Menn som trekker seg unna når følelser blir sterke. (Vil gjerne høre fra menn!)

[AnonymBruker]

Men ja, tipset mitt er å gi han space når han trenger det. Instinktet vårt er å hige etter nærhet fra menn når vi føler de trekker seg unna, og det ender bare med større behov for avstand. Feilen jeg gjorde før jeg forsto alt det her var å snakke om følelser og åpne meg opp da han trakk seg unna. Huge mistake! La han finne ut av følelsene på egenhånd, vi kan verken forandre eller hjelpe dem, det må de gjøre på egenhånd. Er det ekte så vil han ikke dra noe sted uansett hvor vanskelig det er, men mange menn med traumer har nok et stort behov for å trekke seg unna for å få ting på avstand og dekomprimere.

Anonymkode: 883ea...0bd

[Snoopy45]

Nå skal man heller ikke glemme at mange menn er lært opp til at de ikke skal ha intense følelser. Og erfaringsmessig er det jo heller ikke alle kvinner som takler at menn får dem hvis timingen er feil. Når menn blir usikre på sin rolle i en relasjon, gjør de mye merkelig. Som å si at de liker noen og så forsvinne. Trenger ikke bety at de er uinteresserte.

[Maleficenta]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Du kan ikke gjøre noe. Det er den som er slik som må gjøre noe. Skal prøve å fortelle hvordan jeg handterte mine tilknytnings problemer. 
 

Til å sette ting i perspektiv, hadde jeg aldri og har egentlig aldri hatt nært forhold til min mor.
I ettertid ser jeg at som ungdom og i tidleg voksen alder var jeg veldig redd for tilknytning og nærhet og var sikkert oppfattet som følelsesløs – eller som i dag kalles fuckboy. Klarte dog å forelske meg i ei da jeg var 20 men føkka det selvfølgelig opp pga. jeg var så redd for nærhet. Hun dumpet meg  og jeg ble helt ødelagt av kjærlighetssorg lenge etterpå. Så 1 år senere møter jeg ei annen dama og vi blir sammen. Jeg hadde nettop kjøpt leilighet og var plutselig klar for A4 livet. Kort versjon. Hun knekte hjertet mitt i tusen biter. Lang kjærlighetssorg følger…

Jeg blir til fuckboy igjen og årene går forbi. Plutselig er jeg 28 år på ferie i Mexico med kompiser. Vi reiser til et sted og der tar jeg stor dose med magiske sopper og etter det har jeg ikke hatt så store problemer med tilknytting og nærhet.
Møtte kona halvt år senere og i dag, ca. 10 år senere, har vi 2 barn, hus osv. 

Jeg er ikke helt feilfri men er sikker på at det som hjalp meg  med mine traumaer var denne trippen i Mexico 🥰 Jeg har snakket med psykolog i forbindelse med noe annet i ettertid og vi kom in på dette og den psykologen var veldig interessert i min fortelling. 😇

Hilsen, voksen mann. 

Anonymkode: 484a5...fce

ok så tipset ditt er trip på magiske sopper? 🤣

[AnonymBruker]

Maleficenta skrev (1 minutt siden):

ok så tipset ditt er trip på magiske sopper? 🤣

Ja eller psykoterapi.  

– og om du ikke er klar over det, da er psilocybin fremtiden i traumebehandling. 

🤪 (pun intended). 

Anonymkode: 484a5...fce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Men ja, tipset mitt er å gi han space når han trenger det. Instinktet vårt er å hige etter nærhet fra menn når vi føler de trekker seg unna, og det ender bare med større behov for avstand. Feilen jeg gjorde før jeg forsto alt det her var å snakke om følelser og åpne meg opp da han trakk seg unna. Huge mistake! La han finne ut av følelsene på egenhånd, vi kan verken forandre eller hjelpe dem, det må de gjøre på egenhånd. Er det ekte så vil han ikke dra noe sted uansett hvor vanskelig det er, men mange menn med traumer har nok et stort behov for å trekke seg unna for å få ting på avstand og dekomprimere.

Anonymkode: 883ea...0bd

Okei. Min, da jeg fortalte om hva jeg følte for ham, var å plutselig si at han ikke var interessert i noe mer enn vennskap med meg. Alt, absolutt alt, han hadde gjort mot og med meg fram til da, tilsa at han var kjempeinteressert i meg, og så plutselig, da jeg fortalte han at jeg likte han bedre enn som en venn, trakk han seg inn i skallet. Det ble kneppe-tyst. Fra å sende melding hver dag, ringes, FaceTime, ble det helt stille. Ingen forklaring, bare at alt han hadde gjort var i vennskaps-mening.

Jeg opprettet et par tråder her inne, men alle nærmest ropte til meg at han ikke var interessert. Jeg følte alltid at det lå noe annet bak. Kan jeg likevel ha hatt rett…?

Anonymkode: ebc56...d57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Okei. Min, da jeg fortalte om hva jeg følte for ham, var å plutselig si at han ikke var interessert i noe mer enn vennskap med meg. Alt, absolutt alt, han hadde gjort mot og med meg fram til da, tilsa at han var kjempeinteressert i meg, og så plutselig, da jeg fortalte han at jeg likte han bedre enn som en venn, trakk han seg inn i skallet. Det ble kneppe-tyst. Fra å sende melding hver dag, ringes, FaceTime, ble det helt stille. Ingen forklaring, bare at alt han hadde gjort var i vennskaps-mening.

Jeg opprettet et par tråder her inne, men alle nærmest ropte til meg at han ikke var interessert. Jeg følte alltid at det lå noe annet bak. Kan jeg likevel ha hatt rett…?

Anonymkode: ebc56...d57

Menn må i enda større grad enn kvinner ikke bare ha interessen men også føle seg klar for et forhold. Selv om det virker merkelig. Er de ikke klare pga x eller y så er de ikke det. 

Anonymkode: c0b1b...e36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Menn må i enda større grad enn kvinner ikke bare ha interessen men også føle seg klar for et forhold. Selv om det virker merkelig. Er de ikke klare pga x eller y så er de ikke det. 

Anonymkode: c0b1b...e36

Han har skjøvet meg vekk med stillheten, da. Hvorfor er han ikke redd for å miste meg? Det er uforståelig etter alt vi hadde sammen.

Han har levd i nesten 40 år uten noen andre enn foreldrene i livet sitt, og så da han fikk muligheten, grep han den ikke. Han kunne bare sagt at han trengte litt tid, men nei, han sa han ville ha meg som venn. Og så trakk han seg unna og ble helt stille.

Anonymkode: ebc56...d57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

...Han har levd i nesten 40 år uten noen andre enn foreldrene i livet sitt, og så da han fikk muligheten, grep han den ikke. Han kunne bare sagt at han trengte litt tid, men nei, han sa han ville ha meg som venn. Og så trakk han seg unna og ble helt stille.

Anonymkode: ebc56...d57

Han har lite trening i å stå i følelsesmessig krevende situasjoner. Og nå som situasjonen krever noe av han, trekker han seg unna. Du kan selvagt oppleve at han kommer tilbake til deg, men tror du bør belage deg på å slikke sårene dine og gå videre.

Anonymkode: c0b1b...e36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Dette høres kjent ut. Takk for info. 

Hva kommer det av at de forteller negative ting om dama.... Er det for å beskytte seg selv, så leter de etter negative ting? Dette er så kjent for meg og veldig sårende å oppleve. Når en mann, som opplagt har sterke følelser, plutselig trekker seg unna og forteller om alt det negative han ser hos dama og i relasjonen, og det er så "lite" og ubetydelig og ikke minst usant, så blir det bare for dumt og lett å gjennomskue. Hvorfor gjør de dette? Forsvarsmekanisme ? 

 

Jeg tenker at menn som holder på slik kan gå glipp av de beste damene, for de tør ikke binde seg, til tross for følelser fra begge sider og til tross for at de ser hvor fantastisk dama er. Hva kan man gjøre for å få dem til å bli tryggere og ikke stikke av? Jeg skrev  et utdrag i HI om at man skal la dem være i fred.... Jeg vet ikke? Noen med erfaring på det? Ts

Anonymkode: 93b6e...3e4

Hei. Jeg har opplevd at en mann kom tilbake. Han var "ikke klar" for det jeg hadde å tilby han. Han var passe nylig blitt singel så jeg var obs på nettopp det. Vi falt for hverandre og tilbringte 6 mnd med å være ilag, uten å avklare hvilket forhold vi hadde.  Han var redd for å forplikte seg og jeg ville ha et kjæresteforhold. Dette ble han skremt av. Jeg har utrygg tilknytningsstil og han har unnvikende tilkn.stil. Så i grunn passer vi ikke helt sammen. Vi var ikke god til å kommunisere og sette grenser. Han gav meg ikke trygghet og bekreftelse på at jeg var den han ville ha. Lang historie kort: jeg avsluttet forholdet brått. Og gikk inn for null kontakt. Null forklaring og ingen samtaler. Jeg var veldig lei meg for å la han gå. Han hadde mange egenskaper jeg likte. Samt at vi hadde god kjemi. Etter det hadde gått 4 mnd fikk jeg plutselig en melding fra han at han savnet meg og jeg svarte kun med et hjerte. Fikk en til mld noen dager etterpå. Om vi kunne møtes for en prat. Jeg sa ja til det.

Og vipps, nå er vi blitt et kjærestepar. Han sa at han var glad i meg og at han elsket meg. Og jeg er utrolig glad i han. Og er glad for at han turde å melde meg. Jeg er sta/usikker så jeg hadde IKKE kommet til å ta det første steget.  Jeg tenker at vi hadde gått glipp av hverandre hvis ikke "den unnvikende" typen hadde sendt meg den meldingen. Rart det der med å trekke seg unna og da kommer han tilbake. Jeg hadde ingen plan på det når jeg gikk inn for null kontakt. 

Anonymkode: 2bc85...53f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Menn må i enda større grad enn kvinner ikke bare ha interessen men også føle seg klar for et forhold. Selv om det virker merkelig. Er de ikke klare pga x eller y så er de ikke det. 

Anonymkode: c0b1b...e36

Likt som noen kvinner, trenger også noen menn at dama er den som tar styringen på hvor forholdet står og ikke bli tause hvis de blir ”avvist”. Dere må vise at disse mennene betyr noe for dere. Hvis det er virkelig det dere ønsker. Så må dere ha i bakhodet at dere er sannsynlig med vansker når det gjelder tilknytning. Vi tiltrekker det vi kjenner. 

Anonymkode: 484a5...fce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Han har lite trening i å stå i følelsesmessig krevende situasjoner. Og nå som situasjonen krever noe av han, trekker han seg unna. Du kan selvagt oppleve at han kommer tilbake til deg, men tror du bør belage deg på å slikke sårene dine og gå videre.

Anonymkode: c0b1b...e36

Ja, jeg har innsett det. Jeg lar han være.

Anonymkode: ebc56...d57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Likt som noen kvinner, trenger også noen menn at dama er den som tar styringen på hvor forholdet står og ikke bli tause hvis de blir ”avvist”. Dere må vise at disse mennene betyr noe for dere. Hvis det er virkelig det dere ønsker...

Anonymkode: 484a5...fce

Man kan ikke ta styring hvis mannen ikke besvarer henvendelser. Det sier seg selv. 

Anonymkode: c0b1b...e36

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

 

Nja... Jeg tenkte også "If he wanted to, he would", før jeg møtte en mann som er emosjonelt utilgjengelig (emotionally unavailable om man vil dykke dypere inn i det på YT etc).

Han jeg møtte ble forlatt av kona gjennom 15 år, jenta han trodde han alltid trodde han skulle være med fant seg en annen og flyttet rett ut og rett inn til mannen hun hadde vært utro med, og forlot de felles barna hos han.

Dette ble et stort traume som han skyvde under teppet i 3 år og ikke jobbet noe med. Da jeg møtte han så var alt fint, mistenkte ikke noe som helst da han var ekstremt sosial, inkluderende og stødig. Det gikk veldig raskt før jeg møtte familien hans, og alt var strålende, til det punktet at jeg fikk kalde føtter fordi jeg følte det gikk så fort. Men jeg ser i ettertid at den personen er han kun på utsiden. Når han begynte å få følelser så holdt han meg på avstand, det ble for nært da jeg var med han og barna hans f.eks, og han holdt seg vekk i en uke der han var skikkelig lunken. Han lå også med andre. Jeg var totalt forvirret og trodde han ikke var intereressert lenger selv om handlingene hans tilsa noe annet. Han var livredd sine egne følelser og forsøke å selvsabotere og overbevise seg selv om at det ikke var noe der, men sexen med andre ga han også totalt angst. Han ble fanget av sine egne følelser og var nødt til å jobbe med seg selv for å komme seg videre. Han har kommet veldig langt, for det ville aldri gått dersom han ikke var villig til å grave under overflaten. Man kan flykte fra realiteten en stund, men på et tidspunkt så må man håndtere det.

Det som skjer i hjernen på en mann som har slike ubehandlede traumer er at følelser trigger fight or flight responsen. Han vet ikke hvordan han skal håndtere de følelsene som dukker opp for hjernen er så i beredskap over å ikke bli såret igjen eller frykter noe nytt. Jeg har alltid tenkt at det bare er noe man må komme seg over når man er voksen, shit happens. Men hjernen blir faktisk forandret av det. Nå 2 år etter så er det alt eller ingenting, så får vi se hvordan det går. Jeg skulle uansett ikke vært det foruten, for jeg har lært masse om både meg selv og han og synes psykologi er utrolig interessant. Men forstår de som pakker sekken sin og drar, for det er veldig utfordrende til tider.

Så det er ikke alltid så svart/hvitt...

 

Anonymkode: 883ea...0bd

Dette er jo ikke noe bevis. Og du er i dette ennå. Dette er tolkninger man selv gjør fordi man ikke tør tanken på at den andre ikke er interessert nok. Her er det i tillegg snakk om en som ikke er over eksen, men fremdeles ser på henne som sin store kjærlighet. I tillegg høres det ut som dette er et heltekompleks. Tenk at man finner seg i å bli behandlet som søppel (man blir tatt avstand fra og den man holder på med ligger med andre) fordi man selv overbeviser seg om at alt handler om den andres mentale issues. Dette er ren og skjær mangel på selvrespekt. 

Anonymkode: 9d468...75a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Okei. Min, da jeg fortalte om hva jeg følte for ham, var å plutselig si at han ikke var interessert i noe mer enn vennskap med meg. Alt, absolutt alt, han hadde gjort mot og med meg fram til da, tilsa at han var kjempeinteressert i meg, og så plutselig, da jeg fortalte han at jeg likte han bedre enn som en venn, trakk han seg inn i skallet. Det ble kneppe-tyst. Fra å sende melding hver dag, ringes, FaceTime, ble det helt stille. Ingen forklaring, bare at alt han hadde gjort var i vennskaps-mening.

Jeg opprettet et par tråder her inne, men alle nærmest ropte til meg at han ikke var interessert. Jeg følte alltid at det lå noe annet bak. Kan jeg likevel ha hatt rett…?

Anonymkode: ebc56...d57

Jeg kan svare selv. Jeg kan være uhyre på, rett og slett fordi det kan være fantastisk å være med noen, men likevel tvile på forholdet. Og jeg vet at hvis jeg er i tvil, så er det fordi jeg egentlig ikke er investert nok i personen, selv om både sexen og samtalen kan være bra. Det er utrolig dumt hvis kvinner skal overbevise hverandre om at menn egentlige er interessert og leke hobbypsykologer for menn fordi de ikke tåler at menn ikke er int. Resultatet er uansett det samme, mannen avviser. Sannheten er nesten alltid er at dersom han vil være sammen med deg, så blir han det, og han viser det av hele seg, og kvinner må slutte å regne seg selv som unntaket og finne menn som vil være med dem og viser det konsekvent. Og også slutte å prøve å redde menn de analyserer seg til at har så dype traumer at de ikke kan være med dem.

Anonymkode: 9d468...75a

[Andro]

Jeg er ikke mann, men jeg kjenner meg litt igjen i mønsteret.
Dersom det går for fort eller blir for intens i starten av et forhold, eller i noe som kan bli et forhold;
da får jeg angst og en smule klaustrofobi. - Og må ta et steg tilbake, roe ned, og få tenke litt, kjenne etter.
Får jeg det rommet, og mer passe dose med kontakt, da kan det gå bra. Jeg trenger bare litt mer albuerom.
Dersom min distanse gjør den andre mer pushy og pågående, da får jeg panikk og forsvinner.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Jeg kan svare selv. Jeg kan være uhyre på, rett og slett fordi det kan være fantastisk å være med noen, men likevel tvile på forholdet. Og jeg vet at hvis jeg er i tvil, så er det fordi jeg egentlig ikke er investert nok i personen, selv om både sexen og samtalen kan være bra. Det er utrolig dumt hvis kvinner skal overbevise hverandre om at menn egentlige er interessert og leke hobbypsykologer for menn fordi de ikke tåler at menn ikke er int. Resultatet er uansett det samme, mannen avviser. Sannheten er nesten alltid er at dersom han vil være sammen med deg, så blir han det, og han viser det av hele seg, og kvinner må slutte å regne seg selv som unntaket og finne menn som vil være med dem og viser det konsekvent. Og også slutte å prøve å redde menn de analyserer seg til at har så dype traumer at de ikke kan være med dem.

Anonymkode: 9d468...75a

Hva hvis han viste det av hele seg, men sa noe annet? For så å trekke seg unna, i det jeg tolket som ren panikk?

Anonymkode: ebc56...d57

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva hvis han viste det av hele seg, men sa noe annet? For så å trekke seg unna, i det jeg tolket som ren panikk?

Anonymkode: ebc56...d57

Du kan jo tolke i vei, men du har jo ikke noe annet valg enn å tro på det han sier. Han vil ikke. 
Dette blir litt som den gamle slageren fra 40-tallet: «din munn sier nei nei, men dine øyne sier ja»… kan godt være ren ønsketenkning fra din side.  Akkurat som vi kvinner forlanger å bli hørt når vi sier nei, så må jo også menn bli respektert når de ikke vil. 

Anonymkode: ec26e...12e

[Andro]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva hvis han viste det av hele seg, men sa noe annet? For så å trekke seg unna, i det jeg tolket som ren panikk?

Anonymkode: ebc56...d57

Det er mangt vi mennesker ønsker og drømmer om, men likevel ikke kan eller vil. Slipp taket.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva hvis han viste det av hele seg, men sa noe annet? For så å trekke seg unna, i det jeg tolket som ren panikk?

Anonymkode: ebc56...d57

Det er problemet. Du tolker hele tiden. Jeg har også gitt lovnader eller innrømmet følelser jeg ikke har hatt, av ren og skjær feighet og fordi jeg virkelig har hatt lyst på kjæreste. Jeg har til og med sagt til en at jeg var forelsket, selv om jeg var dypt i tvil. Jeg har også avsluttet ting, men oppgitt andre grunner for det enn interesse (så som praktiske problemer), men vet også at andre kan oppgi grunner som mentale issues, eller bare ghoste. Dette er grunnen til at man skal se på hva folk gjør (om de er konsekevnte), og ikke alltid høre på hva de sier. I enhver relasjon må man ta høyde for menneskenaturens tåpeligheter, selvbedrag etc. men du kan banne på at noen som forelsker seg i deg, nesten uten unntak, vil ha et forhold med deg.

Anonymkode: 9d468...75a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hva hvis han viste det av hele seg, men sa noe annet? For så å trekke seg unna, i det jeg tolket som ren panikk?

Anonymkode: ebc56...d57

Det å trekke seg unna er for øvrig også å vise med hele seg, at man ikke vil.

Anonymkode: 9d468...75a