Vokse opp med autist mor/ foreldre

[AnonymBruker]

Er det noen her som har vokst opp med mor/ foreldre de tenker har autisme, som har mer kraftige mentale utfordringer? 

Jeg har vokst opp slik med mor og far som har tydelige utfordring. Oppveksten har innebært en del angst og utrygghet. Det gjorde meg til en utrygg og engstelig voksen. 

Jeg undres av og til hva folk sa bak min rygg, sa de noe sånt som " det kan ikke være enkelt å vokse opp med slike foreldre"... 

Stiller meg litt uforstående til hvorfor barnevernet aldri gjorde noe. 

Til den dag i dag syns jeg det er fryktelig flaut med min mor, altså jeg bryr meg ikke veldig hva fremmede tenker om henne, men det kan være vanskelig å slippe folk inn i mitt liv. Lar jeg noen møte min mor/ foreldre da stoler jeg veldig på personen. Man kan aldri helt vite hvordan de reagerer på det hun sier og det at dette er mitt opphav og bakgrunn. 

Anonymkode: c91e9...936

[AnonymBruker]

Ingen? 

Anonymkode: c91e9...936

[Gjest WhisperingWind]

Hva var det mor gjorde som du definerer som omsorgssvikt? 

 

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (På 7.7.2023 den 20.03):

Er det noen her som har vokst opp med mor/ foreldre de tenker har autisme, som har mer kraftige mentale utfordringer? 

Jeg har vokst opp slik med mor og far som har tydelige utfordring. Oppveksten har innebært en del angst og utrygghet. Det gjorde meg til en utrygg og engstelig voksen. 

Jeg undres av og til hva folk sa bak min rygg, sa de noe sånt som " det kan ikke være enkelt å vokse opp med slike foreldre"... 

Stiller meg litt uforstående til hvorfor barnevernet aldri gjorde noe. 

Til den dag i dag syns jeg det er fryktelig flaut med min mor, altså jeg bryr meg ikke veldig hva fremmede tenker om henne, men det kan være vanskelig å slippe folk inn i mitt liv. Lar jeg noen møte min mor/ foreldre da stoler jeg veldig på personen. Man kan aldri helt vite hvordan de reagerer på det hun sier og det at dette er mitt opphav og bakgrunn. 

Anonymkode: c91e9...936

Jeg tror det er mange som har vokst opp med foreldre som er på spekteret, men at det er svært liten sjanse for at de har fått diagnose på spekteret. 

Hva slags trekk er det hos din mor som gjør at du tenker at hun er autistisk? 

[AnonymBruker]

Jeg fant denne tråden da jeg og mine søsken nå er sikre på at vår mor er på spekteret. ts. Kanskje du fortsatt er på KG. 
 

Min far et heldigvis sosialt kompetent, mens hun ikke leser sosiale situasjoner og kan snakke om de merkeligste ting. Hun assosierer helt annerledes enn folk flest, og gir aldri et clue eller et «apropos» / «malapropos» til andre om samtaletema, slik at folk ofte ikke skjlnner hva hun snakker om og hva det har å gjøre med tema før muligens på slutten. Hun er opphengt i små totalt betydningsløse ting, husker slikt i årevis fremover (som feks trafikksituasjoner, bilnummer, el noens utseendemessige faktorer som smuler i tennene eller sånn og sånn nese).
 

Vi var ikke ofte for omsorgssvikt, men har levd med mye skam. Og jeg måtte håndtere sosiale situasjoner som den voksne siden før jeg begynte på skolen. Husker vi traff barnehagelærere min på togtur en gang og at jeg tok ansvar for samtalen fordi jeg instinktivt visste at min mor ikke fikset det. Da var jeg såvidt fylt 6. Jeg lar ingen treffe mine foreldre/min mor før jeg stoler 100% på dem. Min far var og er heldigvis veldig god sosialt, men dessverre sjelden delaktig i sosiale settinger i oppveksten - det var en arena for mødre og barn. Hun fikk ingen venninner i et nabolag fullt av kvinner, jeg forstår jo nå at det var fordi hun er sosialt inkompetent. Vi barn har klart oss bra, men jeg tenker ofte på hvor fælt det var med den skammen og bekymringene hennes atferd forårsaket. 

Hun sier selv at hun tror hun har en diagnose siden hun ikke fikser det sosiale. Hun tror ikke Aspergers, men hun føler det er «noe».

Andre som har liknende erfaring? 

Anonymkode: da6b5...da2

[lillevill]

Jeg forstår det er vanskelig å vokse opp med foreldre som er litt annerledes, men som voksne, har dere tenkt på at det er fint at alle ikke er helt like? Så din mor ser helt andre ting enn det andre gjør, Kansje det er nyttig? Da gjør hun noe helt annerledes enn det andre gjør i en sosial situasjon. Jeg liker sånne mennesker. Det viktige for meg er at de viser empati og er seg selv, Ikke at de er mestere i å snakke om ingenting. Hilsen adhder. 

[AnonymBruker]

lillevill skrev (42 minutter siden):

Jeg forstår det er vanskelig å vokse opp med foreldre som er litt annerledes, men som voksne, har dere tenkt på at det er fint at alle ikke er helt like? Så din mor ser helt andre ting enn det andre gjør, Kansje det er nyttig? Da gjør hun noe helt annerledes enn det andre gjør i en sosial situasjon. Jeg liker sånne mennesker. Det viktige for meg er at de viser empati og er seg selv, Ikke at de er mestere i å snakke om ingenting. Hilsen adhder. 

Det der er det politisk korrekte svaret, men sannheten er at det er en avgrunn av mulige problemstillinger med en forelder med en sannsynlig diagnose. I alle fall om den er udiagnostisert og da underbehandlet. Du har jo fått en diagnose, og da trolig hatt/fått hjelp til selvinnsikt og verktøy til å leve i et samfunn slik du er. De som svarer her, vil jo stort sett ha vært barn på 90-tallet og tidligere, og da var det mye sjeldnere med slike diagnoser. 

Ts, og alle andre, jeg hadde en stefar med udiagnostisert høytfungerende autisme. Å være skyteskive for all gørra som kom opp når han hadde autistiske meltdowns var alt annet enn lett. Spesielt når min mor gjorde alt i sin makt for å unnskylde og normalisere atferden hans. Min mor hadde nok ikke kvalifisert til en diagnose, men hun har mange krysstrekk med spekteret, som trolig gjorde at disse to fant hverandre i utgangspunktet. Deres felles sønn, min halvbror, er den eneste med formell diagnose. Fikk den i voksen alder. 

Gjøkerede-ligningen kan beskrive min barndom. Følte jeg var en helt annen art, som var blitt klekket ut i helt feil rede. 

Vokste opp med å tro, og delvis bli fortalt, at det var noe grunnleggende galt med meg. Frem til jeg kom på ungdomskolen og begynte å søke ut av hjemmet, og forsto hvor annerledes de faktisk er, og hvor "normal" resten av verden virket. 

Det har vært mye skam, ja. Men jeg har i stor grad kommet over den i voksen alder. 

Det finnes noen gode engelskspråklige støttegrupper på Facebook! Adult Children of Autistic Parenst, mener jeg én heter. Det er en gruppe for Spouses/Partners som også er god, da det er mange nevrotypiske foreldre med nevrodiverse partnere som poster der. Det gir godt innblikk i kampene familiemedlemmene til disse står i i hverdagen. 

 

Anonymkode: c68d3...f07

[AnonymBruker]

Helt ærlig? Enten overdriver dere, eller så oppfattes dette svært forskjellig. Antakelig det siste. Det er jo slik at har man møtt en autist så har man møtt en autist. Med andre ord, å ha en forelder på spekteret kan være belastende for noen, knapt merkbart for andre.

Min mor er sannsynlig høytfungerende autist med en del komorbide psykiske plager. Hun har mye angst og tidvise depresjoner som har vært mer merkbart oppigjennom.

Likevel vil jeg si jeg har hatt en relativt normal oppvekst. Det eneste som har plaget meg er at jeg har vært holdt tilbake av hennes rigiditet og ocd. Vi hadde 100% faste rutiner og det var veldig mye vi ikke kunne gjøre fordi hun ikke ville/turte/kunne. 

Har selv fått Asperger diagnose i voksen alder. Jobber HARDT med meg selv for at mine barn ikke skal merkes med dette. Jeg vet jo hvordan det er å holdes igjen av en forelder på spekteret og mine barn skal ikke lide under min diagnose.

Anonymkode: dd324...ff4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Det der er det politisk korrekte svaret, men sannheten er at det er en avgrunn av mulige problemstillinger med en forelder med en sannsynlig diagnose. I alle fall om den er udiagnostisert og da underbehandlet. Du har jo fått en diagnose, og da trolig hatt/fått hjelp til selvinnsikt og verktøy til å leve i et samfunn slik du er. De som svarer her, vil jo stort sett ha vært barn på 90-tallet og tidligere, og da var det mye sjeldnere med slike diagnoser. 

Ts, og alle andre, jeg hadde en stefar med udiagnostisert høytfungerende autisme. Å være skyteskive for all gørra som kom opp når han hadde autistiske meltdowns var alt annet enn lett. Spesielt når min mor gjorde alt i sin makt for å unnskylde og normalisere atferden hans. Min mor hadde nok ikke kvalifisert til en diagnose, men hun har mange krysstrekk med spekteret, som trolig gjorde at disse to fant hverandre i utgangspunktet. Deres felles sønn, min halvbror, er den eneste med formell diagnose. Fikk den i voksen alder. 

Gjøkerede-ligningen kan beskrive min barndom. Følte jeg var en helt annen art, som var blitt klekket ut i helt feil rede. 

Vokste opp med å tro, og delvis bli fortalt, at det var noe grunnleggende galt med meg. Frem til jeg kom på ungdomskolen og begynte å søke ut av hjemmet, og forsto hvor annerledes de faktisk er, og hvor "normal" resten av verden virket. 

Det har vært mye skam, ja. Men jeg har i stor grad kommet over den i voksen alder. 

Det finnes noen gode engelskspråklige støttegrupper på Facebook! Adult Children of Autistic Parenst, mener jeg én heter. Det er en gruppe for Spouses/Partners som også er god, da det er mange nevrotypiske foreldre med nevrodiverse partnere som poster der. Det gir godt innblikk i kampene familiemedlemmene til disse står i i hverdagen. 

 

Anonymkode: c68d3...f07

Vil bare legge til at det var vanskelig å vokse opp i et hjem hvor man ikke forstår logikken og tenkemåten. Det kan lede til en god del angst og frustrasjon. 

Mangelen på affekt og sosialt bånd familiemedlemmer i mellom var også vanskelig. For meg som nevrotypisk, var det alltid en tomhet og mangel der, som jeg ikke tror de tre andre medlemmene kjenner på på samme måten.

Anonymkode: c68d3...f07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Helt ærlig? Enten overdriver dere, eller så oppfattes dette svært forskjellig. Antakelig det siste. Det er jo slik at har man møtt en autist så har man møtt en autist. Med andre ord, å ha en forelder på spekteret kan være belastende for noen, knapt merkbart for andre.

Min mor er sannsynlig høytfungerende autist med en del komorbide psykiske plager. Hun har mye angst og tidvise depresjoner som har vært mer merkbart oppigjennom.

Likevel vil jeg si jeg har hatt en relativt normal oppvekst. Det eneste som har plaget meg er at jeg har vært holdt tilbake av hennes rigiditet og ocd. Vi hadde 100% faste rutiner og det var veldig mye vi ikke kunne gjøre fordi hun ikke ville/turte/kunne. 

Har selv fått Asperger diagnose i voksen alder. Jobber HARDT med meg selv for at mine barn ikke skal merkes med dette. Jeg vet jo hvordan det er å holdes igjen av en forelder på spekteret og mine barn skal ikke lide under min diagnose.

Anonymkode: dd324...ff4

Siden dere deler samme diagnose, kan det jo muligens vært lettere for deg, fordi deres nevrologiske behov og uttrykksmåter matchet bedre? 

For meg er det for eksempel veldig unaturlig å møte noens hjertefølte medkjennelser med en svak antakelse om at de overdriver, kun fordi jeg ikke opplevde det på samme måte (ref. første og andre setning i ditt innlegg). 

For meg har nettopp denne "utgangspunkt i eget hode", og manglende evne til å sette seg inn i andres opplevelser som nettopp annerledes fra en selv, vært noe av det vanskeligste å vokse opp med. "jeg er ikke kald/varm, derfor er ikke du det", "jeg blir ikke såret av det, derfor bør ikke du bli det" etc. Så kanskje det kan være et tips, dersom dine barn er nevrotypiske. 

 

 

Anonymkode: c68d3...f07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Siden dere deler samme diagnose, kan det jo muligens vært lettere for deg, fordi deres nevrologiske behov og uttrykksmåter matchet bedre? 

For meg er det for eksempel veldig unaturlig å møte noens hjertefølte medkjennelser med en svak antakelse om at de overdriver, kun fordi jeg ikke opplevde det på samme måte (ref. første og andre setning i ditt innlegg). 

For meg har nettopp denne "utgangspunkt i eget hode", og manglende evne til å sette seg inn i andres opplevelser som nettopp annerledes fra en selv, vært noe av det vanskeligste å vokse opp med. "jeg er ikke kald/varm, derfor er ikke du det", "jeg blir ikke såret av det, derfor bør ikke du bli det" etc. Så kanskje det kan være et tips, dersom dine barn er nevrotypiske. 

 

 

Anonymkode: c68d3...f07

Svært godt poeng! Takk for ærlig tilbakemelding, dette noterer jeg bak øret, for nettopp slike ting synes jeg er veldig vanskelig å oppfatte  

Min mann har adhd og barna våre er nevrotypisk. Så kan man jo lure på hvordan vi har fått til det 😂 Men, fordelen er at vi nevrodiverse er veldig klar over utfordringene våre og ønsker å få til best mulig for barnet!

Anonymkode: dd324...ff4

[AnonymBruker]

Speketeret og funksjonsnivå selv med autisme er veldig forkjellig, så det høres ut som dine foreldre er mere synelig en andre. Jeg har en mor jeg mistenker autisme eller hadde lett psykisk utviklingshemming. Jeg har to barn på spekteret og hun ene er ganske synlig, hun andre har selv fagpersoner hatt problemer med og sette diagnosen på før tenårene, hadde jeg ikke hatt hun første med autisme er det ikke sikkert jeg selv hadde skjønt det før hun var tenåring. Hun ene vil ikke kunne få barn, hun andre kan fint klare det. Mange som ikke aner dem har det, mange med sosial angst fesk sterk grad viser seg ofte og ha en høytfungerende autisme. Min mann har det ikke far til mine to barn med autisme, han klarer fint og være far og ingen merker at han har det. 

Anonymkode: e5ca9...146

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Svært godt poeng! Takk for ærlig tilbakemelding, dette noterer jeg bak øret, for nettopp slike ting synes jeg er veldig vanskelig å oppfatte  

Min mann har adhd og barna våre er nevrotypisk. Så kan man jo lure på hvordan vi har fått til det 😂 Men, fordelen er at vi nevrodiverse er veldig klar over utfordringene våre og ønsker å få til best mulig for barnet!

Anonymkode: dd324...ff4

Ja, der har dere nok det som kan utgjøre den store forskjellen. Bevissthet rundt egen diagnose og et ønske å se de ulike familiemedlemmenes behov, samt aktivt lete etter info og verktøy. 

Adhd og HFA kan i noen tilfeller komplementere hverandre godt. Virker som om det er en tiltrekning der som ofte skjer. Rigiditet og rutine søker omskiftning og impulsivitet, osv. Da blir det viktig å utnytte begge parters styrker på en god måte. 

Lykke til! 

Anonymkode: c68d3...f07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ja, der har dere nok det som kan utgjøre den store forskjellen. Bevissthet rundt egen diagnose og et ønske å se de ulike familiemedlemmenes behov, samt aktivt lete etter info og verktøy. 

Adhd og HFA kan i noen tilfeller komplementere hverandre godt. Virker som om det er en tiltrekning der som ofte skjer. Rigiditet og rutine søker omskiftning og impulsivitet, osv. Da blir det viktig å utnytte begge parters styrker på en god måte. 

Lykke til! 

Anonymkode: c68d3...f07

Ja, jeg tror det har alt å si. Selv oss autister er i stand til å både se andre og tilpasse oss til omverden, men det hender vi må minne oss selv på at det er nødvendig!

Absolutt, har hørt om flere par med den kombinasjonen, drar hverandres sterke sider frem  

tusen takk! 

 

Anonymkode: dd324...ff4

[AnonymBruker]

lillevill skrev (På 18.5.2024 den 21.37):

Jeg forstår det er vanskelig å vokse opp med foreldre som er litt annerledes, men som voksne, har dere tenkt på at det er fint at alle ikke er helt like? Så din mor ser helt andre ting enn det andre gjør, Kansje det er nyttig? Da gjør hun noe helt annerledes enn det andre gjør i en sosial situasjon. Jeg liker sånne mennesker. Det viktige for meg er at de viser empati og er seg selv, Ikke at de er mestere i å snakke om ingenting. Hilsen adhder. 

Annerledesheten har definitivt vært en byrde.  Hun var jo ofte kefir og deprimert fordi hun merket selv at hun ikke mestret det sosiale. For barn er uforutsigbarhet og skam ikke noe nyttig. Det ble viktig å være flink, vellykket osv for å kompensere for det merkelige hun sa og gjorde og holde fasaden. Men vi har fått mye annet bra, manglet ikke kjærlighet. 

Anonymkode: da6b5...da2

[AnonymBruker]

lillevill skrev (På 18.5.2024 den 21.37):

Jeg forstår det er vanskelig å vokse opp med foreldre som er litt annerledes, men som voksne, har dere tenkt på at det er fint at alle ikke er helt like? Så din mor ser helt andre ting enn det andre gjør, Kansje det er nyttig? Da gjør hun noe helt annerledes enn det andre gjør i en sosial situasjon. Jeg liker sånne mennesker. Det viktige for meg er at de viser empati og er seg selv, Ikke at de er mestere i å snakke om ingenting. Hilsen adhder. 

Du tenker ikke langt. Barn skal lære mye sosial kompetanse av foreldre, noe de ofte ikke får nok «riktig»  trening med foreldre med ulike diagnoser. Mye skam også. Selv barn med helt «normale» foreldre kan være flaue over foreldre. 

Når barn har blitt så store og selvstendige at de kan reflektere over lærdom på tross av foreldres begrensninger, DA kanskje de har fått mer empati og lært noe, men kan også fått overført mye rigiditet og andre «uvaner» som autister bruker for å tilpasse seg

Anonymkode: 210d8...f6a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 18.5.2024 den 22.39):

Det der er det politisk korrekte svaret, men sannheten er at det er en avgrunn av mulige problemstillinger med en forelder med en sannsynlig diagnose. I alle fall om den er udiagnostisert og da underbehandlet. Du har jo fått en diagnose, og da trolig hatt/fått hjelp til selvinnsikt og verktøy til å leve i et samfunn slik du er. De som svarer her, vil jo stort sett ha vært barn på 90-tallet og tidligere, og da var det mye sjeldnere med slike diagnoser. 

Ts, og alle andre, jeg hadde en stefar med udiagnostisert høytfungerende autisme. Å være skyteskive for all gørra som kom opp når han hadde autistiske meltdowns var alt annet enn lett. Spesielt når min mor gjorde alt i sin makt for å unnskylde og normalisere atferden hans. Min mor hadde nok ikke kvalifisert til en diagnose, men hun har mange krysstrekk med spekteret, som trolig gjorde at disse to fant hverandre i utgangspunktet. Deres felles sønn, min halvbror, er den eneste med formell diagnose. Fikk den i voksen alder. 

Gjøkerede-ligningen kan beskrive min barndom. Følte jeg var en helt annen art, som var blitt klekket ut i helt feil rede. 

Vokste opp med å tro, og delvis bli fortalt, at det var noe grunnleggende galt med meg. Frem til jeg kom på ungdomskolen og begynte å søke ut av hjemmet, og forsto hvor annerledes de faktisk er, og hvor "normal" resten av verden virket. 

Det har vært mye skam, ja. Men jeg har i stor grad kommet over den i voksen alder. 

Det finnes noen gode engelskspråklige støttegrupper på Facebook! Adult Children of Autistic Parenst, mener jeg én heter. Det er en gruppe for Spouses/Partners som også er god, da det er mange nevrotypiske foreldre med nevrodiverse partnere som poster der. Det gir godt innblikk i kampene familiemedlemmene til disse står i i hverdagen. 

 

Anonymkode: c68d3...f07

Det høres ikke ut som en enkel oppvekst som den eneste i familien med normale antenner. Så bra du har kommet noenlunde hel ut av det. Takk for gode tips til informasjonskilder 

Selv om min mor ikke var/er aggressiv var det jo perioder med Gjøkeredet hos oss også.
Min far kunne bli veldig irritert og sint fordi kommunikasjonen ofte var så rar (springende, ulogisk, vanskelig), min mor ble fortvilet og hadde nok også endel ettervirkninger fra et liv som udiagnostisert, som ekskludert og latterliggjort i flere kretser (hun var heldig m utseende, snill og blid når hun ikle var deprimert, og god med økonomistyring som kom godt med da min far reiste mye, så han så vel gjennom fingrene på de rare tingene). 

AnonymBruker skrev (På 18.5.2024 den 22.47):

Helt ærlig? Enten overdriver dere, eller så oppfattes dette svært forskjellig. Antakelig det siste. Det er jo slik at har man møtt en autist så har man møtt en autist. Med andre ord, å ha en forelder på spekteret kan være belastende for noen, knapt merkbart for andre.

Min mor er sannsynlig høytfungerende autist med en del komorbide psykiske plager. Hun har mye angst og tidvise depresjoner som har vært mer merkbart oppigjennom.

Likevel vil jeg si jeg har hatt en relativt normal oppvekst. Det eneste som har plaget meg er at jeg har vært holdt tilbake av hennes rigiditet og ocd. Vi hadde 100% faste rutiner og det var veldig mye vi ikke kunne gjøre fordi hun ikke ville/turte/kunne. 

Har selv fått Asperger diagnose i voksen alder. Jobber HARDT med meg selv for at mine barn ikke skal merkes med dette. Jeg vet jo hvordan det er å holdes igjen av en forelder på spekteret og mine barn skal ikke lide under min diagnose.

Anonymkode: dd324...ff4

Som du skriver så er folk på spekteret så ulike, så det er først de siste årene vi barn har skjønt hva dette kan være. Så mange brikker som faller på plass. Min mor tok det også opp, men tror ikke selv det er Aspergers men adhd. Utfra det vi leser synes imidlertid Aspergers å treffe best. Selv om vi ikke får utredning, merker jeg at det på en more gjør godt for relasjonen å slå seg til ro med at hun er på spekteret. Det gjør det lettere å akseptere, før føltes det mer som at hun ikke tok hensyn og bare skulle snakke ol det som interesserte henne, ikke «gadd» tilpasse seg normer og ikke brydde seg om at hun påførte oss barn skam. Men det setter barndommen i et nytt lys. Jeg innser at min egen uro og usikkerhet, godt kamuflert vak god utdannelse og jobb, kommer av at det egt ikke var «noen voksne hjemme» når min far var bortreist. 

Interessant å høre at autister likevel kan lære noen teknikker. Har forsøkt å gi tips om safe tema og at hun bør tenke seg om når hun snakker, som hun gjør når hun skriver. 

Anonymkode: da6b5...da2

[AnonymBruker]

Omsorgssvikt på mange ulike måter, på grunn av alt fra dårlige eksekutive evner som gjorde at ting ikke ble fulgt opp, til sosial inkompetanse/dømmekraft som utsatte meg for farlige situasjoner. Satte egentlig aldri barnet foran egne behov og egne særinteresser. Kunne virke empatisk men det var kun på overflaten. Vokste opp sosialt utenfor, og som andre har nevnt, med mye skam. Så ikke før jeg ble voksen og fikk barn selv hvor inadekvat det  var, og at den voksne var for empsjonelt umoden til å veilede et barn. Hvis du ser på diagnosekriteriene er det mange trekk som er ganske lite gunstig i en forelder eller ektefelle.

Anonymkode: 6474f...1d8

[lillevill]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du tenker ikke langt. Barn skal lære mye sosial kompetanse av foreldre, noe de ofte ikke får nok «riktig»  trening med foreldre med ulike diagnoser. Mye skam også. Selv barn med helt «normale» foreldre kan være flaue over foreldre. 

Når barn har blitt så store og selvstendige at de kan reflektere over lærdom på tross av foreldres begrensninger, DA kanskje de har fått mer empati og lært noe, men kan også fått overført mye rigiditet og andre «uvaner» som autister bruker for å tilpasse seg

Anonymkode: 210d8...f6a

Ja men.. ts er jo voksen.

[AnonymBruker]

lillevill skrev (58 minutter siden):

Ja men.. ts er jo voksen.

Men her handler det jo om oppveksten, som også former en som voksen. Og autismen eller forelderen forsvinner jo ikke fordi man er voksen, atferden gsr vært kilde til mange krangler og frustrasjon også i voksen alder, og fortsatt situasjoner som gir skam. Men lettere å akseptere og håndtere dersom det er en diagnose, det kan hun ikke hjelpe for. 

ts 

Anonymkode: da6b5...da2