Til dere som elsker og beundrer foreldrene deres

[AnonymBruker]

Min mor og stefar var veldig strenge, men jeg er veldig glad for dem i voksen alder. Jeg ser at de har gjort meg godt rustet til livet. Nesten ingen barn får en slik oppdragelse lenger, det er bare dulling, og de fleste takler motstand dårlig.

Ingen foreldre er perfekte, og når man selv får barn innser man at ens foreldre også en gang var i denne situasjonen, og foreldre for første gang uten noen manual eller instruks. Mange unge mennesker er nå tilbøyelige til å støte fra seg alle mennesker man ikke liker (stemple dem som "toxic" osv.), men vi trenger ofte de som kjenner oss best, og de har kanskje jobbet hardere enn man tror.

Anonymkode: b58d2...76f

[AnonymBruker]

Jeg hadde en mor som var hjemmeværende, hun vokste opp med fysisk vold. Min mor var alltid der for meg, hun var ikke en kjærlig mor, men hun var snill. De gangene jeg fikk husarrest da hadde jeg gjort noe skikkelig ille. Hun var aldri med på trening eller kamper, hun var aldri med på badestrand eller andre aktiviteter.

Faren min jobbet mye, han drakk mye i perioder, han kom fra et hjem med mye alkohol og vold. Han var den som møtte på kamper og dro oss med på eventyr, han ble aldri sint og jeg hørte aldri han sa nei. 
jeg har ett veldig tett bånd til begge mine foreldre, vi kan snakke om alt, de vet alt som skjer i mitt liv og jeg vet alt om de. Vi stiller opp for hverandre og hjelper når noen har behov for det. Barnebarna forguder besteforeldrene sine, de er hos de hver dag og de kannsnakke med de om alt

Anonymkode: 2762e...8a2

[AnonymBruker]

Så lenge jeg kan huske så har jeg visst at uansett hva som skjer og uansett hva jeg står i, så kan jeg ringe dem og de vil forsøke å hjelpe. De har gitt meg en så enorm trygghet på at jeg aldri er alene i verden, uansett hvor voldsomt jeg driter meg ut eller hva jeg blir utsatt for, og det er en enorm trygghet både når man er 7, når man er 16, når man studerer i utlandet og vet at de i teorien bare er 30 timer unna om krisa er stor nok og når man er en utslitt småbarnsmor. ❤️

Anonymkode: e2961...adb

[AnonymBruker]

Ikke mine foreldre, men mannens sine:

1. aldri noe krangling/stygge ord til hverandre foran barna. De har alltid vist kjærlighet og respekt til hverandre(små kjærlige befølinger, komplimenterer hverandre, småerter hverandre og har søte kallenavn på hverandre). 

2. Moren setter ALLTID barna foran seg selv, selv om de nå er 30+ år gamle. Vil vi låne bilen? Da låner vi hennes. Samma det om hun skal på jobb. Hun kan komme seg på jobb på en annen måte. Skal vi komme med flyet som er 1 time unna hjemmet? Da hentet hun oss. Samma det om hun nettopp ble ferdig med nattevakten sin. Er vi slitne av barna? Da passer hun dem. Samma det at hun jobber 100% og har 1000 000 ting å gjøre på fritiden. Vi må seriøst stoppe henne, for hun er faktisk altfor omsorgsfull og snill. Vi har sluttet å snakke om hvor deilig det hadde vært med 2 biler og tidsklemme, for hun ofrer seg uten én tanke på seg selv😅😬

3. De straffet aldri, men gav logiske konsekvenser. De har aldri vært strenge.

4. De var med på lek og moro. Faren lærte de alt de trengte å vite om praktiske gjøremål. Han stiller alltid opp om bilen eller båten trenger vedlikehold. Eller om huset må males eller en bokhylle skal monteres.  

5. De dømmer aldri. Mannen min slet psykisk i sin ungdomstid, og de var der alltid. Aldri noe dømming, bare forståelse og støtte.

6. De har aldri favorisert. De elsker barna sine så ekstremt mye at jeg neeeesten synes det er litt for mye.

7. De gir alltid klemmer, og sier alltid at de er glade i barna sine. De betaler for mye og inkluderer oss med på mye.

8. De er veldig morsomme og fulle i selvironi, og det er alltid god stemning når vi kommer til dem. De husker på alle de små tingene om oss svigerbarn(f.eks tåler ikke jeg melk) og handler inn alltid ting jeg kan spise. 

Mannen elsker sine foreldre høyere enn alt(utenom meg og ungene da), og de er fantastiske foreldre. Ikke perfekte, men ganske så nære. 

Anonymkode: 8f327...544

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

Det er veldig viktig å huske på at alle foreldre har vært unge og uerfarne og har sine traumer fra barndommen som de aldri pratet om. De sliter kanskje selv i forhold til sine egne foreldre. 

Alle foreldre gjør det beste de kan med de midlene de har og den kunnskapen de har. Mange handler i god tro og ser ikke alltid sine feil. 

Foreldrene mine var ikke perfekt, men de gjorde så godt de kunne utifra med alle sine problemer. Jeg ser veldig opp til mine foreldre som kjempet seg frem til et bedre liv for seg selv og oss barna. Foreldrene mine hadde store bearbeidet traumer og sår fra barndommen, men likevel klarte de å gjøre så godt de kunne for oss.

Jeg ser idag som 40-åring at selv om de ikke var tilstede emosjonelt, så gjorde de det beste de kunne. Ting kunne vært mye verre. 

Jeg vet at når du innser dette, vil du tilgi dine foreldre og prøve å skape en bånd til de i voksen alder. 

Selvsagt, noen ganger har foreldre gjort så stor skade at man må kutte kontakt. Det er veldig viktig. 

 

Anonymkode: eec1a...42f

Ja jeg har tenkt mye på det, alikevel sitter jeg ikke igjen med samme følelse som mange beskriver. Mine foreldre satte alltid seg selv og sine behov først, da er det vanskelig å først og fremst kjenne på de positive følelsene. 

Anonymkode: c290e...f59