Vurdere enebarn, for og imot?

[AnonymBruker]

Jeg kan i hvert fall si at jeg har en 2 år yngre søster og vi har aldri vært venner. Kranglet mye som barn, en god del wom ungdommer. Den nøytrale tiden var så ofte at det ikke var spesielt fint å ha en søster. Alle barn trives ikke best med søsken

Husk også at i tillegg til barna må man også ha overskudd til litt annet. Å ha det hyggelig med mannen, venner, alene, osv. Hvis 2 barn er for mye til at du kan gjøre litt annet også enn å bare passe på barna er kanskje 1 barn best?

Uansett er dette noe dere trenger å bestemme så fort, barnet blir nok mindre slitsomt når det blir eldre

Anonymkode: d1e00...968

[AnonymBruker]

Det er ikke noe du trenger å bestemme nå. Gi det noen år. Hvis mannen din vil ha flere barn så må han også stille opp, du kan ikke ta hverdagen alene.

Jeg er enbarn. Fordelen er mye voksenkontakt og fokus på meg i barndommen. Ble ikke sammenlignet med noen og fikk lov å utvikle meg uten å stå i skyggen eller skulle være et forbilde. Vi var ikke rike, men jeg ble alltid prioritert og fikk fine klær og var med på aktiviteter. Jeg fikk være med i bokklubb og fikk en bok hver måned.  Foreldrene mine var veldig opptatt av meg og fulgte masse opp og hadde flere vennefamilier med døtre på samme alder som vi var isammen med jevnlig. Jeg fikk alltid ha med venner hjem, og på hytta.

Men husker jeg var litt misunnelig på de som hadde eldre søsken, de hadde liksen mer koll på saker og ting. Hva som var in av musikk og moter og hvilke lærere en skulle få og sånne viktige ting i barndommen. Nå har jeg en gammel mor og det er kun meg og min familie selvsagt, heldigvis så stiller og mannen min opp. Det var tungt å miste pappa når han døde, og det tyngste var egentlig at det kun var jeg som virkelig sørget, foreldrene mine er skilt. Da hadde det selvsagt vært godt å ha søsken å dele sorgen og mimre med. 

Jeg hadde og en tøff fødsel med første barnet mitt, ikke like tøff som din altså. Men likevel var jeg helt slått ut i lang tid og kom meg liksom aldri. Mistet blod, slet med ammingen, baby var urolig og det var jeg også. Fikk en nydelig baby som ble en enda flottere gutt, høyt og lavt var han. Det gikk i ett og helt utenkelig å få en til i mange år. Så fikk vi en til nesten fem år etter og det var noe helt annerledes. Grei fødsel, grei barsel tid og en roligere mor(og baby) Alt gikk liksom så mye lettere, sikkert fordi jeg ikke hadde de enorme forventningene om at alt skulle bli så utrolig kjekt. Men det var en helt annen opplevelse og jeg følte mye mer mestring.  Og med yngste kunne jeg faktisk fått en til året etterpå, såpass greit var det. Vi stoppet på to vi altså

Anonymkode: 82bce...267

[AnonymBruker]

Faren min er enebarn, og det han ønsket mest var søsken. Han savner det også nå som godt voksen. Jeg er utrolig glad for at jeg har søsken, og selv om det har blitt litt krangling, har det også vært samhold og berikelse i livet.

Alt har fordeler og ulemper. Noen har det best som en, noen hat det best med en større flokk. Hva som blir riktig for dere kan bare dere finne ut av. Heldigvis trenger dere ikke ta valget i dag. Ungen deres er fremdeles veldig liten. Kos deg og finn deg til rette med den hverdagen dere har nå. Etterhvert kan dere tenke og føle på hva som er riktig for deres familie, men ikke stress med å ta valget nå.

Anonymkode: cef7d...6bc

[Tanuki]

Du trenger ikke bestemme deg nå, søsken må heller ikke være tette. Min gutt har vært enebarn i 9 år, vi venter nr.2 i høst. Tok rundt seks år før jeg i det hele tatt begynte å vurdere om jeg ville ha flere  barn.  Har selv en bror som er 3 år ngre enn meg, og vi har et fint forhold som voksne, men var ikke gode venner i det hele tatt da vi var små.