Kjenner ingen glede over barnet lenger

[AnonymBruker]

Dette er vondt å skrive, men jeg føler jeg sliter skikkelig i mammarollen for tida. Er 100% alene med en 2-åring, men får avlastning fra besteforeldre. For inntil noen mnd siden følte jeg alt gikk så bra. Barnet har alltid vært meget bestemt, følsom, masse sinne, gråter lett. Men jeg takla det bra og følte ofte på lykke over hen. 

Nå er jeg bare så sliten. Jeg orker nesten ikke leke med barnet, det blir halvhjerta og bare i noen minutter. Sinneutbruddene til barnet er sååå voldsomme og kommer hele tida. Har ikke tall på hvor mange sinneutbrudd de siste 2 timene, det siste er helt ukontrollert og jeg klarer ikke trøste, hun bare brekker seg og hyperventilerer. Og i dag hadde jeg litt overskudd, så klarte å holde meg samla og med empatien påskrudd gjennom alle, men på dårlige dager har jeg mye mindre tålmodighet. Jeg vet jeg skal takle denne fasen, men jeg savner å kjenne glede over barnet mitt. Jeg kjenner bare sliiit og gleder meg til hun sovner eller skal til besteforeldre. Jeg prøver å jobbe med tilknytninga hver dag, og vi har fine øyeblikk hvor vi connecter mange ganger om dagen, men gleden er borte. Jeg er også sliten og ukonsentrert på jobb, rastløs om kveldene så jeg klarer ikke slappe av. Gjør bare husarbeid mens jeg hører lydbok hele kvelden, eller skriver dagbok/tekst eller scroller. Har ikke sett tv på flere mnd fordi jeg er så rastløs. Klarer ikke slappe av når jeg har barnevakt heller, men bruker tida på husarbeid eller å være sosial. Egentlig vil jeg bare sove hele tida. Er det normalt å ha det sånn? Noen som følte at gleden kom tilbake etter en stund?

Anonymkode: f315d...028

[AnonymBruker]

Ja, absolutt. Både jeg og barnefar og vi er jo to i samme husstand som avlaster hverandre.  

Det går hvertfall over og nå skal jeg ha nummer to og kunne ønske jeg kunne føde ut en ferdig utviklet 3 åring. Hadde vært mye lettere 😅

Gi deg selv tid til å koble av, hvile og gjøre ting du vil. Da får du mer energi og glede. 

Anonymkode: 224eb...066

[AnonymBruker]

2 åringer kan være svært intense. Min eldste var (og er ) fortsatt litt sånn. Min yngste er mye «enklere». Ikke plag deg selv med at du ikke klarer å være psykisk til stedeværende 24/7.. det er det da ingen som klarer. Gi deg selv pusterom og ikke minst - ikke la deg lure av at alle smiler, ler og er superpedagogiske med barna dagen lang. Barn har godt av å ense den virkelige verden. Alle blir slitne og trøtte.. slik er livet. Barnet ditt har godt av å sone litt ut i sin egen lek. 
Besteforeldre har ofte et annet overskudd til å leke. 

Anonymkode: b7175...4c9

[Gjest diddums]

Det er du som har ansvar for å glede barnet, ikke motsatt.  Tror ikke det hjelper å gå rundt å kjenne på om du har glede av det.  Men barn vokser så fort, så det er bare en fase. 

Endret 3. august 2023 av diddums

[AnonymBruker]

diddums skrev (Akkurat nå):

Det er du som har ansvar for å glede barnet, ikke motsatt.  Tror ikke det hjelper å gå rundt å kjenne på om du har glede av det. 

Jeg mener ikke at barnet skal glede meg, da misforsto du. Men tidligere kjente jeg på glede over å ha dette barnet. Det gjør jeg aldri nå for tida.

Ts

Anonymkode: f315d...028

[AnonymBruker]

Kanskje du kan trøste deg litt midt oppi det hele med at slik trass er veldig viktig del av barns utvikling og ikke tegn på at du gjør noe galt etc - selv om det er skikkelig tøft å stå i?

Når man er alene midt i alderen der man må være aller mest på, så er det virkelig ikke rart at du ikke orker mye annet! Og ungen tåler fint at du innimellom ikke orker å leke eller ikke har tålmodighet, så lenge man forsøker!

Men høres jo ut som du gjør en kjempejobb, så viktigste er vel å ikke skamme deg over at du ikke føler glede her og nå eller er like engasjert, og heller fortsette med å komme med korte, enkle forklaringer på ting selv om du vet det blir trass, og fortsette med å vise forståelse men prøve å hjelpe ungen ut av følelsene, lære henne å forstå hva hun føler, og at det kan gå over. Det er jo ikke akkurat gjort på en dag, det er et maraton, men fy søren så viktig jobb for henne ❤️

Anonymkode: 59542...3a4

[AnonymBruker]

Jeg er også alene med et barn. Det er slitsomt!!! 2-åringer er intense. For meg var 2 år nesten verst fordi jeg forventet at det skulle være lettere, men det var mer slitsomt. Kanskje begynte jeg også å kjenne på at det hadde vært slitsomt over tid. Uansett! Du får til dette også. Du finner triks og barnet ditt blir flinkere til å kommunisere og dere vil få det fint sammen igjen. Nå som barnet mitt er 4 år storkoser jeg meg, men det har vært perioder jeg ikke har gledet meg like mye over barnet mitt. Fatt mot, du gjør jobben for 2! Du er sterk💪

Anonymkode: b014d...21c

[AnonymBruker]

Du høres veldig sliten ut, og kanskje også litt nedenfor? 

Det er travelt med bestemte 2 åringer som trasser (jeg har en selv), og alle foreldre blir vel lei engang i blant. Og det går nok over, samtidig er det viktig å være bevisst på seg selv og sine følelser. Dersom man er veldig sliten så får man heller slappe av i stedet for husarbeid. Kanskje du kan få litt mer avlastning en periode? 

Anonymkode: 492ac...388

[AnonymBruker]

Det er en forferdelig følelse å ha. Men det er ikke noe feil på deg. 
du er nok forståelig nok utslitt. Men det blir bedre ❤️ be gjerne om hjelp, snakk med fastlegen? Mor, venninne osv 

Anonymkode: 9da6e...680

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette er vondt å skrive, men jeg føler jeg sliter skikkelig i mammarollen for tida. Er 100% alene med en 2-åring, men får avlastning fra besteforeldre. For inntil noen mnd siden følte jeg alt gikk så bra. Barnet har alltid vært meget bestemt, følsom, masse sinne, gråter lett. Men jeg takla det bra og følte ofte på lykke over hen. 

Nå er jeg bare så sliten. Jeg orker nesten ikke leke med barnet, det blir halvhjerta og bare i noen minutter. Sinneutbruddene til barnet er sååå voldsomme og kommer hele tida. Har ikke tall på hvor mange sinneutbrudd de siste 2 timene, det siste er helt ukontrollert og jeg klarer ikke trøste, hun bare brekker seg og hyperventilerer. Og i dag hadde jeg litt overskudd, så klarte å holde meg samla og med empatien påskrudd gjennom alle, men på dårlige dager har jeg mye mindre tålmodighet. Jeg vet jeg skal takle denne fasen, men jeg savner å kjenne glede over barnet mitt. Jeg kjenner bare sliiit og gleder meg til hun sovner eller skal til besteforeldre. Jeg prøver å jobbe med tilknytninga hver dag, og vi har fine øyeblikk hvor vi connecter mange ganger om dagen, men gleden er borte. Jeg er også sliten og ukonsentrert på jobb, rastløs om kveldene så jeg klarer ikke slappe av. Gjør bare husarbeid mens jeg hører lydbok hele kvelden, eller skriver dagbok/tekst eller scroller. Har ikke sett tv på flere mnd fordi jeg er så rastløs. Klarer ikke slappe av når jeg har barnevakt heller, men bruker tida på husarbeid eller å være sosial. Egentlig vil jeg bare sove hele tida. Er det normalt å ha det sånn? Noen som følte at gleden kom tilbake etter en stund?

Anonymkode: f315d...028

Du er ganske anonym, selv om det er datteren din du snakker om

Anonymkode: d0104...c5c

[AnonymBruker]

Det viktigste når ein er heilt åleine med barnet; gi deg sjølv kred. (Altså, så lenge du er eit oppegående menneske og ikkje mishandler barnet). 
2 år er knalltøft. Både for liten og stor. 
Det er så lett å sitte på kvelden aleine(!) etter barnet er lagt og føle seg som verdas verste mamma. 
Men hei! Du gjer ein god jobb! Dette er tøft. Ingen kan ta frå deg det. 
Men. Du gjer.ein.god.nok.jobb. 

Anonymkode: 3b9ce...1ce

[AnonymBruker]

Snakk med fastlegen ❤️

Anonymkode: df0b7...189