Aspergers vs traumer?

[AnonymBruker]

Kvinne, snart 50, som gjerne ønsker innspill av dere som har fått diagnosen aspergers, eller vært til utredning og kan kjenne dere igjen, uten å ha fått diagnosen. Jeg har skjønt at det kan være en del likheter mellom traumer og aspergers, så vil gjerne høre erfaringer.

Jeg skal prøve å fatte meg så kort som mulig, og få med det jeg tror er av relevans.

 

Siden jeg var liten jente (minner fra 4 års alder) var jeg sykelig opptatt av kjønnsorganer og seksualitet. Mye tvangstanker rundt dette, og tidvis et vulgært språk. Tvangstankene ble mer perverse og brutale jo eldre jeg ble. Tankene omhandlet både meg selv og andre mennesker. Dette ble særlig trigget av visse lyder og ord, som av en eller annen grunn ville minne om noe seksuelt. F.eks en sang hvor det plutselig kommer inn en spesiell lyd/instrument, også er tankekjøret i gang. Jeg kan også få andre tvangstanker som trigges av lyder/sanger som ikke er av seksuell art, men veldig ofte er det det. 

 

Parallelt med dette har jeg store problemer med lyder og fakter hos andre mennesker. Plystring, tungpust, kremting, spiselyder, folk som kommer for nærme uten at det er naturlig, dårlig ånde, for å gi noen eksempler. Nå kan mange mennesker irritere seg over sånt hos andre, men dette er ikke snakk om irritasjon. Jeg blir trigget, ekstremt trigget. Angst, sinne, uro. Står det noen for nærme bak meg i kø som plystrer, puster tungt osv, så føles det som jeg skal kollapse. Jeg blir så sint at jeg har lyst til å slå, og jeg forstår ikke hvorfor. Noen ganger blir det for mye, og jeg må fjerne meg fra køen. 1-2 meter avstand under pandemien var en befrielse.

 

Mye mobbet og utstøtt i oppvekst. Noen få venner, hvor de fleste var outsidere/mobbeoffer. Omsorgssvikt i hjemmet fra rundt ungdomsskolealder, ingen tilfredsstillende voksenoppfølging.

Mobbing og ekskludering fortsatte i voksenlivet. Noen venner, men aldri ordentlig inkludert i hele gjengen. Jeg føler genuint at folk flest ikke er glad i meg. 

Fikk tidlig et usunt forhold til både sex og alkohol. Jeg ønsker nærhet og vil ha berøring, men plutselig kan jeg snu og ikke takle berøringen. Jeg får angst og blir sint, og vet ikke hvorfor. Jeg klarer ikke være i forhold. Jeg vil, men får det ikke til. Noe går galt veldig fort hver gang. Jeg klarer i stor grad ikke holde på vennskap. Noe fordi jeg er "merkelig" og folk slutter å følge opp, men mye også fordi jeg forlater vennskap fort. Med en gang jeg føler ubalanse og at jeg ikke er emosjonelt ivaretatt, så føler jeg ikke noe mer for personen, jeg er ferdig. Jeg blokkerer og bryter all mulighet for kontakt. Jada, jeg har prøvd å jobbe med det, men det er en automatikk som bare ikke får gjort noe med. Jeg slutter dessverre å bry meg om personen, og føler ikke at jeg har noe kontroll over det som skjer.
 

Grenseløs mtp sex, fikk et utsvevende sexliv fra ung alder. Opplevdes som en avhengighet. Alkohol ble en måte å takle å være med mennesker på, tror jeg. Jeg fikk store problemer med jobbsamlinger uten alkohol, for da følte jeg meg malplassert og utenfor med en gang. 

Lite respekt/manglende empati for andre menneskers forhold. Dette har blitt bedre, men jeg har måtte lære meg "hvorfor dette er galt". 

 

Var alltid besatt av andre mennesker. Ikke hva de drev med/interesserte seg for nødvendigvis, men jeg måtte vite hvor alle bodde, besatt av hva de het, hvordan de bodde, hadde de flere fornavn, når hadde de bursdag, osv. Jeg var boarderline stalker og veldig intens. Jeg vet ikke om dette var en måte å føle at jeg hadde et forhold til dem å gjøre eller ikke, om det var en måte å føle meg mindre ensom på, eller å ha en form for kontroll.
Jeg føler meg veldig misforstått av mennesker, og føler ikke at jeg passer inn noe sted. Ikke med min egen familie heller. Jeg er glad i familien min, men samtidig føler jeg liten tilknytning. 

 

Jeg levde veldig ekstrovert i lang tid. Kopierte omgivelsene, for man skal jo passe inn. Være som alle andre. Være " normal".  Jeg var aldri den stille og sjenerte typen, tvert i mot var jeg utagerende. Nesten som en måte å overkompansere på. Mye styr med meg.
Jeg ville være med på ting, for det var så vondt å bli avvist og være ensom. Men jo eldre jeg ble så merket jeg at jeg egentlig bare ville ligge på sofaen. Lange dager på jobb med mye sanseinntrykk, jeg hadde ikke behov for noe mer da jeg kom hjem. Lørdag og sola skinner ute, og jeg ville bare se på tv. Men fordi man skal jo ha venner og sosiale aktiviteter, så ble jeg med på den karusellen lenge. Så fikk jeg en infeksjon, kroppen sa stopp, og jeg ble ufør. Ekstrem utmattelse, kort fortalt. Skjønte senere i 30 årene at jeg er utpreget introvert, og trenger mye alenetid. Folk ser på meg som en einstøing. Når jeg har utfordringer, er jeg død for omverdenen. Jeg orker ikke kontakt med mennesker.

Svært tiltaksløs, særlig etter jeg falt utenfor arbeidslivet. Har ikke lenger rutiner/faste rammer, og klarer ikke gjeninnføre dette selv. Eksempel: jeg skulle ha malt verandaen i 1 år, har kjøpt maling, men det blir aldri noe av. Da jeg var i jobb så hadde jeg mer styr på livet og fikk mer ting gjort. Nå opplever jeg meg selv som svært lat, selv om jeg har gode fysiske dager med overskudd av energi. 

Jeg har i stor grad vært uten filter og forståelse for når jeg må tie stille, og jeg har flere minner av at folk åpenbart tenker "nå må hun tie stille snart". Både fra kolleger og nettverk generelt. Men ingen sa noe. 

 

Ting har senere utviklet seg. De siste årene må jeg plutselig legge sammen tall på bilskilt, også må tallet ha en betydning. Men BARE hvis bilskiltet har spesifikke kombinasjon av bokstaver. Jeg er besatt av tall/tallkombinasjoner, og kan la avgjørelser styres av tall og datoer som vises i det avgjørelsen skal taes.

Jeg har ingen spesielle hobbyer som jeg fordyper meg i, men jeg blir besatt av meningsløse ting som tar mye fokus. Hvor lenge kan jeg gå uten å klippe neglene, hva skjer hvis man ikke barberer leggene. Jeg har tenkt at disse tingene har kommet fordi jeg ikke er i jobb og har mye fritid, og derfor må ha noe å fokusere på. Tidvis overkjørende og arrogant personlighet. Ofte i beste mening, f.eks jeg tror jeg har løsningen på andre sine problemer, også overlesser jeg dem med råd de ikke ønsker, eller ikke har bruk for. 

Da jeg var i jobb ble jeg lett distrahert, og glemte å jobbe. "Skal bare se på Jotun sitt fargekart hvilke blåfarger de har", ble fort til at jeg hadde brukt halve arbeidsdagen på å se på alle fargene som kanskje kunne passet med den og den blåfargen. Oppå det hele så får jeg angst og ekstrem uro av å bestemme meg for hvilken blånyanse som vil passe best på kjøkkenet, og det ender meg at jeg lar det hele ligge. Ihvertfall til jeg bestemmer meg for at grønt er bedre, og jeg må gjennom hele mølja på nytt. 

 

Empati. Jeg er ikke uten empati, og jeg kan også føle mye. Jeg kan føle intens forelskelse og kjærlighetssorg, men svært sjeldent. Mest føler jeg på avvisning, for den ødelegger meg. Jeg forstår ikke alltid avvisning heller, og har slitt med andre sine grenser.
Jeg kan bli rørt i fillebiter av filmer, og bli oppriktig lei meg på andre sine vegne. Når det treffer meg. Men jeg kan også være veldig empatiløs og kald, og jeg tror at mange i stor grad oppfatter meg slik. Veldig direkte og kantete. Opplever at jeg irriterer mennesker lett.

 

Høysensitiv. Første minner av at dette ble trigget, var som 20 åring. Bussen som kjørte på utsiden av huset ble byttet ut med en ny type som ga en annen lyd, og jeg fikk plutselig store problemer med søvn. Nervesystemet ble veldig forstyrret, og etter dette kom det hyppigere utfordringer rundt søvn, angst, og sliten kropp pga omgivelser.

Spiseforstyrrelser store deler av livet. Mye fordi jeg aldri klarte å uttrykke følelser, og brukte spisevegring som en form for å uttrykke meg selv på. Det handlet altså aldri om slanking, men en måte å prøve å kommunisere smerte på. Snakker mye med meg selv, gjort fra veldig ung alder. Ikke typen "nå var du flink", men relle samtaler hvor jeg visualiserer spesifikke personer som sitter med meg i rommet, også "snakker" vi. Dette er kortvarig, men skjer hyppig.
Jeg har tenkt at dette har vært en overlevelsesmekanisme pga dyp ensomhet. 

 

Jeg forstår forøvrig humor og sarkasme, og kan oppfattes som veldig morsom. Utad fremstår jeg som veldig samlet, men folk aner ikke hva som foregår under masken. 

 

I store deler av voksenlivet har jeg tenkt at jeg må ha blitt misbrukt som barn, og at minnet av det er fortrengt. Ja, dette kan faktisk skje. For de grove tvangstankene rundt sex fra så tidlig alder, kombinert med at jeg trigges så intenst av fakter hos mennesker (jeg har tenkt at jeg kan ha blitt misbrukt av noen som puster tungt, lukter vondt, plystrer, osv). For jeg klarer ikke forstå hvordan en 4 åring skal ha fått slike tanker. Men så leser jeg en hel del rundt tvangstanker og problematikk rundt lyder, sex osv hos de med aspergers, likhetstrekk mellom aspergers og traumer, og trenger derfor litt dialog rundt dette. Siden jeg er såpass samlet og virker ok utad, har jeg aldri blitt tatt alvorlig av helsevesenet. Jeg vurderer nå å gå privat for en eventuell utredning. 

Dette ble jo en del å lese, og jeg håper jeg har fått med essensen av ting. Håper på reflekterte innspill, takk for at du tok deg tid til å lese ♥️

 

 

Anonymkode: 13ec7...223

[AnonymBruker]

Jeg scorer forøvrig høyt på ASQ test (40), kanskje verdt å ta med i ligningen. 

Anonymkode: 13ec7...223

[Gjest Lykkedykker]

Er autist selv, men vil ikke si jeg har noen traumer. Har nok vært heldig med oppveksten min. Hadde gode foreldre som ikke tvang meg til ting jeg ikke ville. 

[AnonymBruker]

Lykkedykker skrev (4 minutter siden):

Er autist selv, men vil ikke si jeg har noen traumer. Har nok vært heldig med oppveksten min. Hadde gode foreldre som ikke tvang meg til ting jeg ikke ville. 

Poenget med innlegget mitt var mer om utfordringene mine er typisk for asperger eller ikke, eller om det heller er nærliggende å tro at det er relatert til traumer og ikke asperger. 

Anonymkode: 13ec7...223

[Gjest Lykkedykker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Poenget med innlegget mitt var mer om utfordringene mine er typisk for asperger eller ikke, eller om det heller er nærliggende å tro at det er relatert til traumer og ikke asperger. 

Anonymkode: 13ec7...223

Hva scorer du på RAADS-R da?

[AnonymBruker]

Lykkedykker skrev (1 minutt siden):

Hva scorer du på RAADS-R da?

Er det samme som ASQ? 40, så langt over normalen. 

Anonymkode: 13ec7...223

[Gjest Lykkedykker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er det samme som ASQ? 40, så langt over normalen. 

Anonymkode: 13ec7...223

Tror ikke det. RAADS-R score er fra 0-240, hvor score over 65 tyder på autisme, hadde selv 155.

Endret 23. juli 2023 av Lykkedykker

[AnonymBruker]

Lykkedykker skrev (3 minutter siden):

Tror ikke det. RAADS-R score er fra 0-240, hvor score over 65 tyder på autisme, hadde selv 155.

ASQ er vel uansett noe tilsvarende, hvor 40 er å anse som høyt score. Dette må uansett sees i sammeheng med det jeg har skrevet. 

Anonymkode: 13ec7...223

[Gjest Lykkedykker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

ASQ er vel uansett noe tilsvarende, hvor 40 er å anse som høyt score. Dette må uansett sees i sammeheng med det jeg har skrevet. 

Anonymkode: 13ec7...223

Er ikke det en test for barn som foreldrene besvarer?

[AnonymBruker]

Lykkedykker skrev (1 minutt siden):

Er ikke det en test for barn som foreldrene besvarer?

Who the test is designed for

• Adults (age 16+) of average or higher intelligence

Anonymkode: 13ec7...223

[Gjest Lykkedykker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Who the test is designed for

• Adults (age 16+) of average or higher intelligence

Anonymkode: 13ec7...223

Aha, Autism-Spectrum Quotient? Tror de forkorter den med bare AQ, for å ikke forvirre med ASQ.

[AnonymBruker]

Lykkedykker skrev (5 minutter siden):

Aha, Autism-Spectrum Quotient? Tror de forkorter den med bare AQ, for å ikke forvirre med ASQ.

Okey. Uansett, jeg har høy score der, og ønsker hovedsakelig tilbakemelding på det jeg spør om i HI  

Anonymkode: 13ec7...223

[AnonymBruker]

Lykkedykker skrev (35 minutter siden):

Tror ikke det. RAADS-R score er fra 0-240, hvor score over 65 tyder på autisme, hadde selv 155.

Har du autisme? Jeg scoret 170 på testen, men har ingen diagnose. 

Til ts: du kan snakke med fastlegen din og få henvisning for videre utredning. Det er veldig vanskelig å si noe mer ut i fra hva du skriver. 

Anonymkode: 60d6e...c70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har du autisme? Jeg scoret 170 på testen, men har ingen diagnose. 

Til ts: du kan snakke med fastlegen din og få henvisning for videre utredning. Det er veldig vanskelig å si noe mer ut i fra hva du skriver. 

Anonymkode: 60d6e...c70

Jeg skriver jo at jeg ikke blir tatt seriøst av helsevesenet. Det jeg ønsker er å høre om det jeg har strevd med fra så ung alder er typisk eller a-typisk asperger. 

Anonymkode: 13ec7...223

[Gjest Lykkedykker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Har du autisme? Jeg scoret 170 på testen, men har ingen diagnose. 

Til ts: du kan snakke med fastlegen din og få henvisning for videre utredning. Det er veldig vanskelig å si noe mer ut i fra hva du skriver. 

Anonymkode: 60d6e...c70

Ja jeg har. Scorer du 170 på RAADS-R uten å få noen diagnose så burde du skifte ut behandler. 

[AnonymBruker]

Regner med du har sett denne før, men poster den for sikkerhets skyld.

Anonymkode: 3abba...d5e

[AnonymBruker]

Gikk litt fort 😉

Anonymkode: 3abba...d5e

[AnonymBruker]

Har du noen av de tingene som er spesifikke for ptsd?

Anonymkode: 3abba...d5e

[AnonymBruker]

Kanskje du burde forsøke hypnose for å nå eventuelle traumer?

Anonymkode: 3abba...d5e

[AnonymBruker]

Men vet ikke om det er lurt?

Anonymkode: 3abba...d5e