Frivillige barnløse og enslige risikerer en belastende, ensom aldersdom

[AnonymBruker]

I BA kan vi lese om Marit på 76 som er enke og barnløs og som nå sitter alene i en omsorgsbolig som debbeltamputert uten noen til å hjelpe seg. 

https://www.ba.no/marit-76-fortviler-jeg-er-redd/s/5-8-2313259?fbclid=IwAR3__BLmdSVPhp_ZaY2KwPMT5EtbsDdM9pNH5cXcm-DTEogqK8yyqZXv5-I

" Lyssand er alene etter at mannen døde for to år siden. Av familie har hun bare en niese fra Stavanger som Lyssand verken vil eller kan være til bry for." 

"Mandag denne uken dro 76-åringen rett fra rehabilitering til en omsorgsbolig på Storetveit.

Skal hun komme seg til toalettet eller ut av leiligheten i rullestolen, er det med hjertet i halsen om hun må gjøre det alene. Livet hennes ligger stablet i esker i stuen, og hun har ingen til å hjelpe seg med å pakke ut."

" Dårlig blodsirkulasjon førte til at hun i februar måtte amputere høyre ben. I mai ble det klart at heller ikke venstre ben kunne reddes. Mens hun var til rehabilitering, måtte boligen på Nesttun selges.

Pengene var ikke nok til ny leilighet, ifølge Lyssand. Hun fikk to valg når det gjelder omsorgsboliger, og sier hun følte hun «måtte» si ja til den på Storetveit.

Skuffelsen var stor da hun fikk se leiligheten første gangen.

– Jeg når ikke opp til noe her, sier hun, og viser ved å strekke armene opp mot overskapene på kjøkkenet.

– Og så blir jeg isolert i leiligheten ... Jeg er så trist og lei meg, fortsetter hun gråtkvalt. "

 

Dette er et bilde som kommer til å bli stadig vanligere. Jeg forstår ikke at folk tør gamble på at de vil være ved god helse og ha venner og kjente som kan støtte dem gjennom alderdommen. Stadig fler velger bort både samliv og familieliv med barn, og stadig mer av omsorg i alderdommen legges på helse og omsorgssektoren. 

Mange sier at man ikke kan få barn fordi man skal ha hjelp når man blir gammel. Men sånn har det fungert for hele menneskeheten så lenge mennesket har eksistert. Det er jo selve livssyklusen og kjernen i vår eksistens, livet senteres rundt familien fra de helt minste til de eldste. Hva er det som gjør at så mange nå påstår at dette er feil? At vi heller skal betale oss ut av behov for nære relasjoner i alderdommen? 

Jeg mistet en kjær bestemor for ikke så lenge siden. Hun ble mer hjelpetrengende både fysisk og emosjonelt de siste årene av livet. Å stille opp for henne var en selvfølge og et privilegium, all den tid hun viet så mye tid og omsorg til meg i min oppvekst og så mye kjærlighet hun ga mine barn i de 21 årene hun fikk være oldemor til en stadig større ungeflokk. 

På dødsleiet den siste uken byttet vi på å sitte hos henne døgnet rundt. Hun slapp å dø alene. Hun var omgitt av mennesker som visste at hun var glad i trekkspillmusikk, at hun likte å ha på seg akkurat de øredobbene, at når hun ropte og ropte på mamma når dødsangsten og smertene ble store, så var det fordi hun var skikkelig mamma jente, og den i søskenflokken som var mest knyttet til mammaen sin da hun vokste opp. Min bestemor hadde en hånd å holde i helt inn i døden. Og det alene er god nok grunn til å skape seg en familie. 

 

Anonymkode: 8beb7...28a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Og det alene er god nok grunn til å skape seg en familie. 

Vær glad du velger det da, og så bør du tenke på at ikke alle har den muligheten, eller ønsker det. Det er dessuten ingen garanti å få hjelp og støtte inn i alderdommen selv med familie. 

Anonymkode: 675b1...967

[AnonymBruker]

Jeg ser ikke hvorfor jeg skal bruke hele livet mitt på ting jeg ikke ønsker for å legge til rette for at 76 årige meg er lykkelig. 

Det føles som et bortkastet liv. 

Anonymkode: f5c0f...3e6

[AnonymBruker]

Nei, hvordan det? Det er jo de som HAR familie og regner med at de får hjelp i alderdommen, som plutselig kan få en overraskelse. Enslige planlegger sin alderdom. 

Anonymkode: e93b7...20f

[Gjest ti10]

Det er bare det at man ikke er garantert hjelp i hverdagen selv om man får barn. Hva om de velger å bosette seg langt unna? Eller at man får et dårlig forhold til dem? Eller at barna blir syke og dør selv, slik at de ikke kan hjelpe deg?

[Andro]

Jeg er glad for at vi har en velferdsstat som sørger for et verdig liv for de aller fleste, og jeg ønsker at vi legger mer penger i å høyne kvaliteten.

Å ha barn garanterer ikke at du får mer hjelp og tilsyn. De er i jobb, og de kan bo på helt andre steder. Det er flott at vi ikke lenger ilegger døtre å holde seg hjemme for å gjøre oppgaver som man strengt talt bør ha fagfolk til.
Noen kan ikke få barn, noen ønsker ikke barn, og noen barneflokker dør før foreldrene blir gamle. Vi kan ikke legge opp til at enkeltmennesker selv skal stå ansvarlige, men ha et system som er godt nok til at alle er trygge - uavhengig av hvilken levemåte de har valgt - eller endt opp med.

Om man er enslig eller har en partner spiller liten rolle når man blir så gammel at man trenger hjelp i dagliglivet.
Enslige har ofte et tettere nettverk av venner og bekjente enn folk som har en partner, og gamle partnere er ofte ute av stand til å yte mye vettug hjelp alene - og noen er mer en fare enn en hjelp.

Lev det livet du ønsker deg. 
 

[BerntHulken]

Så mange som har dårlige forhold til barna sine i dag, så blir det mange slike skjebner selv om man har barn.

Personlig skal jeg ikke bli så gammel at jeg må på sykehjem uansett. Fikser biffen selv før den tid.

Endret 17. juli 2023 av BerntHulken

[17.11]

Mens de som jobber på aldershjem ser realiteten, at de fleste som kommer dit lever sine siste år, og dør, alene, uavhengig av hvor mange barn de har klart å fostre opp.

Jeg planlegger for alderdommen med penger, ikke med unger.

Endret 17. juli 2023 av 17.11

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Vær glad du velger det da, og så bør du tenke på at ikke alle har den muligheten, eller ønsker det. Det er dessuten ingen garanti å få hjelp og støtte inn i alderdommen selv med familie. 

Anonymkode: 675b1...967

Du tror ikke det er mer sannsynlig å få hjelp og ha et fellesskap med barna dine i alderdommen, enn om du ikke får dem? 

Det er ingen garantier i livet. Du kan dø i morgen. Så dette handler ikke om det som er garantert, men det som er sannsynlig. 

Anonymkode: 8beb7...28a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Du tror ikke det er mer sannsynlig å få hjelp og ha et fellesskap med barna dine i alderdommen, enn om du ikke får dem? 

Det er ingen garantier i livet. Du kan dø i morgen. Så dette handler ikke om det som er garantert, men det som er sannsynlig. 

Anonymkode: 8beb7...28a

Det sannsynlige er at jeg og mannen lever omtrent like lenge, om vi ser på eldre slektninger på begge sider.

Og at vi har rikelig med penger, og kan kjøpe den hjelpen vi trenger.

Det sannsynlige er også at vi har et stort nettverk av venner og annen familie, da vi har hatt mye fritid til å pleie relasjoner. 

Hvorfor provoserer det deg så mye at stadig flere velger bort barn? Er du redd for egen pensjon på grunn av eldrebølgen? Angrer du eget valg, men tenker at belønningen venter på dødsleiet? 

Anonymkode: f5c0f...3e6

[Gjest Drakensson]

Skaff deg barn bare for at de skal ta vare på deg XD

[AnonymBruker]

Ikke alle kan få barn pga sykdom. Og mange barn er for syke selv til å ta vare på sine eldre foreldre, dessverre. Å få barn er absolutt ingen garanti for hjelp når man blir eldre. 

Anonymkode: aaad6...ad8

[AnonymBruker]

Skjønner ikke hvorfor det skal være så mye verre enn for ufrivillige barnløse? Går ikke de potensielt en ensom alderdom i møte?

Jeg er bare middelaldrende, men gruer meg som pokker til jeg blir gammel. Er enebarn og har ingen egen familie. Når foreldrene mine er borte så har jeg ingen igjen, og det er trolig ikke mange år til, dessverre.

Anonymkode: 9796d...91a

[AnonymBruker]

Drakensson skrev (7 minutter siden):

Skaff deg barn bare for at de skal ta vare på deg XD

I virkeligheten er det mange som gjør akkurat dette 

Anonymkode: e93b7...20f

[AnonymBruker]

Skjer ikke.

Anonymkode: 4b181...ce8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

I virkeligheten er det mange som gjør akkurat dette 

Anonymkode: e93b7...20f

Ja, men da kan man få seg en (ubehagelig) overraskelse. For all del, sannsynligheten er selvsagt noe høyere for at man har relasjoner til barna når de er voksne når man selv blir gammel, enn om man ikke får barn i det hele tatt, men jeg tør påstå at det likevel ikke er veldig sannsynlig at man får all hjelp man trenger når man blir gammel. Slik arbeidslivet er i dag, så er det en stadig større andel som må flytte bort for å få jobb, hvilket fører til større avstander mellom familiemedlemmer. Tror nok trenden til dette bare vil øke, ettersom arbeidsmarkedet vil bli stadig trangere der ennå flere vil måtte flytte etter jobbene. Dette er i seg selv nok til at man som regel ikke vil ha mulighet til å følge tett opp i det daglige. 

Det er heller ikke alle som er forunt å ha et godt forhold til barna når de har blitt voksne. Det finnes mange forskjellige familieforhold, og det er nok ikke lurt å planlegge for at barna kan hjelpe en i dagens komplekse samfunn. Det beste man har, er velferdsvesenet, dog er det jo synd at folk i Norge skusler vekk dette også med tanke på galopperende utgifter og nedbygging av f. eks. oljeindustrien. 

Anonymkode: b27ad...bef

[Hareena]

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Enslige planlegger sin alderdom

Enslige er oftest heller ikke så gniene at de ikke vil betale for hjelpetjenester. Andre har de nærmeste pårørende til å løpe rundt for å ordne alt mulig uten kompensasjon. I dag har vi frivillighetssentraler, hjemmetjeneste, hjemmehjelp, kommunal middagslevering på døra,  TT-kort, pasientreiser, private helsetjenester, rengjøringsbyråer, nettapotek, røde kors besøkstjeneste og mye mye mer. 
Mange er mer komfortable med å betale for en tjeneste enn å være en belastning for andre. 

Endret 17. juli 2023 av Hareena

[AnonymBruker]

I motsetning til ufrivillige barnløse? 

Anonymkode: e63ad...363

[Nevrosererroser]

Jeg har en partner men ingen av oss har lyst på barn eller store nettverk. Jeg kan heller ikke få barn. Det livet er ikke oss og som en annen lenger opp nevnte er det tullete å bruke hele livet på å leve som vi ikke ønsker i håp om en gevinst vi ikke aner om vi engang vil ha ønske eller behov for mot slutten av livet.

Det er heller ikke greit å pålegge andre det ansvaret. Vi planlegger for alderdommen med å legge tilsides penger som kan brukes til å kjøpe tjenester. Kanskje er det bortkasta sparing men det er i det minste valg vi tar som ikke krever noe av andre.

Svigermor gikk nylig bort etter et ganske kort sykdomsløp, vi var alle samla hos henne på slutten og jeg er glad vi hadde den muligheten, jeg strøyk henne over håret da hun trakk sine siste pust og hun fikk heldigvis sovne stille inn som hun fortjente så inderlig. Samtidig var det ikke de siste månedene av livet hennes som var de viktige, det var alle årene før, 75 år med levd liv var livet hennes, ikke de siste månedene.

[AnonymBruker]

Nevrosererroser skrev (1 minutt siden):

Svigermor gikk nylig bort etter et ganske kort sykdomsløp, vi var alle samla hos henne på slutten og jeg er glad vi hadde den muligheten, jeg strøyk henne over håret da hun trakk sine siste pust og hun fikk heldigvis sovne stille inn som hun fortjente så inderlig. Samtidig var det ikke de siste månedene av livet hennes som var de viktige, det var alle årene før, 75 år med levd liv var livet hennes, ikke de siste månedene.

Uendelig enig med deg.

Man har heller ingen garanti for hvordan disse siste månedene blir.

Dessverre har ingen av "mine" fått forlate livet på den måten. Det har vært alvorlig og brå kreftsykdom der smertene dominerer. Det har vært demens som gjør at man ikke vet hvem de nærmeste er. Det har vært brå død som følge av en blodåre som sprekker, eller et hjerte som svikter, mens man er alene. 

Det gjør det jo enda mer meningsløst å leve et helt liv i håp om hvordan dette øyeblikket skal bli. For etter min erfaring er døden, eller de siste månedene før, sjelden veldig pen. Og mye av det jeg har måttet se og gjøre ville jeg fryktet at egne barn skulle måtte gjennom. 

Anonymkode: f5c0f...3e6