ADHD som voksen - hva nå?

[AnonymBruker]

Fikk diagnosen ADHD nettopp, etter å ha strevd med "alt" hele livet (er 40 år). Og da sitter jeg her og lurer på hva jeg skal gjøre nå? Nå har jeg altså fått innsikt i at jeg også videre kommer til å streve med alt, helt til jeg dør. Det ble ganske hardt å ta innover seg, og jeg er ganske nedfor. Tror jeg kanskje hele livet har håpet det var noe galt som kunne fikses, og nå vet jeg at det ikke kan det.

Andre med ADHD som håndterer de følelsene på en mer konstruktiv måte enn meg? 

Anonymkode: 029ab...366

[AnonymBruker]

Livet fortsetter som før. 

Anonymkode: f3455...83f

[AnonymBruker]

For meg hjelper medisiner litt til f.eks. å klare å planlegge hverdagen og gjennomføre... sånn omtrentlig. Ellers synes jeg det er litt lettere å takle utfordringer som jeg nå kan se i lys av diagnosen, før ble jeg bare sint og frustrert på meg selv fordi jeg var dum/lat/toskete/udisiplinert osv.

Anonymkode: 187f0...696

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Livet fortsetter som før. 

Anonymkode: f3455...83f

Det er nettopp det jeg sliter med å håndtere. For jeg tror ikke jeg orker 40 år til med å være så utmattet.

 

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

For meg hjelper medisiner litt til f.eks. å klare å planlegge hverdagen og gjennomføre... sånn omtrentlig. Ellers synes jeg det er litt lettere å takle utfordringer som jeg nå kan se i lys av diagnosen, før ble jeg bare sint og frustrert på meg selv fordi jeg var dum/lat/toskete/udisiplinert osv.

Anonymkode: 187f0...696

Takk, ja det er absolutt godt å ha en forklaring på hvorfor det er vanskelig. 

Jeg har alltid klart å organisere hverdagen, men det sliter meg helt ut. Medisinen jeg prøver har ikke gjort det noe lettere 😕 Jeg blir overveldet av sånne normale småting som at jeg må vaske klær og pante flasker, og vet ikke helt om medisin skal kunne hjelpe med det? 

-TS

Anonymkode: 029ab...366

[AnonymBruker]

Holder på å bli utredet for det selv. Hvilke symptomer har du? 

Jeg har aldri tenkt at jeg kunne hatt det selv, og føler enda det ikke er det jeg har. Men flere i familien har diagnosen, og fastlegen mente på at det kunne vær adhd som er roten til problemene mine. 

Jeg er en person som feks liker å ha det ryddig/organisert/rent, men sliter med å få det til. Jeg kommer veldig ofte for sent, mest foprdi jeg tror jeg skal rekke det, ikke fordi jeg glemmer avtaler. Jeg sliter med å ta det med ro, ser sjeldent en hel film eller episode av en serie. Jeg fikler og med noe hele tiden, enten hår, negler eller hva enn som er rundt meg. 

Føler liksom symptomene kan være adhd, men også ikke, hehe. 

Hva opplever du?

Anonymkode: efb88...587

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Holder på å bli utredet for det selv. Hvilke symptomer har du? 

Jeg har aldri tenkt at jeg kunne hatt det selv, og føler enda det ikke er det jeg har. Men flere i familien har diagnosen, og fastlegen mente på at det kunne vær adhd som er roten til problemene mine. 

Jeg er en person som feks liker å ha det ryddig/organisert/rent, men sliter med å få det til. Jeg kommer veldig ofte for sent, mest foprdi jeg tror jeg skal rekke det, ikke fordi jeg glemmer avtaler. Jeg sliter med å ta det med ro, ser sjeldent en hel film eller episode av en serie. Jeg fikler og med noe hele tiden, enten hår, negler eller hva enn som er rundt meg. 

Føler liksom symptomene kan være adhd, men også ikke, hehe. 

Hva opplever du?

Anonymkode: efb88...587

Klarer ikke fokusere på noe i mer enn et par minutter av gangen, enormt utfordrende på skole og i jobb. Mangler også nok fokus til å gjøre noe ordentlig, slurver alltid. Med jobb, strikking, matlaging, vasking osv. Blir sliten av å skrive handleliste, handle, lage mat, setter på en vask og glemmer å henge til tørk. Blir fort distrahert, om jeg skal finne noe i en skuff ender jeg fort opp med å endevende kommoden og begynne å organisere den, uten at jeg klarer å fullføre oppgaven. Kan fint være på vei til toalettet, og ender opp med å gjøre tusen andre ting på veien fordi det ene fører til det andre, så jeg først kommer meg på do to timer senere 🙈

Problemer med å regulere følelser, fort opp og ned. Impulskontroll på jordet, spesielt med spising og økonomi. 

Har ofte problemer med å formulere meg muntlig, ettersom jeg prøver å uttrykke mange tanker samtidig og det bare er rot i hodet. Er også "flink" til å avbryte når andre snakker, jeg blir utålmodig og vil bare at de skal snakke ferdig. Generelt problem med tålmodighet. Vil helst at en film eller en konsert skal være ferdig ganske raskt, selv om jeg koser meg. 

Men jeg klarer meg altså, jeg har kommet meg gjennom skole og jobber som jurist. Har vært gift, har barn, få venner, hobby osv. Jeg går bare kraftig på veggen gang på gang på gang når jeg må "takle hverdagen". Og da kommer depresjon, selvmordstanker osv. 

De symptomene dine kan være ADHD, og det kan også ikke være det. Tror alle har noe de kjenner seg igjen i blant mange diagnoser. Kan være verdt å sjekke 😊

-TS

Anonymkode: 029ab...366

[AnonymBruker]

Eg driv faktisk på nettopp no og les om kvinner og autisme og kor mange symptom og personlege egenskapar som kan opptre hos kvinner og ikkje hos menn. Kanskje desse kan hjelpe dykk andre også: 
http://www.myspectrumsuite.com/samantha-crafts-autistic-traits-checklist/

Anonymkode: c68fc...f2c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Fikk diagnosen ADHD nettopp, etter å ha strevd med "alt" hele livet (er 40 år). Og da sitter jeg her og lurer på hva jeg skal gjøre nå? Nå har jeg altså fått innsikt i at jeg også videre kommer til å streve med alt, helt til jeg dør. Det ble ganske hardt å ta innover seg, og jeg er ganske nedfor. Tror jeg kanskje hele livet har håpet det var noe galt som kunne fikses, og nå vet jeg at det ikke kan det.

Andre med ADHD som håndterer de følelsene på en mer konstruktiv måte enn meg? 

Anonymkode: 029ab...366

Tenk at absolutt alle sliter med noe og må leve med den de er og møte de utfordringene som dem møter i hverdagen på best mulig måte.  

Det er ikke de MED adhd og dem UTEN adhd.

ALLE rundt deg sliter med noe, livet er bein hardt og tøft. Gjør det beste ut av det.

Anonymkode: c6a55...d78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Tenk at absolutt alle sliter med noe og må leve med den de er og møte de utfordringene som dem møter i hverdagen på best mulig måte.  

Det er ikke de MED adhd og dem UTEN adhd.

ALLE rundt deg sliter med noe, livet er bein hardt og tøft. Gjør det beste ut av det.

Anonymkode: c6a55...d78

Ja, det er det jeg alltid har gjort. Jeg har og hatt de "vanlige" problemene med å miste en forelder i ung alder, vært utsatt for vold i ekteskap, blitt mobbet, hatt fødselsdepresjon, spiseforstyrrelse osv. 

Men nå er jeg så utslitt. Jeg orker ikke at livet aldri skal bli bedre. De problemene jeg har med bare å komme gjennom en hverdag med handling og matlaging kommer oppå de utfordringene livet ellers har å by på. 

Jeg vet det ikke er synd på meg, jeg spør bare om noen har noen råd eller erfaringer med samme tanker. Å tenke "Alle har det sånn", "andre har det verre", "livet går videre" osv. er ting jeg vet veldig godt, det gjør ikke livet mitt enklere selv om det er sant.

-TS

Anonymkode: 029ab...366

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Eg driv faktisk på nettopp no og les om kvinner og autisme og kor mange symptom og personlege egenskapar som kan opptre hos kvinner og ikkje hos menn. Kanskje desse kan hjelpe dykk andre også: 
http://www.myspectrumsuite.com/samantha-crafts-autistic-traits-checklist/

Anonymkode: c68fc...f2c

Takk, skal lese 😊❤️ 

-TS

Anonymkode: 029ab...366

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Ja, det er det jeg alltid har gjort. Jeg har og hatt de "vanlige" problemene med å miste en forelder i ung alder, vært utsatt for vold i ekteskap, blitt mobbet, hatt fødselsdepresjon, spiseforstyrrelse osv. 

Men nå er jeg så utslitt. Jeg orker ikke at livet aldri skal bli bedre. De problemene jeg har med bare å komme gjennom en hverdag med handling og matlaging kommer oppå de utfordringene livet ellers har å by på. 

Jeg vet det ikke er synd på meg, jeg spør bare om noen har noen råd eller erfaringer med samme tanker. Å tenke "Alle har det sånn", "andre har det verre", "livet går videre" osv. er ting jeg vet veldig godt, det gjør ikke livet mitt enklere selv om det er sant.

-TS

Anonymkode: 029ab...366

Skriv ned utfordringene på ett ark også skriver du løsningene på de ulike utfordringene du har. Hvis det ikke er en løsning på noen av dem, lær deg å lev med dem. Det er ikke noe mer som går Ann å gjøre, du har ansvar for å leve ditt liv på best mulig måte.

For meg hjelper det å skrive ned oppgaver jeg skal gjøre, en-  to do list. 

Anonymkode: c6a55...d78

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Skriv ned utfordringene på ett ark også skriver du løsningene på de ulike utfordringene du har. Hvis det ikke er en løsning på noen av dem, lær deg å lev med dem. Det er ikke noe mer som går Ann å gjøre, du har ansvar for å leve ditt liv på best mulig måte.

For meg hjelper det å skrive ned oppgaver jeg skal gjøre, en-  to do list. 

Anonymkode: c6a55...d78

Det er alt jeg gjør om dagene 😄 Lister, lister og lister. Bare det å skrive disse listene bruker jeg enormt med energi på. 

Nei, jeg kan jo ikke gjøre noe med det, og jeg har prøvd å leve med det hele livet - som har ført meg til depresjoner og selvmordstanker som nevnt. Og sånn vil jeg ikke ha det. 

Har du ADHD? 

-TS

Anonymkode: 029ab...366

[Andro]

Vi er mange i samme båt. For min del har det hjulpet å rett og slett skjønne meg selv bedre.

Jeg har også opplevd det som nyttig å kunne forklare omgivelsene mine hva som er typiske ADHD-symptomer.
Det er lettere å være sammen med andre når de skjønner sammenhengen mellom adferden de ser og diagnosen. De blir mer overbærende med det jeg ikke kan ordne, som å måtte fikle med ting for å kunne høre etter. Jeg får også større gjennomslag for tilpasninger jeg trenger, som skjerming fra støy eller å måtte forlate et rom med mye vrimmel.

Det jeg har lært i prosessen med diagnose og legemiddelutprøving er å legge lista lavere for hva jeg skal forvente av meg selv, og tilgi meg selv for det jeg ikke er god til, eller det som går skeis. Forteller meg selv at: "Jeg gjorde så godt jeg kunne, men når man stiller med handicap er det ikke alltid nok." Jeg må lære å være glad for å ha fått pussa to vinduer, istedet for å være skuffa over at de tre andre ble stående urørt fordi jeg surra meg bort med noe jeg fant i vinduskarmen, og så ringte telefonen, jeg glemte klokka og nå er det faen meg middag... og jeg drev egentlig å pussa vinduer, men nå er ungene kommet hjem - og det får visst bli en annen dag. Alle oppgaver ender slik, ikke sant?

Den nye innsikten i min egen måte å fungere på er nesten en ny identitet. Det man tror bare er en pussig personlighet er faktisk symptomer på en gjennomgripende nevrologisk fungering. Alt fra hvordan jeg planlegger en oppgave, til hvordan jeg oppfatter lyd eller har vansker med å regulere egen kroppstemperatur har samme kilde. Det er litt overveldende.

Jeg har forenklet mine forventninger til meg selv. Jeg aksepterer f.eks. lettere at jeg heller vil være alene hjemme en helg enn å være frustrert over at jeg ikke har lyst til å følge opp invitasjoner eller ta initiativ til noe spennende å drive med.

Alt i alt har jeg fått det bedre av utredning og diagnose, mest fordi jeg er snillere mot meg selv.

[Nevrosererroser]

For min del hjalp det veldig å få vite at jeg har ADHD, ikke fordi jeg da kan unnskylde feil og mangler men fordi jeg har fått mer mulighet til å forklare hvorfor jeg gjør og er som jeg er. Når jeg kan forklare ting, ikke bare for andre men også for meg kan jeg også lettere tiltrelegge.

Det er enormt mange gode resurser tilgjengelig å lære av på nett, alt fra sosiale media til fagfolk som kommer med råd og tips til for eksempel hvordan man kan pusle sammen en hverdag som fungerer. Lett er det aldri for noen, men det kan vere mye hjelp i å vite at andre har det likt eller at man har lov til å ta visse snarveier. 
Mange har veldig strenge rammer å forholde seg til, man skal fungere og gjøre ting riktig hele tiden, det er ikke lov å unnskylde seg med diagnoser, man må bare ta seg sammen. Men så smeller det da fordi man bare tar seg sammen og tar seg sammen og gjør alt så riktig og skikkelig hele tiden at man ikke også tar hensyn til at man ikke har helt den samme kapasiteten rett og slett.

 

[AnonymBruker]

Hva med å revurdere arbeidsmengden din hvis du jobber fulltid? ❤️

Jeg har det på samme måte som du beskriver, men fikk ikke adhd diagnose (var helt i grenseland, mest sannsynlig skyldes problemene mine kompleks PTSD). Jeg er nå 100% sykmeldt mens jeg går ukentlig til psykolog for å prøve å nøste opp i meg selv og tilværelsen. Å være langtidssykemeldt har vært vanskelig, jeg sliter med å akseptere at jeg ikke kan fortsette å bidra til samfunnet på samme måte som før hvis jeg vil ha bedre livskvalitet. Men det er en prosess, så får jeg se hvor jeg ender - om det blir AAP og en uføregrad, eller om jeg klarer å jobbe meg igjennom problemene mine og komme tilbake til full jobb på sikt. 

Anonymkode: a97c1...f82

[AnonymBruker]

Jeg er på din alder, TS, og har akkurat fått diagnosen og prøver nå ut Ritalin (ennå litt for tidlig å kunne vurdere effekt).

Jeg gikk totalt på veggen for over 3 år siden, og har ikke vært i jobb siden det. Nå som jeg ikke jobber begynner jeg SAKTE å finne tilbake til meg selv. Jeg er ikke lenger deprimert (jeg var EKSTREMT deprimert, i starten orket jeg nesten ikke tanken på å eksistere i det hele tatt og veldig lenge greide jeg ikke pusse tennene engang), men blir fortsatt utrolig fort sliten/overveldet/utmattet og jeg trenger mye pause, også fra folk.

Fordelen min er at jeg har både fastlegen og NAV på «min side», og de maser ikke om noe. Jeg får lov til å fokusere på å bare bli litt bedre på å eksistere og takle livet mitt på hjemmebane og det betyr enormt mye. Jeg har det mentalt mye bedre nå, og får gjort unna mer her hjemme, selv om jeg har latterlig lav kapasitet.

Det at jeg får denne roen gjør at jeg ikke ser så mørkt på fremtiden, enda jeg ikke aner hva den bringer. Yrket mitt, som jeg har seks års utdannelse til, kan jeg ikke vende tilbake til, såpass har jeg skjønt. Merkelig nok bekymrer det meg ikke. Økonomien er trang og vil neppe bli særlig bedre med det første, men det bekymrer meg heller ikke.

Anonymkode: e2001...8f8

[AnonymBruker]

Andro skrev (1 time siden):

Vi er mange i samme båt. For min del har det hjulpet å rett og slett skjønne meg selv bedre.

Jeg har også opplevd det som nyttig å kunne forklare omgivelsene mine hva som er typiske ADHD-symptomer.
Det er lettere å være sammen med andre når de skjønner sammenhengen mellom adferden de ser og diagnosen. De blir mer overbærende med det jeg ikke kan ordne, som å måtte fikle med ting for å kunne høre etter. Jeg får også større gjennomslag for tilpasninger jeg trenger, som skjerming fra støy eller å måtte forlate et rom med mye vrimmel.

Det jeg har lært i prosessen med diagnose og legemiddelutprøving er å legge lista lavere for hva jeg skal forvente av meg selv, og tilgi meg selv for det jeg ikke er god til, eller det som går skeis. Forteller meg selv at: "Jeg gjorde så godt jeg kunne, men når man stiller med handicap er det ikke alltid nok." Jeg må lære å være glad for å ha fått pussa to vinduer, istedet for å være skuffa over at de tre andre ble stående urørt fordi jeg surra meg bort med noe jeg fant i vinduskarmen, og så ringte telefonen, jeg glemte klokka og nå er det faen meg middag... og jeg drev egentlig å pussa vinduer, men nå er ungene kommet hjem - og det får visst bli en annen dag. Alle oppgaver ender slik, ikke sant?

Den nye innsikten i min egen måte å fungere på er nesten en ny identitet. Det man tror bare er en pussig personlighet er faktisk symptomer på en gjennomgripende nevrologisk fungering. Alt fra hvordan jeg planlegger en oppgave, til hvordan jeg oppfatter lyd eller har vansker med å regulere egen kroppstemperatur har samme kilde. Det er litt overveldende.

Jeg har forenklet mine forventninger til meg selv. Jeg aksepterer f.eks. lettere at jeg heller vil være alene hjemme en helg enn å være frustrert over at jeg ikke har lyst til å følge opp invitasjoner eller ta initiativ til noe spennende å drive med.

Alt i alt har jeg fått det bedre av utredning og diagnose, mest fordi jeg er snillere mot meg selv.

Tusen takk for svar ❤️ Det er sant at det er blitt enklere å forstå hvorfor jeg er som jeg er. Og jeg må nok bare lære meg og innse at jeg har begrensninger som ikke andre har. Det er bare skikkelig tøft. Var hos psykiateren i dag, og hun sa at det var så vanlig å få en depresjon når man nettopp har fått diagnosen. Så jeg er nok helt etter skjema sånn sett 🙈

Jeg er egentlig en perfeksjonist som krever veldig mye av meg selv. Så den veien å gå fra å mene jeg skal klare alt perfekt (bedre enn alle andre), og til å forstå og innse at jeg ikke er i nærheten av å klare det andre gjør, den tror jeg blir lang 😕 Men det er vel en prosess jeg må gjennom. Men det er kjempetøft, tusen takk for at du deler din erfaring. Det hjelper veldig å vite at vi er flere som sliter.

-TS

Anonymkode: 029ab...366

[AnonymBruker]

Nevrosererroser skrev (58 minutter siden):

For min del hjalp det veldig å få vite at jeg har ADHD, ikke fordi jeg da kan unnskylde feil og mangler men fordi jeg har fått mer mulighet til å forklare hvorfor jeg gjør og er som jeg er. Når jeg kan forklare ting, ikke bare for andre men også for meg kan jeg også lettere tiltrelegge.

Det er enormt mange gode resurser tilgjengelig å lære av på nett, alt fra sosiale media til fagfolk som kommer med råd og tips til for eksempel hvordan man kan pusle sammen en hverdag som fungerer. Lett er det aldri for noen, men det kan vere mye hjelp i å vite at andre har det likt eller at man har lov til å ta visse snarveier. 
Mange har veldig strenge rammer å forholde seg til, man skal fungere og gjøre ting riktig hele tiden, det er ikke lov å unnskylde seg med diagnoser, man må bare ta seg sammen. Men så smeller det da fordi man bare tar seg sammen og tar seg sammen og gjør alt så riktig og skikkelig hele tiden at man ikke også tar hensyn til at man ikke har helt den samme kapasiteten rett og slett.

 

Ja, det hjelper absolutt å vite. Da jeg først fikk diagnosen ble jeg letta fordi det forklarte så mye. Brikkene falt på plass. Men så ble jeg deprimert fordi jeg innser at jeg har begrensninger som ikke kan "fikses". Jeg er jo definitivt den typen som skal klare alt og mere til, helt perfekt. Jeg har alltid tenkt "enten er jeg defekt, eller så er jeg perfekt" - ingenting imellom. Men så viser det seg at jeg faktisk er "defekt" (og jeg mener absolutt ikke at mennesker med ADHD er defekte, jeg er bare så mye mer kritisk til meg selv enn andre). Vanskelig å ta innover seg 😕 Men får prøve å tenke at jeg må ha tiden til hjelp. Tusen takk for svar ❤️

-TS

Anonymkode: 029ab...366

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Fikk diagnosen ADHD nettopp, etter å ha strevd med "alt" hele livet (er 40 år). Og da sitter jeg her og lurer på hva jeg skal gjøre nå? Nå har jeg altså fått innsikt i at jeg også videre kommer til å streve med alt, helt til jeg dør. Det ble ganske hardt å ta innover seg, og jeg er ganske nedfor. Tror jeg kanskje hele livet har håpet det var noe galt som kunne fikses, og nå vet jeg at det ikke kan det.

Andre med ADHD som håndterer de følelsene på en mer konstruktiv måte enn meg? 

Anonymkode: 029ab...366

Hæ. Det er jo supert å få vite hvorfor. Det finnes så mange måter å håndtere utfordringer og tilrettelegging, når du vet hva som ligger i bunnen her. Når man ikke vet, er det jo vanskelig å komme videre.  Venter selv på utredning,  og jeg har bedt om utredning kun fordi at nå er det så problematisk å ha adhd, at jeg må prøve ut medisiner.  

Har takket nei til utredning tidligere fordi jeg fikk det til å fungere . Noe detvikke gjør lengre. Også er det noe med å kunne fokusere på det man kan gjøre noe med, å ikke bruke masse tid på ting som bare er sånn.  

Jeg tenker også at når du skjønner ting går litt galt ut, så kam du stoppe og si unnskyld adhd min tok litt av her. Da går man ofte mer forståelse, når det går litt galt

Anonymkode: e6057...1f4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva med å revurdere arbeidsmengden din hvis du jobber fulltid? ❤️

Jeg har det på samme måte som du beskriver, men fikk ikke adhd diagnose (var helt i grenseland, mest sannsynlig skyldes problemene mine kompleks PTSD). Jeg er nå 100% sykmeldt mens jeg går ukentlig til psykolog for å prøve å nøste opp i meg selv og tilværelsen. Å være langtidssykemeldt har vært vanskelig, jeg sliter med å akseptere at jeg ikke kan fortsette å bidra til samfunnet på samme måte som før hvis jeg vil ha bedre livskvalitet. Men det er en prosess, så får jeg se hvor jeg ender - om det blir AAP og en uføregrad, eller om jeg klarer å jobbe meg igjennom problemene mine og komme tilbake til full jobb på sikt. 

Anonymkode: a97c1...f82

Jeg har tenkt på å gå ned i stilling, men er veldig glad i å jobbe og bidra. Og det er og den økonomiske biten, både lønn og pensjon. Bor i en storby med barn, og jeg "må" helst bo i nærheten av nettverket mitt for å få litt hjelp innimellom. Det hjelper mye å ha noen som kan komme på veldig kort varsel om jeg blir for overveldet og sliten. Skjønner at du er i en skikkelig tøff situasjon, håper det går bra med deg videre ❤️ 

-TS

Anonymkode: 029ab...366