Når unge dør brått og uventet

[AnonymBruker]

For under et halvt år siden mistet jeg et nært familiemedlem, 20 år gammel i en bilulykke. 
Det er noe av det verste jeg har opplevd mentalt sett. 
Tanken på at hen er død, borte for alltid, gravlagt er nesten ikke til å holde ut.
Det går veldig opp og ned. Jeg er opptatt og holder på med mitt, føler barna på det de skal, lager mat og styrer. Så kommer det dager der det føles helt uvirkelig igjen, da kjenner jeg på en indre uro. 
En føler seg så sårbar når en opplever tap. Så lurer jeg på om livet noen gang blir bra igjen? 
Noen med erfaring med å miste unge brått? 
takk for svar 

Anonymkode: 710d8...6dd

[AnonymBruker]

Jeg opplevde dette for flere år siden. Var et nært familiemedlem.

Ja, det blir bedre på sett og vis. Savnet vil alltid være der, men det vil gjøre mindre vondt og ta mindre plass. Man innfinner seg kanskje mer med det etterhvert som årene går.

Men jeg tenker fortsatt på vedkommendr daglig, men nå i mer positiv forstand. Nå tenker jeg ofte på alt det gode og morsomme vi hadde:)

Det blir bedre.

Anonymkode: f23de...154

[Lorieen]

Det tar tid. Noen sier at man bruker det første året på å i det hele tatt fatte at det har skjedd, og deretter bruker man resten av livet på å akseptere det. 

Livet vil bli bra igjen. Dog annerledes. Og smerten, sorgen og tapet blir aldri borte. Det ligger der, og kan velte opp igjen med ujevne mellomrom. Men der det til å begynne med er tsunamibølger, blir det etterhvert små krusninger i overflata.

Det beste rådet jeg kan gi deg er å være snill mot deg sjøl. Tålmodig. Og ikke sammenligne din egen sorgprosess med noen slags mal, eller hvordan det er for andre. 

[AnonymBruker]

Lorieen skrev (20 minutter siden):

Det tar tid. Noen sier at man bruker det første året på å i det hele tatt fatte at det har skjedd, og deretter bruker man resten av livet på å akseptere det. 

Livet vil bli bra igjen. Dog annerledes. Og smerten, sorgen og tapet blir aldri borte. Det ligger der, og kan velte opp igjen med ujevne mellomrom. Men der det til å begynne med er tsunamibølger, blir det etterhvert små krusninger i overflata.

Det beste rådet jeg kan gi deg er å være snill mot deg sjøl. Tålmodig. Og ikke sammenligne din egen sorgprosess med noen slags mal, eller hvordan det er for andre. 

Det tar nok tid ja. Følte det gikk litt bedre, så skjedde det andre ting som vippet meg litt av pinnen, så kom dette sterkere opp igjen. Det er nok noe med det å være snill mot seg selv. Jeg har vært delvis sykmeldt og jeg tenker konstant på at jeg må komme meg tilbake på jobb, og klare mer. Det er en balansegang. Jeg klarer heldigvis å stenge av. Av og til kan jeg tenke på det og det gjør litt vondt, andre ganger kommer det en sigende angst, og da klarer jeg å stenge av heldigvis. 
 

Anonymkode: 710d8...6dd

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

Jeg opplevde dette for flere år siden. Var et nært familiemedlem.

Ja, det blir bedre på sett og vis. Savnet vil alltid være der, men det vil gjøre mindre vondt og ta mindre plass. Man innfinner seg kanskje mer med det etterhvert som årene går.

Men jeg tenker fortsatt på vedkommendr daglig, men nå i mer positiv forstand. Nå tenker jeg ofte på alt det gode og morsomme vi hadde:)

Det blir bedre.

Anonymkode: f23de...154

Det tror og håper jeg også. Det er jo bedre nå enn første 2 månedene etter. Da handlet det mest om å «overleve» en ting er min egen sorg, men jeg er også pårørende til søsken som har mistet barnet sitt, og mamma som har mistet barnebarnet sitt. Så det er også vondt å se andres sorg og se de jeg er glad i sin smerte. 
Så blir man jo engstelig for at noe liknende skal skje igjen. Men det sitter nok veldig i kroppen enda, og det er ganske ferskt. Så det vil nok kanskje ta litt tid. Men godt å høre din erfaring og at det vil bli bedre etter hvert 

Anonymkode: 710d8...6dd

[Forundret..]

Det blir lettere med tiden. Men innimellom så slår det smerten til og  kjenner at lufta går litt ut av en. Jeg synes at det føles nesten ut som halsbrann i hjertet. Da er det godt å gråte litt slik at en får det ut, til neste gang.

 

[AnonymBruker]

Forundret.. skrev (6 minutter siden):

Det blir lettere med tiden. Men innimellom så slår det smerten til og  kjenner at lufta går litt ut av en. Jeg synes at det føles nesten ut som halsbrann i hjertet. Da er det godt å gråte litt slik at en får det ut, til neste gang.

 

Merker hvis jeg har holdt det litt på avstand og har hatt andre ting å fokusere på, og jeg er sliten eller får motstand så kommer dette opp igjen og da griner jeg elver og daler 

Anonymkode: 710d8...6dd

[Forundret..]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Merker hvis jeg har holdt det litt på avstand og har hatt andre ting å fokusere på, og jeg er sliten eller får motstand så kommer dette opp igjen og da griner jeg elver og daler 

Anonymkode: 710d8...6dd

Vi velger alle vår måte å håndtere slikt på. 

Jeg tror det viktigste er at en tillater seg selv å gråte når man føler for å gråte. 

Jeg leste en gang at ekte tårer virker smertestillende på både kropp og sjel. Stemmer dette så burde en kanskje virkelig tillate seg selv å gråte skikkelig, rett og slett gråte helhjertet og ikke halvhjertet. 

[AnonymBruker]

Forundret.. skrev (13 minutter siden):

Vi velger alle vår måte å håndtere slikt på. 

Jeg tror det viktigste er at en tillater seg selv å gråte når man føler for å gråte. 

Jeg leste en gang at ekte tårer virker smertestillende på både kropp og sjel. Stemmer dette så burde en kanskje virkelig tillate seg selv å gråte skikkelig, rett og slett gråte helhjertet og ikke halvhjertet. 

Det tror jeg også. Det er forløsende

Anonymkode: 710d8...6dd

[AnonymBruker]

Det som mange føler for er å dra på jobb. Få noe annet å tenke på og for å glemme litt. Få hverdagen litt tilbake. Det funker for de fleste etter at begravelsen er over. Men klart, vi er ikke alle like. 

Anonymkode: a49ec...ce9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 timer siden):

Det som mange føler for er å dra på jobb. Få noe annet å tenke på og for å glemme litt. Få hverdagen litt tilbake. Det funker for de fleste etter at begravelsen er over. Men klart, vi er ikke alle like. 

Anonymkode: a49ec...ce9

Det tror jeg også. Jeg klarte ikke det. Jeg sliter med angst fra før, og har vært fin lenge, lite plaget.. så skjedde dette pluss flere ting etterpå så da blusset angsten litt opp igjen, men er litt på jobb og på vei tilbake gradvis. 
Tror det er viktig å ha noe å holde opptatt tankene på, men det er ikke noe man kommer over. Men håper med tiden at det blir lettere sol flere skriver her 

Anonymkode: 710d8...6dd

[AnonymBruker]

Ta tiden til hjelp - det er en klisje, men sant. Å miste unge mennesker er en grusom sorg, innblandet med sjokk, vantro og bunnløs fortvilelse. Det er noe grunnleggende unaturlig ved å overleve barn ( eller nevø/niese) - de er jo generasjonen som skal leve videre etter oss. Men, på godt og vondt, så går livet videre - og etter en tid så følger man med, nesten enten man vil eller ikke. Det blir bedre, det går opp og ned - og plutselig en dag så husker man noe morsomt avdøde gjorde, og tar seg i å finne trøst i gode minner.. Savnet vil nok alltid være der, men sorgen blir mindre rå med tiden.  Jeg har ingen konkrete råd å komme med sånn sett, men dyp medfølelse ❤️ 

Anonymkode: 738a4...5b3

[AnonymBruker]

Jeg mistet min bror på 12 år i en ulykke og jeg var da 16 år.

Jeg fikk sjokk og hverken gråt eller sørget før flere år senere.

Hadde dette skjedd når jeg var voksen, hadde jeg nok reagert annerledes og sørget mer.

 

Anonymkode: de514...be3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 21.7.2023 den 18.11):

Det tror jeg også. Jeg klarte ikke det. Jeg sliter med angst fra før, og har vært fin lenge, lite plaget.. så skjedde dette pluss flere ting etterpå så da blusset angsten litt opp igjen, men er litt på jobb og på vei tilbake gradvis. 
Tror det er viktig å ha noe å holde opptatt tankene på, men det er ikke noe man kommer over. Men håper med tiden at det blir lettere sol flere skriver her 

Anonymkode: 710d8...6dd

Jeg opplevde dette for nesten 30 år siden. Fremdeles går det i bølger, men nå mer tanker rundt hva som kunne ha vært. Spesielle anledninger der vedkommende glimrer med sitt fravær, men mer som en melankolsk følelse nå. Har også merket at man aldri blir vant til å miste noen selv om man har opplevd det flere ganger. Jeg har mistet i ulykke to ganger dessverre og ingenting var likt. Derfor vil jeg aldri fullt ut forstå andres sorg selv med like omstendigheter.
Å lytte er faktisk en aktiv handling og det er den største styrken man kan ha for å bidra med støtte. 

Anonymkode: ec933...2cf