Samlivsbrudd med barn.

[AnonymBruker]

Kort fortalt, mannen og jeg har tatt ut seperasjon. Jeg er helt knust. Klarer ikke spise eller sove. Føles som hele kroppen er i krig og kommer meg gjennom dagene på ren overlevelses instinkt. Sorgen, skammen og angsten er så stor at det kjennes ut som jeg skal rives i filler. Angsten griper meg mange ganger for dag og jeg får ikke puste. Hadde jeg ikke hatt barn hadde jeg mest sannsynlig ikke vert på denne jord. Gått ned over 5 kilo på 2 uker. Mest av alt vil jeg bare blokkere han fra alt  for å beskytte meg selv. Som sagt jeg rives i filler og jeg er så sint for at han har ødelagt hele den fine familien vår av egoisme og trang til å dekke sine egne behov. Så hvordan kommer man seg gjennom dette når man har barn? Jeg må jo forholde meg til han, selv om han bare fortsetter å gjøre meg vondt. Erfaringer? Hvordan komme seg raskest gjennom kneika?

Anonymkode: 14d5a...46d

[AnonymBruker]

Hvis du sliter så mye vil din beste investering være å betale for noen timer hos en psykolog. Det er verdt investeringen. 

Anonymkode: beb23...158

[AnonymBruker]

Har vært gjennom brudd men ikke med barn. Men du må få lov til å sette av tid til å sørge, det er en helt naturlig reaksjon. Etterhvert så går det over til å være glad for å komme seg vekk fra dusten, uansett hva han har gjort.

 

Anonymkode: c8b24...8e2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvis du sliter så mye vil din beste investering være å betale for noen timer hos en psykolog. Det er verdt investeringen. 

Anonymkode: beb23...158

Har både familie, venner og fagfolk rundt meg. Tror ikke det hadde spilt noen rolle fra eller til med psykolog. Jeg skjønner at jeg må gjennom dette på et vis uansett. Å kroppen reagerer jo når man går igjennom noe sånt. Ikke bare sorg, men tap av trygghet og tilknytning. Skjønner at det er alarmberedskapen som er aktivert. At jeg meste parten av tiden nå er ute av toleransevinduet og er i «kamp, flukt, frys». Men hører gjerne erfaringer fra andre som har vert gjennom lignende og som har noen gode råd som hjalp for de.

Anonymkode: 14d5a...46d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har både familie, venner og fagfolk rundt meg. Tror ikke det hadde spilt noen rolle fra eller til med psykolog. Jeg skjønner at jeg må gjennom dette på et vis uansett. Å kroppen reagerer jo når man går igjennom noe sånt. Ikke bare sorg, men tap av trygghet og tilknytning. Skjønner at det er alarmberedskapen som er aktivert. At jeg meste parten av tiden nå er ute av toleransevinduet og er i «kamp, flukt, frys». Men hører gjerne erfaringer fra andre som har vert gjennom lignende og som har noen gode råd som hjalp for de.

Anonymkode: 14d5a...46d

Var dere gift i mange år? Er du i 30-årene, TS eller eldre? Håper du får mange gode råd her. Har vært igjennom samlivsbrudd med to barn, men jeg var selv følelsesmessig ferdig med forholdet før bruddet, så da blir det en helt annen situasjon. Håper dagene dine blir gradvis lysere! 

Anonymkode: 773f6...6c0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Var dere gift i mange år? Er du i 30-årene, TS eller eldre? Håper du får mange gode råd her. Har vært igjennom samlivsbrudd med to barn, men jeg var selv følelsesmessig ferdig med forholdet før bruddet, så da blir det en helt annen situasjon. Håper dagene dine blir gradvis lysere! 

Anonymkode: 773f6...6c0

Gift i mange år ja. I starten av 40 årene. 

Anonymkode: 14d5a...46d

[AnonymBruker]

Det er en enorm påkjenning på kroppen. Jeg ble skilt da barna var 5 og 2 for mannen min fant seg en ny dame som han flyttet rett inn til. Kroppen går i en sjokktilstand og man må bare gå i overlevelsesmodus. Du må forholde deg til han lenge framover og det beste er å prøve å klare å forholde seg helt nøytralt til han, ikke gå i kamp men heller ikke gi etter i konflikt. Ved overleveringssituasjoner prøv å bare vær saklig og fokuser på ungene. 

Det vil bli bedre men det tar tid, min erfaring er at du må la det ta den tiden det tar, så blir livet gradvis litt lysere igjen ❤️ 

Anonymkode: 20678...b2e

[AnonymBruker]

Føler med deg TS. Jeg er også midt i en skilsmisse. Vi har brukt 2 år på å komme hut da, det var grusomt helt i starten, men nå føles det greit. Gleder meg til å flytte.

Du må bare gjennom det, men jobb med å finne aksept for situasjonen. Det skulle jeg ønske jeg gjorde tidligere. Å prøve å slippe det du ikke kan kontrollere, og akseptere at livet ble slik. 
 

Lykke til❤️

Anonymkode: ffb8f...344

[AnonymBruker]

Jeg er i samme situasjon som deg, og lurer på det samme. Hvordan overlever man dette. Hvordan fungere for barna, med angst døgnet rundt. Hvordan orke dagene måt man plutselig er uten barna i en hel uke. Jeg håper vi får noen gode råd begge to. Det hadde vært interessant å skrive i denne tråden om et halvt år og se hvordan vi har det da! Se om tiden faktisk hjelper. Ønsker deg lykke til. 

Anonymkode: 461ed...9b7

[AnonymBruker]

Her var det jeg som gikk da, men utsatte det i 2 år for jeg var livredd for hvordan det ville bli i forhold til bosituasjon, økonomisk, hvordan barna ville takle det osv… Til slutt måtte jeg bryte ut, av hensyn til meg selv. Mange ganger har jeg hatt lyst å snu meg tilbake. Angsten jeg hadde 4-5 første mndene var helt forferdelig. Men sakte men sikkert ble det bedre 

Anonymkode: d7e96...ef6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg er i samme situasjon som deg, og lurer på det samme. Hvordan overlever man dette. Hvordan fungere for barna, med angst døgnet rundt. Hvordan orke dagene måt man plutselig er uten barna i en hel uke. Jeg håper vi får noen gode råd begge to. Det hadde vært interessant å skrive i denne tråden om et halvt år og se hvordan vi har det da! Se om tiden faktisk hjelper. Ønsker deg lykke til. 

Anonymkode: 461ed...9b7

Om man jobber med seg selv, lar seg selv kjenne på de tunge følelsene, prater om dem med de nærmeste - så går det over. Om man bare sitter på rumpa og venter på at det skal bli bedre - så blir det ikke bedre selv etter 5 år. For ja, jeg satt selv på rumpa, i et mørkt rom, sykemeldt og deprimert i 5 år og ventet på at tiden skulle gjøre ting bedre. Det gjorde den ikke, i ettertid skulle jeg ønske at jeg lot meg selv kjenne på følelsene, snakke og jobbe meg opp fra sorgen - det håper jeg at dere som nå er midt i sorgen gjør, så dere ikke ender opp som meg❤️

Anonymkode: bd212...ee9

[AnonymBruker]

Det blir bedre, men det hjelper jo ikke deg akkurat nå. 

Jeg tenker det er lurt du oppsøker noen å snakke med. Det er en livskrise og det er forferdelig vondt. De fleste kommuner har lavterskeltilbud av noe slag, eller hør med fastlegen hvor du kan henvende deg. 

Anonymkode: c43cb...102

[AnonymBruker]

Ja, det er et stort sjokk i starten. Men det mest intense vil nok roe seg snart. Godt du har mange rundt deg som er "dine".

Jeg ble plutselig forlatt etter 15 år og to barn. Vi hadde flyttet til hans hjemplass nylig og mine nærmeste var langt vekke, så det ble over telefon. En måned etterpå kom det plutselig en "ny" kjæreste som var som et frimerke på han i flytte- og hussalgsprosessen. Det gjorde skikkelig vondt. Så fikk jeg vite at det var overlapping. Da forsvant følelsene som et blunk! Hadde også i mellomtiden merket at det var virkelig deilig og harmonisk i hverdagen å ikke ha han der!

Nå har det gått noen år. Og det går fint med samarbeide.

Stor klem til deg ❤️ Kjærlighetssorgen må man igjennom. Men den varer heldigvis ikke evig.

Anonymkode: 235d6...798

[AnonymBruker]

Er i samme situasjon selv. Langt unna familie. Som skrevet over er jeg spent på den første tiden. De 50% man er alene. Fra romslig til stram økonomi.

Anonymkode: 0a82e...7a1

[AnonymBruker]

Kjærlighetssorg er helt forferdelig, og dessverre noe man må gjennom, og dessverre er det først og fremst TID som leger alle sår. Så det handler om å overleve og holde seg best mulig oppe imens tiden gjør sin jobb i bakgrunnen. 

Man kan gjøre noe for at det skal gå raskere, det viktigste er vel en aksept for at det er over. 

Ellers er det jo de "vanlige" tipsene.. la deg selv sørge, men prøv og ha andre fokus, som gjør deg lykkeligere. Gjør noe fint for barna. Ta vare på deg selv, prøv å spise! Jeg vet man har null matlyst, men det vil gjøre deg godt. Tren, gå turer, kost på deg en hårklipp eller spa eller noe, kanskje du kan reise et sted med noen venner?

Og husk hele tiden på at det BLIR bedre, det vil gå over, der du er nå skal du ikke være permanent.

Anonymkode: 83aa2...379

[AnonymBruker]

Ts, kanskje vi skal starte en tråd for oss som er i akkurat denne situasjonen? Så vi kan prate, støtte og motivere hverandre når vi ikke har noen å ringe til, eller har "slitt ut" vennene med sorgen vår.

Jeg kjenner meg igjen i alt du skriver. Grusom angst, og problemer med å se for meg hvordan jeg skal overleve de neste, dagene, ukene og månedene. Med barn kan man jo ikke forsvinne, medisinere seg inn i likegyldighet eller legge seg på et mørkt rom. 

Jeg savner råd om disse første ukene. Der det å "finne på noe gøy med venner, trene, gjør ting du blir glad av" bare er en fjern og umulig drøm. 

Anonymkode: 461ed...9b7

[Hjelpsom]

On 7/13/2023 at 8:09 AM, AnonymBruker said:

Kort fortalt, mannen og jeg har tatt ut seperasjon. Jeg er helt knust. Klarer ikke spise eller sove. Føles som hele kroppen er i krig og kommer meg gjennom dagene på ren overlevelses instinkt. Sorgen, skammen og angsten er så stor at det kjennes ut som jeg skal rives i filler. Angsten griper meg mange ganger for dag og jeg får ikke puste. Hadde jeg ikke hatt barn hadde jeg mest sannsynlig ikke vert på denne jord. Gått ned over 5 kilo på 2 uker. Mest av alt vil jeg bare blokkere han fra alt  for å beskytte meg selv. Som sagt jeg rives i filler og jeg er så sint for at han har ødelagt hele den fine familien vår av egoisme og trang til å dekke sine egne behov. Så hvordan kommer man seg gjennom dette når man har barn? Jeg må jo forholde meg til han, selv om han bare fortsetter å gjøre meg vondt. Erfaringer? Hvordan komme seg raskest gjennom kneika?

Anonymkode: 14d5a...46d

Har vært gjennom akkurat samme som deg. Likheten er slående alt er så å si det samme. 🤔
Det går over selv om du må forholde deg til han, men det tar gjerne lengre tid. Bare ha høyst nødvendig kontakt, det gjør det lettere. Det letteste hadde vært å kutte all kontakt, men det er umulig med felles barn.
Jeg har vært separert i straks 8 mnd og jeg trodde heller ikke jeg skulle overleve. Det gjorde jeg og jeg har startet å date andre og jeg trives alene. 

[AnonymBruker]

Hjelpsom skrev (1 time siden):

Har vært gjennom akkurat samme som deg. Likheten er slående alt er så å si det samme. 🤔
Det går over selv om du må forholde deg til han, men det tar gjerne lengre tid. Bare ha høyst nødvendig kontakt, det gjør det lettere. Det letteste hadde vært å kutte all kontakt, men det er umulig med felles barn.
Jeg har vært separert i straks 8 mnd og jeg trodde heller ikke jeg skulle overleve. Det gjorde jeg og jeg har startet å date andre og jeg trives alene. 

Ikke ts her, men helt lik situasjon, og sliter utrolig mye. Kan du fortelle mer om prosessen? Hvordan kommer man seg fra null håp og konstant angst, til å faktisk ha det bra igjen? Når kom du deg ovenpå igjen, nok til å jobbe og ha ansvar for barna?

Anonymkode: 461ed...9b7

[AnonymBruker]

Får vondt av deg, kan kjenne smerten din. Jeg var selv i et samlivsbrudd for 4 år siden, men da var det jeg som ønsket meg ut. Eksmannen var ganske knust, men det gikk seg heldigvis til med tiden. God klem til deg. 

Anonymkode: a4a8f...d6d

[Hjelpsom]

46 minutter siden, AnonymBruker said:

Ikke ts her, men helt lik situasjon, og sliter utrolig mye. Kan du fortelle mer om prosessen? Hvordan kommer man seg fra null håp og konstant angst, til å faktisk ha det bra igjen? Når kom du deg ovenpå igjen, nok til å jobbe og ha ansvar for barna?

Anonymkode: 461ed...9b7

Har bare ett barn og der tok jeg ansvar fra dag en. Det gikk veldig "greit" for da fikk jeg litt kontroll over min egen lidelse og var fast bestemt på at det ikke skulle gå ut over han mer en selve bruddet.
Jeg var ute å gikk fryktelig mye, mange mange timer hver dag. Enkelte dager rundt 20 km, men snittet første 3 mnd var på 15 km daglig - det ga litt lindring.

Jeg fikk ikke i meg mat de første to ukene og gikk vel ned 15 kg første måneden og deretter 20 til i løpet av de neste tre månendene. Det skal sies at jeg er overvektsoperert for 10+ år siden, så jeg taper vekt raskt. Men om ikke annet så kom jeg endelig i mål og er nå bare bittelitt over normal BMI. - det ble en stor seier for meg selv og var med på å komme over bruddet - altså jeg følte meg mer atraktiv og fikk en følelse over at ja, kanskje noen andre vil ha meg og være verdt min kjærlighet. 😍
Det tyngste var å endre tankegang på at det var fryktelig å være alene 😱. Etter 22 år var dette ekstremt vanskelig, da jeg også følte at jeg hadde mistet min klippe her i livet og den personene jeg var villig til å gjøre alt for, til og med ofret livet. Jeg pratet daglig med meg selv om at liver går videre, jeg kunne gå videre og at jeg før eller siden ville finne en annen, og jeg sa konstant til meg selv at hun ikke var verdt det, at hun ikke fortjente meg osv. Det var ikke lett, men etter de første 3 mnd begynte ting å lette og endre seg og jeg fikk fokuset over på å gå videre. 
Jeg vasket forresten huset hver dag også for å han noe å gjøre
Jeg startet også konto på datingsider tidlig, og selv om jeg ikke gjorde noen innsats på å finne noen de første måndene, så fikk det meg til å venne meg til tanken på å bruke sånne sider når tiden var inne for det.

Forny garderoben, forny deg selv og endre litt på vaner. Spander på deg selv endringer, selv om økonomien er trang! - altså gi deg selv selvtillit.
 

De første 2 ukene måtte jeg ta angstdempende tabeletter, men sluttet tidlig med dem og begynte med ukentlige samtaler med en rådgiver, som per i dag nesten vet mer om meg enn meg selv og exen, det føles litt rart men også trygt.

Jeg vet det føles håpløst for deg akkurat nå, deg også TS. Men tro meg dere klarer å gå videre og hvorfor la exen påføre deg enda mere smerte en du allerede er påført, hvis du klarer deg og faktisk mestrer bruddet og ja hvorfor ikke vise at du klarer deg bedre en den som gikk. 

Viktige ting å si til seg selv daglig, og så ofte som mulig:
Det var ikke du som brøt!
Det var ikke du som knuste familien!
Det var ikke du som ikke var villig til å arbeide med forholdet!
Det var ikke du som ikke hadde følelser for partneren og som lot som!
Du var den loyale!
Du var den trofaste!
Du var den som hadde de ekte følelsene!

Det er også viktig å gjøre alt for å unngå konflikt med eks. og vise bitterhet og sinne. Legg også fra deg tanken om at exen kanskje kan komme tilbake. Jeg gjorde den feilen i starten og det var bare ødeleggende for meg selv - når jeg klarte å overkomme de feilene og innse at exen ikke var verdt det, så kjølnet også litt av følelsene for exen, og veien tilbake til et normalt liv ble lettere for hver dag 😊 

Men det er ikke over, det kommer fortsatt vonde tanker og tunge stunder. Gode minner og dårlige minner. Disse stundene blir det færre av etter hvert og de varer ikke så lenge. I starten var de der konstant. sakte men sikkert gikk det over og nå er det dager der jeg ikke tenker på det i det hele tatt. Men hun kommer aldri til å være glemt og vil bestandig ha en plass i hjertet mitt - selv om hun ikke fortjener det. for det kan man ikke styre.