Møter du barna dine emosjonelt?

[AnonymBruker]

Tar du følelsene deres på alvor? Forstår du deg på de? Eller forsøker du i alle fall? 

Mine foreldre gjorde aldri det, selv om de ikke mente vondt. Jeg tror det påvirket utviklingen min negativt, siden jeg er enda ganske emosjonelt umoden av meg, og ukomfortabel med følelser generelt. Det er også selvfølgelig helt uaktuelt å diskutere noen av følelsene mine med foreldrene mine, siden jeg vet at de ikke kommer til å ta meg seriøst.

Anonymkode: 68ac2...826

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Tar du følelsene deres på alvor? Forstår du deg på de? Eller forsøker du i alle fall? 

Mine foreldre gjorde aldri det, selv om de ikke mente vondt. Jeg tror det påvirket utviklingen min negativt, siden jeg er enda ganske emosjonelt umoden av meg, og ukomfortabel med følelser generelt. Det er også selvfølgelig helt uaktuelt å diskutere noen av følelsene mine med foreldrene mine, siden jeg vet at de ikke kommer til å ta meg seriøst.

Anonymkode: 68ac2...826

Du vokste opp i en annen tid der dette ikke var så vanlig. Dine foreldre hadde ikke kunnskap om hvordan møte barn sine følelser på den måten vi kan nå. 
det er ikke noe galt med dine foreldre, men hele den generasjon foreldre var ganske like der. 
nå derimot er jeg glad vi som vokser opp nå og blir mødre vet bedre. 
og ja, jeg møter barna mine på deres følelser, kanskje litt vel mye. 
men de er 16 og 18 år og har ikke tatt skade av å få for mye av det.. 
 

Anonymkode: aa399...ed6

[AnonymBruker]

Vil legge til at jeg jobber i barnehage. Vi har gjennomført cos kurs, og alle ansatte satt i grupper og svarte på spm om hvordan de ble møtt på sine følelser i sin oppvekst.. 99% av oss ansatte ble ikke møtt på følelsene sine. 
eks få beskjed om å skamme seg, sinne og gråt var ikke aksepterte følelser å ha, barn måtte hjemme seg for å gråte osv.

 

Anonymkode: aa399...ed6

[AnonymBruker]

Vi prøver å møte følelser, anerkjenne, hjelpe dem videre. Lære at alle følelser er lov selv om det ikke er lov å feks slå noe man blir sint. Bruker ikke skammekrok/time out. 

Jeg ble absolutt ikke møtt på følelser da jeg var liten og sliter også litt med egne følelser. 

Anonymkode: 4e416...46f

[AnonymBruker]

Ble ikke møtt. Prøver møte barnas. Feiler ofte, men ikke alltid. Leser bøker om følelser og hvor i kroppen det kjennes. 

Anonymkode: d96fd...79d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.5.2023 den 18.30):

Du vokste opp i en annen tid der dette ikke var så vanlig. Dine foreldre hadde ikke kunnskap om hvordan møte barn sine følelser på den måten vi kan nå. 
det er ikke noe galt med dine foreldre, men hele den generasjon foreldre var ganske like der. 
nå derimot er jeg glad vi som vokser opp nå og blir mødre vet bedre. 
og ja, jeg møter barna mine på deres følelser, kanskje litt vel mye. 
men de er 16 og 18 år og har ikke tatt skade av å få for mye av det.. 
 

Anonymkode: aa399...ed6

Nei, jeg vokste opp på 2000-tallet, idiot. Slutt å anta at alle sammen på dette forumet er 40+. 

- TS

Anonymkode: 68ac2...826

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Nei, jeg vokste opp på 2000-tallet, idiot. Slutt å anta at alle sammen på dette forumet er 40+. 

- TS

Anonymkode: 68ac2...826

Det skjønte vi alle det øyeblikket du begynte å bli ufin og umoden. 

Anonymkode: c3009...978

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Nei, jeg vokste opp på 2000-tallet, idiot. Slutt å anta at alle sammen på dette forumet er 40+. 

- TS

Anonymkode: 68ac2...826

Hadde tenkt å svare deg, men det gidder jeg ikke når det er sånn du synes det er ok å svare folk. 

Anonymkode: afbe2...bef

[AnonymBruker]

Det møtes på følelser i altfor stor grad i dag - både hos barn og voksne. 

Problemet i dag, er at alle kjenner så godt etter på alt, hvor grusomt forferdelig vondt de har det, på alle mulige måter.

Det blir ikke karaktersterke mennesker av denne ekstrem-pedagogiske oppdragelsen. Det blir svake mennesker, som bryter sammen ved den minste motstand. 

For øvrig kun i Norden man holder på slik. 

Bare se til den norske skolen, sammenlignet med europeiske land for øvrig - total katastrofe.

Anonymkode: a5ad4...5db

[AnonymBruker]

Ja det prøver jeg å gjøre. Ikke alltid jeg føler at det virker, og det virker helt klart ulikt på ulike barn. 

Jeg synes det er aller lettest å støtte når barnet er lei seg. Dette gjerne fordi man lettere kommer gjennom til barnet.

Det er mer vanskelig når barnet er frustrert eller sinna. Er de sinna er det som at de har skrudd på en motor, og det er umulig å nå igjennom. 

Jeg er født på begynnelsen av 80-tallet. Så jeg tror egentlig ikke at jeg ble møtt så mye med emosjonell støtte. Men mine foreldre, spesielt min far, var veldig flink til å prate med oss barna. Kanskje ikke så mye om våre egne følelser, men om situasjoner, og vi fikk råd om hvordan vi da burde håndtere situasjonen. Samt at han diskuterte mye vanlig snakk, politikk etc. 

Anonymkode: 2f2af...7b5

[AnonymBruker]

Jeg gjør det der det er viktig, men ikke i alle situasjoner. Jeg styrter ikke til for å trøste ihjel ungen om hun slår seg litt feks, da bare syns hun veldig synd på seg selv og det eskalerer. Men hun får får kos og trøst, bare ikke overdrevent. Merker også en påtatt gråt innimellom for at hun forsøker å få vilja si, da ber jeg henne rett og slett om å slutte. Jeg kan validere kort og si at jeg skjønner hun har lyst til bla bla, men sånn blir det ikke og man gråter ikke for å få vilja si. Men store tanker, redsler osv. tas alltid på alvor. Å validere alt hele tiden er bare å gjøre ungene er bjørnetjeneste. 

Anonymkode: f695c...aa0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.5.2023 den 18.30):

Du vokste opp i en annen tid der dette ikke var så vanlig. Dine foreldre hadde ikke kunnskap om hvordan møte barn sine følelser på den måten vi kan nå. 
det er ikke noe galt med dine foreldre, men hele den generasjon foreldre var ganske like der. 
nå derimot er jeg glad vi som vokser opp nå og blir mødre vet bedre. 
og ja, jeg møter barna mine på deres følelser, kanskje litt vel mye. 
men de er 16 og 18 år og har ikke tatt skade av å få for mye av det.. 
 

Anonymkode: aa399...ed6

Du vet ikke når hun vokste opp, og du har for lite grunnlag til å kunne si om hennes foreldre handlet galt eller ikke.

Anonymkode: d1775...a82

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Hadde tenkt å svare deg, men det gidder jeg ikke når det er sånn du synes det er ok å svare folk. 

Anonymkode: afbe2...bef

Huff ja, mistet lysten til å svare jeg også. 

Anonymkode: 476ec...7e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Nei, jeg vokste opp på 2000-tallet, idiot. Slutt å anta at alle sammen på dette forumet er 40+. 

- TS

Anonymkode: 68ac2...826

Du hadde min medlidenhet og jeg skulle til å svare deg på en fin måte men jeg lar være - når du finner igjen folkeskikken din derimot kan det være jeg gidder. 

Og jeg er mor til millenniumsbarn selv og en ting de har lært er akkurat det med folkeskikk om ikke annet.. 

Anonymkode: 09f26...12b

[AnonymBruker]

Nei, i min barndom snakket vi ikke om følelser og det er fremdeles ekkelt og pinlig å gjøre det.

Anonymkode: cd08b...de9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg gjør det der det er viktig, men ikke i alle situasjoner. Jeg styrter ikke til for å trøste ihjel ungen om hun slår seg litt feks, da bare syns hun veldig synd på seg selv og det eskalerer. Men hun får får kos og trøst, bare ikke overdrevent. Merker også en påtatt gråt innimellom for at hun forsøker å få vilja si, da ber jeg henne rett og slett om å slutte. Jeg kan validere kort og si at jeg skjønner hun har lyst til bla bla, men sånn blir det ikke og man gråter ikke for å få vilja si. Men store tanker, redsler osv. tas alltid på alvor. Å validere alt hele tiden er bare å gjøre ungene er bjørnetjeneste. 

Anonymkode: f695c...aa0

Jeg tror ikke det er meningen å overdrive heller, men å tilpasse trøst og støtte til situasjonen. Møte dem på det behovet de har, av og til mener jeg behovet vil være å ikke være overdrevent forståelsesfull hvis du skjønner. Tror også det blir feil om man overdriver det, validering må tilpasses følelsen/behovet. 

Men sånn for å svare TS, ja jeg gjør det stort sett alltid. Har gått COS-kurs og synes det er enormt effektfullt å fokusere på følelsen barnet har, og ikke handlingen den forårsaket. Har sett endring i min gutt og hvordan han av og til klarer å regulere egne følelser. Det tar tid, men det er så verdt det. Jeg vil ha en robust sønn som klarer å kjenne på vonde følelser og organisere dem selv, uten at det går utover venner, partner, osv. 

Anonymkode: dd19b...e4e

[Gjest WhisperingWind]

Ja. 

Han er en kopi av meg så møter han på den måten jeg ønsker å bli møtt. 

Anerkjenner følelsene hans, men er også streng, konsekvent og er tydelig på hva atferd som er ok og ikke. Kjefter ikke, men har en "streng" stemme som han definitivt har respekt for. 

Utover det inngår jeg kompromisser og lar han være med på å ta avgjørelser der det er naturlig. Han skal føle seg sett, hørt og respektert. 

Han godtar også ting som er ikke forhandlingsbart, som tannpuss etc. 

[AnonymBruker]

Jeg møter de så godt jeg kan og tar følelsene på alvor i ca. 80% av tilfellene, kommer ann på hvor langt tålmodigheten min er strekt. 

Jeg setter grenser og får ofte reaksjon på det. Når han roer seg er han veldig mottakelig for å snakke om det som skjedde. F.eks "Ble du så trist og sint når du ikke fikk den isen du hadde så lyst på? Jeg skjønner at du syns det var dumt og det er lov å bli lei seg, men man kan ikke spise is hver dag. Vi må vente til det blir helg, så kan vi gå på butikken  og kjøpe deg en is". Dette er dog hjemme, hadde dette skjedd i en butikk/ offentlig plass hadde jeg gitt beskjed en gang eller to, også tatt han under armene og dratt hjem. Han er 4 år.

Anonymkode: 5629b...d37

[RockyRose]

Prøvar alltid, og syns stort sett eg er veldig flink! Har i det siste byrja å ordlegge meir kvifor, td: Syns du det er kjedeleg å få høyre nei. Det forstår eg, men av og til....

Mine foreldre har nok meint godt alltid, då dei er snille og gode. Men det var mykje "krokodilletåre, det stemmer ikkje..." når eg har tatt opp vanskelege ting. Eg er no vaksen, men står aldri opp for meg og følelsane mine utanom med mannen, og er dårleg å regulere eigne kjensler(heldigvis ikkje i nærheten av mine små).