Hvorfor handler så mange moderne orkesterkomposisjoner om dissonans og rare lyder?

[AnonymBruker]

Ikke engang den mest eventyrlige komposisjonen til Stravinsky høres ut som det meste av det moderne jeg har blitt utsatt for. Noe orkestermusikk høres for meg ut som et forsøk på å få orkesteret til å høres ut som alt annet enn et orkester. Det samme gjelder solostykker. Er det hele poenget, kanskje? Men hvem liker slikt? Det er jo ikke musikk lenger, men bare tilfeldig støy.

 

 

Her er et eksempel:

 

Anonymkode: 7b8c5...4a1

[Gjest Drakensson]

Om du vil ha skikkelig moderne orkestermusikk så må du begynne å utforske trailer og production-music
sjangeren. Begynn med følgende artister: Two Steps from Hell, Epic Score, Audiomachine og Mark Petrie,
Du finner dem på Spotify og Youtube

Det skal dog sies at mesteparten av production-music er industri eksklusiv;
vanlige folk har ikke tilgang til det med mindre de jobber i media. Dette er med andre ord, ikke mainstream bullshit

[AnonymBruker]

Kanskje komponistene begynner å gå tom for ideer? Alt det melodiøse er laget fra før. 😁

Anonymkode: 70865...c0c

[Lurium]

Vel, spillmusikk som f.eks. til World of Warcaft er jo i høyeste grad moderne orkesterkomposisjoner, selvfølgelig er det et stykke mellom perlene, men at det finnes perler i spillmusikk er udiskutabelt.

Jeg lytter også til både Max Richter og Abel Korzeniowski som begge har blitt meget populære grunnet film og tv-serier. Kan ikke finne mye dissonans og ulyder der heller, selv om Richter ikke er fremmed med å utforske. 

Leste en artikkel på slutten av 80-tallet som sa at på samme måte som de store klassiske komponistene arbeidet for Vatikanet, kirka, og de kongelige, arbeider mange av de nyere komponistene med de nye mediene.

[AnonymBruker]

 

Anonymkode: 86aa4...0e6