Er dere redde for å dø?

[takinova]

Det er lett å sitte her frisk og rask og si at man ikke er redd for å dø. 

 

[AnonymBruker]

Har til tider vært ganske redd for å dø.

Men jeg synes det er en ting som hjelper å tenke på: nemlig at det er jeg som dør. Når jeg blir gammel eller syk, er det min kropp som gjør det, det kommer fra meg, det er meg, og det har vært med meg fra jeg var et lite barn.

Dødsprosessen skjer med oss alle akkurat nå, i dette øyeblikket, og siden det alltid har skjedd med oss fra vi var barn, og det er en uløselig og uungåelig del av oss, så synes jeg det hele blir mye mindre skummelt, fremmed og farlig. Det er oss.

Anonymkode: 1bb5c...d80

[AnonymBruker]

Jeg var aldri redd for å dø, i mange år ville jeg det fordi jeg var suicidal, også etter det ble jeg veldig religiøs og overbevist om at det var en mye finere eksistens for sjelen vår etter døden. Men nå er jeg ikke overtroisk lenger og har fått avkreftet av en nær meg at det ikke er noe "på den andre siden" (for da hadde jeg hørt noe fra hen der), så nå frykter jeg døden mye mer. Vil ikke dø, er glad for hver dag i live jeg får og gruer meg veldig til mine foreldre dør og skulle håpe døden ikke fantes 

Anonymkode: 10c8c...614

[AnonymBruker]

Man kommer jo til å dø uansett, så hvorfor skal man være redd for dette; var man i sin tid redd for å bli født ...?

Slik er nå livet - ingenting varer evig; selv trodde jeg at jeg ikke kom til å overleve det å bli 27, men jeg lever fortsatt.

Vet ikke om dere kjenner til dette, men i U.S.A. har man avstengte områder eid av utdanningsinstitusjoner der lik av mennesker og dyr legges ute i naturen, og på en naturlig måte går til grunne - dette er for å studere forråtnelsesprosessen i friluft, og kalles "body farm":

https://en.wikipedia.org/wiki/Body_farm

Bilder fra slike steder er svært, svært sterke, så det advares mot å se dem hvis man er en følsom person. Poenget er at mens menneskene før hadde et mer naturlig forhold til døden når for eksempel flere av barna i en stor ungeflokk døde av sykdom, er døden idag blitt et fremmedelement man skal pakke pent inn og ikke snakke om. Døden passer simpelthen ikke inn i narrativet om at livet skal handle om evig nytelse.

Ingenting galt i å sette pris på livet, og det er bare å glede seg over hver eneste dag man er her, men det kommer til å ta slutt en dag, og for hver dag som går, er man kommet en dag nærmere slutten på det som bare var et glimt i evigheten; de få tiårene vi lever her på denne planeten, er ingen verdens ting i forhold til universets alder - vi er så uendelig små når alt kommer til alt.

Visste dere forresten at i fotografiets barndom tok man ofte bilder av avdøde? For en fattig familie som aldri hadde råd til å ta bilder ellers, var dette kanskje siste og eneste mulighet til å få et minne om et familiemedlem:

https://en.wikipedia.org/wiki/Post-mortem_photography

Sitat

Post-mortem photography was common in the nineteenth century. As photography was a new medium, it is plausible that many daguerreotype post-mortem portraits, especially those of infants and young children, were probably the only photographs ever made of the sitters. The long exposure time made deceased subjects easy to photograph. The problem of long exposure times also led to the phenomenon of hidden mother photography, where the mother was hidden in-frame to calm a young child and keep them still.

Anonymkode: 352ae...629

[AnonymBruker]

Jeg er kun redd for å dø med sterke smerter.Aller helst vil jeg dø stille og rolig i min egen seng.

Anonymkode: aa4c2...ceb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Man kommer jo til å dø uansett, så hvorfor skal man være redd for dette; var man i sin tid redd for å bli født ...?

Slik er nå livet - ingenting varer evig; selv trodde jeg at jeg ikke kom til å overleve det å bli 27, men jeg lever fortsatt.

Vet ikke om dere kjenner til dette, men i U.S.A. har man avstengte områder eid av utdanningsinstitusjoner der lik av mennesker og dyr legges ute i naturen, og på en naturlig måte går til grunne - dette er for å studere forråtnelsesprosessen i friluft, og kalles "body farm":

https://en.wikipedia.org/wiki/Body_farm

Bilder fra slike steder er svært, svært sterke, så det advares mot å se dem hvis man er en følsom person. Poenget er at mens menneskene før hadde et mer naturlig forhold til døden når for eksempel flere av barna i en stor ungeflokk døde av sykdom, er døden idag blitt et fremmedelement man skal pakke pent inn og ikke snakke om. Døden passer simpelthen ikke inn i narrativet om at livet skal handle om evig nytelse.

Ingenting galt i å sette pris på livet, og det er bare å glede seg over hver eneste dag man er her, men det kommer til å ta slutt en dag, og for hver dag som går, er man kommet en dag nærmere slutten på det som bare var et glimt i evigheten; de få tiårene vi lever her på denne planeten, er ingen verdens ting i forhold til universets alder - vi er så uendelig små når alt kommer til alt.

Visste dere forresten at i fotografiets barndom tok man ofte bilder av avdøde? For en fattig familie som aldri hadde råd til å ta bilder ellers, var dette kanskje siste og eneste mulighet til å få et minne om et familiemedlem:

https://en.wikipedia.org/wiki/Post-mortem_photography

Anonymkode: 352ae...629

Å, denne evige vise om at vi er uendelig små når alt kommer til alt. 
Sånn kan du velge å se på det, men det er ikke noe mer korrekt, rasjonelt eller noe nærmere "cold facts" enn å se på det motsatt: at vi er uendelig store.

For det første er vår manglende kunnskap om delene som er mindre enn oss vel så stor som det som er større enn oss. Kvarker, atomer, molekyler osv er oss, selv om de er så små og så mange at vi overhode ikke kan ha noe reelt forhold til dem i livene våres. Hvis de hadde hatt bevissthet måtte vi mennesker virket ufattelig store, som en gigantisk stjerne, og likevel er de oss.

Hva er vi da? De små kvarkene er forsvinnende, nesten uendelig små i forhold til oss, samtidig som de er en uløselig del av oss: de er oss. Og vi kan føle oss uendelig små når vi ser utover i universet, men vi er en like uløselig del av det: vi er små som kvarker og store som hele universet. Du kan velge fritt hvor stor eller liten du vil føle deg, og ingen av valgene er mer korrekte enn andre.

Anonymkode: 1bb5c...d80

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Å, denne evige vise om at vi er uendelig små når alt kommer til alt. 
Sånn kan du velge å se på det, men det er ikke noe mer korrekt, rasjonelt eller noe nærmere "cold facts" enn å se på det motsatt: at vi er uendelig store.

For det første er vår manglende kunnskap om delene som er mindre enn oss vel så stor som det som er større enn oss. Kvarker, atomer, molekyler osv er oss, selv om de er så små og så mange at vi overhode ikke kan ha noe reelt forhold til dem i livene våres. Hvis de hadde hatt bevissthet måtte vi mennesker virket ufattelig store, som en gigantisk stjerne, og likevel er de oss.

Hva er vi da? De små kvarkene er forsvinnende, nesten uendelig små i forhold til oss, samtidig som de er en uløselig del av oss: de er oss. Og vi kan føle oss uendelig små når vi ser utover i universet, men vi er en like uløselig del av det: vi er små som kvarker og store som hele universet. Du kan velge fritt hvor stor eller liten du vil føle deg, og ingen av valgene er mer korrekte enn andre.

Anonymkode: 1bb5c...d80

Forstår til dels hva hva du mener; materien kroppene våre består av, er jo restene etter stjernen som eksploderte før solen ble dannet, og vi har milliarder av års historie i oss; milliarder av år med liv. Slik sett er vi en del av universet, som også er en del av oss.

Men hvis man ser bort fra dette, er vi neppe særlig store med tanke på alt vi ikke vet i forhold til det mikroskopiske vi tror vi vet om livet, for ikke å snakke om døden.

Hva vet vi for eksempel om verdensrommet rundt oss ...? Omtrent ingenting; alt er hypoteser, og forskerne blir overrasket når man sender ut romfartøyer selv i det vesle solsystemet vårt, der man blir møtt med nye oppdagelser og ny viten om planetene i nabolaget vårt. Og det er lang vei fra å utforske en av Saturns måner på god avstand til å få kjennskap til anatomien i et svart hull, der vi bare kan gjette oss til hva som kanskje, kanskje skjer, uten at vi noen sinne vil få dette bekreftet.

Så med tanke på at alt vi vet, kunne skrives på baksiden av et frimerke, føler jeg at det blir mer riktig å si at vi bare er små støvfnugg i universets storhet enn å gjøre oss store som guder; hva vet vi for eksempel om virkeligheten utenfor universet vårt, som kanskje bare er ett av mange ...?

Ingen verdens ting.

Anonymkode: 352ae...629

[flusa]

Jeg tenker ikke så mye på det,lenger.

Men har vært veldig redd for å dø,samtidig har jrg vært mye deprimert oppigjennom og villet dø,og prøvd å tatt mitt eget liv.

Så har hatt mange blandede følelser når det kommer til døden.

[AnonymBruker]

Ikke redd for døden eller å dø. 
men veldig redd for at barna mine skal miste meg og vokse opp uten en mor!!!

Anonymkode: 05f72...be8

[AnonymBruker]

De fleste på kg bør etter innleggene å dømme være redd for å dø.

Anonymkode: 52105...51a

[Adrenalina1]

Ja. Er livredd for å dø. Har i noen år vært litt redd for det, men etter at lillebroren min døde i romjulen, har redselen for å dø eskalert og nærmest tatt over livet mitt😢

[tussi680]

Vet ikke helt ærlig talt, men det gjør vondest å tenke på at man forlater sine nærmeste. 

[Honey Dew]

Ikke nå lengre. Jeg var det da jeg var yngre.

[AnonymBruker]

Kan det være som å få full narkose under en operasjon? 🤔

Anonymkode: e55a0...64c

[AnonymBruker]

Nei. Men er redd for hva som skjer etter døden da 

Anonymkode: 4a102...f3b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 25.5.2023 den 13.14):

Har veldig dødsangst. Vet egentlig ikke hvorfor.  Jeg rekner uansett med å ikke bli gammel, maks 60år. Men tror jeg dør i 40 årene av kreft. 

Anonymkode: 2b427...377

Hvor gammel er du nå?

Anonymkode: 10545...022

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Nei. Men er redd for hva som skjer etter døden da 

Anonymkode: 4a102...f3b

Er du kristen? Er du redd for evig fortapelse? 

Anonymkode: 10545...022

[Lorieen]

Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for å dø fra barna mine før de er voksne. Vi skal alle dø en dag. 

[AnonymBruker]

Er redd for å dø, helt klart. Aller mest redd for å dø, fordi jeg er redd for hva det vil gjøre med barna og andre i familien. Redd for å ikke få være en del av livet deres fremover også. Samtidig vet jeg ikke hva som skjer når jeg dør, den er jeg også redd for. Grøsser nedover ryggen og får delvis panikk hver gang jeg tenker over det. 

Anonymkode: 71318...a33

[AnonymBruker]

Nei, er jo det som er målet i livet. Døden, folk bør tenke på det hver dag. Ikke frykte, men godta det. Tenke mer på hvordan de bruker tiden sin, de fleste må ha en nær-døden opplevelse før det våkner opp. De fleste tror jo livet varer evig virker det som, eller at de automatisk skal bli i 80-90åra. Så dør man plutselig i 30-40åra av kreft.

Jeg ser på døden som befrielsen, da slipper alt taket. Men er fri og ferdig, slipper å slite mer med å være kuet av pengene. Jage etter å tjene penger til å overleve, mens politikerne lurer oss hver dag.

Anonymkode: 46e18...abb