Tenker du mye på personer som har dødd?

[AnonymBruker]

Tenker mye på noen, lite på andre. Ikke fordi det ikke er trist såklart, men fordi det er for eks svært lenge siden, osv.

Tenker lite på et familiemedlem som var helt "borte" med alzheimer da se døde. De hadde vært helt borte mentalt kanskje rundt 8-9 år fø de gikk bort. Det var trist, men følte at de endelig "slapp" å være bare et skall av seg selv. Tenker av og til på fine minner med de, og hvordan jeg husker de som frisk. 

Et annet familiemedlem som døde for ca 20 år siden, det var så fjernt for meg på den tiden at det gikk ikke så hardt inn på meg der og da. Så det var lettere å prosessere. I voksen alder tenker jeg litt på de av og til, tenker at de hadde syntes forskjellige ting med dagens teknologi hadde vært kjempegøy. Hen var datanerd og slikt, så det er leit at de ikke er her og får se dagens teknologi og internett.

Har noen jeg tenker på sikkert ukentlig, (deriblant kjæledyr), og vet at jeg ville tenkt daglig på min nærmeste familie.

Anonymkode: 88371...f2c

[AnonymBruker]

Om tenker på noen som er død kan være at de er rundt deg og med deg fra den andre siden. Det er noen jeg tenker på som har dødt mens andre jeg ikke tenker stort på.

Anonymkode: be21a...fd8

[Eva-Lena]

Jeg tenker på mamma, mormor og farmor. Samt venner og kolleger som har døde av selvmord og akutte ting som hjerneblødning og hjerteinfarkt.

[Rosa Sløyfe]

jeg tenker på farmoren min hun var den som fikk familien til og samles, hun var den eneste i familien som virekelig brydde seg om familie og familie bondet hvor viktig det er

[Gjest Elooon]

Tenker på døde familiemedlemmer ja, og kjæledyr jeg har mistet. Savnet vil alltid være der og minner blir aldri glemt. 

[AnonymBruker]

Tenker på faren min, som døde for tidlig. Tenker på besteforeldrene mine og alt de ga meg i livet. Sorg tar tid, jeg brukte 2 år da to av mine nærmeste døde med få måneders mellomrom og det ble litt mye. På et vis blekner det skikkelig vonde, og jeg har igjen kontroll på følelsene mine. Den første tiden skulle det ingenting til, hvis favorittsangen til pappa plutselig ble spilt kunne tårene trille. I familiesammenkomster og større begivenheter kunne jeg føle på en stor tristhet for hva han gikk glipp av og bli emosjonell. Da besteforeldrenes hus falt for gravemaskinene grabb føltes det helt forferdelig og jeg fikk det tøft. Jeg tror det er normalt. Nå er det de gode minnene og takknemligheten for hvem de var står nå sterkest. 
At man må regne med et par år tror jeg er greit og innafor. Hvis man sliter etter mange år og ikke kommer videre kan det være lurt å oppsøke hjelp. 

Anonymkode: 5361c...5cb