Problemer i forholdet

[Emilie68]

Hei! Et hjertesukk: Jeg og samboer har vært sammen i 6 år. Jeg er glad i nærhet både fysisk og mentalt. Det å vise hverandre kjærlighet og omsorg betyr mye. Han er overhodet ikke interessert i dette. Jeg forsøkte i starten å prate om det ved flere anledninger. Ble blankt avvist, og det endte ofte med at jeg fikk en forferdelig skyllebøtte, og alt var min skyld. Vi hadde en turbulent start, og det er nok et under at vi fremdeles er sammen. Jeg savnet veldig at han skulle vise meg at han begjærte og elsket meg. Følte meg tom og ensom. Vel, det var mange fryktelige diskusjoner omkring nærhet og særlig sex. Jeg ble avvist hver gang jeg forsøkte meg. Og fikk styggkjeft.  Tilslutt ga jeg vel opp antar jeg. Sluttet å prøve meg selv om jeg av hele mitt hjerte ønsket at han skulle ha lyst på meg. I løpet av et år har vi sex svært få ganger. Til nå i år er tallet 2. Og da på hans initiativ. Vel, saken er nå den at jeg aldri mer tar initiativ, og jeg har heller aldri lyst på han. Han har rett og slett ødelagt lysten min på han. Jeg tenner på andre, og har ellers gode seksuelle følelser . Er selvsakt ikke utro. Så nå sitter vi der da, i hver vår ende av sofaen og glor på tv. Vi prater kun om daglige gjøremål. Jeg har spurt om hvordan han har det i forholdet, og han hevder han har det bra. Akkurat det er jo merkelig, siden jeg har det skitt i forholdet. Han hevder han elsker meg, og viser muligens det gjennom forskjellige praktiske handlinger. Men det er ikke nok for meg. Jeg vil gjerne prate, le, flørte, elske. Føle at noen ser meg og setter pris på meg. At noen hører meg. Av han får jeg aldri klapp på skulderen eller en oppmuntrende kommentar. Han hører aldri etter når jeg prater. Mange ganger gidder han ikke svare en gang. Nå er jeg helt likgyldig til han, og det er faktisk vondt. Jeg gidder aldri legge meg før han har sovnet. Er glad når han er borte. Jeg vet ikke hva som feiler han jeg. Hvordan kan et menneske ikke ønske nærhet og ikke kunne vise omsorg og støtte? 

[Intervence]

Det er bare sånn enkelte mennesker er. De blir bare verre med årene. Så det er bare å forlate ham.

[Blablabla23]

Ut ifra hvordan du beskriver det, høres det ut som du er ferdig med forholdet. Vet ikke om du fortsatt ønsker å gi det en sjanse, og jeg skjønner jo det blir veldig vanskelig når mannen ikke vil prate. Tror kanskje dere er såpass ulike at dere begge vil få det bedre med noen andre. Men om du vil prøve å snu det har jeg ett råd:

Du sier han viser deg kjærlighet ved å gjøre praktiske ting for deg, og da er det mest sannsynlig hans kjærlighetsspråk (Google it om det er ukjent). Altså hans naturlige måte å både gi og få kjærlighet på. Har du prøvd å gjøre slike ting for han? Som en siste krampetrekning kan du prøve på dette og se om det kanskje kan føre til at han føler seg mer sett, elsket og på den måten kan myke opp. 

Men det er nok vanskelig å endre han drastisk..

[AnonymBruker]

Hvorfor blir du? Kjærlighetssorg går over med tiden. Dette går ikke over før du går, og det kommer du til å gjøre før eller senere, så hvorfor senere? 

Det er med forhold litt som med å dra av plaster. Bedre å gjøre det kjapt enn å seigpine seg selv. Han er slik, og det kan du ikke være lykkelig med. Da bør du ta konsekvensen av det, og gå. Og ja, jeg har måtte tatt den beslutningen selv, og forlot en mann jeg fremdeles elsket, fordi jeg måtte innse at jeg ville være ulykkelig sammen med ham. Da bedre å ta kjærlighetssorgen med en gang man innser det, så man ikke kaster bort unødvendig lang tid på å være ulykkelig. 

Jeg traff forøvrig mannen i mitt liv knapt et år etter at jeg gikk. Gikk da rett fra å tenke at jeg aldri kunne elske noen like høyt igjen, savn, smerte og å være sikker på at jeg overhodet ikke var klar for nytt forhold, til å bli utrolig forelsket plutselig. Den mannen elsker jeg og har det godt med fremdeles, 20 år senere. 

Det hjalp meg gjennom å gå og kjærlighetssorgen å tenke at jeg ikke egentlig elsket og savnet ham, men illusjonen av hva som kunne vært dersom... *en så lang liste at det var totalt urealistisk *. Altså egentlig ikke ham og det vi hadde, bare noe jeg hadde drømt om at vi kunne være. 

Den mannen du er med kan ikke gjøre deg lykkelig, fordi han er seg selv, og du er deg. Det er det lite å gjøre med. Han står også i veien for at du treffer dem som kan gjøre deg godt. Hadde jeg klamret meg fast ett år til i det forholdet hadde jeg gått glipp av min mann, våre barn og vårt liv sammen, fordi jeg hadde vært i et forhold da vi møttes. Jeg hadde ikke sjekket ham opp da, og hadde viket unna om han sjekket opp meg. Livet er et timeglass. Sanden din renner ut på at du holder fast ved den som ikke gjør deg lykkelig. Det kan koste deg møtet med ham som blir for deg det min mann har vært og er for meg. 

 

Anonymkode: 53fe6...7e2

[AnonymBruker]

Han er fornøyd, så selvsagt dumper han ikke deg. Men du er ferdig med forholdet, så hvorfor dumper du ikke han? Det blir ikke bedre. Han vil ikke fikse noe han mener er bra og i tilfelle din feil.

Anonymkode: 05fb8...1a9

[AnonymBruker]

Hva er det som har fått deg til å bli? Høres ut som du er engstelig tilknyttet og han unnvikende. Den runddansen kan være vanskelig å komme seg ut av. Vil anbefale deg å lese litt om temaet.
 

Du fortjener å bli elsket og møtt av kjæresten din. Og du kan få det, men antageligvis ikke med denne skadede mannen.

Anonymkode: d4fcf...aab