Jeg er så sliten, frustrert og lei. Og jeg tror kanskje min ex eller hva han er, er en narsissist

[AnonymBruker]

Som overskriften sier, så er jeg sliten frustrert og dritt lei alt og livet nå.

 

jeg har vært sammen med en i nå 14 år. Vi har vært av og på. 

jeg har hatt problemer med sjalusi. Sjalu pga løgner fra hans side. Enkle løgner som «det var ingen jenter der», så viste det seg at det var jenter han omgikk med og ble bekjent av. Jenter han sa han har «aleri snakket med», viste seg å være jenter han har festet med osv. 

 

han har også slått opp med meg mange ganger, hver gang sier han at han ikke orker å bo i et fengsel med meg og at han har mistet følelser. Hver gang har han blokkert meg totalt og kommet tilbake etter noen mnd og sier han skal skjerpe seg, endre seg og at han aldri mistet følelser for meg. Hvorpå jeg har sagt hver gang at han da må tåle at ting tar tid. At jeg sliter med sjalusi osv, og ikke har tilgitt til han, så det må han regne med tar tid å bli kvitt og han må slutte å juge osv. 

 

hver gang har det gått noen mnd, hvor han er drittlei meg igjen. Orker meg ikke, hater meg, bryr seg ikke osv. 

 

jeg hwr også vært kontrollerende pga manglende tilgitt. Ikke greit uansett, men jeg skal bare forklare meg her. 

jeg har typ sagt at jeg ikke vil han skal reise å drikke på byen, eller reise alene å drikke mens andre jenter er med, da vil jeg være med har jeg sagt, fordi jeg ikke stoler på han og fordi jeg ikke forstår hvorfor jeg aldri kan bære med. Da har det endt med at han heller har droppet alt. For han skal enten reise alene, eller så blir det Ingenting. Iløpet av 14 år har vi vært på kun 3 fester sammen, og jeg har møtt vennene hans Max 10 ganger. 

 

 

da min ste-bestefar døde, sa han «da slapp jeg å møte han da». Hvorpå jeg gråt og ble veldig lei meg, dette skøyv han bort. Mens da kompiser har mistet noen har han snakket sårt om dette og stakkars dem osv. og han mener han ikke brydde seg om meg, fordi han aldri møtte han. Noe jeg maste om, men han ville aldri være med… 

 

 

hunden min døde litt senere, der brydde han seg heller ikke. Den dag i dag har kompisen hans fått en hund hvor han bare snakker fint om, da kan jeg fort komme med spydigheter om hvorfor han bryr seg om den hunden? Og at jeg syntes det er vondt å se hvor mye han bryr seg om andre sine dyr, enn de han har bodd med. 

 

 

vi har fått barn nå. Jeg er evig glad for barna mine, men jeg angrer på hvem jeg fikk de med  han har vært uansvarlig og slem hele tiden.

 

 

 

da jeg gikk gravid med nr 1 gadd han ikke kjenne på magen min, han gadd ikke hjelpe meg med gravid bilder, jeg tok husvask, klesvask og oppvask hver dag. Jeg handlet barneting alene(utenom en gang), jeg vasket barneklær alene, og barnerom ble aldri klart fordi han ikke gadd å hjelpe meg: min mor hjalp meg med det meste. 

han var slm sagt frekk. Han håpte ikke barnet skulle få nesen min, valkene mine og håpte ikke barnet skulle ligne på meg hvis det ble gutt for eet var bare rart. Like etter ble søsteren hans gravid. Da ringte hu OFTE og spurte om ting ang graviditet, da fortalte han videre det han hadde hørt av meg, og støttet hun følte jeg. Dette var så vondt, da han hørtes ut slm en ordentlig pappa som visste dette. Men dette var ting han hadde plukket opp mens han nærmest ignorerte meg følte jeg. Søsteren fikk også jjelp til å pusse opp barnerommet av han. Dette husker jeg var ekstremt vondt for meg. Og jeg ble fort spydig om «skulle tro det er du som har pult på søstra di barnet osv». Unødvendig, men Fyf jeg var såret… 

 

Barnet vårt kom og vi lå på sykehuset en uke. Der måtte jeg stå opp dag og natt, mens han sov hele natta og drev med tlf hele sagen. Det var så vidt han gadd å se på barnet sitt. Men jeg prøvde, og jeg lot han ta styring noen ganger sa jeg ville det skulle bli bra. Jeg fikk også følelsen av at hu ene damen der vekte interesse hos han, da han endret totalt personlighet hver gang hun kom inn, dette var igså vondt.. 

 

Hjemme ble alt også sårt. Da han ga flaske til barnet satt han å så på tv istedenfor barnet, da barnet sov var det å legge barnet rett i senga igjen og sette seg foran tv. Også ha sex med meg, mens barnet lå rett ved siden av i egen seng. Husker jeg følte det var så feil, og jeg ble dårlig av meg selv. Men han insisterte. 

 

Jeg ble gravid igjen. Ved en «feil». 

Siden det var såpass tett, så fikk jeg en del plager. Jeg gjorde fortsatt alt alene, husvask, barn osv. hvis jeg ringte pappaen på natta(vu sov på hvert vårt rom), og ba han komme, måtte jeg bli sint. En gang kom han inn på rommet og var sint «faens unge, kan du ikke holde kjeft og sove» da var barnet 8 mnd gammelt… 

En annen gang var barnet utrøstelig, jeg stod oppe og vugger barnet lenge, utrøstelig. Så kom pappaen og tok barnet, da roet barnet seg ned. Da stirret pappaen på meg med den hånligste blikket og kvalmeste smilet jeg har sett. Sånn «han liker meg bedre enn deg» oppførsel. Og jeg fikk så vondt inni meg av han da. 

 

Jeg våknet en morgen med barnet og hadde ekstreme smerter i håndleddet, jeg klarte ikke løfte barnet. Så jeg ringte barnefar og spurte om han kunne komme hjem fra jobb og hjelpe meg, og jrg sa jeg må til legen imorgen for dette går ikke. Han sa nei først, og jeg sa han måtte. Da sa han jeg skulle reise til helvete osv, og kom hjem pottesur. Jeg lå å gråt ved siden av barnet mitt i flere timer denne dagen… 

 

Høygravid og sliten, alt han maste om var sex. Jeg ble med på det fordi jeg ville få i gang fødselen, men det føltes som voldtekt hver gang. Han tok seg ikke tid til meg, det var rett ned på meg i 1 minutt også rett inn. Så etterhvert følte jeg ubehag ved forspill, og ba han bare gjøre det med en gang. Selvom jeg var helt tørr… 

 

Han kalte meg også feit gjentakende ganger begge svangerskap, selvom jeg sa det var vondt ig høre siden jeg ikke følte meg vel. 

 

Barn 2 ble født. Og fra time 2, begynte han «åh, om 5 uker kan vi ha sex». Dette hørte jet HVER dag i 5 uker. Selvom jeg bare gråt og gråt. 

På barsel måtte jet hente maten min selv fordi han ikke orket. Jeg sov ved siden av barnet, og ene natten jeg endelig fikk sove, våknet jeg av at han lå og lo høyt av noe på tlf… 

Barn nr 2 var ekstremt klistremerke og da vi kom hjem følte jeg at jeg mistet nr 1 totalt til pappen. Jeg gråt hele tiden og var lei meg. For barn nr 1 mistet brått all kjærlighet. Han hadde pappaen som bare la han i senga og lot han gråte til hqn sovnet, da han våknet på natten fikk han «hysj» eller blenignorert. Jeg lå flere kvelder ig gråt mens jeg så på babycaller hva som skjedde. Men fikk ikke gått da jeg lå med en nyfødt en som trengte meg: 

 

Endelig kunne han få sex av meg. Jeg ble med selvom lysten ikke var der. Jeg ble ikke våt, men vi trengte han inn uansett, for jeg var redd han skulle se porno eller få lyst på andre. Jeg gråt etterpå, og jeg brakk meg da jeg så penisen hans. Følte meg helt forferdelig. Men dette fortsatte. Og han gjorde nesten ikke forspill og jeg følte han bare stresset: etterhvert en gang vi kranglet sa jeg det rett ut at jeg føler meg voldtatt hver gang vi har sex. Jeg trenger meg kos og kjærlighet. Dette fikk jeg ikke. Og vi fortsatte med denne sexen i 1 års tid. 

Etter jeg hadde sagt nok ganger at jeg følte meg voldtatt sluttet han helt med å ta iniativ. Dette ga meg panikk da jeg ikke ville han skulle se porno osv. aå jeg spør han. Da sier han at han ikke vil gjøre det siden jeg sier hqn voldtat meg. Da sier jeg at jeg trenger kos og kjærlighet, men hqn sier at det kan han ikke gi. 

Så jeg blir desperat og vi begtnner å ha sex igjen, pga min frykt for porno. Dette vet han… 

 

Jeg forteller etterhvert at jeg ikke vil  ha det sånn her. Jeg gjør 100% husarbeid, barne arbeid osv. da tar det ikke lang tid før HAN sier at HAN er dritt lei, og han slår opp. Da føler jet en desperasjon på å få han tilbake. Så jeg maser og vi prøver mer… han sier selv han ikke vil endre seg, og han vet han har meg rundt lillefingeren. Han har også sagt at han hadde gjort det slitt for lenge siden hvis han var meg, fordi han behandler meg dårlig. 

Han tar heller ikke ordentlig ansvar for barna. Trøster ikke osv. følger ikke med, lar de klatre høyt og falle osv hvor de vil. Dette medfører at jeg ikke stoler på han alene med barna. Han har også kalt barn nr 2 gærn fordi barnet gråt mye uten meg. 

 

Etterhvert slår han opp for godt, og denne gangen maser jeg ikke. Fordi det er det jeg har lest man ikke skal gjøre mot narsisister. Jeg flyttet ut, men føler fortsatt at jeg må ha han. Jeg vil ikke at han skal være med noen andre. Han nyter livet med venner og slapper av, kommer til meg noen ganger pga barna. Men han gjør fortsatt lite.. 

 

Glemte å skrive at han er alltid en flink pappa da andre er tilstede, han endrer seg totalt. 

Jeg har også det siste året blitt gal og mistet følelsene mine. Jeg har trodd jeg er en narsissist eller psykopat, og følt jeg har blitt klin gærn. Jeg er tom for følelser. Dritt lek livet. Orker ikke leke. Jeg gjør bare det jeg må…

 

Nå som jet er alene. Har jet vurdert å kontakte noen gutter for å ha noen å snakke med, noen jeg vet får meg til å føle meg bra og som jeg har hatt et godt øye til tidligere. MEN jeg får ikke meg selv til å gjøre det, for det er jo sånn en narcisist hadde gjort. Supply. Jeg føler jeg trenger supply, men jeg vil ikke være en narssisit, så jeg gjør det ikke… 

 

 

Ting min ex har sagt også:

•Jeg gidder ikke endre meg for deg

•Du er ikke verdt det

•Jeg er bare med deg for å ikke såre deg

•Jeg har ikke slått opp med deg, fordi du blir sånn som dette

•ikke tro du er en helgen bare fordi du er mammaen til barna mine. Du fjortende ikke mer av den grunn.

•på tide å roe ned spisinga litt eller

•du klarer ikke Sture penger, slutt å handle så mye

•jeg syntes synd på deg, for du hwr bare meg

•jeg bryr meg om barna mine, men ikke deg. 

•jeg trenger vennene mine og du er et fengsel

•du er slitsom å høre på

•du er kjedelig å høre på

•jeg gidder ikke å leke med barna, kun fordi det er du som sier ifra. Hadde noen andre sagt ifra så.

•jeg gjør det Pga deg.

•det er bare du som får meg til å gjøre sånn/føle sånn osv. 

•du har det bedre uten meg. Jeg er ikke bra for deg. 

•jeg ville ikke vært sammen med meg hvis jeg var deg.

•mens jeg forteller om noe jeg bryr meg om, lan han midt i en setning si ting som «STOPP, nå orker jeg ikke å høre mer» eller «Nå går jeg å legger meg, fortsetter du å prate nå så blir jeg forbanna og da krangler vi».

 

 

Han har sagt fine ting også alrså. Og det er gode sider ved han også. Men faen i helvete, HVORFOR KOMMER JEG MEG IKKE VEKK. Hvorfor er jet redd fir å se han med andre? Hvorfor er jeg så jævla sjalu og kontrollerende?

Selvom det er slutt må jeg ha berrektelser på at «det er ingen jenter som skal dit eller» og «plis ikke dra hvis jenter er der». Jeg er helt koko, og jeg orker ikke dette mer. Syntes det er vanskelig i livet nå… 

 

 

Ene barnet er også ekstremt tilknyttet pappaen sin. Får helt panikk da pappaen reiser hjem og gråter og skriker. Og sånn er ikke barna mot meg, og det får meg til å føle meg så dårlig… hvorfor er de så lei seg, av en som bryr seg så lite ?😓

 

Det er så mye mye mer jeg kunne skrevet her. Men jeg håper først og fremt noen gidder å lese alt dette og faktisk svare… for utveiene begtnner å bli minimale 😭

Anonymkode: cc43e...3ab

[AnonymBruker]

Glemte p skrive at nå føler jeg brått han er snillere mot barna også. Da han ikke ser de så ofte. Han har kort lunte, og jeg kan være litt pirkete til tider. Men alt er mye bedre og det også gjør alt vanskeligere for meg. Det får meg jo til å føle at «shit, er det min feil allikavel»… 

 

han blir fortsatt lett irritert har jeg sett de gangene han tror jeg ikke ser han osv. men han leker mye mer med barna nå, enn før. Både bra for barna men dårlig for meg, for jeg føler jeg er gærn… 

Anonymkode: cc43e...3ab

[Perfume]

Du er hektet, fine du. 

Det er psykisk. Han har vært slem mot deg. Sender deg en klem mens jeg prøver å tenke hva mer jeg kan svare ❤️

[Perfume]

Hei igjen! 

Jeg leste gjennom en gang til. Du må vel ha hatt en fødsels depresjon?? Samtidig som jeg følte han ikke var nasisist, men ren og skjær psykopat. Det er han som får deg til å bli slik. Sjalusien og kontroll trangen.. Du må bare holde ut og komme deg videre, han ødelegger deg. ❤️

[AnonymBruker]

Psykopat. 

Han er sjuk i huet og du må bort. Alt han gjør, er tenkt ut for å trykke deg ned og knuse selvfølelsen din mest mulig.

Anonymkode: cd9df...baf

[AnonymBruker]

Perfume skrev (9 timer siden):

Hei igjen! 

Jeg leste gjennom en gang til. Du må vel ha hatt en fødsels depresjon?? Samtidig som jeg følte han ikke var nasisist, men ren og skjær psykopat. Det er han som får deg til å bli slik. Sjalusien og kontroll trangen.. Du må bare holde ut og komme deg videre, han ødelegger deg. ❤️

Jeg vet ikke…jeg har søkt hjelp først nå, men er så langt nede at jeg føler jeg aldri kommer meg opp igjen.. 🥲

og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg vekk fra han, da jeg føler han er den jeg må ha.. som sagt, jeg får ikke meg selv til å kontakte andre. Og jeg føler meg så alene og ensom😭❤️

Anonymkode: cc43e...3ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg vet ikke…jeg har søkt hjelp først nå, men er så langt nede at jeg føler jeg aldri kommer meg opp igjen.. 🥲

og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg vekk fra han, da jeg føler han er den jeg må ha.. som sagt, jeg får ikke meg selv til å kontakte andre. Og jeg føler meg så alene og ensom😭❤️

Anonymkode: cc43e...3ab

Jeg har vært der du er. Den ensomheten du føler med ham, er 1000 ganger verre enn du noen gang vil føle uten ham. Jeg vet det ser umulig ut. Men et liv uten ham, er uendelig mye bedre enn du kan forestille deg. 

Anonymkode: cd9df...baf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (44 minutter siden):

Jeg har vært der du er. Den ensomheten du føler med ham, er 1000 ganger verre enn du noen gang vil føle uten ham. Jeg vet det ser umulig ut. Men et liv uten ham, er uendelig mye bedre enn du kan forestille deg. 

Anonymkode: cd9df...baf

Følte du også en ekstrem frykt for å reise ? Frykt for å se han med en annen? 
 

jeg blir aldri uten han, pga felles barn. Og det også hater jeg.. jeg vil ikke ha det sånn😭

Anonymkode: cc43e...3ab

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Følte du også en ekstrem frykt for å reise ? Frykt for å se han med en annen? 
 

jeg blir aldri uten han, pga felles barn. Og det også hater jeg.. jeg vil ikke ha det sånn😭

Anonymkode: cc43e...3ab

Ja livredd uten ham, livredd for å dra, livredd for å være alene, livredd alt mulig.

Jeg kom til et punkt hvor jeg innså at jeg betyr ingenting for ham, og en dag skjer det at jeg dør eller han finner en annen, og det er bare et tidsspørsmål. Og jeg ville ikke leve livet mitt slik. Så uansett hva jeg var redd for, var det bedre enn det jeg hadde. 

Det er nå noen år siden, vi hadde ikke felles barn så det hjelper nok mye, men jeg lever mitt liv i dag, han har ingen makt over meg og jeg hverken savner eller ttenger ham. Det å endelig bestemme selv, måtte jeg lære meg, men her er jeg, ingen skal noen gang mer ta styring på mitt liv. 

Anonymkode: cd9df...baf

[AnonymBruker]

Han er rett og slett OND! Om det heter det ene eller det andre spiller ingen rolle. Det viktigste er at du innser at alt det vonde dreier seg om han, og at han prøver å påføre dette onde til personene tett rundt han. Barn, partner, eks, naboer, venner og kollegaer. Eneste måte å slippe unna, er å gjøre seg selv uattraktiv og kjedelig for han. Ikke gi han hverken kjærlighet eller hat. Da vil han bare ha mer. Og det eneste du får i retur er ondskapen hans.

Håper du klarer å ikke gå tilbake til han. Og at du innser at du er en fantastisk person som fortjener folk rundt deg som vil deg vel! Hold deg langt vekke fra ondskapen hans!

 

Anonymkode: e7955...345

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 timer siden):

Ja livredd uten ham, livredd for å dra, livredd for å være alene, livredd alt mulig.

Jeg kom til et punkt hvor jeg innså at jeg betyr ingenting for ham, og en dag skjer det at jeg dør eller han finner en annen, og det er bare et tidsspørsmål. Og jeg ville ikke leve livet mitt slik. Så uansett hva jeg var redd for, var det bedre enn det jeg hadde. 

Det er nå noen år siden, vi hadde ikke felles barn så det hjelper nok mye, men jeg lever mitt liv i dag, han har ingen makt over meg og jeg hverken savner eller ttenger ham. Det å endelig bestemme selv, måtte jeg lære meg, men her er jeg, ingen skal noen gang mer ta styring på mitt liv. 

Anonymkode: cd9df...baf

Problemet her er at jeg har visst det lenge, at jeg ikke betyr så mye for han. Det er vel kanskje derfor jeg er sjalu, kontrollerende og aldri føler meg god nok 😕 men uansett klarer jeg bare ikke tanken på han med noen andre enn meg.. det skulle jo være oss? Og nå som vi har barn er det bare 10.000 ganger verre… 

 

jeg er så redd for at det skal fortsette å stikke om 5 år, og at keg angrer da han har funnet noen andre? Og jeg har den tanken at hvis han først går videre, vil jeg ikke ha han tilbake, fir da er jeg sikkert sjalu på alt som har skjedd i mellomtiden. Og da er liksom alt ødelagt ? 
 

jeg er også redd jeg er problemet. Og at jeg fortsetter å være sjalu osv u evt nytt forhold… 

Og en siste ting. Er det slemt eller dårlig av meg at jeg godtar motsatt kjønn rundt omkring og svarer de nå? Er det feil av meg at jeg blir glad av det? Det får meg til å føle at det er JEG som er en narsissist, som ikke kan være alene og som trenger «supply»… 

Anonymkode: cc43e...3ab

[AnonymBruker]

Det er en betalingsartikkel på Aftenposten i dag, men noe av det som blir sagt passer vel på en narsissist:

https://www.aftenposten.no/amagasinet/i/kE1zRX/er-det-mulig-aa-holde-ut-med-dem
Spesielt det siste. Jeg er i et slikt forhold, og det suger livet ut av meg. 

Anonymkode: e58c5...f31