Egoistiske pasienter

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Til alle dere som oppfordrer TS til å bytte yrke: håper dere er klar over at vi er i en situasjon akkurat nå med mangel på nesten alt helsepersonell, så og si alle offentlige helseinstitusjoner sliter med rekruttering, og det gjelder alle nivåer av kompetanse. Denne situasjonen kommer bare til å bli (mye) verre i fremtiden, da særlig pleie- og omsorgsyrkene, men også legeyrket i mindre grad oppleves som attraktivt.

Selv helsepersonell reagerer menneskelig i møte med pasienter. Det vil alltid være pasienter der ute som utløser antipati hos oss, selv om vi prøver å møte det på en profesjonell måte. I en situasjon der man står i konstant limbo mellom på den ene siden effektivisering, urealistiske budsjetter og underbemanning på sykehusavdelinger over hele Norge, og en pasientpopulasjon som (jevnt over) stiller høyere krav, er det bare menneskelig (og helt legitimt spør du meg) at man reagerer som TS. 

Jeg tror dere måtte lete lenge mellom hver helsearbeider som er så altruistisk  at man ikke av og til lar seg følelsesmessig påvirke av enkeltpasienter, særlig når man jobber under stort press. Hvis vi andre skulle fulgt oppfordringen din/deres om å slutte ville det blitt få hoder igjen til å styre sjappa.

Anonymkode: 04624...b14

Jeg er klar over alt du sier her, men helt ærlig, mye kunne blitt fikset ved å se på systemet. 

Jeg kan ta et egenopplevd eksempel. 

En av mine nærmeste (eldre med demens) har ekstrem sykehusskrekk etter vonde opplevelser i barndommen.   Hun ble lagt inn, og vi ba om at jeg kunne være i nærheten for å roe henne hvis hun ble redd.

Det fikk jeg ikke lov til, men jeg kunne få sitte på gangen. 

Det gjorde jeg,  og hørte at hun ropte på meg, men jeg fikk ikke lov til å roe henne.  

Jeg hørte at hun reiste seg opp av senga for å gå ut og lete etter meg (og skadet seg da hun falt), men jeg fikk ikke lov til å hjelpe henne.

Jeg hørte sykepleierne klage over at hun var et problem, og lurte på om de kunne benytte tvang (reimer), men de ba ikke meg om hjelp.

Jeg så at pleierne sprang ut og inn av rommet hele natten og morgenen uten å få muligheten til å avlaste dem.

Jeg fikk komme inn til legevisitten.

I det øyeblikket jeg fikk komme inn på rommet, og hun fikk høre stemmen min roet hun seg.  Og så var det på'n igjen med en gang jeg ble bedt om å gå ut.

Hun fikk kraftig delirium under det oppholdet.

Noen uker senere måtte hun legges inn igjen, men da var opplevelsen en annen, for da fikk jeg være sammen med henne hele tiden. Da var hun rolig, og sykepleierne "elsket" henne fordi hun var så lite krevende, og takknemlig for alt.

Hadde jeg fått lov til å være den omsorgspersoner jeg er vanligvis er for henne  under det første oppholdet hadde sykepleierne og helsefagarbeiderne på sykehuset blitt spart for mye ekstra jobb, og mange frustrasjoner, og ikke minst spart pasienten for mange plager (og nye skader)

Anonymkode: ce8bd...567