Skilsmisse.........for enkelt!

[OppNed]

Hei

Det er vel i bunn og grunn snakk om å la dette valget bli opp til enhver. Hver enkelt får ta ansvar for sitt eget liv, og hva andre måtte synes om det er egentlig uvesentlig. Så lenge man selv står for det man gjør.

Min opplevelse av dette, er at alt rundt oss er i forandring. Det som har vært den ideelle familiestrukturen før, er ikke lengre like ideell. De som opplever fryd og gammen i ekteskapet vil selvsagt sverge til dette som den eneste riktige instituasjonen.

Og de av oss som har det bedre etter at ekteskapet ble avsluttet, opplever at det går fint an å både opprettholde en familiestruktur og ha fornøyde barn uten å være gift med faren eller moren deres.

Personlig synes jeg (med all respekt...dette er min opplevelse) at denne problemstillingen som Merete reiser begynner å bli litt uttygd. Jeg tror det vil være mer realistisk å fokusere på hvordan vi skal tilrettelegge samfunns-strukturen rundt det faktumet at ekteskapet har fått sterk konkurranse fra alternative former for familier.

Egoisme? Kanskje det. Jeg ser ikke slik på det selv. Men nå er jo jeg farget av mine egne valg. Som ikke akkurat sier "tjohei" i selskap med mennesker som sverger til A4-familien. Man blir ikke mindre glad i barna sine fordi man ikke funker med faren/moren. Jeg opplever det tvert imot slik at jeg fritt kan utøve morsrollen min på dem uten å måtte smette inn i et eller annet mønster som forventes av meg. Og synes dette er en herlig utfordring. Han sier det samme. Jeg trenger ingen til å overvåke meg.

Ellers så er det viktig å samarbeide, selvfølgelig. Enten man er gift eller skilt. Det er vel på dette punktet det skjærer seg for mange, noe som går ut over barna. Det er jo et uhyggelig tankekors, da, at et ekteskap skal dras ut i lengsten når parforholdet er så skjørt at man etter en eventuell skilsmisse ikke greier å sette ungene i fokus. Høres ikke særlig fundamentalt bra ut, det heller.

Jeg tror mange som uttaler seg høylydt om egoismen i det å skilles ikke helt forstår rekkevidden av det ansvaret som du samtidig sier ja takk til. Dette er en uttalelse som er basert på en holdning som tilsier at man skal holde sammen, uansett. Og det skurrer.

Vi har ett liv til rådighet. Det er ihvertfall mitt utgangspunkt. Dette vil jeg ha max ut av. Og hvis jeg skal være ulykkelig pga et dårlig parforhold, så eliminerer jeg heller årsaken. Og bruker ressursene mine på å gi kjærligheten min til de som har gjort seg fortjent til det.

Og jeg vurderer selv hvem som gjør seg fortjent til den.

Maiken

[Gjest Turi]

Heia Maiken!

Hvordan skulle det være "vanskeligere" å skille seg da? Den eneste måten det er blitt "enklere" på i våre dager, er at det er mer akseptert. Vil dere tilbake til den tiden da man ble i ekteskapet pga. at det var sosialt uakseptabelt å være skilt? At man ble i ekteskap som ikke fungerte pga. samfunnet rundt? Da kan dere IHVERTFALL ikke dømme Leo som ikke klarte den ENORME belastningen å avlyse et bryllup det er sendt ut invitasjoner til i samme åndedrag.

Jeg er selv skilt. Vi ble skilt fordi ikke forholdet fungerte i det hele tatt. Mange ting var skjedd etter bryllupet som endret forholdet oss i mellom, og som for oss føltes umulig å "jobbe seg gjennom", som det så enkelt beskrives. Var det "enkelt" å skille seg? Nei. Teknisk var det det. Men å skulle gå fra en man trodde skulle bli livspartner. Gå fra drømmer og starte på nytt. Innrømme for seg selv (og omverdenen) at man har bommet - tatt feil. Vite at man skulle til bake til kjelleren og bygge opp livet sitt, etablere seg, alene. Det er IKKE et enkelt valg!

Jeg tror ikke noen som har skilt seg har hatt det lett i prosessen. Og de som tror det kan umulig ha opplevd smertene det medfører på kroppen.

[Lionda]

Dette er tanker som er veldig nære for meg akkurat i disse dager. Det er gått et år siden jeg ble separert, og da er det vel på tide å slå den siste spikeren i ekteskapet mitt og søke skilsmisse. Men den som tror noe som helst som har med skilsmisse å gjøre er enkelt, har enten ikke tenkt igjennom saken mer enn en halv gang, eller mangler helt empati, for jeg kan ikke komme på noen avgjørelse jeg har tatt som har vært så j*vlig.

Som Sissan sier, er det å bestemme seg for å skilles å gå fra alle fremtidsdrømmene, alle illusjonene, den trygge rammen man har bygget rundt livet sitt og ikke minst det mennesket man trodde man skulle dele livet med. Og i tillegg kommer alle tankene rundt hvordan dette er for sønnen min - alle avveiningene fram og tilbake i forhold til hva som er minst ubehagelig for ham av mulige alternativer.

I mitt tilfelle er egentlig ikke det noe stort spørsmål, for når jeg bodde sammen med pappaen hans, var pappaen hans hjemme mellom en eller annen gang etter midnatt og når han sto opp for å gå på jobb, så jeg tror sønnen vår trodde pappa ikke eksisterte uten for sengen, mens han nå er nødt til å sette av tid til ham hver onsdag og annenhver helg, så han har i hvert fall uten tvil kommet heldig ut av dette i så måte. Man kan si at det beste hadde vært om pappa kunne gjort det mens vi bodde sammen, men han gjorde nå engang ikke det, og hva kan man gjøre da? Hvordan mener de som synes skilsmisse er en enkel løsning at man skal løse problemer sammen med en person som nekter å snakke i det hele tatt, og ikke engang befinner seg på samme sted som en i våken tilstand? Hvor går grensen for hvor lenge man skal gråte seg i søvn hver kveld før det er godkjent som grunn til å forandre på situasjonen? Hvor mange ganger skal man tenke "bare litt til" før det er lov å gå? Det hadde vært veldig fint å få en oppskrift på det, for det var hjerteskjærende vanskelig å finne det ut selv.

Og hvor mye annet skal man finne seg i for å beholde idealet om kjernefamilien og tosomheten livet ut? Det er generell enighet i de fleste diskusjoner her på forumet at hvis kjæresten/ektemannen er utro så er det rett ut, og det er også mye statistikk på at det foregår en god del utroskap rundt omkring. Enkel matematikk...

Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne leve sammen med pappaen til min sønn, og at vi kunne gå tilbake til den trygge rammen jeg hadde rundt livet mitt og alle drømmene vi hadde for fremtiden, men jeg kan ikke i det hele tatt se at det er mulig etter alt som har vært. Og det er utrolig sårt. Så som mange andre her har sagt - den som tror en skilsmisse er enkel, har ikke opplevd hvordan det føles å være midt oppe i en.

[Gjest Anonymous]

De yngste i dag gjør det nok litt enklere. Fra det beg, å knirke til man finner ny samboer går det veldig kort tid. Mange har jo to-tre samboere på et år.

Mange måter å reagere på, Fra man skilles, så skal man igjennom en sorg. Mange tror nok at en ikke sørger over "drittsekken" eller "hurpa", men det er en reaksjon du skal igjennom.

Enkelte har jo ikke fått lakenene kalde før en ny er inne. det tar tid å få bort følelser. Det er ikke en knapp man trykker på.

Man kan sammenligne en skillsmisse med et dødsfall.

Jeg lurer på hva det gjør med et menneske å bytte i tide og utide?

Så at man jobber seg igjennom kriser er vel normalt for noen, men andre vil ikke det.

Mulig de tror vel de skal være "rosalykkelig hele livet? Vi vet at det går opp og ned i forhold. Det er perioder man ønsker man var alene osv...

tror nok at dem som gir opp lett og skiller seg, gir opp andre ting lett også?

[Gjest Anonymous]

De yngste i dag gjør det nok litt enklere. Fra det beg, å knirke til man finner ny samboer går det veldig kort tid. Mange har jo to-tre samboere på et år.

Mange måter å reagere på, Fra man skilles, så skal man igjennom en sorg. Mange tror nok at en ikke sørger over "drittsekken" eller "hurpa", men det er en reaksjon du skal igjennom.

Enkelte har jo ikke fått lakenene kalde før en ny er inne. det tar tid å få bort følelser. Det er ikke en knapp man trykker på.

Man kan sammenligne en skillsmisse med et dødsfall.

Jeg lurer på hva det gjør med et menneske å bytte i tide og utide?

Så at man jobber seg igjennom kriser er vel normalt for noen, men andre vil ikke det.

Mulig de tror vel de skal være "rosalykkelig hele livet? Vi vet at det går opp og ned i forhold. Det er perioder man ønsker man var alene osv...

tror nok at dem som gir opp lett og skiller seg, gir opp andre ting lett også?

[koldbruna]

Lionda du har så rett så rett,den som ikke har vært midt oppe i en selv vet ikke åssen det føles.

Jeg synes du la frem det så bra at jeg bare måtte kommentere det.

*kos* 8)

[Iset]

jeg vil ikke si det er for enkelt å skille seg, for det er ALRDI enkelt å skilles. det er utrolig vanskelig for alle som er involverte. jeg vil heller snu om på det og si at det er for lett å GIFTE seg idag, og da mener jeg at folk gifter seg etter å ha vært sammen i 2 måneder, og uten å egentlig kjenne hverandre skikkelig, eller uten å ha bodd sammen. og mange gifter seg 3 og 4 ganger.

[Gjest Delilah]

Jeg har ikke vært gift selv, så akkurat den siden av debatten har jeg ikke noe grunnlag for å svare på. Men, jeg er selv et såkalt skilsmissebarn, og jeg vet hvorfor ekteskapet til min mor og far røk. Det var selvsagt mange årsaker, for mange og også for private til at jeg vil nevne de her.

Men, det begynte med at de møttes, ble både forelsket og tiltrekt av hverandre - men at de ikke tok seg god nok tid til å bli kjent med mennesket bak masken. Når man ser de to opp mot hverandre, blir "Kvinner er fra Venus, Menn er fra Mars" som en liten forett å regne, hvis man skal se utifra hvor ulike ståsted mennesker kan ha. Men dette var en stund før "Mars/Venus" o.l. så de hoppet til køys, ble gravide og vips så giftet de seg. For all del, når det gjelder mine foreldre så både vet jeg og har skjønt at de selv var forelsket - men at det nok hadde blitt med et heftig forhold hadde det ikke vært for at min mor ble gravid med meg. Tror de begge ønsket og ville gifte seg med hverandre, men at de bommet stygt på det at de egentlig ikke kjente hverandre før de tok det skrittet.

Vet ikke om denne historien har noen paralell i dag. Men, jeg har sett mange som kun giter seg/inngår seriøse forhold for å enten tilfrestille andres forventninger (familiens stadige mas om at man MÅ finne seg noen osv.), og at man selv får en smule panikk for å ende opp alene.

[RoadQueen]

Forutsetningen for å være to er først å trives med å være alene.

[Gjest jan-ivar]

Merete, ingen skiller seg bare på grunn av noe motgang, eller noen nedturer da og da, slik du tydeligvis tror.

Folk skiller seg når et ekteskap over tid, har vist seg å være en plage for de innvolverte, slik at det ikke lenger har livets rett.

Du virker som en slags naiv "bedreviter", etter min mening... folk "sloss" vanligvis for sitt ekteskap, en skilsmisse er som oftest "siste utvei"!

En annen ting, er at de aller fleste, når skilsmissen er et faktum, ikke skjønner hvorfor de ikke gjorde det før, men det er jo en helt annen sak....

[Gjest Anonymous]

Merete, ingen skiller seg bare på grunn av noe motgang, eller noen nedturer da og da, slik du tydeligvis tror.

Folk skiller seg når et ekteskap over tid, har vist seg å være en plage for de innvolverte, slik at det ikke lenger har livets rett.

Du virker som en slags naiv "bedreviter", etter min mening... folk "sloss" vanligvis for sitt ekteskap, en skilsmisse er som oftest "siste utvei"!

En annen ting, er at de aller fleste, når skilsmissen er et faktum, ikke skjønner hvorfor de ikke gjorde det før, men det er jo en helt annen sak....

Nå må jeg først få si da, at jeg har nære bekjentskaper som har skilt seg etter å ha vært gift et års tid, og funnet ut at det ikke var så lukerativt som det virket før bryllupet.

Så jeg tror ingen ting jeg kjære jan-ivar.

Nå startet jeg ikke denne debatten for å være bedreviter da, men får å få i gang en "DEBATT" omkring dette med skilsmisse.

Detter er et diskusjonsforum, og da kan man komme med både for- og motargumenter. (Har du hørt programmet "tvert i mot" på radioen?). Det handler og komme med motargumeter for å få i gang en diskusjon.

Så jeg kan vel si at jeg tror du er en større naiv bedreviter hvis du ikke klarer å skille mellom debatt, og påstand.

Jeg har ikke påstått noe som helst i denne debatten jeg. Jeg setter spørsmålstegn ved skilsmisse, og da er det opp til hver enkelt å komme med argumenter for dette.

Jeg respekterer hvert enkelt menneske sine valg, men skal det være lov å diskutere problemstillingen?

Les debatten i stede for å kritisere enkeltpersoner jan-ivar.

Kom med dine egne meninger om skilsmisse, så blir du repektert for det, og så kan du respektere andres meninger.