Eponas drøm om å bli mamma...

[Gjest Epona]

Skytte, Charmina, Shatika, Fjellrypa, Pi@ og Linn3c: Takk for hilsener!

Tenk i morgen er jeg 37+0 og innenfor termin! Kan nesten ikke tro det! Fødselen kan starte når som helst de neste fem ukene!

Har begynt å bli litt nervøs igjen.. I forhold til fødselen. Gruer meg ikke, jeg er ikke redd heller, men jeg vet bare ikke hva jeg går til. Har vært med som observatør ved to fødsler og sett to små komme til verden, helt fantastiske opplevelser! Men det var litt anderledes enn å være den som snart skal føde selv.. Tenk om jeg ikke takler det? Jeg er ganske sterk psykisk sett og kan presse meg til det ytterste, men fysisk er jeg nok heller en "feiging" som ikke liker å presse meg. Kan jeg slippe noe beintøft, så gjør jeg gjerne det... Jeg er ikke den som løper opp på et høyt fjell for moro skyld liksom.. Så tenk om jeg ikke takler fødselen? Tenk om jeg bare flater ut, besvimer og blir borte? Ikke får til å føde..?

Folk virker til vanlig som de elsker å fortelle "skrekkhistorier" fra fødslene sine. Men alle, absolutt alle jeg har snakket med de siste ukene og månedene, som nylig har født selv, har sagt til meg at fødselen ikke er noe å grue seg til. Til og med de som har revnet fra A til Å har sagt at gled deg, fødselen er fantastisk og unik. Smertefull ja, men fantastisk og unik og ikke noe å grue seg til. Sånn har alle vært, og bygget opp litt selvtillit hos meg i forhold til dette. Egentlig en ganske overaskende oplevelse.

Helt til jeg snakket på tlf i helgen med svigermor (av alle) som sa "du får ta i mot all smertestillende du kan få". Jeg sa at det har jeg faktisk ikke tenkt å gjøre, og jeg er sikker i min sak hvordan jeg ønsker å prøve å takle fødselen. Men hun satte en ekkel støkk i meg og vekket opp igjen skrekken i meg som nesten var helt borte..

Så nå har jeg lyst å ha litt mer tid på meg.. Vanskelig å ikke vite når det skal skje. Hadde jeg bare kunnet bestille fødsel på termin f.eks, så hadde det vært lettere å innstille seg på og psyke seg opp til. Men jeg ser fortsatt fram til det, og jeg vil ha babyen UT når h*n bestemmer seg for at h*n er ferdig, og det er jo bare en måte å få det til på! Og jeg vet jo at kroppen min egentlig klarer det helt fint uten min hjelp, på en måte.

Merkelig at det går an å være så delt. For jeg er ikke redd, og jeg ser virkelig fram til det. Men samtidig er det en liten uro i meg. Men det er kanskje normalt..? Håper det...

Ellers er jeg i litt bedre form enn i helgen, men nå er det gått over til skikkelig snørre-slime-hoste-forkjølelse. Ute er det grått og regnfult, så det blir nok en skikkelig innedag idag. Må nok ut og lufte meg litt, men ikke noe voldsomme greier nei.. Tenkte å begynne så smått å begynne og pakke denne berømmelige sykehusbaggen

T-24

[Gjest Epona]

Glemte å skrive at babyen presser veldig mye for tiden. Kjenner press a la knivstikk i noen sekunder om gangen bak symfysen. Noen ganger i kombinasjon med bevegelser fra armer og bein, andre ganger alene. Så jeg tror Knøttet driver og trykker og skrur hodet sitt godt fast nedi bekkenet mitt ja.. Gjør egentlig litt vondt, men varer bare noen sekunder så det er nesten borte før det har begynt.

[Linn3c]

Å, godt å sjå at det ikkje berre er eg som er litt smånervøs og engstelig for tida som kjem...

[Susan Sto Helit]

Tror de tankene du opplever bare er normale.

Bare husk at hvis du har lyst til å gi opp under fødselen, så har du et fantastisk støtteapparat rundt deg, som kun er der for å hjelpe deg å nå målet, som er verdens beste og søteste lille baby!

Jeg ligger langt etter deg, og har allerede begynt å putte ting i det jeg kaller sykehusbagen! (Har planer om å få mest mulig ned i stelleveska, og ha en bag i bilen i tillegg, som kan hentes om vi skal over på hotellet. )

(Eller motsatt... )

[Charmina]

Ja er det ikke rart det der hvordan noen skal fortelle den ene historien værre enn den andre.

Selv hadde jeg sånn fødselsangst da jeg gikk gravid med Henrik for 8 år siden at jeg gikk regelmessig til psykologen på helsestasjonen bare for i det hele tatt orke tanken på at babyen skulle ut engang. Fikk kjempegod oppfølging av jordmoren også som virkelig tok meg på alvor.

Og tro meg vennen, hadde det vært så grusomt som noen sier så hadde jeg aldri fått en til (nå var jo ikke hun akkurat påtenkt da men dog )Og når jeg fikk Henrik fødte jeg uten noen som helst smertelindring noe som sier mye - jeg har utrolig lav smerteterskel. Men hver fødsel er jo forskjellig og kanskje var jeg heldig. Med Martine føltes det vondere og det hele gikk i rasende tempo. Da var epidural noe helt fantastisk synes jeg. Hadde ikke stusset på å be om det igjen (og her var det faktisk jordmor som bad om det ikke jeg).

Når det gjelder det å revne tror jeg ikke det er noe man kjenner. Jeg merket iallefall ikke noe til det den første fødselen og da måtte jeg sy en del etterpå. Med Martine fikk jeg ikke så mye som en rift engang. Men nå har jo jeg født små barn da, og også her er det vel forskjellig.

Men jeg sier det om og om igjen. Akkurat det øyeblikket når barnet akkurat er kommet ut og man får se der for aller første gang - ja det øyeblikket kunne jeg hatt tusen ganger. Og jeg misunner alle gravide som jeg vet snart skal få oppleve det. det er bare så vidunderlig fantastisk

Og jeg får tårer i øynene bare jeg tenker på at du skal få oppleve det om ganske kort tid.

Stor klem fra Charmina

[shatika]

Innom med en

[ny dag]

Ikke lenge igjen nå

Gleder meg på dine vegne.

Klemmer herfra

[shatika]

Gratulerer med 37 uker Vennen min

[Gjest Epona]

Linn3c: Du er nok ikke den eneste nei! Ikke så rart, når det er vår første gang.. Fikk skrevet og snakket av meg mye i går, det var godt, så jeg er heldigvis mindre redd i dag. Nå er jeg klar som et egg!

Susan Sto Helit: Du har jo naturligvis helt rett. Jordmødrene er jo der for å hjelpe oss.. Og det er jo ikke tvil om at kroppen klarer strabasene. Og gjør den ikke det, så er det hjelp å få fra utsiden. Gjelder vel bare å stole på seg selv og de rundt en..

Charmina: Takk for at du tok deg tid til sånn lang og god hilsen!

Ny dag: Så koselig å se deg innom!! Takk skal du ha! Ikke lenge igjen nå i det hele tatt!!

Shatika: Takk!!! Denne dagen har jeg sett fram til lenge! Er jo ikke så forbaska magisk, men nå er jeg innenfor termingrensen, og det store har lov å skje når som helst de neste fem ukene!

37+0 Endelig er jeg kommet så langt!!

Virkelig noe å hoppe for, men først skal jeg hoppe i dusjen. Vært oppe før i dag, men la meg til å sove igjen, og nå er jeg akkurat stått opp. Har fyrt opp i ovnen, og måtte inn og sjekke ståa hos Magnhild, og endelig, endelig er tvillingene kommet!!

[Furstina]

Oj, pressar babyn nedåt? (ska inte skrämma dig men blir lite skrämd själv).

Det låter återigen som om du är mycket längre gången än vad jag är...

Här trycks det mest uppåt och utåt i sidan. Jag tror inte mina barn vet åt vilket håll "UT" är

[Fjellrypa]

Gratulerer med 37 uker! Det er klart at det er en merkedag!

Håper du får en fin dag, og at forkjølelsen er på vei langt bort fra deg.

[Gjest Epona]

Furstina: Er ikke skremt jeg! ER ganske avslappet igjen nå. Ja, siden midten av forrige uke har det vært press a la knivstikk bak symfysen. Har økt på i løpet av helgen. Ikke hele tiden, bare i korte, korte øyeblikk på noen sekunder. Har de siste ukene kjent noen slags korte "nålestikk" på en måte langt oppi skjeden og en følelse av at "noe" skal dette ut, men dette er anderledes og mye, mye kraftigere, type "knivstikk". Jeg kjenner det midt i bekkenet, og bak symfusen, lavere enn selve magen, så det må være hodet som presser. Og det gjør egentlig veldig vondt når det står på, jeg komemr med et lite "au"-utbrudd når det skjer. Det kommer fra bevegelsene til babyen, det merker jeg, og kommer en og annen gang gjennom dagen, men mest om kvelden (da er h*n mest aktiv). Særlig i sittende stilling eller når jeg står/går,og når jeg har lagt meg for kvelden. Det er vel babyen som skrur seg mer og mer fast tenker jeg... Tror nok Knøttet har skjønt hvilken vei UT er nå ja!

Og knær og føtter tramper og glir fra innsiden høyere oppe, og på sidene kjenner jeg armer som trykker og presser på de utroligste steder! Hvis jeg ligger på skrå på rygg (midt mellom sideleie og ryggleie liksom), så kan magen få slagside og på en måte "flyte utover" og jeg kan kjenne romstering som føles som det er noen som tar på meg under huden over hofteknoken! Er jo ikke akkurat det som skjer, men det føles sånn!

Fjellrypa: Takk for gratulasjon!!

Det var denne dusjen ja... Fanget av KG, jeg.. Igjen!

*poff, vekk*

Endret 3. oktober 2006 av Epona

[Gjest gjesta]

Tenk...nå er det din måned! KAn tenke meg du gleder de gtil å få hilse på babyen i magen!

[Pepita]

for 37 uker!

Snart er du mamma, helt fantastisk!

Skjønner du har blandede følelser ang fødselen, jeg lover deg at du kommer gjennom det, og akkurat når gullet er ute, er også smertene over, og livet har fått en ny mening!

[Gjest Mrs. Potter]

for 37 uker!

Nå er det ikke lenge igjen nei!

[ny dag]

Stikkinger i kjeden ble det for min del mer og mer av jo nærmere jeg kom fødsel. Og i timene før vannet gikk (min fødsel begynte emd vannavgang) så var det hyppige og vonde stikkinger.

Stikk(kniver) i symfysen kan vel også være bekkensmerter - og dermed del av (den naturlige) bekkenløsningen.

Uansett nok helt normale smerter - men vonde det er de

Klem herfra

[Charmina]

Innom og sjekker hvordan du har det

[Gjest gjesta]

Var godt å lese litt her inne...

Har grudd meg til fødselen, men hjalp på det du skriver at folk har sagt.

37 uker!!!

Tenk at du snart har lillegull i armene dine!!

[Pi@]

Synes det begynner å bli spennende allerede jeg , men jeg må vel smøre meg med tålmodighet du skal jo følge meg til 12 uker .

[Gjest Mayamor]

Følger med deg og tenker på deg.

Tenk at nå er vi i oktober. Ikke lenge igjen.

Er bare litt sliten om dagen.

Tusen takk for gode ord.

Klem fra Mayamor