Slet i flere år etterpå med flashback fra alt det vonde pappa hadde gått igjennom,alle sårene hans,blodoverføringen,sykehusinnleggelsene,angret på alle de gangene jeg ikke gav han en klem...

Tenker enda på han ofte selv om det ikke er så mye smerte med i tankene nå.

Å det er 12 1/2 år siden han døde...

Vet jeg kommer til å møte han igjen en dag og da er han ikke en syk og tynn litn pappa utn hår iallefall!

Det hjelper faktisk å få tankene skrevet ned..

Selv om tårene triller når jeg tenker tilbake.

Minnene lever og blir enda mer levende etter dette.

*******************************************************************

Dette diktet ble funnet i min oldemors minne bok etter hennes død.

Hun ble enke i ung alder i 1919 etter min oldefar ble tatt av snøskred.

Hun satt igjen med 11 barn på en gård langt inne i målselv.

Min bestefar var yngstemann på 1 år.

Vi er usikker på om det er min oldemor eller noen andre som har skrevet diktet.(har vært snakk om søsteren hennes...)

Diktet ble veldig viktig for meg etter Pappas død og er skikkelig godt å lese enda synes jeg.

De fleste av oss har mistet noen vi er glade i på en eller annen måte og synes diktet sier det meste.Også at man møtes igjen til slutt..

***************************************************************

Sorg

Sorgen har lagt sig over, mit før så

friske mot, de tyngste savnets taarer-

aa kunde jeg graate blod.

Aa kunde jeg ofre livet, for han

som fik vandre bort, og dermed tilbakegivet,

det liv han fik levet saa kort.

Tungt er det sin make at miste, og

tungt sin eneste ven, i livet saa

Lite jeg viste før sorgen den rev mig hen.

For mig er det ingen sommer, blot, vemod

og sorg i sind, og lengslerne altid kommer

”ak var han her vennen min”.

Alen i evigheten morgenrøde der skal vi

møtes igjen, og samles med alle de døde, og

Kjære, ja ven med ven

Adeleide Ryeng

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Gjest Trulselinemor

Jeg sitter her med tårer i øynene og ikke vet hva jeg skal skrive.

Jeg vil gi deg en klem :klem: , for jeg finner ikke ord.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil gi deg en god :klem: . Mistet selv pappa da jeg var liten, men om på en annen og mer brå måte. Du skriver så flott her, og jeg er sikker på at din pappa vet hvor glad du var, og fremdeles er i han, at han er stolt av deg.

Det å vokse opp med sykdom rundt seg hele tiden må være fryktelig tøfft, og det skjønte nok pappan din også, siden han prøvde å skåne dere for det.

Diktet var inmari fint, det skal jeg skrive ned så jeg har det.

Nok en stor god :klem: fra meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er så vanskelig å finne ord, kan bare gi deg en trøsteklem og fortelle deg at du er virkelig flink til å sette ord på tanker og følelser :klem:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Jeg har en venninne som mistet faren sin av kreft da hun var omtrent like gammel som deg, han var også syk i mange år. Faren hennes prøvde nok også å delta så mye han kunne og skjerme barna. Hun har ikke snakket så veldig detaljert om dette, men enkelte episoder husker jeg hun har nevnt; som at han brukte parykk da han hentet henne i barnehagen fordi hun syntes det var flaut hvis han ikke gjorde det. Slik du beskrev barndommen din føler jeg at jeg skjønner litt mer av hvordan det må ha vært. Veldig vanskelig og trist, men heldigvis får man en del gode og sterke minner også.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei:)

takker for positive tilbakemld og at dere synes jeg er flink til å sette ord på følelser og tanker.

Hjelper å skrive om det har jeg funnet ut nå nylig,får ikke til å snakke om det så...

Å dere som leser dette vet jo ikke hvem jeg er så det gjør det enda enklere på en merkelig måte..

Pappa hadde også parykk,men den var aldri noe problem:)

Siste julaften til pappa tok vi masse familiebilder,parykken var litt på alle sammen den:) Trur ikke pappa brukte parykk,husker kun nesten at den var på badet i eska si..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Din far elsket dere åpenbart høyt.

Så fint du klarer å se de gode minnene også - gjem dem godt, men husk å ta dem frem for shining med jevne mellomrom. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 år senere...

Om 6 timer er det 14 år siden pappa tok sitt siste åndedrag...

Tror jeg skal dra på kirkegården en tur ja..Føles som at det er det jeg trenger...

Savner han enda så mye at det gjør vondt i hodet av å mimre tilbake..Uff...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest Gjest

Det er så trist at noen skal ha så mye prøvelser i så ung alder.

Likevel er det fint at du klarer å se så mye av det fine ved faren din - godheten dere i mellom er så tydelig å lese i hovedinnlegget ditt.

Måtte du få et godt liv videre.

Jeg ønsker deg det beste av alt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:klem: Dette var innmari vond lesning. Min bestevenn ble rammet av kreft da han var 5 år. Husker jeg var på sykehuset hos ham hver eneste dag. Han overlevde, men jeg glemmer aldri de minnene der jeg 7 år gammel og gråt fordi vi trodde vi hadde mistet han.

:dagens-rose:

Mvh Yvonne :heiajente:

Endret av yvonne
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Mistet pappa pga kreft i tenårene og husker også tilbake med vemod men også med veldig mange gode minner. Det er tungt og vanskelig å tenke på tingene som senere har skjedd i livet mitt som han aldri fikk være med og dele men godt å tenke på at han slipper å være syk og lide mer.

Høres kanskje litt rart ut men når han nå en gang måtte dø har han allikevel indirekte gitt meg en veldig stor gave. Er mange ting i livet jeg ikke ville taklet så bra tror jeg om jeg ikke hadde gjennomgått det jeg gjorde med hans sykdom og død og alt det rundt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse
Kun store mennesker makter å snu en så trist opplevelse til noe positivt.

Måtte det gå deg godt videre :)

takk :)

(jeg tror det bor mer i oss alle enn vi tror!)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...