La samboer adoptere mitt barn

[AnonymBruker]

Anonymus Notarius skrev (10 minutter siden):

Stebarnadopsjon er vanskelig. Da må man dessuten ha vært gift i minst 5 år, og den andre forelderen må samtykke. Dere har jo ingenting av dette. Så det er bare å glemme.

Ikke helt riktig, trenger ikke være gift. Men de oppfyller ikke 5-årskravet.

 

"For å søke om å adoptere stebarn, må du som hovedregel ha oppfostret barnet i minst 5 år og har, eller har hatt, en foreldrerolle for barnet fram til barnet fyller 18 år.

Hvem kan adoptere stebarn?

Dette er hovedreglene:

• Du må være, eller ha vært, gift eller samboer med barnets forelder. Det betyr at du kan søke om å adoptere et stebarn selv om du og barnets forelder har vært gjennom et samlivsbrudd, eller om barnets forelder er død.
• Du må ha oppfostret barnet i minst 5 år før barnet fyller 18 år. Det kan gjøres unntak fra kravet om oppfostringstid hvis det er særlige grunner til det.
• Det er et absolutt krav at den eller de som har foreldreansvaret for barnet, samtykker til adopsjonen. Hvis barnet er over 12 år, må også barnet samtykke. I tillegg vil alle partene i saken ha rett til å uttale seg."

 

https://www.bufdir.no/adopsjon/stebarn/

Anonymkode: d9013...336

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Du tok et valg om å få barn med den mannen, du kan ikke viske ham bort bare fordi du er missfornøyd. Helt greit at du har fått ny type som du synes er en bedre farsfigur, men barnet ditt har allerede en pappa. Her må du først og fremst jobbe med pappaen til barnet ditt, kanskje han trenger kurs eller foreldreveiledning? Samvær med tilsyn? Hvis du virkelig ønsker null kontakt mellom barnet og pappaen må du ta det gjennom retten. Men her synes jeg du må begynne å tenke på hva som er best for barnet ditt. Denne ideen om adopsjon virker veldig lite gjennomtenkt.

Anonymkode: f5286...b08

Det går helt fint og viske barnefar ut av denne historien. Ungen vil få det bedre uten han uansett. Det ungen trenger er en stabil farsfigur, ikke en forfylla døgenikt som bare setter seg og sine behov først.

Det at han har vært med på og lage ungen har ingenting og si hvis han ikke er med på og ta vare på den.

TS kjør på.

Anonymkode: 703f7...d70

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Jeg skjønner at flere her ikke leser det jeg skriver. Jeg kan ikke tvinge dere til det heller.

Barnet kjenner ikke hans familie, de har aldri møtt barnet. Barnefar tåler ikke å få tilsnakk for sin væremåte, derfor har han så og si ingen kontakt med slekten sin.

Barnet ville fått det så mye bedre ved å slippe samvær med bf. Dette vil heldigvis endre seg veldig da de begynner på skolen. Da må skolen følges daglig og bf har ingen mulighet til å se det annet enn maks annenhver helg. Selv med annenhver helg vil det mest sannsynlig ikke være det engang siden bf liker bedre å drikke seg full enn å se barnet.

Anonymkode: 166e7...f07

Du har bare kjent samboeren din i 3 år. 

Det er veldig kort tid. 

Du risikerer å dra barnet ditt inn i enda en ny familierelasjon der ingen til slutt bryr seg. 

Gå heller for aleneomsorg om fars familie ikke fungerer. Vurder eventuelt adopsjon om 10 års tid, når dere har satt dere som en familie. 

Anonymkode: 73949...6f6

[AnonymBruker]

Jeg lurer litt på hvor godt gjennomtenkt dette egentlig er, når dere ikke engang har googlet stebarnsadopsjon og lest de første setningene i den første lenka. Da ville dere sett at dere uansett må vente minst 2 år fra nå.

Anonymkode: d9013...336

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Skal forsøke å svare flere her. Barnefar og jeg gikk fra hverandre da jeg var 5 mnd gravid. Vi snakker om sinneproblem, egoisme av dimensjoner. Viste liten interesse for annet enn det han selv ville. Økonomisk rotehue og forbrukerlån til langt inn i fremtiden som går via lønnstrekk.

Han viser ikke noe glede av å se barnet. Virker som han henter en sekk poteter som bare lempes i bilen og drar. Klager over at han er sliten etter samvær som stort sett er på 5-6 timer. 
Han kan ikke lage mat, så de ender stort sett på Birger king. Sin egen familie besøker han ikke siden de har irettesatt han om som væremåte flere ganger.

Bf og hans familie har til dags dato aldri kjøpt bursdag eller julegave til barnet. Ei heller tatt det med på noe morsomt. De er inne hjemme hos far alle timene.

Han avslutte samvær fordi han glemte det og var på fylla kvelden før. Har flere bilde bevis på dette. 
 

Han engasjerer seg ikke. Bsrnet vårt havnet på sykehus og jeg ga straks beskjed om det. Svaret var bare ok. Kom ikke på besøk en eneste gang da barnet lå inne.

Så han er ingen egnet far, derfor kan jeg lett fratatt han farskapet umiddelbart.

At noen sikkert synes han egner seg får være opp til de, han viser ikke ett snev av glede og stolthet sammen med barnet. Derfor ønsker jeg st min samboer kan adoptere siden han ønsker det selv også.

Anonymkode: 166e7...f07

Man kan ikke bare frata en farskap. Det skal ekstremt mye til med mindre far skriver under. Selv ikke rus, omsorgssvikt, seksuelt misbruk........

Hvor mange burde ikke da frata far (eller mor) foreldreretten fordi de oppfører seg slik eller verre? 

Dette gjør du bare for å være kjip og veldig liten sannsynlighet at du kommer noen vei, heldigvis. 

Anonymkode: 066d2...288

[AnonymBruker]

Du kan ikke frata far foreldreretten hvis han nekter å la din samboer adoptere. Du har bare vært sammen med din samboer tre år, det er veldig kort tid. Du glemmer dessuten det viktigste her: At barnet ditt er like glad i faren sin som han er i deg. Det har ingenting å si om han også er glad i samboeren din og om samboeren din behandler barnet ditt som sitt eget. Ditt barn har en biologisk far som er til stede i livet hans. Du er ikke opptatt av ditt barns beste, du tenker bare på deg selv og på hevn over far.

Anonymkode: c2a6f...124

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Du kan ikke frata far foreldreretten hvis han nekter å la din samboer adoptere. Du har bare vært sammen med din samboer tre år, det er veldig kort tid. Du glemmer dessuten det viktigste her: At barnet ditt er like glad i faren sin som han er i deg. Det har ingenting å si om han også er glad i samboeren din og om samboeren din behandler barnet ditt som sitt eget. Ditt barn har en biologisk far som er til stede i livet hans. Du er ikke opptatt av ditt barns beste, du tenker bare på deg selv og på hevn over far.

Anonymkode: c2a6f...124

Barnet ville vel løpt til bf om det vsr like glad i oss begge. Barnet viser ingen interesse for bf. Bf gjør jo ikke en ørliten innsats på å få barnet glad ved overleveringene. Stikk motsatt da barnet ser meg. 

Anonymkode: 166e7...f07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Du har bare kjent samboeren din i 3 år. 

Det er veldig kort tid. 

Du risikerer å dra barnet ditt inn i enda en ny familierelasjon der ingen til slutt bryr seg. 

Gå heller for aleneomsorg om fars familie ikke fungerer. Vurder eventuelt adopsjon om 10 års tid, når dere har satt dere som en familie. 

Anonymkode: 73949...6f6

Vi har kjent hverandre i mange år. Vi kommer fra samme plass og vokst opp i en liten bygd. Interessen for hverandre kom da jeg flyttet tilbake til min hjembygd.

Anonymkode: 166e7...f07

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Barnet ville vel løpt til bf om det vsr like glad i oss begge. Barnet viser ingen interesse for bf. Bf gjør jo ikke en ørliten innsats på å få barnet glad ved overleveringene. Stikk motsatt da barnet ser meg. 

Anonymkode: 166e7...f07

Da er det din plikt med hovedomsorgen å oppmuntre til samvær og gjøre det beste ut av situasjonen. Ikke frata barnet ditt faren sin. 🙄

Anonymkode: 066d2...288

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Jeg bor med en mann som ser på mitt barn som sitt eget. Veldig snill og god mann.

Barnefar lever og har samvær de gangene han orker. Mange dårlige unnskyldninger for at samvær utgår. Han hater som pesten å betale bidrag også, alt får via NAV innkreving og lønnstrekk.

Samboer og jeg har snakket om at han kan adoptere mitt barn. Barnefar vil mest sannsynlig nekte, men gulroten med at han vil spare ti tusen vis av penger ved å adoptere barnet bort kan faktisk være nok til at han godkjenner det. Han er ingen god far uansett.

Vi bor 1 time og 15 min fra hverandre og samværene er sjeldne.

Er det noen som har erfaring med å adoptere stebarn? Gikk det greit eller ble dere nektet av instanser?

Vil ikke barnefar gå med på dette, så er det også greit. Da må han bare være klar over alle utgifter i årene fremover må han dekke. 
 

Enn så lenge er barnet for lite til å samtykke selv, men barnet sier pappa til min samboer og aldri til sin egen far.

Anonymkode: 166e7...f07

Ikke gjør det tenk på barnet.

Anonymkode: e73d9...ab4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Vi har kjent hverandre i mange år. Vi kommer fra samme plass og vokst opp i en liten bygd. Interessen for hverandre kom da jeg flyttet tilbake til min hjembygd.

Anonymkode: 166e7...f07

Et tre år gammelt forhold er likevel ferskt.

Du har allerede tatt dårlige valg når det gjelder menn (minst) en gang. Spar nå barnet ditt for egen impulsitet denne gangen. 

Anonymkode: 73949...6f6

[AnonymBruker]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Ikke gjør det tenk på barnet.

Anonymkode: e73d9...ab4

Det er jo det hun gjør? Nå er ikke jeg TS, men jeg skjønner virkelig ikke problemet med og kutte ut døgenikten, vil han ikke være far da er saken grei.

Begynne og dulle med han i påvente av at han kanskje begynner og bry seg burde man iallefall ikke, hva skal komme ut av det? Bortsett fra at man kanskje har traumatisert ungen når ungen har sett hvordan faren er i fylla under ett av samværene?

Igjen det at han har vært med og lage ungen har ingenting å si, dere må slutte og kverne rundt tanken at han er den biologiske faren, og har nærmest krav på og få være i nærheten uansett, sånn funker det ikke.

Anonymkode: 703f7...d70

[AnonymBruker]

10 hours ago, AnonymBruker said:

Det er like enkelt å gå fra hverandre ente man er gift eller ikke. Derfor haster det ikke med ekteskap.

Anonymkode: 166e7...f07

Nei det er det ikke. 

Anonymkode: 42ba8...214

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Skal forsøke å svare flere her. Barnefar og jeg gikk fra hverandre da jeg var 5 mnd gravid. Vi snakker om sinneproblem, egoisme av dimensjoner. Viste liten interesse for annet enn det han selv ville. Økonomisk rotehue og forbrukerlån til langt inn i fremtiden som går via lønnstrekk.

Han viser ikke noe glede av å se barnet. Virker som han henter en sekk poteter som bare lempes i bilen og drar. Klager over at han er sliten etter samvær som stort sett er på 5-6 timer. 
Han kan ikke lage mat, så de ender stort sett på Birger king. Sin egen familie besøker han ikke siden de har irettesatt han om som væremåte flere ganger.

Bf og hans familie har til dags dato aldri kjøpt bursdag eller julegave til barnet. Ei heller tatt det med på noe morsomt. De er inne hjemme hos far alle timene.

Han avslutte samvær fordi han glemte det og var på fylla kvelden før. Har flere bilde bevis på dette. 
 

Han engasjerer seg ikke. Bsrnet vårt havnet på sykehus og jeg ga straks beskjed om det. Svaret var bare ok. Kom ikke på besøk en eneste gang da barnet lå inne.

Så han er ingen egnet far, derfor kan jeg lett fratatt han farskapet umiddelbart.

At noen sikkert synes han egner seg får være opp til de, han viser ikke ett snev av glede og stolthet sammen med barnet. Derfor ønsker jeg st min samboer kan adoptere siden han ønsker det selv også.

Anonymkode: 166e7...f07

Og likevel valgte du han som far til barnet ditt. 

Anonymkode: 42ba8...214

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det er jo det hun gjør? Nå er ikke jeg TS, men jeg skjønner virkelig ikke problemet med og kutte ut døgenikten, vil han ikke være far da er saken grei.

Begynne og dulle med han i påvente av at han kanskje begynner og bry seg burde man iallefall ikke, hva skal komme ut av det? Bortsett fra at man kanskje har traumatisert ungen når ungen har sett hvordan faren er i fylla under ett av samværene?

Igjen det at han har vært med og lage ungen har ingenting å si, dere må slutte og kverne rundt tanken at han er den biologiske faren, og har nærmest krav på og få være i nærheten uansett, sånn funker det ikke.

Anonymkode: 703f7...d70

Og flere av oss sier hun bør gå i retning aleneomsorg om relasjonen med far bare er belastende. 

Det vi er i mot er at hun nå enda en gang skal påtvinge eget barn en mann, i håp om at han blir en god pappa, kun 3 år inn i forholdet. Slikt kommer etter mange år, og felles barn, i en stabil familieenhet. 

Om dette forholdet ikke holder kan jeg garantere at en mann som har kjent et barn i 3 år ikke har så store farsfølelser at han vil være en tilstedeværende og omsorgsfull alenepappa. 

Anonymkode: 73949...6f6

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det ikke er opp til deg, TS. Det ER en biologisk far her og selv om han er dårlig i rollen sin nå, er han like fullt faren, i live og forholdet kan bli bedre når barnet blir eldre. Det må være opp til barnet å ta et valg om å kutte ut faren helt når han blir eldre.

Det er supert at din nye mann stiller opp, men det er jo også en selvfølge når man flytter sammen med noen med barn, synes jeg. Hvorfor dette behovet for adopsjon og ikke "bare" en normal stefarrolle? Hva er begrunnelsen? Er det stefar som har et spesielt stort ønske om dette? Eller er det ditt ønske om å fjerne biologisk far fra livet deres?

Anonymkode: 43c2c...c5e

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

Barnefar og jeg gikk fra hverandre da jeg var 5 mnd gravid. Vi snakker om sinneproblem, egoisme av dimensjoner. Viste liten interesse for annet enn det han selv ville. Økonomisk rotehue og forbrukerlån til langt inn i fremtiden som går via lønnstrekk.

Men knulle han skulle du. Kjekk og stor kuk? Alt som teller for dere. Vi med dårlig utseendet, men er snille og sympatiske, velges bort for drittsekker. Flott det.

Anonymkode: 0c75b...198

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er jo det hun gjør? Nå er ikke jeg TS, men jeg skjønner virkelig ikke problemet med og kutte ut døgenikten, vil han ikke være far da er saken grei.

Begynne og dulle med han i påvente av at han kanskje begynner og bry seg burde man iallefall ikke, hva skal komme ut av det? Bortsett fra at man kanskje har traumatisert ungen når ungen har sett hvordan faren er i fylla under ett av samværene?

Igjen det at han har vært med og lage ungen har ingenting å si, dere må slutte og kverne rundt tanken at han er den biologiske faren, og har nærmest krav på og få være i nærheten uansett, sånn funker det ikke.

Anonymkode: 703f7...d70

Det er ikke fars rettighet til barnet som er viktig, det er barnets rettighet til å kjenne sitt opphav. 

Jeg er selv stebarnsadoptert, og har en super adoptivfar, som jeg er veldig glad i. Jeg mener likevel at mitt beste hadde vært å ikke biø adoptert. Om min adoptivfar "bare" hadde vært stefar, så hadde han likevel vært min viktigste farsfigur, så jeg opplever det ikke som om adopsjonen har gitt meg noe. Det den derimot har gjort, er å ta fra meg den lille tilknytningen som fantes til min biologiske far. Dette er en stor sorg for meg, og jeg mener at adopsjonen på ingen måte har vært til mitt beste. 

Anonymkode: f4074...a46

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men knulle han skulle du. Kjekk og stor kuk? Alt som teller for dere. Vi med dårlig utseendet, men er snille og sympatiske, velges bort for drittsekker. Flott det.

Anonymkode: 0c75b...198

Hva har dette med noe som helst å gjøre? Men siden du nevner det; jeg orker ikke pule stygge menn.

Anonymkode: 43c2c...c5e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Men knulle han skulle du. Kjekk og stor kuk? Alt som teller for dere. Vi med dårlig utseendet, men er snille og sympatiske, velges bort for drittsekker. Flott det.

Anonymkode: 0c75b...198

 

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Og likevel valgte du han som far til barnet ditt. 

Anonymkode: 42ba8...214

Kan det være en mulighet for at han endret seg veldig da jeg ble gravid?? Ja, den muligheten er høyst tilstede at skjedde.

Som sagt fikk jeg nok da jeg var 5 mnd gravid.

Anonymkode: 166e7...f07