Tenker du mye på personer som har dødd?

[AnonymBruker]

Tenker på familiemedlemmer, kjendiser historiske personer. Synes det er veldig rart at de fleste personer som har levd på jorda nå er døde.

Anonymkode: 10fa2...9c4

[AnonymBruker]

Tenker på faren min som døde for noen mnd siden. Rart at han ikke er blant oss lenger.  

Anonymkode: 3bd6c...b68

[AnonymBruker]

Ikke mye, men av og til, ja

Anonymkode: d80e1...0b0

[AnonymBruker]

Jeg tenker at de lever videre og jeg vil få se igjen mine jeg har mistet. Dere får holde ut til deres tid kommer og holde fast i de gode minnene. 😉☀️

Anonymkode: 23b2e...69d

[AnonymBruker]

Jeg tenker svært mye på faren min som døde for snart to år siden.. grubler fælt på hvor han er nå. Han var kristen hele livet og sterkt overbevist om at han skulle til himmelen. Jeg var også kristen før, men har mistet troen etter at faren min døde. Jeg kunne gitt nesten alt for en siste prat med ham nå.. jeg kan nesten hører han si at det dessverre ikke ble som han hadde trodd..

Anonymkode: 9a0fe...190

[AnonymBruker]

Ikke veldige nei. Og jeg føler noen gang på at jeg ikke tenker på eller savner de nok. Jeg har mistet en del nære de siste årene og har hatt det fryktelig tungt i ukene frem til begravelsen. Selve begravelsen har vært aller tyngst, men etter det har jeg vært "ferdig" med det. Jeg tenker jo på de en gang i blant, men det er som om døden satte en strek, om det gir mening?

Hvis jeg går på kirkegårder føler jeg det blir ekstra nært og jeg kan få tårer i øynene, men ellers i livet går sjeldent tankene dit.

Anonymkode: a5711...56c

[AnonymBruker]

Jeg kan tenke på besteforeldrene mine av og til, mest når jeg mimrer med mamma og pappa. Men det er bare en fin ting, blir ikke trist når vi prater om dem, de var jo gamle da de døde, og det er livets gang. Men mistet to nære venner som døde unge, og disse tenker jeg ofte på. Da blir jeg veldig lei meg over at de ikke lenger er her. Det er noe uoppgjort med å miste unge folk. Hvordan hadde livene des vært nå? Hva er alt de ikke får oppleve? 

Anonymkode: 42c70...093

[AnonymBruker]

Mistet pappan min for snart tre år siden. Han gikk ut av tiden altfor ung og av en grusom sykdom. Jeg tenker ofte på alt som kunne vært. Både for mamma og resten av familien.

Anonymkode: 80337...097

[Bombasi]

Jeg synes døden er vanskelig å forholde seg til. At folk bare forsvinner og slutter å eksistere, mens resten av verden og tiden bare fyker avgårde som om at ingenting har skjedd. Har ikke mistet så mange nære (bank i bordet), men litt perifere slektninger, og bare dèt synes jeg er vanskelig å fordøye. Døden gir meg en slags uvirkelighetsfølelse. Kan ikke forestille meg hvordan det er å få nære som har vært en sentral del av livet i mange, mange år plutselig revet bort. Absurd. 

Så ja, jeg tenker litt på det og slektningene som har dødd. Jeg sørger ikke. Jeg bare synes det er uvirkelig, rart og absurd.

Kjendiser som dør vier jeg sjeldent en tanke, men innimellom en slags "tenk at [han]/[hun] er død". 

[Frøkenfryden]

Min søster døde for få år siden. Tenker jevnlig på henne, men på ingen måte daglig. Men kan ennå bli overveldet over at det er sant og at hun er borte og føle det er surrealistisk. 

[AnonymBruker]

Ja jeg tenker på de jeg har mistet i blant. Jeg har gode minner og savner spesielt min nydelige kjærlige bestemor. Hun var fantastisk. Det er også vondt å ha mistet 2 venner som tok livet av seg i ung alder..om jeg kunne ha reddet de tenkte jeg mye på i starten, men det har jeg gitt slipp på.  er ikke redd døden selv og jeg har er håp om at vi sees igjen. Kjendiser bryr jeg meg ikke om. En onkel og jeg pratet i timesvis på tlf og det er rart og vondt å ikke ha de gode samtalene vi hadde lengre. Jeg synes det er fint i ha en assosiasjon med de enkelte. Kanskje et musikkstykke, en plante de likte eller en sommerfugl. For meg er det en god måte å hedre de på, men å sette opp et minne alter med bilder osv blir å mate sorgen synes jeg da. Å gå på graven ofte er heller ikke min greie.
 Det tror jeg ikke er sunt i lengden. Jeg er veldig nær nærmeste familie og jeg blir trist i blant av å tenke på at de begynner å bli gamle. Vil ha dem så lenge jeg kan, men vi skal alle dø. Trøst i tro det er en gjenforening en gang. Hvordan har jeg ingen tanker om, men en god barnlig tro har jeg ennå har og det gir trøst.
En fin ting når han mistet nære er å fokuserer på de gode du faktisk har nå. Livet er uforutsigbart og skjørt. Vi vet ikke hva som skjer i morgen, så å gripe dagen og nyte de man elsker er utrolig viktig for meg.  

Anonymkode: b03d5...8dc

[Phoenix Heart]

Tenker av og til på besteforeldrene mine. Og en kjendis Chester Bennington. 

[AnonymBruker]

Går ikke en dag uten at jeg tenker på moren min som døde for 3 år siden. Og når jeg skal ta viktige avgjørelser og valg i livet, hører jeg alltid på hennes råd og veiledning i minnene. Hun har absolutt vært min viktigste inspirasjonskilde i livet.

Anonymkode: 98582...bb3

[Motelvibes]

Ja, daglig. 

[AnonymBruker]

Nei. Sjeldent jeg sender de en tanke. Livet går videre. Ser meg sjeldent tilbake i livet. Vet ikke hvorfor jeg er sånn. Men bestandig vært sånn. Er sånn på jobb å. Ikke spør meg om noe når jeg er ferdig med den jobben. For da har jeg «slettet» den fra mitt minne. 

Anonymkode: 09de2...d62

[AnonymBruker]

Har i det siste tenkt en del på en som jeg var venner med via felles interesse i midten av tenårene som jeg ikke hadde kontakt med før han sendte meg melding fordi han hadde flyttet til samme område som meg og ville møtes. Jeg synes det så ut som han hadde blitt en flott mann og sa ja til å møte han når han var i byen (jeg var også singel på den tiden og vi kom veldig godt overens i tenåra), men så døde han bare 2 måneder etter, så vi møttes aldri. Det er nå 4 år siden. Jeg møtte samboeren min bare noen måneder etter dette, men har lurt på hva hvis han ikke døde og vi hadde møttes; om livet mitt hadde vært annerledes nå. Om jeg ikke hadde møtt samboeren min fordi jeg heller hadde møtt han. Det er rart. Mest av alt skulle jeg bare ønske at han fikk leve; at han fikk lov til å bli mer enn bare ung voksen, at han fikk lov til å få sin egen familie før livet ble tatt fra han. 

Anonymkode: d1872...c78

[AnonymBruker]

On 6/23/2023 at 5:41 PM, AnonymBruker said:

Jeg tenker svært mye på faren min som døde for snart to år siden.. grubler fælt på hvor han er nå. Han var kristen hele livet og sterkt overbevist om at han skulle til himmelen. Jeg var også kristen før, men har mistet troen etter at faren min døde. Jeg kunne gitt nesten alt for en siste prat med ham nå.. jeg kan nesten hører han si at det dessverre ikke ble som han hadde trodd..

Anonymkode: 9a0fe...190

Det er nok fordi faren din ser nå at der han er, hvilket er i "himmelen" er et sted som han avsluttet dette livet. Døden er kun en transformasjon til en annen verden. Vi går ut av den fysiske kroppen og blir vår sjelskropp. Alt som er der på den andre siden, er også her på jorden.

Anonymkode: be21a...fd8

[AnonymBruker]

Ja, og etter at jeg gikk ut på gravkanten og kikket oppi under begravelsen, så har jeg tenkt litt for ofte på hvordan innholdet nå etterhvert ser ut.....😑

Anonymkode: d87ae...04d

[AnonymBruker]

Daglig. 

Anonymkode: de3a2...0a3

[tussi84]

Egentlig ikke.

Hender at avdøde familie medlemmer/venner blir tenkt på inne i mellom, men de tankene kommer ofte random. Kan gå flere uker mellom hver gang.

Savner dem jo, men livet går videre og jeg fokuserer på det jeg har her og nå.