Dere som har foreldre som forskjellsbehandler

[AnonymBruker]

Hvordan forholder dere dere til foreldre som åpenbart forskjellsbehandler? Har en mor som har gjort dette i lang tid, og ender opp med å bli lei meg gang på gang. Har tatt det opp flere ganger men hun er bare frekk tilbake og mener det ikke stemmer. 
 

Eksempel tar mine søsken med på ferie, hjelper de, på store dager som eksempel bryllup velger hun heller å prioritere tid med mine søsken istedenfor å hjelpe dagen før. Mine søsken er 18 og 19, jeg endel eldre. 
 

Andre eksempel er bursdagshilsener. Her kan hun skrive et stort innlegg om hvor fantastisk flott min bror er, hvor nydelig og snill og snart han er og når jeg har bursdag får jeg «gratulerer med dagen, glad i deg». Hvordan forholde seg til dette? Har tenkt på å kutte hun ut men samboer mener det er veldig drastisk.

Anonymkode: a30bf...71c

[AnonymBruker]

Jeg har selv en mor som er litt slik. Jeg har valg og distansere meg.  Mine søsken er 7 og 10 år yngre enn meg med annen far. Etter jeg flyttet ut tok hun alltid med de med venninner til utlandet etc, stiller mer opp når de har flyttet etc. Jeg har ikke vært på ferie med de siden jeg var 15. Etter jeg ble mor selv så jeg det enda tydeligere, men mine søsken ser det ikke. Mine følelser for henne er blitt. vledig kalde med årene, er 40 nå. Så om hun trenger hjelp nå på de eldre dager blir ikke jeg den som stiller opp først. Var en gang hun ikke ringte meg på 9 måneder da jeg bodde i utlandet, var jeg som ringte.

Anonymkode: c47e7...f86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har selv en mor som er litt slik. Jeg har valg og distansere meg.  Mine søsken er 7 og 10 år yngre enn meg med annen far. Etter jeg flyttet ut tok hun alltid med de med venninner til utlandet etc, stiller mer opp når de har flyttet etc. Jeg har ikke vært på ferie med de siden jeg var 15. Etter jeg ble mor selv så jeg det enda tydeligere, men mine søsken ser det ikke. Mine følelser for henne er blitt. vledig kalde med årene, er 40 nå. Så om hun trenger hjelp nå på de eldre dager blir ikke jeg den som stiller opp først. Var en gang hun ikke ringte meg på 9 måneder da jeg bodde i utlandet, var jeg som ringte.

Anonymkode: c47e7...f86

Stakkars deg, ikke noe kjekt å høre at flere har det slik. Den eneste tingen jeg trøster meg med er at jeg kommer aldri til å gjøre slik med egne barn. Tar hun kontakt med deg nå? Jeg også føler jeg ser ting tydeligere når jeg selv har fått barn, og jeg føler meg også mer sint på hun etter jeg fikk barn selv da jeg ikke forstår ting hun gjør og er på.

Anonymkode: a30bf...71c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Hvordan forholder dere dere til foreldre som åpenbart forskjellsbehandler? Har en mor som har gjort dette i lang tid, og ender opp med å bli lei meg gang på gang. Har tatt det opp flere ganger men hun er bare frekk tilbake og mener det ikke stemmer. 
 

Eksempel tar mine søsken med på ferie, hjelper de, på store dager som eksempel bryllup velger hun heller å prioritere tid med mine søsken istedenfor å hjelpe dagen før. Mine søsken er 18 og 19, jeg endel eldre. 
 

Andre eksempel er bursdagshilsener. Her kan hun skrive et stort innlegg om hvor fantastisk flott min bror er, hvor nydelig og snill og snart han er og når jeg har bursdag får jeg «gratulerer med dagen, glad i deg». Hvordan forholde seg til dette? Har tenkt på å kutte hun ut men samboer mener det er veldig drastisk.

Anonymkode: a30bf...71c

Det er mye mulig hun skryter av deg til andre når du ikke hører. Mange foreldre er slik. Har opplevd det selv. Følte at jeg aldri fikk ros, men hørte av andre at hun skrøt og fortalte hvor flink jeg var. 

Anonymkode: e438f...4be

[Gjest EmKay]

Jeg måtte ta en skikkelig alvorligprat med mine foreldre. Hos oss gikk det mye på at jeg flyttet ut tidlig, mens lillebror da var sistemann igjen hjemme og ble overøst med oppmerksomhet, i alt for lang tid (han flyttet ut når han var 28). Opp igjennom har han fått og fått (les: tatt og tatt, han lærte fort å utnytte dem), mens jeg var den flinke som klarte seg selv. 

Jeg har så klart følt på det. Fra småting som at han alltid fikk nye telefoner når han mistet sine, mens om jeg var uheldig og mistet min måtte jeg pent spare opp selv (med begrunnelse i at min bror bare ville fått uten om de ikke kjøpte, og det ville ikke jeg), til enorm støtte under studier uten krav til resultater - noe som resulterte i at han brukte opp i mot 7-8 år på en 3-årig utdannelse - mens jeg som hadde samboer og hus måtte klare meg selv, med tre deltidsjobber for å få økonomien til å gå rundt. 

Når jeg først tok det opp gikk de rett i forsvar, ble irritert og følte seg angrepet. Men jeg satte hardt mot hardt, kom med spesifikke situasjoner og ting som var sagt og gjort, og delte hvordan det fikk meg til å føle meg. Til slutt satte de seg ned begge to, paff og lang i masken, og måtte innrømme at jo - dette var ganske grov forskjellsbehandling. De ble ganske lei seg, og har tatt seg sammen siden. 

For ordens skyld måtte jeg presisere at jeg aldri har ønsket alt han fikk - jeg har nok endt opp med å bli tidlig selvstendig fordi jeg ble kastet litt ut på "dypt vann" fra jeg var ganske ung. Jeg vet at det var fordi de hadde tro på at jeg kunne håndtere det. Men selv følte jeg på at de har sydd puter under armene hans, og at de kravene og forventningene som ble stilt til meg har han aldri måttet føle på. Og han har bevisst utnyttet dette til det fulle. 
Han har jo blitt voksen etter hvert han også, men det ble liksom en tralt de slet med å komme seg ut fra. Så de har nok frarøvet han en del fine muligheter til egenutvikling ved å holde på på den måten også. 

[AnonymBruker]

Her er det mor og mitt søsken som rotter seg sammen og legger kabal.

En ting er det økonomiske en annen ting er det jeg har sagt i fortrolighet  til min mor går rett til mitt søsken. Da bør jeg ikke fortelle henne noe ville  mange si.

Vel jeg tok det et skritt lenger diktet opp en delikat intrige som selv romanforfattere ville misunt meg,jeg går ikke i detalj her men lot min mor føle seg veldig spesiell siden jeg valgte å betro meg til henne om dette.Og andre familiemedlemmer og venner av meg var informert. Ville mitt søsken stå på døren  like etter?

Og yess, like etter jeg var dratt slo det ikke feil der må mor ha ringt og så kom hen settende (som vanlig) for å høre hva jeg hadde sagt. Og hen sprer det selvsagt videre. Dum som hen er.

Jeg og min krets  har det selvsagt veldig moro med dette mens mitt søsken blir av andre sett på som en narr.

Anonymkode: d7436...35e

[AnonymBruker]

Mamma har fått to «kull», meg og broren min med vår far som døde da vi var små og de to søstrene mine med ny mann.

Det var en enorm forskjell på oppvekstene våre, noe fordi det naturligvis var ulike livssituasjoner rent praktisk og økonomisk, noe fordi deres far hadde innvirkning men også det at mamma rett og slett hadde kapasitet til å følge opp de to yngste på en annen måte. De ble kjørt overalt, fikk delta på ulike fritidsaktiviteter, fikk klær og ting vi ikke engang kunne drømt om og så videre. Mamma er uenig i at det var forskjellsbehandling, hun mener det bare handler om alder og greier ikke skjønne at selv om småsøstrene våre trenger hjelp i 20-åra og vi nå er voksne så er og var det fortsatt forskjellsbehandling at de for eksempel får betalte ferier årlig, har fått hjelp med boligkjøp, har fått betalt lappen med mer der jeg og broren min ikke har fått eller får noen form for hjelp etter at vi flytta ut. Jeg flytta ut som 15-åring og har vert 100% økonomisk selvstendig hele veien.

Hun burde slippe taket og kreve at de to yngste som faktisk er voksne nå tar ansvar for egne liv.

Anonymkode: b9aa5...9e4

[Kaisada]

Jeg tok et valg om å kutte ut min far som i alle år har forfordelt til fordel for sin førstefødte på over 50 år. Det at jeg ikke ønsker kontakt med min far forstår han selv ikke noe av og mener han har gjort det meste riktig som far. 

Han har skapt splid mellom oss søsken og gir stadig «gaver» i hundretusen-klassen til dette ene barnet som sitter økonomisk best i det fra før.  

Som hevn for at ikke vi andre vil ha kontakt, går han nå inn for å gjøre oss andre søsken arveløse ved å overføre verdier over på førstefødte, som ikke har de store moralske skrupler med å ta imot dette. 

Dette vil naturlig nok skape svært dårlig grunnlag for videre kontakt mellom han og resten av oss søsknene. 

Nå blir det jo spennende å se hvordan resultatet blir om noen år, men jeg er realistisk med tanke på evt gjenopptaking av kontakt og tror det skal mye til for oss alle. 

En tilleggsopplysning om min far er at han har drevet psykisk vold og seksuelle krenkelser overfor flere av oss andre barna, noe ikke førstefødte kan si seg enig i... Dermed er kontraktbruddet på flere plan, men forfordelingen var en utslagsgivende faktor. 

 

 

[AnonymBruker]

Vi er 31, 26 og 24. Jeg er dritten i midten. Som barn gikk forskjellsbehandlingen mer på oppfølging, tid og at søsknene mine aldri gjorde noe galt. Nå går det også på penger og barnebarn. Yngste bor hjemme uten å betale noen form for leie (heller ikke sparing), mamma og pappa betaler for bilen, de betaler alle regningene.. Og nå skal de også kjøpe leilighet til hen. Eldste har fått flere hundre tusen i gave og solcelleanlegg på huset. Barna til eldste får all besteforeldre-tiden og får stadig dyre ting. Jeg bor rett i nærheten og de har hilst på barnet vårt kanskje fem ganger, og da har vi dratt dit uanmeldt fire av dem. Barnet er for øvrig to år gammelt. Jeg har ikke fått hjelp til noe som helst og til de siste bursdagene og julene har jeg fått reklame-isskraper liksom. De tar bare kontakt om de trenger noe, og guilt tripper om jeg ikke kan hjelpe dem, samme hva grunnen er. Jeg får aldri noe hjelp om jeg spør, selv ikke da barnet måtte hasteopereres og jeg trengte hjelp til å få fraktet noe til sykehuset.

Det var veldig sårt før, spesielt da barnet kom, men nå har jeg innsett at jeg har det mye bedre uten dem. Vi har stadig mindre og mindre kontakt, og vi har helt sluttet å invitere dem på besøk for barnets skyld. De dukker aldri opp uansett.

Anonymkode: 8a4ed...3d5

[AnonymBruker]

Jeg valgte faktisk å flytte langt vekk for å begynne på videregående, nettopp på grunn av sånn oppførsel. Heldigvis fikk jeg stipend som borteboer. Etter dette var jeg bare hjemme i sommerferiene. Men moren vår reiste bare på ferie sammen med storesøsteren min, som vanlig. Null og niks interesse for å ha med meg, eller vise interesse for hva holdt på med. 

Etter militæret har jeg aldri vært hjemme igjen. De har null "interesse" for å holde noen kontakt med meg, og vice versa. 

Anonymkode: a68fc...cd9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 timer siden):

Hvordan forholder dere dere til foreldre som åpenbart forskjellsbehandler? Har en mor som har gjort dette i lang tid, og ender opp med å bli lei meg gang på gang. Har tatt det opp flere ganger men hun er bare frekk tilbake og mener det ikke stemmer. 
 

Eksempel tar mine søsken med på ferie, hjelper de, på store dager som eksempel bryllup velger hun heller å prioritere tid med mine søsken istedenfor å hjelpe dagen før. Mine søsken er 18 og 19, jeg endel eldre. 
 

Andre eksempel er bursdagshilsener. Her kan hun skrive et stort innlegg om hvor fantastisk flott min bror er, hvor nydelig og snill og snart han er og når jeg har bursdag får jeg «gratulerer med dagen, glad i deg». Hvordan forholde seg til dette? Har tenkt på å kutte hun ut men samboer mener det er veldig drastisk.

Anonymkode: a30bf...71c

Det er sårt når man føler seg urettferdig behandlet, men synes det var vanskelig å forstå eksemplene dine. Søsknene dine er 18 og 19, nesten barn. Det er ikke rart at hun tar dem med på ferie eller hjelper dem. Siden du er endel eldre, dvs voksen, er det ikke baturlig å invitere deg med. Mulig økonomien var farligere da du var på den alderen, og derfor vanskelig å ta dere alle med på ferie.

Det at hun tilbragte tid med sine barn istedenfor å hjelpe til å forberede et bryllup må være greit. Gjetter at det var fint bryllup og derfor det føles sårt. 

Når det er store aldersforskjeller mellom søsken blir det forskjeller gordi så mye endrer seg.

Anonymkode: e5608...f71

[AnonymBruker]

Det er ikke så mye å gjøre med, tror jeg. Livet er urettferdig og mange folk også. Man må akseptere og gå videre. Tilgi.

Anonymkode: 2389c...82e

[Kaisada]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Det er ikke så mye å gjøre med, tror jeg. Livet er urettferdig og mange folk også. Man må akseptere og gå videre. Tilgi.

Anonymkode: 2389c...82e

Nei, man må absolutt ikke tilgi, bite i seg urettferdighet og la seg selv være en brikke i spillet til kyniske manipulerende mennesker. Tilgivelse har ikke noe med sunnhet å gjøre, det er misforstått. 

Man kan akseptere, se at man har valg og styrke til å endre det en kan, og ta valg om å være et bedre forbilde for sine.

Tilgi, nei. En kan ikke tilgi det som skjer igjen og igjen.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det er sårt når man føler seg urettferdig behandlet, men synes det var vanskelig å forstå eksemplene dine. Søsknene dine er 18 og 19, nesten barn. Det er ikke rart at hun tar dem med på ferie eller hjelper dem. Siden du er endel eldre, dvs voksen, er det ikke baturlig å invitere deg med. Mulig økonomien var farligere da du var på den alderen, og derfor vanskelig å ta dere alle med på ferie.

Det at hun tilbragte tid med sine barn istedenfor å hjelpe til å forberede et bryllup må være greit. Gjetter at det var fint bryllup og derfor det føles sårt. 

Når det er store aldersforskjeller mellom søsken blir det forskjeller gordi så mye endrer seg.

Anonymkode: e5608...f71

Disse feriene har jo vært når jeg ikke var myndig og de var yngre også da. Hva mener du med sårt? Hun var jo selvfølgelig i bryllupet? Hvorfor skal det være sårt for hun å hjelpe til? 
 

Er det innafor at hun aldri sier ett fint ord om meg men skriver bursdagshilsener om hvor god og fin og flott min søsken er?

Anonymkode: a30bf...71c

[AnonymBruker]

Det er utrolig vondt å ha slike foreldre! Og syns det ble enda verre når jeg fikk barn selv, og de var heller ikke verdt noe for sine besteforeldre.. Og det ble mer uforståelig også, å behandle sine egne barn slik..

Jeg har bare minst mulig kontakt. Og skjermer barna så mye som mulig. Men det er vondt likevel..

Anonymkode: c363a...026

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (21 timer siden):

Hvordan forholder dere dere til foreldre som åpenbart forskjellsbehandler? Har en mor som har gjort dette i lang tid, og ender opp med å bli lei meg gang på gang. Har tatt det opp flere ganger men hun er bare frekk tilbake og mener det ikke stemmer. 
 

Eksempel tar mine søsken med på ferie, hjelper de, på store dager som eksempel bryllup velger hun heller å prioritere tid med mine søsken istedenfor å hjelpe dagen før. Mine søsken er 18 og 19, jeg endel eldre. 
 

Andre eksempel er bursdagshilsener. Her kan hun skrive et stort innlegg om hvor fantastisk flott min bror er, hvor nydelig og snill og snart han er og når jeg har bursdag får jeg «gratulerer med dagen, glad i deg». Hvordan forholde seg til dette? Har tenkt på å kutte hun ut men samboer mener det er veldig drastisk.

Anonymkode: a30bf...71c

For min del tror jeg det handler om at jeg og mine to søsken (samme mor og far) har veldig ulike personligheter og roller i familien. Og Jeg har fått høre at mine første ord var: Klare selv. Jeg har stolthet i å klare meg selv, og ikke be om hjelp, men når jeg sier til mine nære at jeg også av og til trenger å bli tatt vare på, blir de sjokkert og sier at: Du klarer jo at selv.  Jeg jeg har et eierskap i min egen relasjon til mine foreldre. Og jeg får alltid minst og gjør mest. Moren min var alvorlig psykisk syk, og jeg var alene om å være hennes kontaktperson, besøke henne og ordnet begravelsen hennes da hun døde. Ett år klarte hun bare å kjøpr to julegaver: en til min søster og en til min bror. Hun visste at jeg var der uansett, men det gjorde vondt.