Når begynne å prøve og få barn på egenhånd? (IVF)

[AnonymBruker]

Hei, 

Jeg har alltid hatt et stort barneønske. Ønsket et selvsagt å få barn med en partner, men etter hvert som årene går begynner jeg å tenke mer og mer på «når» jeg bør begynne å tenke på det hvis jeg skal rekke å få meg noen barn selv på en komfortabel tidsramme.

Jeg fylte nylig 30 år, og det satt nok i gang en tankeprosess. Jeg har alltid ønsket å få barn tidlig i livet, men slik ble det jo ikke. I utgangspunktet ønsker jeg meg fire barn, men realistisk sett blir det nok to hvis jeg skal ordne dette selv.

Er det noen som har gjort dette som kan fortelle litt om avveiningene dere gjorde? Når kom dere frem til tanken om «nå må jeg bare gjøre det?».

Når det er sagt føler jeg meg ikke som en uønsket partner for noen, og ser absolutt muligheten for at jeg kan finne meg noen innen de neste par årene.

Anonymkode: 6d0c1...f2f

[AnonymBruker]

Jeg har ikke gjort det selv, men kjenner flere som har fått 1 barn på egenhånd. Felles for dem er at de har mye familie og venner som kan stille opp (og det trengs når du ligger med influensa, men ungen skal trilles). 

Alle jeg kjenner er kjempeglade for sitt valg og mange sier de gjerne skulle gjort det før. Det har tatt flere forsøk for alle, så de fleste ble mamma som 38-åring ca. 

I din situasjon tenker jeg du f. eks kunne begynt med å fryse ned egg, så har du egg av bedre kvalitet enn om du venter noen år. Så får du vurdere hvor lenge du vil vente. Hvis drømmen er mann og barn så ville jeg gått aktivt inn for å date de neste 2-3 årene i alle fall, så føler du at du virkelig har prøvd før det evt. blir barn på egenhånd. 

Anonymkode: dcce9...29e

[AnonymBruker]

Jeg ville gått hardt inn for å finne en mann. Han trenger ikke å være pen og ha sixpack, bare han er smart og snill. Let der du ikke har lett før. 

Anonymkode: 7e201...391

[AnonymBruker]

Frys ned egg nå! Eller start seinest når du er 35 om du ikke fryser ned egg. Hadde jeg vært i din posisjon så ville jeg uten tvil fryst ned egg, da kan du vente lenger på rett mann uten å ta for stor risiko. 

Anonymkode: a82ce...022

[AprilLudgate]

Nå er barnets oppvekstvilkår og trygghet dersom du skulle dø/få sykdom viktigere enn ditt ønske om å få barn tidlig.

Du er i tidlig 30år, og har fortsatt god tid.

Begynn i riktig ende med å finne en partner som også ønsker seg barn. 
 

Folk overvurderer litt fryseegg - den prosessen tar bort ganske mange egg, og gir dårligere kvalitet. Så det hadde jeg ikke gjort helt enda. 

Endret 11. mai 2023 av AprilLudgate

[AnonymBruker]

Det er jo bare å begynne. Hva er grunnen til at du skal ha ivf? Hva med inseminasjon?

Anonymkode: 6b3af...0ca

[AnonymBruker]

Jeg er 10 år eldre enn deg, så da jeg var i din alder var frysing av egg ikke tilgjengelig. Jeg anbefaler at du gjør det. Koster litt penger, men det gir en trygghet. 

Et par andre refleksjoner: 

Du faktisk masse tid for å finne deg en partner. Det som er viktig er at du er åpen om dine ønsker fra dag 1. Jeg føler at vi kvinner får høre for mye "ikke ta opp barn og familie for tidlig". Det personen som er den rette for deg er i samme sted i livet sitt som deg, dvs. er trygg på at han vil ha barn og ser det som en naturlig del av fremtidsplanene sine. Det er mange menn som ikke er klare for å få barn, og mitt råd er å holde unna disse guttene. Du barer lurer deg selv og kommer til å sitte igjen med knuste drømmer om noen år.

Med ren rette personen trenger du ikke være sammen i 5 år før det er "riktig tidspunkt" å få barn. Det er ikke de årene som gjør den personen riktig for deg, det er hva dere opplever og deler med hverandre, hvordan dere fungerer som et team, hvordan dere håndterer vanskelige situasjoner og er mot hverandre. Jeg ble uplanlagt gravid med mannen min etter vi hadde kjent hverandre i litt over 6 mnd, og etter sjokket skjønte jeg hvor fint vi taklet situasjonen sammen og hvor klare vi egentlig var. Vi dessverre mistet i uke 8, men det føltes riktig å begynne å prøve "for real" etter det, fordi jeg følte at vi håndterte en grusom hendelse så fint sammen, og jeg ble veldig trygg i forholdet. 

 

Anonymkode: 8866e...f9d

[AnonymBruker]

Jeg ville ikke begynt før 35. Det var min plan. 

Heldigvis traff jeg drømmemannen da jeg var 33. Det hadde jeg ikke gjort om jeg hadde fått barn på egenhånd da jeg var 30 - vi traff hverandre på nettet, og han hadde ikke søk på kvinner med barn fra før, da det var uaktuelt for ham. 

For meg var det viktig å få en familie. Ikke bare barn, men en hel familie med en mann i tillegg. Å få barn alene var nødløsningen. Å få barn gjør det ofte enda vanskeligere å finne en mann.. 

Jeg er veldig, veldig glad jeg slapp å få barn alene, for herregud så tøft det var selv da vi var to voksne..

Anonymkode: 26d9e...a5f

[AnonymBruker]

AprilLudgate skrev (1 time siden):

Nå er barnets oppvekstvilkår og trygghet dersom du skulle dø/få sykdom viktigere enn ditt ønske om å få barn tidlig.

Du er i tidlig 30år, og har fortsatt god tid.

Begynn i riktig ende med å finne en partner som også ønsker seg barn. 
 

Folk overvurderer litt fryseegg - den prosessen tar bort ganske mange egg, og gir dårligere kvalitet. Så det hadde jeg ikke gjort helt enda. 

Jeg dater aktivt - du skal ikke tenke på det 🙂 Men det har jeg jo gjort de siste syv årene også, så tanken rundt «hva om» har kommet snikende. Jeg satser selvfølgelig på at jeg finner meg en partner, men hvis jeg ikke gjør det ønsker jeg meg fortsatt barn.

Jeg har et godt nettverk og en god familie som stiller opp, så jeg er ikke bekymret for det. Det eneste er at jeg må bytte til en dagjobb og flytte til et mer tilrettelagt nabolag når jeg skal få barn (slik hadde det nok blitt om jeg hadde fått barn med partner også). 
 

At jeg skal bli alvorlig syk eller falle fra tenker jeg et en verstefall-tenkning som jeg ikke kommer til å ta hensyn til. Dette er særs usannsynlig, og jeg vet at i det tilfellet hadde mine foreldre tatt vare på barnet.

TS

Anonymkode: 6d0c1...f2f

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg dater aktivt - du skal ikke tenke på det 🙂 Men det har jeg jo gjort de siste syv årene også, så tanken rundt «hva om» har kommet snikende. Jeg satser selvfølgelig på at jeg finner meg en partner, men hvis jeg ikke gjør det ønsker jeg meg fortsatt barn.

Jeg har et godt nettverk og en god familie som stiller opp, så jeg er ikke bekymret for det. Det eneste er at jeg må bytte til en dagjobb og flytte til et mer tilrettelagt nabolag når jeg skal få barn (slik hadde det nok blitt om jeg hadde fått barn med partner også). 
 

At jeg skal bli alvorlig syk eller falle fra tenker jeg et en verstefall-tenkning som jeg ikke kommer til å ta hensyn til. Dette er særs usannsynlig, og jeg vet at i det tilfellet hadde mine foreldre tatt vare på barnet.

TS

Anonymkode: 6d0c1...f2f

Enig. Sånt kan jo skje om man er to også.. Mindre sannsynlig at begge foreldrene stryker med tidlig, men det kan skje. Og det får være måte på i-verste-fall-tenking.. 

Anonymkode: 26d9e...a5f

[AprilLudgate]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Jeg dater aktivt - du skal ikke tenke på det 🙂 Men det har jeg jo gjort de siste syv årene også, så tanken rundt «hva om» har kommet snikende. Jeg satser selvfølgelig på at jeg finner meg en partner, men hvis jeg ikke gjør det ønsker jeg meg fortsatt barn.

Jeg har et godt nettverk og en god familie som stiller opp, så jeg er ikke bekymret for det. Det eneste er at jeg må bytte til en dagjobb og flytte til et mer tilrettelagt nabolag når jeg skal få barn (slik hadde det nok blitt om jeg hadde fått barn med partner også). 
 

At jeg skal bli alvorlig syk eller falle fra tenker jeg et en verstefall-tenkning som jeg ikke kommer til å ta hensyn til. Dette er særs usannsynlig, og jeg vet at i det tilfellet hadde mine foreldre tatt vare på barnet.

TS

Anonymkode: 6d0c1...f2f

Nei, men da lurer du jo ikke på noe? 

[AnonymBruker]

Jeg er 32 og har blitt inseminert. 

Jeg har ønsket barn i flere år, men ikke hatt partner. Fant ut at jeg ikke ville gå å vente på en partner jeg kanskje ikke finner før det er for sent. Særlig da jeg ønsker flere enn et barn. 

Anonymkode: c9383...f15

[AnonymBruker]

Dette er så vanskelig. Jeg er 35 nå og har vurdert det samme i mange år nå. Men jeg tenker at det absolutt beste for barnet er å ha to foreldre, så jeg prøver litt til. Og litt til. Snart må jeg faktisk ta valget om å enten gjøre det alene, eller innse at jeg ikke får barn. Sistnevnte hadde vært fryktelig tungt og trist. Jeg er selv vokst opp med en alenemor, og følte aldri at jeg manglet noe sånn sett. Farsfigurer trenger ikke å være biologiske, selv om det naturligvis ikke blir det samme. Når bør man sette absolutt siste frist? I mine øyne vil det å få barn på egen hånd utelukke dating noen år. Men døren er jo ikke stengt for å finne kjærligheten. Etterhvert som barnet blir eldre kan det jo være at man treffer den rette. Men det er ikke noe stress med det.

Anonymkode: 48045...562

[AnonymBruker]

Jeg er 33 år gammel og sliter med samme tanker. Jeg har alt på stell, mangler bare en mann. Men problemet med å få barn på egenhånd, er at jeg sliter med dårlig samvittighet overfor barnet. Hva om barnet kommer til å hate meg fordi det mangler far? Hva om barnet spør meg en dag(og det vil skje) "hvor er pappa?" Selvfølgelig, det kan jo skje at en mann forlater meg eller det skjer noe med han, men da er det ikke "min skyld" at barnet mangler en far. Jeg sliter med dårlig samvittigheter og tanker om at det er egoistisk å få barn.

Anonymkode: dce29...75c

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er 33 år gammel og sliter med samme tanker. Jeg har alt på stell, mangler bare en mann. Men problemet med å få barn på egenhånd, er at jeg sliter med dårlig samvittighet overfor barnet. Hva om barnet kommer til å hate meg fordi det mangler far? Hva om barnet spør meg en dag(og det vil skje) "hvor er pappa?" Selvfølgelig, det kan jo skje at en mann forlater meg eller det skjer noe med han, men da er det ikke "min skyld" at barnet mangler en far. Jeg sliter med dårlig samvittigheter og tanker om at det er egoistisk å få barn.

Anonymkode: dce29...75c

Du kan jo også se omvendt på det. Du møter en mann senere og han blir en farsfigur 

Anonymkode: 64c3b...48d

[AnonymBruker]

Jeg tror barn kan ha det veldig fint med bare mor. Det hjelper nok litt å ha familie og nettverk, men de jeg kjenner som har fått barn på egenhånd er utrolig dedikerte mødre. Det er neppe bedre å ha en halvveis far som er fram og tilbake for et barn. 

Anonymkode: dcce9...29e