Slutte i jobb pga ptsd?

[AnonymBruker]

Vera skrev (6 minutter siden):

Kan jeg spørre hva som utløste PTSDen din? 

Ja, men hvorfor lurer du på det?

Jeg har kompleks ptsd, så det er veldig mange ulike hendelser. Jeg levde fint med det til jeg ble retraumatisert i voksen alder. Men jeg har blant annet opplevd å være vitne til drapsforsøk på forelder, gjentatte drapsforsøk på meg selv, mye psykisk vold, mobbing. Vold hele barndommen og et langvarig forhold med vold da jeg ble voksen. Ble ofte fortalt at jeg var stygg, mislykket, at jeg ødela livet til  alle rundt meg, at jeg ikke kunne elskes av noen osv osv, orker ikke ramse opp videre egentlig. Beklager til de som finner dette svaret triggende  
 

Det som retraumatiserte var blind vold på gata av noen jeg ikke kjente. 

Nå er jeg stort sett redd hele tiden. 

Anonymkode: 1ab13...175

[AnonymBruker]

Rotehodet skrev (8 minutter siden):

En god dialog med nærmeste leder er alltid en god start etter mitt syn. 

Han vet faktisk det meste, men det hjelper ingenting. Jeg får ingen tilrettelegging, bare en slags medfølelse (som føles mer som at han synes synd på meg, noe som er ekstra vanskelig), og det minner meg nok litt for mye om oppveksten min, alle visste Hvordan jeg hadde det hjemme men ingen gjorde noe med det

Anonymkode: 1ab13...175

[Mann1977]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Han vet faktisk det meste, men det hjelper ingenting. Jeg får ingen tilrettelegging, bare en slags medfølelse (som føles mer som at han synes synd på meg, noe som er ekstra vanskelig), og det minner meg nok litt for mye om oppveksten min, alle visste Hvordan jeg hadde det hjemme men ingen gjorde noe med det

Anonymkode: 1ab13...175

Da ville jeg vurdert å bytte jobb og kanskje flytte til et sted der ingen kjenner historien din, ikke fortelle om den til andre enn de du stoler på....

Viktigste av alt: Snakk med psykolog ! KG og venner løser ikke alle dine problemer, bare noen. 

Uansett, lykke til!

[Gjest Margo]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ja, men hvorfor lurer du på det?

Jeg har kompleks ptsd, så det er veldig mange ulike hendelser. Jeg levde fint med det til jeg ble retraumatisert i voksen alder. Men jeg har blant annet opplevd å være vitne til drapsforsøk på forelder, gjentatte drapsforsøk på meg selv, mye psykisk vold, mobbing. Vold hele barndommen og et langvarig forhold med vold da jeg ble voksen. Ble ofte fortalt at jeg var stygg, mislykket, at jeg ødela livet til  alle rundt meg, at jeg ikke kunne elskes av noen osv osv, orker ikke ramse opp videre egentlig. Beklager til de som finner dette svaret triggende  
 

Det som retraumatiserte var blind vold på gata av noen jeg ikke kjente. 

Nå er jeg stort sett redd hele tiden. 

Anonymkode: 1ab13...175

Jeg lurer på det fordi det ofte finnes en naturlig forklaring på hvorfor vi agerer og reagerer på hendelser - på den måten vi gjør. Og som du beskriver - du har opplevelser som er traumatiske og ikke ferdig behandlet/bearbeidet.
 

Det virker som du fortsatt reagerer som du gjorde da du var barn, og henger igjen i denne perioden av livet ditt. Det er helt naturlig. 
Og når noen eller noe trigger frem følelsen du du hadde da du var barn - reagerer du som om du fortsatt står i samme posisjon som du gjorde da du var barn. 
Kroppen din og hodet ditt husker traumene, og reagerer med å ville flykte fra det som er farlig - selv om det ikke lengre er farlig. 
Det er mulig du misoppfatter kommunikasjonen til kollegaene, fordi du fortsatt befinner deg på et vondt sted..og det er derfor jeg spurte deg om du reagerer likt sammen med alle mennesker. 
 

Jeg har også samme diagnose som deg - men fikk forklart at de kaller det kompleks PTSD fordi traumet skjedde tidlig i livet - men har fortsatt innvirkning i livet som voksen..
 

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen kompleks Ptsd for mange år siden. Jeg gikk til psykolog en gang i uken i 3-4 år førjeg ble "friskmeldt". I denne perioden jobbet jeg ikke, men mottok sykepenger og etterhvert AAP. Jeg hadde mer enn nok med å gå i behandling og det var noe. fryktelig krevende år. Etter friskmeldingen startet jeg på en universitetsutdannelse og fullførte med toppkarakterer i alle emner. Fra tidligere hadde jeg kun et fagbrev i et håndverkeryrke, og alle tidligere forsøk på høyere utdanning endte med at jeg stakk av når det ble vanskelig. Det ga stor følelse av mestring. 

Etterhvert begynte jeg å jobbe. Og én dag skjedde det noe på jobb som jeg kjente at startet alle de gamle strategiene og fluktresponsen slo inn for fullt. Jeg hadde gjort en feil. En feil som kunne vært farlig for andre mennesker. Og jeg opplevde at sjefen min reagerte ganske kraftig. Det gikk sånn inn på meg. Jeg ville vekk. Tenkte at jeg var helt verdiløs. At jeg aldri burde fått bestå utdannelsen, så elendig som jeg var. Og hadde dette skjedd før jeg var ferdig behandlet ville jeg garantert tatt en sykedager eller to og kanskje aldri kommet tilbake til den arbeidsplassen. 

Men.. Jeg hadde jo gjort en feil. Alle gjør det av og til. Og det gikk heldigvis bra. Ingenting skjedde, og feilen ble oppdaget med en gang. Sjefen min reagerte med sinne fordi hun ble redd. Det er ikke så rart. Det betyr ikke at hun hater meg. Det sier jo ingenting om meg som menneske. Eller om min verdi. Det sier mer om hennes frykt og følelse av ansvar for andres liv og helse. 

 

Når det hele hadde lagt seg gikk jeg til sjefen og tok opp det som skjedde. Jeg forklarte henne at hun var i sin fulle rett til å reagere og at jeg var lei meg for å ha gjort en slik feil. Samtidig fortalte jeg henne hvordan det hadde påvirket meg å bli "tatt" på den måten. Jeg fortalte at jeg kan være litt ekstra sårbar når det gjelder måten man legger frem kritikk. Jeg tar gjerne både korreksjon og kritikk, men det fungerer best om det feks gjøres uten aggresjon og på tomannshånd og ikke foran andre kolleger. Det løste seg veldig greit.

Det er vondt å leve i troen på at andre misliker en eller snakker bak ens rygg. Om du blir mobbet eller ei tør jeg ikke si noe om. Men at vi med cptsd kan være raskt ute med å tro at andre ser på oss som mindre verdt eller rare osv, er 100% sant. Det er jo gjerne en av strategiene, en av de automatiske tankene og negativt selvsnakk. Dette kan man jobbe med. 

Anonymkode: 306e4...fdb

[-Missi-]

Hei Ts❤️Ser du har fått mange gode svar. Jeg har også kompleks PTSD. Jobbet i omsorgs yrke og gikk på en smell. Jeg er i 30 årene og hadde sist en smell i 20 årene. Jeg holdt nok ut for lenge i jobb. Nå vært 1 år sykemeldt og 1 år på aap. Kjente meg veldig igjen i innlegget ditt. 

Jeg byttet også mye jobb og jeg vet ikke om det i utgangspunktet hjelper, det kan hjelpe men jeg tenker behandling hjelper mer. 

For meg er grunn tanken i alle relasjoner "redd til det motsatte er bevist" noe det jo sjelden blir selv i mine nærmeste relasjoner. Har forstått på psykologen at normalt skal man tenke"snill til det motsatte er bevist ". Altså at slik tenker mennesker uten kompleks PTSD. 

 

Jeg ønsker å komme inn i arbeidslivet igjen har permisjon fra jobben min nå. Men vet ikke helt om det kommer til å gå. Jeg var så redd at jeg besvimte eller kastet opp på vei til jobb. 

 I starten hjemme var jeg livredd for naboene(bor i blokk), gå på kiwi osv. Så fort jeg fikk fred fra jobb raknet alt i en solid periode. Men deretter sakte men sikkert ble det gradvis litt bedre. 

 Jeg hadde mestret ting fint en del år tatt en ny utdannelse osv men jeg ble nok også retraumatisert. Korona kom og trigget mye, startet i ny jobb en uke før bare. I tilegg hengte en veninne seg.  Farmor og farfar døde også. 

Der og da tenkte jeg at dette taklet jeg fint. Jeg gjorde nok ikke det men det var så gradvis glidende overgang. Jeg gikk nok mye tilbake til 12 åringen i meg. En ny kollega i ny jobb trigget nok også sett i ettertid. Jeg ser det nå. I 12 års alder var jeg suicidal og låste meg inn på do stadig vekk. Dette gjorde jeg nå som 30 åring. 

Det er ikke lett det her❤️er vanskelig å se alt når man står i det og er mye som kan trigge. 

Kanskje du faktisk trenger å bare ta vare på deg selv nå? Gå i behandling og ha ro fra jobb og triggere over tid? 

 

 

[AnonymBruker]

Mann1977 skrev (1 time siden):

 

Viktigste av alt: Snakk med psykolog ! KG og venner løser ikke alle dine problemer, bare noen. 

Uansett, lykke til!

Ja, det er helt klart, men noen ganger kan det være veldig godt å bare snakke med noen andre som forstår og har det på samme måte. Eller bare noen fremmede. 

Vera skrev (1 time siden):

 

Det virker som du fortsatt reagerer som du gjorde da du var barn, og henger igjen i denne perioden av livet ditt. Det er helt naturlig. 
Og når noen eller noe trigger frem følelsen du du hadde da du var barn - reagerer du som om du fortsatt står i samme posisjon som du gjorde da du var barn. 
Kroppen din og hodet ditt husker traumene, og reagerer med å ville flykte fra det som er farlig - selv om det ikke lengre er farlig. 
Det er mulig du misoppfatter kommunikasjonen til kollegaene, fordi du fortsatt befinner deg på et vondt sted..og det er derfor jeg spurte deg om du reagerer likt sammen med alle mennesker. 
 

 

Jeg tror også det, helt klart. Samtidig så er det faktisk sånn at jeg nok er både nærtagende og rar, og oppi hodet mitt kan jo alle se utenpå meg hvor merkelig og ødelagt jeg er inni meg. 

-Missi- skrev (41 minutter siden):

 

For meg er grunn tanken i alle relasjoner "redd til det motsatte er bevist" noe det jo sjelden blir selv i mine nærmeste relasjoner. Har forstått på psykologen at normalt skal man tenke"snill til det motsatte er bevist ". Altså at slik tenker mennesker uten kompleks PTSD. 

 

Jeg ønsker å komme inn i arbeidslivet igjen har permisjon fra jobben min nå. Men vet ikke helt om det kommer til å gå. Jeg var så redd at jeg besvimte eller kastet opp på vei til jobb. 

 I starten hjemme var jeg livredd for naboene(bor i blokk), gå på kiwi osv. Så fort jeg fikk fred fra jobb raknet alt i en solid periode. Men deretter sakte men sikkert ble det gradvis litt bedre. 

 

Kanskje du faktisk trenger å bare ta vare på deg selv nå? Gå i behandling og ha ro fra jobb og triggere over tid? 

 

 

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver! Alt, også det med å kaste opp på vei til jobb og være redd for å gå ut, redd for naboer, redd for alt. Det er som å kjøre bil med en ryggealarm som er på hele tiden, eller sensor som konstant uler, uansett! 

Håper det blir bedre for deg framover! Veldig!

Anonymkode: 1ab13...175

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (52 minutter siden):

Det er vondt å leve i troen på at andre misliker en eller snakker bak ens rygg. Om du blir mobbet eller ei tør jeg ikke si noe om. Men at vi med cptsd kan være raskt ute med å tro at andre ser på oss som mindre verdt eller rare osv, er 100% sant. Det er jo gjerne en av strategiene, en av de automatiske tankene og negativt selvsnakk. Dette kan man jobbe med. 

Ja, helt sant, men noen ganger reagerer man bare helt umiddelbart når man er trigget og folk bare «hva skjedde nå?» og da er man jo stuck med å være den rare ustabile gråte-personen 😕 

Anonymkode: 1ab13...175

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Ja jeg skal fortsette i behandling, det tror jeg er veldig viktig. Men det løser ikke problemet med jobben. Jeg synes dette er så utrolig vanskelig. Jeg vet HVORFOR det er vanskelig, men ikke hva jeg kan gjøre med det. 

Anonymkode: 1ab13...175

Det spørs vel litt hva problemet er. Hvis alle dine kollegaer er onde rasshøl så vil ikke du direkte kunne endre på det i terapi. Hvis de er litt ulike slik som de fleste mennesker, noen varme, noen nøytrale og noen kjølige, men at PTSDen gjør at du oppfatter ufarlige situasjoner som farlige så kan terapi hjelpe.

Anonymkode: 9ba1e...bb9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det spørs vel litt hva problemet er. Hvis alle dine kollegaer er onde rasshøl så vil ikke du direkte kunne endre på det i terapi. Hvis de er litt ulike slik som de fleste mennesker, noen varme, noen nøytrale og noen kjølige, men at PTSDen gjør at du oppfatter ufarlige situasjoner som farlige så kan terapi hjelpe.

Anonymkode: 9ba1e...bb9

De er ikke onde raashøl, men de synes nok jeg er slitsom å være sammen med, selv om jeg selvsagt ikke snakker om sykdommen min på jobb. De har ikke opplevd det jeg har, vi har Ingenting felles. De gjør ting verre for meg. Uten tvil. 

Anonymkode: 1ab13...175

[AnonymBruker]

Jeg har også kptsd, men også andre psykiske lidelser.  Og jeg klarer ikke stå i jobb, verken med tanke på å møte andre eller kollegaer.  Nå jobber jeg 30% med 100% hjemmekontor og trenger bare forholde meg til et annet menneske.  
 

Livet med full vanlig jobb ble rett og slett ikke verdt å leve for meg.  Jeg gikk kun rundt å ville ende på alt for å slippe unna.  Så er mye bedre nå!

Anonymkode: 13401...80d

[-Missi-]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Ja, det er helt klart, men noen ganger kan det være veldig godt å bare snakke med noen andre som forstår og har det på samme måte. Eller bare noen fremmede. 

Jeg tror også det, helt klart. Samtidig så er det faktisk sånn at jeg nok er både nærtagende og rar, og oppi hodet mitt kan jo alle se utenpå meg hvor merkelig og ødelagt jeg er inni meg. 

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver! Alt, også det med å kaste opp på vei til jobb og være redd for å gå ut, redd for naboer, redd for alt. Det er som å kjøre bil med en ryggealarm som er på hele tiden, eller sensor som konstant uler, uansett! 

Håper det blir bedre for deg framover! Veldig!

Anonymkode: 1ab13...175

Takk ❤️håper det blir bedre for deg også ❤️Ta vare på deg selv og om du må ta en timeout fra arbeidslivet og bare ta vare på deg selv en stund husk at du har lov til det❤️

Ja blir sånn til slutt takler man ingenting. På meg ser det ut som jeg kræsjer ca vært 10 år og da må ha en solid timeout og terapi for å komme litt i vater igjen. Skremte meg skikkelig denne gangen men nå har jeg endelig begynt å finne lyset i tunnellen igjen. Jeg skal forsøke gi meg selv tiden jeg trenger. Selv om hjernen til tider jobber på i 100 for å finne løsninger. 

Psykologen anbefalte meg yoga å sånn ca etter ett år i terapi begynte jeg med det. Spesielt puste øvelsene og meditasjon har hjulpet meg. Men like mye det å utfordre meg sosialt. I starten gråt jeg når jeg var der 🙈det bare rant og rant etterhvert ble det bedre. 

Denne runden min har jeg også lært meg å strikke. Mitt i det verste når jeg isolerte meg helt inne begynte jeg også å male. Nå klarer jeg ikke male lenger. Men slike hobbyer som kobler av hodet har hjulpet meg. 

[AnonymBruker]

-Missi- skrev (18 minutter siden):

Takk ❤️håper det blir bedre for deg også ❤️Ta vare på deg selv og om du må ta en timeout fra arbeidslivet og bare ta vare på deg selv en stund husk at du har lov til det❤️

Ja blir sånn til slutt takler man ingenting. På meg ser det ut som jeg kræsjer ca vært 10 år og da må ha en solid timeout og terapi for å komme litt i vater igjen. Skremte meg skikkelig denne gangen men nå har jeg endelig begynt å finne lyset i tunnellen igjen. Jeg skal forsøke gi meg selv tiden jeg trenger. Selv om hjernen til tider jobber på i 100 for å finne løsninger. 

Psykologen anbefalte meg yoga å sånn ca etter ett år i terapi begynte jeg med det. Spesielt puste øvelsene og meditasjon har hjulpet meg. Men like mye det å utfordre meg sosialt. I starten gråt jeg når jeg var der 🙈det bare rant og rant etterhvert ble det bedre. 

Denne runden min har jeg også lært meg å strikke. Mitt i det verste når jeg isolerte meg helt inne begynte jeg også å male. Nå klarer jeg ikke male lenger. Men slike hobbyer som kobler av hodet har hjulpet meg. 

Jeg tør ikke ta en timeout fra arbeidslivet, men jeg merker at jeg må diskutere dette med psykologen min. Jeg tror ikke jeg kommer tilbake da, og da er det på en måte bedre å bare slutte, for da velger jeg det selv og blir liksom ikke et stakkarslig offer som ikke får ting til. Gir det mening? Og så bekymrer jeg meg veldig for økonomien. Om jeg blir ufør mister jeg faktisk halve lønna mi, og jeg har ingen å dele utgifter med. 

Hva slags yoga gjør du? Jeg synes yoga gjør det verre. Jeg føler meg innestengt i kroppen min, samtidig som jeg hele tiden Scanner omgivelsene for alle lyder, det er grusomt. I tillegg får jeg prestasjonsangst, siden alle andre smetter inn i posisjonene og ligger der og puster så avslappet mens jeg hyperventilerer, sjekker nødutganger og dissosierer 😕 

Bra at du har funnet ting du liker som du kan gjøre, selv om du ikke klarer å male.  

Anonymkode: 1ab13...175

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (28 minutter siden):

Jeg har også kptsd, men også andre psykiske lidelser.  Og jeg klarer ikke stå i jobb, verken med tanke på å møte andre eller kollegaer.  Nå jobber jeg 30% med 100% hjemmekontor og trenger bare forholde meg til et annet menneske.  
 

Livet med full vanlig jobb ble rett og slett ikke verdt å leve for meg.  Jeg gikk kun rundt å ville ende på alt for å slippe unna.  Så er mye bedre nå!

Anonymkode: 13401...80d

Hjemmekontor høres veldig deilig ut. Men jeg blir nesten verre av å bare være hjemme, sitter bare i sofaen med pledd over meg og hører etter skumle lyder, løper noen ganger (stille!) for å sjekke at døra er låst, tror det er kjempeviktig at jeg må gjøre noe annet enn å bare være hjemme. Hva tenker du om det?

Anonymkode: 1ab13...175

[-Missi-]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tør ikke ta en timeout fra arbeidslivet, men jeg merker at jeg må diskutere dette med psykologen min. Jeg tror ikke jeg kommer tilbake da, og da er det på en måte bedre å bare slutte, for da velger jeg det selv og blir liksom ikke et stakkarslig offer som ikke får ting til. Gir det mening? Og så bekymrer jeg meg veldig for økonomien. Om jeg blir ufør mister jeg faktisk halve lønna mi, og jeg har ingen å dele utgifter med. 

Hva slags yoga gjør du? Jeg synes yoga gjør det verre. Jeg føler meg innestengt i kroppen min, samtidig som jeg hele tiden Scanner omgivelsene for alle lyder, det er grusomt. I tillegg får jeg prestasjonsangst, siden alle andre smetter inn i posisjonene og ligger der og puster så avslappet mens jeg hyperventilerer, sjekker nødutganger og dissosierer 😕 

Bra at du har funnet ting du liker som du kan gjøre, selv om du ikke klarer å male.  

Anonymkode: 1ab13...175

Ja snakk med psykologen din❤️Er ikke alltid så lett men er jo veldig bra at man går i terapi og forsøker gjøre noe. Tenker det er veldig viktig å være snill med seg selv. Man er fort mye strengere med seg selv enn man er med andre. 

Det gir absolutt mening og jeg syntes selv det var veldig skummelt denne runden. Jeg er også alene og med et barn i tilegg. Lever på det nå aap er ca 60%. Nå har jeg gjort det tidligere også så visste sånn sett hva jeg gikk til. Men noe dritt det er det jo absolutt. Etter kræsjen i 20 åra hadde jeg kjempet meg opp til en ny utdanning og leder stilling. Å endelig få en 100% lønn, ferie penger osv. Men er utrolig hvor lite man klarer leve på selv i disse tider. Har skjært ned og kuttet overalt. Ikke kjøpt nye klær siden jeg var i jobb feks, reparerer det jeg har og har sånn sett lært meg noe nytt også. Må jo holde meg hjemme har ikke råd til noe men bruker gratis muligheter som bibliotek. 

Jeg har spiseforstyrrelser også så følger en matplan fra psykologen. Prioriterer dermed mat høyt. Kuttet det meste annet. På en eller annen snodig måte trives jeg best som fattig som jeg jo er nå langt under fattigdom grensen. Men jeg er vokst opp med et tøft liv og lite penger. Høres sykt ut men dette er mer kjent, kjempe for tilværelsen. Tror faktisk jeg har det dårligere psykisk når jeg har normal inntekt 🤔 er logisk og på et vis. Men fucka. Tror jeg ubevisst kanskje saboterer egen fremgang fordi det kjente er jo trygt. Det ukjente er utrygt 🤔

Ja jeg var ganske koko i starten men hadde gått lenge i terapi først. Psykologen jeg har nå er en eldre dame med solid erfaring så tror hun har nådd inn til meg på noen nivå andre ikke har før.  Yoga læreren er en veldig varm og hyggelig person. Er sånt menneske jeg ikke automatisk blir redd for. Antagelig er det noe med henne som gjør at jeg føler meg trygg.  Hennes timer er kurs på ca 8 uker ish. Jeg har vært med i 2 omganger. Det er ikke prestasjon fokus men mest på det mentale. Jeg har ikke klart å deltatt på alt men det er det også stor tak høyde for. Hun er egentlig lærer og leser litt mellom linjene at hun antagelig møtte veggen selv før hun begynte med yoga. 

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

De er ikke onde raashøl, men de synes nok jeg er slitsom å være sammen med, selv om jeg selvsagt ikke snakker om sykdommen min på jobb. De har ikke opplevd det jeg har, vi har Ingenting felles. De gjør ting verre for meg. Uten tvil. 

Anonymkode: 1ab13...175

Når du sier at de nok synes du er slitsom å være sammen med så gjør du antagelser om hva som foregår inne i hodene deres. Hva de tenker kan du jo egentlig ikke vite helt sikkert. Dette kan være et eksempel på et problem du kan bruke ABC-metoden på (hvis du kjenner til den). ABC-metoden kan vi alle ha godt av å bruke av og til, enten vi har psykisk sykdom eller ikke.

Anonymkode: 9ba1e...bb9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

Når du sier at de nok synes du er slitsom å være sammen med så gjør du antagelser om hva som foregår inne i hodene deres. Hva de tenker kan du jo egentlig ikke vite helt sikkert. Dette kan være et eksempel på et problem du kan bruke ABC-metoden på (hvis du kjenner til den). ABC-metoden kan vi alle ha godt av å bruke av og til, enten vi har psykisk sykdom eller ikke.

Anonymkode: 9ba1e...bb9

Jo, jeg tror jeg kan vite det. De reiser seg og går når jeg kommer, blir stille og slutter å prate, noen ganger glemmer de å slette meldinger de skriver i jobbgruppa på Facebook så jeg ser «rester» av samtaler, de tar over arbeidsoppgaver på jobb uten å fortelle meg det og hvis jeg spør hvorfor sier de at «du er jo så mye syk», - altså, også ser jeg blikkene de sender hverandre. 

Problemet er ikke egentlig at de ikke liker meg, det er at jeg ikke tåler det. Jeg takler avvisning veldig dårlig. I tillegg synes jeg de er uprofesjonelle og lite støttende kollegaer. 

Anonymkode: 1ab13...175

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Hva de tenker kan du jo egentlig ikke vite helt sikkert.

Det er heller ikke viktig for meg hva de tenker, det er viktigere for meg at måten de oppfører seg på er triggende for meg og vanskelig å håndtere. De kan tenke hva de vil  

Anonymkode: 1ab13...175

[AnonymBruker]

-Missi- skrev (2 timer siden):

Tror jeg ubevisst kanskje saboterer egen fremgang fordi det kjente er jo trygt

Kjenner meg igjen. Men for meg handler det minst like mye om at jeg straffer meg selv, ikke synes jeg fortjener å ha det bra osv. 

Anonymkode: 1ab13...175

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Jo, jeg tror jeg kan vite det. De reiser seg og går når jeg kommer, blir stille og slutter å prate, noen ganger glemmer de å slette meldinger de skriver i jobbgruppa på Facebook så jeg ser «rester» av samtaler, de tar over arbeidsoppgaver på jobb uten å fortelle meg det og hvis jeg spør hvorfor sier de at «du er jo så mye syk», - altså, også ser jeg blikkene de sender hverandre. 

Problemet er ikke egentlig at de ikke liker meg, det er at jeg ikke tåler det. Jeg takler avvisning veldig dårlig. I tillegg synes jeg de er uprofesjonelle og lite støttende kollegaer. 

Anonymkode: 1ab13...175

En hver person ville blitt påvirket av et slikt miljø på jobb. Det er ikke sunt for noen. 

Anonymkode: 75d7f...674