Irritasjon over mannen går utover barna

[AnonymBruker]

Føler meg fæl når jeg skrev overskriften, men håper noen kjenner seg igjen eller kan komme med råd.

Vi har to små på 4 og 1 år, og dagene går i ett. Jeg og mannen er stort sett enig om de viktige tingene osv, men kan jo gå en kule varmt i en hektisk hverdag. 

Kjenner til tider at hvis jeg er irritert på mannen for noe, så gjør det at tålmodigheten min blir mindre ovenfor barna, og syns det er så kjipt å føle på. Har også følt mer de siste året etter nr 2 kom og ting ble mer hektisk at jeg og mannen oftere havner i sånne dumme diskusjoner og da gjerne foran barna også (ingen stygge ord til hverandre eller høye stemmer, men føler jo på at barna sikkert merker det)

Hva gjør dere andre for å unngå å la irriterte følelser for mannen gå utover barna?

 

Anonymkode: 53aba...009

[AnonymBruker]

Biter det i meg og tar duskusjonen/krangelen når barna er ute av huset  

Anonymkode: 4fe3b...11a

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra mannen, men i vårt tilfelle var det ikke snakk om småting, mer at jeg var konstant sint på grunn av gnisninger i forholdet.

For dere høres det egentlig ut som hverdagen er for hektisk, og dere har lite tid til å ta vare på et forhold. Klarer dere å lage dere litt pusterom? Få barnevakt innimellom for å gjøre noe sammen som par, se om dere kan sette bort noen arbeidsoppgaver (vaskehjelp, bestille matvarer hjem, robotstøvsuger...), vurdere å jobbe litt mindre en periode. Det er lett å bli tatt av stresset. Og ikke minst, klarer dere å snakke ut om irritasjoner overfor hverandre? Får dere løst konflikter, eller bygger det seg opp?

Anonymkode: e6bb2...da5

[AnonymBruker]

Legger til: når dere havner i en dum diskusjon, gjør en avtale om når samtalen skal tas opp igjen. Da vet dere at dere får løst opp i det, men unngår å ta en krangel foran barna. Og gjerne vær enige om å beholde nærhet til tross for uenigheter.

Anonymkode: e6bb2...da5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jeg gikk fra mannen, men i vårt tilfelle var det ikke snakk om småting, mer at jeg var konstant sint på grunn av gnisninger i forholdet.

For dere høres det egentlig ut som hverdagen er for hektisk, og dere har lite tid til å ta vare på et forhold. Klarer dere å lage dere litt pusterom? Få barnevakt innimellom for å gjøre noe sammen som par, se om dere kan sette bort noen arbeidsoppgaver (vaskehjelp, bestille matvarer hjem, robotstøvsuger...), vurdere å jobbe litt mindre en periode. Det er lett å bli tatt av stresset. Og ikke minst, klarer dere å snakke ut om irritasjoner overfor hverandre? Får dere løst konflikter, eller bygger det seg opp?

Anonymkode: e6bb2...da5

Takk for fint svar  Ja, føler vel egentlig at vi er flinke til å snakke om det i ettertid og blir jo alltid "venner igjen". Merker vel at jeg blir fortere irritert fordi jeg føler gjerne at det er de samme tingene som går igjen. Men er jo egentlig teite småting, som jeg VET egentlig bare krever litt mer planlegging av oss. Typ i dag tidlig jeg ønsket å få dratt til jobb 7.30 og han skulle levere, men han er treig i dusjen så jeg må vente 15 min på neste buss. Bør jo prøve å bare tenke at jeg fikk 15 min lengre tid med barna og hadde ikke noe møte på jobb å rekke, men når sånne ting skjer ofte, så blir det så irriterende...

 

Anonymkode: 53aba...009

[AnonymBruker]

Det er helt normalt at det "går ut over" de rundt deg når du blir irritert, selv om det er en annen du er irritert på. 

Det er ikke krise om ungene ser litt "normal" krangling og irritasjon. Det er en del av livet å kunne takle slikt. 

Det som er viktig, er hvordan man "reparerer" i etterkant. 

Jeg og mannen kan også bli irriterte på hverandre, og også foran barna. Selv om jeg prøver å puste med magen, bruke mindfulness, flytte fokus over på de fysiske følelsene i kroppen, osv, så hender det (selvsagt) at jeg snakker irritert til mannen og det blir en "småkrangel" av det. 

Da tar jeg en prat med ungene etterpå, og vi snakker litt om krangling, at det ikke er farlig å være litt sinte på hverandre, hva man kan gjøre for å gjøre det godt igjen om man har sagt noe dumt eller såret noen, og hva vi skulle ønske vi hadde gjort annerledes neste gang, osv. 

Jeg kan også be om unnskyldning hvis barnet har blitt redd, som i "mamma har lov å bli sint, det er ikke noe farlig med sinne, men jeg er lei meg for at jeg snakket med sint stemme så du ble lei deg. Neste gang skal jeg prøve å puste sånn her <vise dype pust>, og gjøre så godt jeg kan å ikke snakke med sint stemme. Det er lov å være sint, men det er ikke ok å gjøre deg redd". 

Anonymkode: 6ff7f...485